>Bokessay Prosa 06|07

Storm i andedammen Welhaven-året 2007

Susanne Hedemann Hiorth

Har Welhaven-året gått deg hus forbi? Tre nye bøker trekker dikteren, nasjonsbyggeren og bergenseren fram fra glemselen. Susanne Hedemann Hiorth undersøker om vi har å gjøre med velvillig, tam kulturformidling eller spenstige innføringer i livet og verket til en streng romantiker, underkjent smaksdommer og kontroversiell urbanist.

Bokessay

Anne-Lise Seip
Demringstid
Johan Sebastian Welhaven og nasjonen

568 sider
Aschehoug 2007

 

J.S. -Welhaven (red. Willy Dahl)
Blomster og torner
Dikt og prosa i utvalg

144 sider
Vigmostad & Bjørke 2007

 

Tore Vassdal
Bastian
Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven som bergenser og vestlending

286 sider
Sigma forlag 2006

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Det var ikke bare frykten for rykter og folkesnakk som hemmet Camilla og Johan Sebastian; på dette punktet kan Seip varte opp med dokumentert sladder.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Stedet er Norges bringe, også kjent som Vestlandet, og byen er Bergen. Hit var det ikke bare seriegullet som skulle hem i år, men også bysbarnet Bastian.»

 

Forfattere minnes på ulike måter, noe bybildet i Norges hovedstad avspeiler. Mens én dikter får gi navn til en gjennomfartsåre langs Slottsparken hvor det nye Litteraturhuset troner, må en annen nøye seg med en bakgate bortenfor Lorry hvor trikken skrangler forbi. Vi snakker om Wergelandsveien og Welhavens gate, to gater i samme strøk som er oppkalt etter to diktere som er uløselig sammenknyttet på norsk litteraturhistoriepensum. Siden avslutningen av Ibsen-året i 2006, som for øvrig kan ha bidratt til å stille 100-årsdagen for realisten Alexander Lange Kiellands død i skyggen, har et Wergeland-år i 2008 vært under oppseiling. Men før den tid markeres jubileet for Henrik Wergelands fremste kritiker og rival. Den 7. desember 2007 er det 200 år siden Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807–1873) ble født. Welhaven har dermed fått gleden av å dele jubileums-år med 300-årsjubilanten og 1600-tallsdikteren Petter Dass (1647–1707), som Welhaven selv bidro til å fremheve som den norske litteraturens stamfar. Welhaven kan altså indirekte ha bidratt til at Dass i disse dager har fått sitt arkitekttegnede museum på Alstahaug.
         I anledning 200-årsjubileet foreligger nå tre nye bøker om Welhaven selv. Sjangermessig og stilistisk plasserer de seg på hver sin hylle, men et utgangspunkt ser de ut til å ha felles: Welhaven er en dikter og kulturdebattant som bør huskes. Han var viktig. Hvorfor? Hva har Welhaven å si for andre enn de spesielt interesserte i 2007?
         Mange kjenner Johan Sebastian Welhaven som dikteren som gikk i knallhard debatt med det senere nasjonalikonet Henrik Wergeland i 1830-årene, og som samtidig ble utsatt for den store kjærligheten til Camilla Collett, Wergelands søster. Denne pikante konstellasjonen har vært formidlet gjennom skoleverk så vel som høystemte tv-dramatiseringer hvor rosenbusken og lorgnetten er blant de sentrale rekvisittene. Men årets nye bøker viser at Welhaven kranglet med langt flere enn Wergeland, og at langt mer kan sies om Welhaven selv, som dikter, samfunnsdebattant, personlighet – og som bergenser.

