>Minibiografi Prosa 06|07

Tordis Ørjasæter. En formidler i særklasse

Nan Bentzen Skille



Forfatteren og formidleren Tordis Ørjasæter har 80-årsjubileum i år. Det er nøyaktig femti år siden hun tok magistergraden på en oppgave om barns reaksjoner i teater, og to år senere forelå arbeidet som hennes bokdebut. Foto: «Senior – et magasin for seniorkunder i Sparebanken Nor».

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Grensen mellom sakprosa og diktning er flytende, i den forstand at forfatteren ikke bare gir oss et fagskrift i det godes hensikt, men makter å gjøre leseren delaktig i sin egen smerte over barnets hjelpeløshet.»

 

Å holde privatliv, yrkesliv og frivillig arbeid atskilt er en balansekunst som utøves av mange, kanskje særlig av menn. Trippelarbeidende kvinner, derimot, viser ofte stor oppfinnsomhet når det gjelder å kombinere ulike roller. For Tordis Ørjasæter (f. 1927) har det vært nesten sømløse overganger mellom oppgavene som mor, forsker og forfatter, og hun har brukt sine personlige erfaringer med uvanlig åpenhet. Når en barnebok skulle anmeldes, enten i Nationeneller i Dagbladet, ble den først lest for egne barn – som litt senere sovnet med klapringen fra skrivemaskinen i ørene. Livet med en autistisk sønn førte til Boka om Dag Tore, som igjen kom til nytte i arbeidet ved Statens spesiallærerskole, og den store Undset-biografien begynte med en interesse for hvordan Sigrid Undset på sin side hadde klart å kombinere rollene som forsørger, forfatter og mor til et funksjonshemmet barn.

Entusiast søker emne I den eneste romanen hun har skrevet, En borgerlig pike (2001), skildrer Tordis Ørjasæter en oppvekst som ligger tett opp til hennes egen. Hovedpersonen Helene Haave kommer fra et pent og kultivert hjem på Majorstuen, et miljø hvor fedrene sier «heller død enn rød», og hvor mødrene demonstrativt banker tepper på 1. mai. For den energiske og utadvendte datteren er barndommen en streng øvelse i kontroll og lydighet. «Din vilje ligger i fars bukselomme» er et uttrykk hun tidlig lærer, skjønt det like ofte er i mors forklelomme kontrollen er forvart. Siden far er motstandsmann, må Helene lære diskresjon og passe godt på hva hun sier til hvem; selvdisiplin er både en nødvendighet og et dannelsesideal. I en av Sigrid Undsets romaner sier hovedpersonens mor: «Ellen er en lille dame … Hun forsnakker seg aldri.» Den samme leksen lærer Helene Haave.
          Frigjøringsårene blir vanskelige for den borgerlige piken, noe de også var for Tordis Greni, som hun den gang het. Etter et par år i en kristelig ungdomsorganisasjon, fant hun frem til det som skulle bli hennes arbeidsområde; da hun begynte å studere pedagogikk ved Universitetet i Oslo, følte hun at hun var «kommet hjem» – til et radikalt og idealistisk miljø hvor hun kunne ta i bruk hele sitt rike register av evner. I 1957 tok hun magistergraden på en oppgave om barns reaksjoner i teater, og to år senere forelå arbeidet som den første utgivelsen i serien Teaterhistorisk Selskaps Skrifter. En fagbokforfatter med sans for pionerarbeid hadde debutert.

