>Artikler Prosa 01|08

>Agenda: Monopolet vårt får du aldri. Om økonomiprosaens hegemoni

Bent Sofus Tranøy

Økonomene er Makt-Norges bakspillere. Nerdemachohierarkiske miljøer har fått drive politikken mot høyre, med for lite dissens. Selv moderate økonomer bidrar gjennom sin lojalitet til faget, til å svekke den intellektuelle beredskapen mot prosesser flere trolig ikke liker som privatpersoner. Noen nye fagbøker på feltet viser tegn til selvrefleksjon, men bare en av dem tar skrittet over i sårt tiltrengt selvkritikk.

Prosa 01 2008

For vel et år siden, samme dag som den amerikanske økonomen Milton Friedman gikk over til de evige frimarkeder, fikk samfunnsviter Bent Sofus Tranøy Brageprisen for boka Markedets makt over sinnene. Med begrepet om «markeds­funda- mentalisme» har han satt agenda for flere debatter med norske økonomer. Prosa har på denne bakgrunnen bedt Tranøy reflektere over økonomifagets bidrag til samfunnsdebatt og -utvikling med utgangspunkt i tre bøker utgitt av norske økonomer det siste året: Agnar Sandmo: Samfunnsøkonomi – en idéhistorie, Erling Røed Larsen: Økonomi på trikken og Vidar Ringstad: Samfunnsøkonomi og sunn fornuft.

ØKONOMENE, som i sin samfunns- og individforståelse så godt som alltid framhever verdien av konkurranse, har etablert et regulært monopol på viktige rådgiveroppgaver i Norges Bank, Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå. Herfra forteller de topp medietrente, men stort sett økonomifaglig svake politikere hva som er mulig og umulig å oppnå i politikken. Det vil si, regelen om faglig svake politikere har noen unntak. Men det hjelper ikke stort når det viktigste utgjøres av duksen på toppen, ANS Norges sjeføkonom Jens Stoltenberg. Når historien om interne stridigheter i den rødgrønne alliansen skal skrives, kommer man ikke utenom økonomenes rolle. Høyresiden, representert ved kretsen rundt Stoltenberg, utvalgte toppbyråkrater og ledelsen i Fellesforbundet, har en virkelighetsforståelse preget av 1980- og 90-tallets hovedstrømmer i økonomifaget, mens venstresiden – SV, de store forbundene i offentlig sektor, miljøbevegelsen, deler av Sp – har mye instinktiv motstand, men ingen egen økonomifaglig plattform.
    Internasjonalt er situasjonen slett ikke ulik. Økonomer har monopolisert premissmakten i organisasjoner som IMF, Verdensbanken og OECD. Herfra har de i årevis rullet ut faglige råd om å svekke arbeidstakeres rettigheter («fleksible arbeidsmarkeder»), øke den økonomiske forskjellen mellom pensjonister, redusere offentlig sektor og liberalisere vare- og finansmarkeder. Alt for at mer av økonomien og livet selv skal presses inn i markedsformer. Det menneskelige tenkes i termer av pisk og gulrot, transaksjoner og egoistisk nytte på marginen. Dette til fortrengsel for ideer som at mennesker trenger å tilhøre sosiale fellesskap, at det å samarbeide, produsere og å være nyttige har verdi og stor motivasjonskraft i seg selv, at vi samarbeider bedre og produserer mer hvis vi behandles pent (eller til og med som likeverdige), og at et samfunn preget av tillit er mer effektivt enn et samfunn preget av gjensidig mistenksomhet. Det er ironisk at hovedkilden til den legitimiteten økonomer selv besitter – en profesjonsetisk norm som tilsier at deres oppgave er å jobbe for effektiv allokering av samfunnets ressurser – ikke lar seg begrepsfeste innenfor deres egen motivasjonsteori.