Demring og kamp Anne-Lise Seips biografi Demringstid. Johan Sebastian Welhaven og nasjonen fremstiller Welhavens mange feider med større tyngde enn den gjengse tv-dramatisering. Seip undersøker først og fremst Welhavens rolle i en nasjonal brytningstid. Den unge Welhaven markerte seg i offentligheten da Norge var en kulturelt underutviklet nasjon, særlig i den kosmopolitisk orienterte Welhavens øyne. Feidene mellom Henrik Wergeland og Welhaven inngikk i en større maktkamp om å definere det nasjonale og det norske.
         Demringstid er den første omfattende biografien som er skrevet om Welhaven siden Arne Løchens J.S. Welhaven. Liv og skrifter fra år 1900, og Seip benytter også sjansen til å gi et omfattende bilde av Welhavens personlige liv, som vekker interesse. Dette beskrives også som en kamp, for et levebrød og for en sosial og akademisk posisjon. Den unge studenten Welhaven fremstilles som en underdog, som var dårligere stilt enn Wergeland økonomisk. Welhaven reiste fra hjembyen Bergen til Christiania for å ta examen artium i 1825. Siden ble han en noe motvillig teologistudent; han ville selv bli maler. Etter farens død i 1828 stod Welhaven uten økonomisk støtte hjemmefra. Teologistudiene gikk det så som så med, og Welhaven fullførte dem aldri.
        Seip viser hvordan Welhaven i stedet erobret en posisjon som debattant, litterat, litteraturkritiker og etter hvert som dikter, smaksdommer, filosofiprofessor og deltidslitteraturhistoriker, gjennom mange harde debatter.
          Det er et sentralt poeng for Seip at den debatten som Welhaven kastet seg inn i, med nid-dikt (eller stumper), sarkasmer og den polemiske 75-sonetters diktsamlingen Norges Dæmring (1834), var sammenvevd med en langt større kulturpolitisk debatt. Welhaven anklaget Wergeland og hans venner for brautende patriotisme, og han ble selv stemplet som unasjonal og som en danoman med usle motiver. Men da gemyttene roet seg og Welhaven kom i posisjon som kulturperson og filosofiprofessor på 1840-tallet, skulle han spille en nøkkelrolle i konstruksjonen av det nasjonale. Han kjempet for etableringen av kulturinstitusjoner – og for en mindre provinsiell bykultur.

By og land – samme mann

På 200-årdagen ville det trolig gledet Welhaven at hans visjoner for Bjørvika i Oslo nå er i ferd med å bli realisert. Welhaven protesterte mot utviklingen i hovedstaden da bykjernen ble utvidet mot vest, med Slottets lokalisering: «Christiania er en Søstad, og en Delphin skal ikke tragte efter at boltre sig i en Kløvermark.» Han ville ruste opp byen mot øst: «den venlige Bugt, Bjørvigen, fortjente en bedre Indfatning end disse grimme Pakboder og Tomter, bag hvilke den søsyge Stad skjuler sit Ansigt og er på Flugt til Landeveien» (Seip, s. 121).
            Seip dokumenterer slik at Welhaven var en urbanist, som argumenterte for at et kulturelt fattig land som Norge burde samle ressursene på ett sted, i Christiania. Welhavens politiske vyer for kulturell sentralisering i hovedstaden ville nok vært kontroversielle også i dagens Norge.
         Like fullt spilte den norske naturen og landsbygda etter hvert en vesentlig rolle for Welhavens nasjonsbygging og diktning. I det Seip beskriver som en «nasjonalromantisk mellomakt» i 1840-årene gikk nasjonalromantikk og skandinavisme for en stund opp i en høyere enhet, noe som passet Welhaven. Nasjonalromantikkens estetiske program samsvarte dessuten med Welhavens krav til enkelhet og naturlighet i diktning og kunst. Seip viser at Welhaven ikke gikk av veien for å lese sin egen estetikk inn i den nasjonale litterære tradisjonen han «gjenoppdaget» og konstruerte i sine litteraturhistoriske arbeider, som omhandlet blant andre medlemmer av det Norske Selskab, som Claus Frimann, og Ludvig Holberg.

