>Min debut Prosa 06|07

Hvite løgner. Stereotype forestillinger om svarte

Anne Eriksen



S. Ubisch

Anne Eriksen (49) er professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo, og forfatter av en rekke fagbøker, senest Topografenes verden. Fornminner og fortidsforståelse (Pax 2007).

 

 
Anne Eriksen og Olav Christensen
Hvite løgner. Stereotype forestillinger om svarte

151 sider
Aschehoug 1992

Min første faglitterære bok har 15-årsjubileum i år, og kom ut 15. mai 1992. Jeg måtte melde avbud til slippfesten, for den ettermiddagen var jeg opptatt med å holde de to obligatoriske prøveforelesningene for den filosofiske doktorgrad.
         Hvite løgner. Stereotype forestillinger om svarte skrev jeg sammen med Olav Christensen. Det var et underlig dobbeltliv. Vi holdt begge på med våre respektive avhandlinger, tunge og omfangsrike tekster, skrevet i hovedsak for det meget ekslusive publikum en akademisk avhandlingskommisjon utgjør. Hver tirsdag jobbet vi med «løgnene». De dagene var et slags boblende frikvarter fra akademisk alvor. Vi brukte dem til skattejakt i Småtrykkavdelingen på Universitetsbiblioteket, der kyndige bibliotekarer fant frem sirkusplakater og gammel skokremreklame. Vi hjemsøkte magasinet for eldre barnebøker på Deichman, og fant mengder av lille svarte Samboer, diskret plassert i skyggen av mer politisk korrekt litteratur om drabantbyoppvekst og skilsmisser. Vi dro på feltarbeid til Kragerø for å spore opp gjenferdet av byens første – svarte – postmester. Alle vi møtte hadde en historie å fortelle oss: Den om «første gang jeg så en svart». Teksten skrev vi i begeistret fellesskap, sikre på at summen av leketøy, barnesanger, misjonsberetninger, reklame, filmfigurer, musikktradisjoner og gamle postkort gav inntak til viktig kulturhistorisk tematikk. Boktittelen dukket opp som en kollektiv åpenbaring i Nils Juels gate, mens vi lette etter parkeringsplass ved UB.
         Boken kom ut på Aschehoug. Vi syntes den var ganske stilig. Omslaget, en svartsminket minstrelsanger med klare blå øyne, speilet tittelen godt. Boken var synlig i landskapet, og fikk en del oppmerksomhet. Aftenposten hadde stort oppslag, og det ble mange deltagelser i radiodebatter og annet. Akademisk oppmerksomhet var det mindre av, men så hadde boken heller ingen pretensjoner om å være tung forskning og henvendte seg ikke til akademias indre sirkler. Vi ville ganske enkelt vise at banale og hverdagslige ting som skokremtuber og glansbilder kan inneholde tunge kulturelle føringer som er mindre uskyldige enn materialet i seg selv synes å tilsi.
          I tiden som er gått siden utgivelsen er «negerdiskursen» blitt en mer fremtredende del av norsk offentlighet enn den var i 1992. Debattene om blant annet Egners vise og Pippi Langstrømpes pappa har reist spørsmål som: «Kan man si hottentott?» «Er negerhøvding et gangbart ord?»
         Boken har levd sitt eget liv. Vi får stadig forespørsler om den, om foredrag og synspunkter. Den brukes, i radioredaksjoner, skolebibliotek og som pensum. Jeg synes det er bra om vi kan bidra til forståelse om at «bare» tullete barnesanger eller «bare» talemåter er noe mer enn dét når de systematisk, samlet og entydig formidler stereotype forestillinger om en bestemt gruppe mennesker.

Av Anne Eriksen

 

Senere utgivelser i utvalg: «Det var noe annet under krigen». 2. verdenskrig i norsk kollektiv-tradisjon (Pax 1995), Minner fra Den evige stad. Skandinavers reiser til Roma 1850–1900 (Pax 1997), Historie, minne og myte (Pax 1999) og Topografenes verden. Fornminner og fortidsforståelse (Pax 2007).

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>