Høyredreining Kort sagt – og dette er hovedgrunnen til hvorfor vi alle bør engasjere oss i økonomers gjøren og laden – faggruppen driver norsk og internasjonal politikk mot høyre, med for lite dissens. Dette er en utvikling som har pågått siden keynesianismen kom i miskreditt tidlig på 1970-tallet. Gjennom sine analyser og anbefalinger har økonomifaget enten bidratt til, legitimert eller i det minste svekket den intellektuelle beredskapen mot en rekke beslutninger og prosesser av den typen folk som står til venstre for om ikke Djengis Kahn, så la oss si Lars Sponheim, har grunn til å mislike.
    Noen eksempler:
– reform etter reform i offentlig sektor preget av nypositivisme og økonomisk reduksjonisme (måling, veiing, internmarkeder, kvasimarkeder og bedriftsøkonomisk rasjonalitet)
– lite treffsikre og korrupsjonsinviterende opsjonsordninger i internasjonalt næringsliv og etter hvert også i den delen av norsk næringsliv hvor staten er dominerende eier
– sjokkpreget liberalisering av finanssektoren i utviklingsland etterfulgt av spekulasjon, krakk og krise
– en systematisk undervurdering av den risikooppbygging moderne finans representerer med sine «strukturerte produkter» og den form for råsalg som daglig drives under overskriften «rådgiving» i finanssektoren (som i Norge i fjor fikk sitt mest eklatante uttrykk i Terrasaken)
– en klimadebatt hvor regjeringens posisjon er altfor ensidig preget av et statisk begrep om kostnadseffektivitet, en tenkemåte som har redusert klimakampens potensial for politisk mobilisering, dugnadsånd, innovasjon, læring og endring av preferanser.

Urettferdige forenklinger? Nå er samfunnsøkonomi et stort fag med mange utøvere. Flere er kritiske til utviklingstrekkene jeg har beskrevet over, og faget er selvsagt i kontinuerlig utvikling. Vi har fått neuro-economics, hvor man studerer følelsesmessige stimuli til og reaksjoner på økonomiske beslutninger, atferdsøkonomi, hvor man via eksperimenter studerer hvordan folk faktisk oppfører seg i valgsituasjoner, og institusjonell økonomi som opererer med mye mer nyanserte beskrivelser av de spilleregler (og av og til også normer) som rammer inn våre valg og beslutninger.
    Dette kan leses som forsøk på å utvikle et alternativ til det inntil nylig helt dominerende menneskebildet, kalkulasjonsmaskinen homo economicus. Indirekte representerer denne forskningen også en utfordring til den mer naive markedsbegeistringen faget har formidlet ut de siste 20–30 årene. For hvis mennesket er svakt, impulsivt og manipulerbart, er det ikke lenger like opplagt at det vil gjøre gode valg, i markedet. Mange økonomer bruker denne nyere forskningen (pluss arbeider av de tverrfaglige stjernene Herbert Simon og Amartya Sen) som et argument mot enhver påstand om at økonomene som profesjon har noe medansvar for at politikken drives mot høyre.Til dette kan man bemerke at liberalistiske lys som Milton Friedman og Friedrich Hayek var faglig aktive den gang Keynes og hans elever dominerte det økonomiske ordskiftet. Men det er vel få som betviler at keynesianismens triumfer var knyttet til den tidsånd og faglige innretting som preget sosialøkonomer i Norge og resten av den rike verden de første etterkrigstiårene? Det er med andre ord vanskelig materie dette her. Hvordan argumentere for at en faglig grunnholdning påvirker politikkens hovedretning, uten å henfalle til grovt urettferdige forenklinger? Jeg vil foreslå en argumentasjonsrekke i fire trinn rundt begrepene hegemoni, sosialisering, disiplinering og oversettelse.