Barnekultur – et nytt begrep I 1953 giftet Tordis Greni seg med Jo Ørjasæter, en mann som utstrålte trygghet og bar med seg angen av tyrirøtter og granskog, selv når han kom fra jobb i teatret eller avisredaksjonen. Tre barn med tre års mellomrom ble avgjørende for morens yrkesvalg. Barnekultur var noe gammelt og tradisjonsbåret, men barnekulturbegrepet var nytt, en konsekvens av samfunnsutviklingen og av nye og radikale ideer. At det offentlige skulle ha ansvar for kulturlivet, var en tanke som bare så vidt hadde slått rot. At det offentlige også skulle ha ansvar for et kulturtilbud til barna, kom først inn i nordisk debatt mot slutten av 1960-årene.
         I mange år hadde institusjonsteatrene tilbudt velstående familier flotte utstyrsoppsetninger i julen, men nå kom de små, oppsøkende gruppene som i større grad fant sitt publikum i barnehager og på skoler; aktører som ville spille teater på ungenes premisser og forløse deres egne skapende evner. Samtidig vokste bekymringen over at tilbudet innen film og fjernsyn i økende grad fokuserte på dramatikk og underholdningsvold og bare ga en illusjon av kontakt mellom utøver og tilskuer. Barnekulturen var ikke før «oppdaget» før den ble utsatt for en aggressiv kommersialisering som vi ennå ikke har klart å tøyle. Disse poengene understreket Tordis Ørjasæter både i Massemediene og barneboken (1971), i sine faste avisspalter i Dagbladetog Nationen, og i boken Barn – kultur – kreativitet (1981) som hun skrev sammen med Barbro Sætersdal.
         Også innen barne- og ungdomslitteratur var utviklingen formidabel. I 1956 hadde Jo Tenfjord stiftet Norsk Kuratorium for barne- og ungdomsbøker, som var en nasjonal underavdeling av International Board on Books for Young people (IBBY). Foreningen holdt kurs og drev lobbyvirksomhet overfor anmeldere, pedagoger, forlagsfolk, bokhandlere og forfattere, og deltok med støtte fra Utenriksdepartementet ved kongresser og konferanser i andre land. Fra 1965 til 1970 var det Tordis Ørjasæter som ledet Kuratoriet, som senere fikk det mer brukervennlige navnet Norsk Barnebokforum. I 1975 skrev hun et kapittel om barnelitteratur, som ble innlemmet i Norges Litteraturhistorie, noe som slett ikke var en selvfølge, verken den gang eller nå.
          Vi trenger de gode bøkene, for da blir «tiden så sakte og tankene så store», sa Tordis Ørjasæter og viste til Mummitrollets erfaringer. Det som var hennes egen hjertesak i disse årene, var spesiallagede bøker for funksjonshemmede barn og unge. De trengte, kanskje mer enn noen, et kulturtilbud som kunne hjelpe dem til å forstå en forvirrende verden og finne sin plass i fellesskapet.

Boka om Dag Tore Å skrive nært og personlig om funksjonshemmede hadde vært gjort før, men bare så vidt. Pearl S. Buck skrev i 1958 om sin datter The child who never grew, og her til lands hadde Finn Carling, i den selvbiografiske romanen Kilden og muren (1958), fortalt om hvordan det var å leve med cerebral parese. Tordis Ørjasæters bok om sin autistiske sønn nådde ut til mange, både i bokform, som opplesningsserie i NRK, og gjennom et oppgavehefte som ble utarbeidet til bruk for foreldre og fagfolk. Den er også oversatt til mange språk, bl.a. til fransk, tsjekkisk og japansk. Boka om Dag Tore (1976) gjorde sterkt inntrykk, for dette var et taushetsbelagt tema om en komplisert livssituasjon. Her er innslag av både bekjennelse og forkynnelse, og et språk som er konsist og enkelt og dirrer av litterær nerve. Grensen mellom sakprosa og diktning er flytende, i den forstand at forfatteren ikke bare gir oss et fagskrift i det godes hensikt, men makter å gjøre leseren delaktig i sin egen smerte over barnets hjelpeløshet og i sin frustrasjon over å måtte gå kanossagang mellom offentlige kontorer og et mangelfullt behandlingsapparat. Velment er ikke nok, fnyser hun, funksjonshemmede barn hører hjemme i lokalmiljøet, ikke i store og fjerntliggende institusjoner. Dette var radikale krav i en tid da selv rike Bærum kommune ikke kunne oppvise en eneste barnehageplass for en liten gutt som var «annerledes».
          Likevel er Boka om Dag Tore en «feel-good»-bok, både fordi forfatteren viser at det nytter å gi utviklingsmuligheter for et handikappet barn, og fordi en ressurssterk foreldregruppe i dette tilfellet maktet å gi sine barn et godt botilbud. Med varme formidles den lykken som foreldre med barn på institusjon opplever, når familien for en stakket stund er hel og alle er samlet. Og leseren kjenner seg igjen, for det er jo den samme lykken alle vi foreldre lengter etter.

