>Leder Prosa 06|07

Hvem skriver norsk sakprosa?

Karianne Bjellås  Gilje



Foto: Karin Beate Nøsterud

«Årets julenøtt får bli: Hvorfor tar det så innmari lang tid før det heterogene og flerkulturelle gjenspeiles i hvem som skriver i for eksempel tidsskrift og i bøker?»

I fjorårets siste lederartikkel var temaet «kjønn i sakprosa» – og i Prosas egne spalter. Jeg ønsket å utfordre myten om tause kvinner og skrivetrengte menn. Å avlive myten krever langt mer enn én artikkel.
        Prosa hadde 100 ulike tekstbidragsytere i i 2006, 52 kvinner og 48 menn – noen skribenter med flere bidrag. Årets statistikk er klar, og oppgis under tvil. Noen vil sikkert tro tallene var fastsatt før årets bidrag ble initiert: I 2007 har Prosa hatt 102 ulike bidragsytere, 54 kvinner og 48 menn. For ordens skyld: Dette er ikke de samme kvinnene og mennene som i 2006, det er liten overlapping både når det gjelder kvinnelige og mannlige skribenter årgangene imellom. Og hvem som skriver er selvsagt mer sammensatt enn at redaktøren forsøker å være bevisst kjønnsbalansen i spaltene.
         Men redaksjonene har ansvar for hva som initieres og utgis. Til en kommentarartikkel i Dagens Næringsliv ved bokhøstens start talte jeg hvordan det sto til på årets utgivelseslister fra utvalgte norske sakprosaredaksjoner. «Grovtellingen» av dokumentarbøker med norske forfattere, faktabøker om mat, helse osv. holdt utenfor, viste elendig kjønnsbalanse: Aschehoug 25–2, Damm 7–3, Cappelen 12–2, Kagge/Stenersen 12–4, Samlaget 13–2, Spartacus 5–2, Gyldendal 15–7 (hver av de tre siste har i tillegg ett mann–kvinne-samarbeid).
         89–22 i menns favør. Jeg tror dette blant annet skyldes at forlagsredaksjonene til forveksling likner andre redaksjoner (og styrerom, ledergrupper osv.). Det er motstand mot å kvotere, og umoderne å telle, og da får vi gjerne det tradisjonen tilsier her til lands: Etnisk norske menn med mange rollemodeller, og med ytringserfaring og -behov. Mytene om tause kvinner – og mytene om andre «skribentminoriteter» – blir lett en sovepute, en unnskyldning det er lett å ty til når man ikke har anstrengt seg for å få en mer heterogen skribentsammensetning.
         Å utfordre myter og makt, og å telle, er nødvendig om vi reelt ønsker offentligheten mer flerstemmig. Flere artikler og anmeldelser dette Prosa minner om det selvsagte: Norge er et heterogent, flerkulturelt samfunn. Årets julenøtt får bli: Hvorfor tar det så innmari lang tid før dette gjenspeiles i hvem som skriver i for eksempel tidsskrift og i bøker? Flere forslag til svar finnes i foreliggende Prosa.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>