Faglig hegemoni Økonomifagets hegemoni kjennetegnes ved en grunnholdning som preger tenkemåten der økonomer utdannes og sosialiseres. Den dominerende retningen i samfunnsøkonomien har de siste 30 årene vært det økonomer selv kaller den nyklassiske retningen. Viktige kjennetegn ved denne tradisjonen er forutsetningene, analyseteknikken og den spesielle bruken av matematikk. De viktigste forutsetningene er heroiske forestillinger om rasjonalitet og tilpasning på marginen (når vi går i butikken kjøper vi akkurat så mange appelsiner, så mye brød osv. at grensenytten dividert med prisen blir lik for alle varer), materielt orientert egoisme og en idé om at våre preferanser formes i ensomhet. Analyseteknikken er å sammenligne såkalte likevekter eller stabile tilstander hvor tilbud og etterspørsel møtes slik at «riktig pris dannes» – mens man er mye mindre opptatt av prosesser eller hva som skjer når man beveger seg fra en tilstand til en annen. Fikseringen på matematikk leder fort til en oppfatning om at det som ikke kan uttrykkes matematisk er upresist og dermed mindreverdig. Med denne «verktøykassa» har nyklassiske økonomer kommet fram til mange «resultater» som passer som hånd i hanske for konservative og for rike og mektige, enten vi snakker om forhold innenfor et samfunn eller mellom land.
    Et politisk potent eksempel: Nyklassiske økonomer mener stort sett at frihandel alltid er å foretrekke. Hvem som taper og hvem som vinner, hvilke positive og negative ringvirkninger som oppstår og hvem som utvikler seg og hvem som står stille, er av underordnet betydning. Spørsmålene kan tas opp, men ikke på en slik måte at konklusjonen blir mot friest mulig handel. Videre anbefaler de at markeder i sin alminnelighet, og ikke minst arbeidsmarkeder, som jo ofte er strengt regulert siden det i én forstand er mennesker som «omsettes» der, skal dereguleres. De er imot regler for minstelønn og ansettelsesvern fordi dette skaper «friksjon» og hindrer markedet i å finne sin naturlige likevekt. I sin bok (s. 368) refererer Agnar Sandmo til spørreundersøkelser som viser at majoriteten av amerikanske økonomer er samstemte i disse spørsmålene. Slik samstemthet kan tolkes som et resultat av vellykket sosialisering. Mekanismen kan vi kalle for epistemologisk glideflukt. Her er tanken at flere års hardt og teknisk krevende arbeid med å studere og modellere matematisk noe som ikke finnes – perfekte markeder befolket av rasjonelle aktører, markeder i likevekt, hele økonomier i likevekt (dvs. at alle markeder i en økonomi finner sin likevektspris på en gang) – etter hvert med stor sannsynlighet vil påvirke den hardt arbeidende studentens oppfatning av hva som kan finnes (noe nær perfekte markeder), og hva man bør tilstrebe å realisere (det samme).
    Ringstad argumenterer også for at hangen til matematikk innebærer store kostnader, fordi den krever at man gir avkall på viktige nyanser i synet på menneskelig handling – nyanser som dem Ringstad kaller sine «helter», Adam Smith og John Stuart Mill, hadde i sine arbeider. Han hevder at «faget fikk en orientering som i hvert fall delvis var styrt av metodegrunnlaget i stedet for at  problemstillingene styrte valget av metode … Modellene begynte nemlig å leve sitt eget liv, uavhengig av virkeligheten … En begynte til og med å forveksle modellene med det økonomiske livet slik det er i virkeligheten». (s. 203–204)
    Sandmo på sin side ser ikke helt problemet. I sin diskusjon sier han bare at noen forutsetninger må man gjøre, og at teori som ikke er logisk, er lite verdt (s. 360). Dette er et primitivt grep. Man gjør et «hvor mye»-spørsmål om til et «enten – eller», slik at det blir lett å velge «enten».