Menneskenes hjerter «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting,» skrev Sigrid Undset. «Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.» Tordis Ørjasæter opplevde at hun hadde en spesiell forutsetning for å sette seg inn i Sigrid Undsets liv, fordi de begge var mødre til et funksjonshemmet barn. Da hun tok fatt på arbeidet med biografien, var hun blitt professor ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo og hadde nedlagt et betydelig arbeid både for og om funksjonshemmede barn. Vesle Mosse, Sigrid Undsets datter, hadde ingen tilbud ut over det moren kunne skaffe henne, men Undset hadde inntatt et standpunkt som fikk vidtrekkende betydning: at livet har sitt egenverd, også for dem som ikke er produktive og kan ta hånd om seg selv. Det var denne overbevisningen, tydeligst uttrykt i romanen Ida Elisabeth (1932), som drev Sigrid Undset til kamp mot fascismen.
          Da Tordis Ørjasæter ble invitert til Nansenskolen på Lillehammer våren 1993 for å legge frem sitt snart ferdige manus, var det ingen som forutså at «Sigrid Undset-seminaret» skulle utvikle seg til å bli Norges største litteraturfestival. Også under dette seminaret kunne Tordis Ørjasæter notere seg for en pionerinnsats, for det var enda ikke helt stuerent å bevege seg i retning av kulturhistoriske lesemåter. En forfatters biografi ble sett på med skepsis: kunne det virkelig komme noe verdifullt ut av et slikt prosjekt? Fra Nansenskolens talerstol ble det hevdet at Sigrid Undsets levnetsløp var uten dramatikk og offentlig interesse. Hva kunne vel trivialiteter som at forfatteren hadde bestilt en støvsuger fra Danmark ha å si for forståelsen av et stort forfatterskap? Ørjasæter svarte at dette bare var en liten detalj som illustrerte situasjonen da Sigrid Undset kom tilbake til et ribbet hjem etter fem år i eksil. Flere deltagere i salen støttet Ørjasæter, og mente Undsets liv var dramatisk så det holdt, og at en biografi ville bidra til større interesse for forfatterskapet. Dette argumentet har utvilsomt holdt stikk, for med Brageprisen og et opplag på over 50 000 eksemplarer har Tordis Ørjasæters biografi skapt en bred og vedvarende interesse for Sigrid Undset, en bølge som er videreført av andre Undset-formidlere. Som kronen på verket reiste Tordis Ørjasæter hvert år frem til 2006 til Roma for å lede grupper i Sigrid Undsets fotspor; alltid godt forberedt, alltid med et sikkert blikk for hva publikum ønsker, alltid med personlig varme – en formidler i særklasse.

Mann- og konebutikk i kulturformidling «Egentlig skulle man ikke skrive biografier før alle slektninger var døde,» sa Tordis Ørjasæter i en fjernsynsdebatt; hun hadde nok tiet om enkelte forhold i Sigrid Undsets liv av hensyn til den gjenlevende familien. I arbeidet med Nini Roll Anker. En kvinne i tiden (2000) var det færre slike hensyn å ta, dessuten var de denne gangen to forfattere. Jo og Tordis Ørjasæter hadde i alle år drevet mann- og konebutikk som kulturformidlere, de delte på research, leste korrektur for hverandre og kommenterte hverandres arbeid. I biografien om Nini Roll Anker delte de også skrivearbeidet. Slik kom begges omfattende kulturkunnskap og sikre formuleringsevne til sin rett; det var et samspill som ga fremragende resultat. Jo Ørjasæter var aktiv som forfatter og oversetter helt frem til 2006, da han en sommerdag falt ned fra et tre som han var i ferd med å beskjære. Dermed var et livslangt samarbeid over. Det sier mye om Tordis Ørjasæters styrke at hun fortsatt i sitt åttiende år er aktiv som kåsør og forfatter, om enn i et roligere tempo enn før.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>