Nerdemachohierarki Hvis vi ser bort fra Sandmo, kan vi kanskje si at problemet oppstår når et fag ikke bare gir sine utøvere kognitive briller (briller kan jo tas av), men også preger selve netthinnen. På det sosiale plan får man en hybrid kultur, et nerdehiearki hvor evnen til å beherske det som for utenforstående fortoner seg som avansert matematikk, erstatter tradisjonelle maskuline dyder som machokriterium. Slik smøres prosessen der man glir fra epistemologi, via ontologi og over mot (høyrevridde) normative holdninger. Jeg våger påstanden at samfunnsøkonomi er blant de mest vitenskapsteoretisk naive fagene en kan finne ved moderne universitet. Min begrensede, men ikke så begrensede lesning av lærebøker i økonomi, gir inntrykk av at man opererer med et fullstendig innarbeidet skille mellom normativ og positiv teori – som om hermeneutikken aldri hadde vært oppfunnet, Hans Skjervheim aldri hadde ha virket og positivismestriden aldri hadde funnet sted.
    Sosialisering er én side av saken. En annen, og for de individene som rammes viktigere side, er hvordan denne sosialiserte majoriteten disiplinerer dem som ikke er enige i sentrale læresetninger. Den respekterte og ikke akkurat revolusjonære (han har hatt framstående verv i den amerikanske sentralbanken) tidligere Clinton-rådgiveren og Princeton-professoren Alan Blinder publiserte nylig en artikkel i Foreign Affairs der han uttrykte bekymring over omfanget, og de sosiale konsekvensene, av outsourcing. Reaksjonene fra sjokkerte kolleger lot seg ikke vente, og de var sterke: «Jeg har lært at enhver som sier noe som er vagt fiendtlig til frihandel blir behandlet som en som har sviktet sin tro (’som en apostat’),» sa Blinder til New York Times.1
    Hele episoden har styrket Blinder i overbevisningen om at faget hans er preget av «for mye ideologi» og at «økonomi ofte er teoriens triumf over fakta». David Card ved Berkely, en annen anerkjent økonom, har sammen med enda en etablert størrelse, Alan Krueger ved Princeton, gjort empiriske undersøkelser som konkluderer med at da New Jersey hevet den lovbestemte minstelønnen, gikk ledigheten ned, ikke opp slik nyklassisk teori predikerer. Igjen var reaksjonene sterke: «Du mister ’lappen’ som sertifisert økonom hvis du ikke sier at all prisregulering er et onde og at all frihandel er bra,» sa han til New York Times. Og fortsatte med å fortelle at studentene hans fikk store problemer med jobbintervjuer ved andre universiteter, fordi de var hans elever: «Hva er galt med veilederen din? Har han begynt å drikke?»
Majoritetens diktatur Men det er ikke bare i USA at disiplinen disiplinerer sine egne. I sin siste bok gjør den norske økonomen Erik Reinert, sett fra et konvensjonelt økonomståsted, uakspetable ting som å trekke på (særlig tysk) økonomisk idé- og realhistorie når han argumenter seg fram til den posisjon at doktrinær frihandelspolitikk er til skade for land som etter hans syn trenger å industrialiseres før de kan samhandle fritt med rikere land. Et av Reinerts hovedpoeng er at konvensjonell økonomisk teori legger for liten vekt på kvalitative forskjeller mellom ulike næringer. Reinert mener å kunne vise at det gjør en forskjell om en stat spesialiserer seg på høyteknologi eller sauehold. Den engelske utgaven av boka ble anmeldt i overveiende positive vendinger av seriøse fagfolk i flere av Englands ledende aviser. Han ble invitert til USA av Jeffery Sachs, mainstream kjendisøkonom framfor noen for dem som interesserer seg for utviklingsspørsmål, en mann med solid nyklassisk fortid, blant annet som leverandør av privatiseringsråd til Jeltsins Russland på midten av 1990-tallet. Reinert er også den eneste norske økonomen som gis omtale i The Wordly Philosophers, verdens mest solgte verk om økonomisk idéhistorie.
    Blant norske økonomer har Reinert stort sett bare møtt motstand. Alt fra arrogant belæring av den typen man tross alt må tåle, via ekle insinuasjoner til trakassering. Økonomiprofessor Kalle Moene anmeldte Reinerts siste bok i påfallende arrogant ordelag, og utla Reinerts kritikk av IMFs og Verdensbankens doktrinære policy-agenda som en kritikk av økonomisk teori. Slik oppnådde han å sette i gang en skinndiskusjon som fortrengte en langt viktigere diskusjon om hva disse mektige institusjonene faktisk driver med (Morgenbladet 25.2.2005, og påfølgende debatt). I en artikkel i Røst, tidsskriftet til de unge og stort sett moderat kritiske økonomene i «radikalt økonominettverk», gikk Jon Vislie, professor ved UiO, uten å nevne navn, men på en måte som ikke var til å misforstå, til angrep på Reinert (nr. 1/05). Essensen var at instituttet ikke kan avse mye tid til å undervise i alternative tilnærminger til faget. Slik må det være fordi ansvaret for å undervise studentene i den rene lære blir for tyngende når det finnes folk som Reinert der ute. Altså mennesker som er inkompetente (Reinert har en MBA fra Harvard og doktorgrad i økonomi fra Ivy League-universitetet Cornell) og halvkorrupte. Opphisselsen skyldes delvis at Vislie ikke har funnet det opportunt å faktisk sjekke Reinerts faglige bakgrunn, men det er nok viktigere at Reinert en periode arbeidet for norske investorer (som han for lengst har brutt med for å forfølge sin egen faglige agenda) og at han fortsatt er talsmann for en aktiv industripolitikk med «samrøre» mellom stat og kapital. Den rene trakasseringen har kommet i form av anonyme, injurierende løgner i den engelske teksten om Reinert i Wikipedia. Det er også gjort gjentatte forsøk på å stryke ordet «økonom» fra omtalen av ham i den norske utgaven. Noen av dem som forfekter den rene lære, vil ha monopol på den tittelen.
    En annen annerledestenkende økonom som har fått merke majoritetens vilje til å tukte, er Rune Skarstein ved NTNU. Han ble nylig nektet personlig opprykk til professor, helt på tampen av en lang karriere med mange publikasjoner. Hovedargumentene var for det første at tidsskriftene han publiserer i ikke er anerkjente nok. Hvorfor de ikke er anerkjente? Jo fordi andre økonomer ikke siterer dem ofte nok. Og hvorfor er det slik? Fordi en kompakt majoritet står mot et lite mindretall. Det andre argumentet var at ingen av Skarsteins kritiske arbeider om det nyklassiske paradigmet kunne regnes som vesentlige bidrag «to the core of economic science as it is defined at the (sic) present». Resonnementet er befriende ærlig i all sin hjelpeløse sirkularitet. Kritikk av fagets kjerne tilhører ikke fagets kjerne og er derfor ikke meriterende når man søker om opprykk til professor. I stedet for å lufte ut og oppfordre til idémangfold, har den akademiske økonomien lukket seg inne og skapt et klamt majoritetens diktatur.

Oversettelse Det fjerde argumentet for økonomifagets politiske rolle kan knyttes til et begrep om oversettelse. Kan økonomifaget ha en ensidig innflytelse på politikken etter at faget selv eventuelt beveger seg i en mer pluralistisk retning? I prosessen fra stiliserte modeller og avanserte matematiske formuleringer til hvordan disse intellektuelle produktene anvendes av byråkrater, utredere og til sist politikere, skjer det en oversettelse. Denne virker både forsinkende og vulgariserende sammenlignet med faget i sin akademiske form. Spissformulert: I dag sliter vi fremdeles med effekten av Chicago-skolens internasjonale gjennombrudd og tiltagende faglige dominans gjennom 1970-, 80- og 90-tallet. Kjennetegn er en forestilling om superrasjonelt forutseende individer, en sterk stats- og byråkratskepsis, en tilsvarende klokkertro på frie markeder, faglig begrunnet likegyldighet overfor arbeidsledige, en naiv tro på finansmarkeders stabilitet og generelle fortreffelighet og et sterkt forsvar for økonomiske forskjeller.

Tre gode bøker Både Sandmo, Røed Larsen og Ringstad har, gitt deres formål, skrevet gode bøker. Ikke minst fordi alle tre besitter betydelige pedagogiske evner. Røed Larsens fortellerglede engasjerer, han kan sitt fag og evner å belyse flere av vår tids store økonomiske tema i stor bredde. Det merkes også at han jobber i Statistisk sentralbyrå, en institusjon hvor økonomene hele tiden konfronteres med gjenstridig empiri og svakhetene ved egen prognosevirksomhet, en god medisin mot å ta av i retning Chicago. Ringstads bok er den vanskeligste å kategorisere. Den er mer rotete, men også mer konfronterende og vitenskapsteoretisk og sosiologisk dypere enn de to andre. At stringens og et fast grep om én problemstilling ikke er bokas hovedambisjon avsløres i grunnen i undertittelen, som ikke står på forsiden, men inni boka: «Fra en frustrert liberalers bekjennelser» (var det forlaget som ville gjemme bort denne?) Boka preges av et sterkt personlig engasjement, der han går tilbake til store tenkere som Smith og Mill for å vise at deres ideer kan brukes til å forsvare både liberale politiske verdier og et evolusjonært syn på økonomisk utvikling. Teksten hans rommer flere idéhistoriske perler og gode polemiske poeng. Så får man heller bære over med at den mangler en rød tråd og at stilen er i overkant muntlig («Adam Smith og co»).
    Sandmos presenterer en lang historie full av kompliserte resonnementer. Han evner å hente ut og formidle på en forståelig og interessant måte det vi må formode er den faglige essensen av en lang rekke livsverk. Man skulle vært litt av en ekspert på alt fra Smith, via Marx og Ricardo til Keynes og Arrow for å kunne gå Sandmo etter i den faglige sømmen. Det er også verdt å merke seg at Sandmo gir en relativt bred omtale av fagets annerledes tenkende (som Marx og Veblen), og boka fungerer også som en nyttig påminnelse om at økonomifaget allerede for 80 år siden utforsket og modellerte imperfekt konkurranse.
Skal man måle disse bøkenes kvaliteter ut fra forfatternes egne intensjoner – det opplagte utgangspunkt for enhver anstendig anmeldelse – består alle med god margin. Jeg gikk imidlertid til bøkene med følgende spørsmål: Kan man få nyansert og kanskje fjernet fordommer beskrevet ovenfor, alternativt få hjelp til å knekke økonomkoden og slik få en plattform for klokere og mer innsiktsfull kritikk av faget?

Selvrefleksjon Sandmos og Ringstads prosjekter inviterer til faglig selvrefleksjon, mens man i Røed Larsens bok må lete etter slikt mellom linjene. Sandmos refleksjoner er imidlertid ikke egnet til å gi noen konvensjonelle økonomer ømme tær. I innledningen diskuterer han at idéhistorien får så liten (stort sett ingen) plass i økonomutdanninger, og at idéhistoriske analyser ikke verdsettes i økonomisk forskning. Dette kunne han brukt til å diskutere økonomers oppfatning av at faget deres er kumulativt. Altså at hver generasjon bygger på og forbedrer innsikter fra den forrige, og at i den grad det undervises i gamle tenkere, leser man helst disse bidragene som skritt på veien mot bedre og mer presist artikulerte innsikter. Sandmos kritikk er hyperforsiktig, alt han sier er at idéhistorie er interessant i seg selv, at det er en del av allmenndannelsen og at studiet av den kan tjene som en påminnelse om at man ikke er kommet i mål (ennå).
    Dermed slipper han altfor raskt tak i et lovende utgangspunkt for faglig selvrefleksjon som ville vært desto mer spennende hvis den kom fra nettopp ham, med sine enorme kunnskaper om fagets intellektuelle historie. Hvorfor ikke forfølge hvordan faglige interesser kan knyttes til bredere samfunnsmessige utviklingstrekk, for å danne en plattform for å tenke omkring forholdet mellom egen samtid og fagets innretting? Ved å historisere egen virksomhet blir det lettere å se hva man har valgt inn (som studiet av effektiv allokering innenfor en ganske spesiell konseptuell ramme) og hva man har valgt bort (de positive effektene av likhet og de negative konsekvensene av ulikhet – altså temaet Kalle Moene ved UiO nettopp har fått store penger for å studere). Ved større åpenhet overfor egen historie kunne man også fått bedre blikk for noe av det sykliske ved eget fag. Man kunne sett hvordan enkelte problemer (og tanker om løsninger) kommer og går mer eller mindre i takt med samfunnsutviklingen, og slik blitt påført en og annen ydmyk tanke om egen teoretiske posisjons begrensning.
    Ringstads evolusjonære syn gir et helt annet inntak: «Utviklingen av samfunns­økonomi som fag er en del av den kulturelle evolusjonsprosessen … Et særtrekk ved denne utviklingen er, akkurat som for den biologiske evolusjonsprosessen, mangfoldet i nye elementer. Bare en liten del overlever, dels av rene tilfeldigheter, dels fordi de tjener et formål for noen som derfor tar vare på dem og bringer dem videre, og dels naturligvis fordi de viser seg overlegne eksisterende elementer.»
    Forskjellen mellom Sandmos (riktignok halvhjertede, men han angir ikke noe alternativ) kumulativitetsperspektiv og Ringstads evolusjonære blir tydelig hvis man ser på for eksempel «forventingsrevolusjonen» til Chicago-skolen. Mens Ringstads perspektiv åpner for at skolen fikk sin posisjon fordi den tjente et formål (eller flere) for noen, må den i et kumulativitetsperspektiv kunne regnes som et ubetinget framskritt – det viktigste og mest konsekvensrike siden Keynes, skulle en tro. Den ga jo makroøkonomisk analyse nye mikrofundamenter basert på ikke bare rasjonelle valg, men også perfekt framsyn. Slik fikk man en faglig plattform for å kreve at staten skulle trekke seg tilbake, sammenlignet med keynesiansk lære, ved for eksempel å hevde at pengepolitikk ikke kan påvirke ledighetsnivået, og at naturlig ledighet er noe man bare må leve med. Nå avslutter Sandmo sin historie idet Chicago-skolen for alvor kommer på banen, men han har et kapittel om Friedman, og han omtaler skolen i sitt sluttkapittel.
    Så vidt jeg kan skjønne er Chicago-skolens 30 år lange hegemomi en vidåpen invitasjon til å problematisere ideen om kumulativitet. I disse dager arbeider for eksempel George Akerlof, nobelprisvinner for sin pionerinnsats med å studere konsekvenser av skjevt fordelt informasjon (en artikkel det tok ham mange år å få publisert – en historie Ringstad også forteller i sin diskusjon av modelltenkningens konserverende kraft), med å reetablere keynesiansk teori ved å gi den sosiologiske mikrofundamenter. Han tar til orde for at Keynes hadde rett og at Chicago-skolen ofte tar feil: Politikk virker og bør brukes når for eksempel ledigheten stiger. Grepet hans er å erstatte Keynes’ underspesifiserte intuisjoner og Chicago-skolens overspesifiserte og livsfjerne mikrofundamenter med et enkelt sosiologisk begrep om normer. Nok en gang tenker altså Akerlof  «utenfor boksen», men denne gangen fra en posisjon på toppen av det faglige hierarkiet. Det skal bli spennende å se hvordan det går med ham.
    Røed Larsen på sin side anlegger et kohort-perspektiv når han beveger seg ut i vitenskapssosiologisk terreng: «Gamle økonomer liker å tro at mennesket er fullt informert, kjenner seg selv til bunns og er i stand til å regne ut hva de vil foretrekke av valg i dag og om ti år. Unge økonomer tviler. De tror mennesket ofte opererer etter – i beste fall – tommelfingerregler eller i verste fall øyeblikksinnskytelser. De mener mennesker ofte bare gjør det naboen gjør.»
    Det er sikkert mye i det Røed Larsen sier. Hvis han har rett, går ordskiftet om økonomi og samfunn lysere tider i møte. Det burde også åpne for mer samarbeid på tvers av samfunnsvitenskapene. Samtidig blir det selvsagt for enkelt å legge alt på aldersvariabelen. Man trenger ikke ferdes lenge blant de yngre makroøkonomene på Blindern og BI for å finne at ikke alle passer i Røed Larsens solskinnshistorie.
    Et annet viktig tema for refleksjon er faren for at machoholdninger til matematikk kan bidra til å drive faget vekk fra gode og relevante spørsmål og over mot faginterne obskuriteter mer egnet til å imponere kolleger enn å belyse viktige samfunnsspørsmål, altså den samme katta Jon Elster har hengt bjella på ved å betegne det som hard obskurantisme.2 Sandmo tar opp temaet når han nevner at det er blitt hevdet at økonomer av og til er mer opptatt av å imponere andre økonomer enn av å finne svaret på gode og relevante spørsmål. Men så blir han slapp i klypa: «Den andre innvendingen mot matematisk formalisering er i sakens natur vanskelig å tilbakevise, siden den forutsetter at vi kan skaffe oss innsikt i den enkelte forskers motivasjon og tankeprosesser.»
    Skulle maximen av dette resonnementet tas på alvor og generaliseres, kunne vi vel strengt tatt legge vekk hele det samfunns­økonomiske prosjektet, og det meste annet av våre samfunnsfag – siden de stort sett bygger på antagelser om handlende aktørers «motivasjon og tankeprosesser». Ved anledninger hvor de vanskelige spørsmålene melder seg, hvor det kan bli litt ubehagelig hvis man går økonomers praksis for nær inn på klingen, er Sandmo for rask til å spille dette kortet. Det finnes knapt samfunnsvitenskapelige spørsmål av generell karakter det ikke er vanskelig å skaffe sikker viten om. Mennesker er forskjellige, våre reaksjoner og valg er ofte situasjonsbestemte, og vi har stort sett ikke – hvis vi ser bort fra deler av moderne hjerneforskning – adgang til våre medmenneskers tankeprosesser. Forskjellen mellom økonomisk teori og vitenskapssosiologi av den typen vi sneier borti her, bunner ikke i vanskelighetsgraden forbundet med å forstå motivasjon, men i hva slags motivasjon man forutsetter.

Avtrykk i kulturen Reduksjonisme, altså ideen om at det meste av menneskelig aktivitet egner seg for omsetning i markeder eller belønning i kvasimarkeder (som i ulike «stykkprisfinansieringsordninger», eller når OECD snakker om «markedene for undervisnings- og helsetjenester») er et av de viktigste avtrykkene økonomifagets tenkemåte har satt i vår allmenne kultur.
    Reduksjonisme ble også et gjennomgangsmotiv i min lesing av Røed Larsens bok. I bokas beste kapittel, «Kan bøker selges som brød?», viser Røed Larsen hva moderne økonomiske tankeredskaper kan by på når de anvendes til å få frem forskjeller i ulike markeder. I enkel og forståelig, tidvis morsom, prosa argumenterer han for at det er en stor forskjell mellom en boks bedriftsøkonomiske verdi og den samfunnsøkonomiske. Denne forskjellen oppstår fordi gode bøker har en rekke eksterne virkninger, virkninger hver og en av oss (og heller ikke forlagene) har tilstrekkelig tilskyndelse til å betale for. En god bok har rett og slett preg av å være et fellesgode. Den har blant annet eksistensverdi, vi er glade for at det finnes gode stilister innenfor vår språkkrets, den har opsjonsverdi, vi er glade for å ha muligheten til å lese boka en dag – og hvis det at du leser en god bok gjør deg til en mer kultivert samfunnsborger og interessant diskusjonspartner, kan jeg også ha glede av at du leser boka uten at jeg leser den selv. Fine argumenter. Men de reiser selvsagt «kysse frosk-problemet»: Hvorfor skal vi ha støtteordninger for litteratur når vi på forhånd ikke vet hvilke forfattere som vil levere den neste Peer Gynt eller Roman 87? Her peker Røed Larsen på at vi holder oss med en rekke ordninger hvor vi betaler for noe uten at vi vet hva vi får igjen. Samfunnet holder seg med brannmenn det håper å få minst mulig bruk for, og det betaler geologer for å lete etter olje vi på forhånd ikke kan vite om de vil finne.

Irriterende økonomer Er så disse tre bøkene egnet til å bryne fordomsfulle holdninger til økonomer? Svaret er ja – med forbehold. Sandmo gir fordomsbryning ved ganske enkelt å spenne opp et bredt lerret av tanker og vise fram mye av rikdommen i det som er gjort i samfunnsøkonomiens navn. Han gir samtidig næring til min irritasjon ved å være unnvikende og slapt konservativ i møte med de store og grunnleggende spørsmålene prosjektet hans inviterer til.
    Røed Larsen tvinger fram ydmykhet ved å demonstrere hvor nyansert en analyse kan bli når den anvender tankeredskaper fra moderne økonomisk teori, og demonstrerer hvor verdifullt det er for økonomer å slippe modellene og skrive på frihånd av og til. I stedet for en nitid studie av forholdet mellom et lite knippe variabler, er han i denne ikke-meriterende populære formen fri til å vise – og dette er særlig tydelig i kapitlet om boligmarkedet – hvor mange variabler som må tas i betraktning hvis man skal tegne et realistisk bilde av et marked. Slik bringer han økonomien nærmere andre samfunnsfag, ikke bare ved valg av atferdsforutsetninger, men også ved valg av narrativt grep. Det er i grunnen bare på ett punkt at hans økonombakgrunn slår igjennom på en måte som er relevant for kritikken jeg har reist. Det er i form av en viss politisk blindhet. I kapitlet om patenter og farmasi-industrien gir han en forbilledlig nyansert prinsipiell innføring i diskusjonen omkring forholdet mellom patentrettigheter, innovasjon og fattiges tilgang til medisiner. Men han blir likevel i modellenes verden. Historien om hva den globale farmasiindustrien faktisk driver med (mer penger på markedsføring enn utvikling, korrumpering av legestanden, kraftig og vellykket lobbying for et strengere patentregime og en sterk konsentrasjon omkring vestlige livsstilssykdommer) kommer helt i bakgrunnen.
    Ringstads informerte selvkritikk og spørsmål om hvorfor homo economicus og matematikken har fått dominere økonomien så lenge, og hvilke konsekvenser dette har, er betimelige: Har jeg det minste rett i at faglig oversettelse i utgangspunktet prioriterer gårsdagens hegemoniske retninger, åpner det for et håp om at mye av det spennende som skjer i faget i dag, etter hvert kan være med å dra det offentlige ordskiftet og de intellektuelle rammene vi tenker økonomi innenfor, i en mindre høyrevridd retning. På den annen side skal man ikke forvente seg for mye. Konvensjonelle økonomer har lenge jobbet med å utvide sitt perspektiv – men sjelden ved å løse opp mer enn én forutsetning av gangen. Selv om skriftene revideres, består markedsreligionen. Forsøker noen å stryke alle forutsetningene på en gang, trer disiplineringsmekanismen inn. Slik får de ortodokse økonomene en slags ryggdekning – «vi kritiserer også de nedarvede forutsetningene» – og slik kan man effektivt avspore ethvert forsøk på å reise debatt. Det blir en debatt om kritikernes kompetanse i stedet for en debatt om økonomisk politikk. Samtidig forblir de konvensjonelle økonomenes interne modelljusteringer i hovedsak en skrivebordsøvelse: Artige påfunn som sjelden får policy-konsekvenser.
    Den enkleste markedsmodellen preger fortsatt IMF, OECD og langt på vei også norsk politisk praksis (klimapolitikk, pensjonsreformen, strømmarkedet osv.).
    Disiplinering av annerledestenkende befester et effektivt livssynsmonopol. I Mangfoldsåret 2008 vil vi garantert høre mer om behovet for toleranse i et flerkulturelt og multireligiøst Norge. Men hvem sikrer trosfrihet og medbestemmelse for dem som utfordrer økonomenes hegemoni?

Noter

1    New York Times 11.7.2007.
2    Jon Elster: Explaining social behavior. More Nuts and Bolts for the Social Sciences. Cambridge University Press 2007


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>