Siterbar smaksdommer Som formann i Kunstforeningen ble Welhaven en viktig støttespiller for maleren Hans Gude (som i Tidemand og Gude), noe Seip beskriver på underholdende vis. Smaksdommer Welhaven klaget over mange «umodne Famleverker i landskapsfaget», men Gude ble karakterisert med Welhaven-komplimenter som «frisk, sann, sunn, kjekk, harmonisk og helstøpt». Welhaven sørget for at talentet Gude ble tatt ut av latinskolen og fikk reise ut, til Tyskland. Det var imidlertid ikke bare enkelt for den vennlige og tiltalende Gude å være Welhavens yndling. Welhaven kunne vandre rundt i atelieret og la sarkastiske kommentarer hagle, noe som lot seg utholde fordi Welhaven også kom med utbrudd av begeistring, som: «Har De virkelig gjort dette selv, De Rakker!» (s. 317).
            Seips fremstilling er i det hele tatt krydret med mange morsomme sitater og eksempler, fra et overbevisende kildemateriale. Seip ser dessuten humoren i den «skovlengtende» Welhavens egen tur til det indre Østlandet sommeren 1850, en uflukt med tjenerskap og full oppakning, for å hente inn naturinntrykk, sagnstoff og folkeånd – noe Welhaven ikke så ironien i selv. Ferden resulterte i at Welhaven prøvde seg i eventyrsamler Asbjørnsens sjanger med teksten «Vasdrag og Skovmarker» (1851). Welhaven ble beskyldt for å gå landskapsmalerne i næringen, og den dårlige mottagelsen understreker ifølge Seip slitasjen i det nasjonalromantiske prosjektet. På 1850-tallet satte en viss resignasjon inn, og troen på at Welhaven skulle bli den store norske dikteren, var tynnslitt.

Kompliserte romanser Anne-Lise Seips kildekritiske og nøyaktige tilnærming som biograf kommer virkelig til sin rett i omgangen med Welhavens kjærlighetsliv. Hun gir en saklig, detaljert og engasjerende fremstilling av det mye omtalte forholdet mellom Welhaven og Camilla Wergeland (senere Collett). Basert på de tilgjengelige kildene, som domineres av Camillas egne opptegnelser, beskrives utviklingen av dette bekjentskapet med diverse forviklinger, mellommenn og misforståelser. Seip redegjør oppklarende for tidens borgerlige normer, «konveniensen», og det rådende romantiske kjærlighetsidealet som kolliderte med disse. Som Seip skriver: «Tidens tenkere gjorde det ikke lett for tidens menn» (s. 164).
            Det var ikke bare frykten for rykter og folkesnakk som hemmet Camilla og Johan Sebastian; på dette punktet kan Seip varte opp med dokumentert sladder. Hun siterer brevvekslingen mellom vennene lektor Aalholm i Arendal og presten Simon Olaus Wolff, som begge var irriterte på Welhaven: «… det bedste af alt er, at han er dødelig forelsket i Camilla Wergeland! Er det ikke ret romantisk? Blive de 2 store Genier forenede ved Cupidos Cabaler, saa naade os Smaafolk!» (s. 163).
         Seip beskriver nyansert Welhavens tvetydige opptreden og hans betydning i Camilla Colletts liv. Den saklige og dempede stilen bidrar til å få frem det tragiske i dette forholdet med desto større styrke, for begge de involverte.
          Tragisk er også historien om Welhavens påfølgende kjærlighet til Ida Kjerulf, som han ble hemmelig forlovet med, fordi han stod uten fast stilling og ikke ble akseptert av familien. Da han endelig fikk en ansettelse som foreleser i filosofi på universitetet i 1840, lå Ida på dødsleiet med tuberkulose.
          Seip har heller ikke glemt kvinnen som Welhaven faktisk fikk, og som han var gift med mens han skrev sine vakreste erindringsdikt om Ida, danskfødte Josephine Bidoulac. Hun var Welhavens gamle venninne, og allerede i 1835 skrev han en dedikasjon til henne i en utgave av Norges Dæmring,som blant annet inneholdt disse linjene: «da tenker jeg – og gleder meg ved krigen / Hun vil forstå din kjempen og din higen» (Dahl, s. 53). Siden elsket de begge en de ikke fikk, før de møttes igjen og giftet seg i 1845. Seip beskriver ekteskapet som en lykkelig forening mellom to pratsomme typer, og Josephine var ettertraktet for sitt vidd og sin intelligens.
            Welhaven hadde åpenbart sans for kvinner som kunne mer enn sitt fadervår. Seip bidrar for øvrig med en skarpsindig drøfting av Welhavens kvinnesyn.

Edruelig Dramatikken i Welhavens personlige og offentlige liv settes inn i en interessant historisk sammenheng i Anne-Lise Seips biografi, som er et imponerende og solid verk som man på mange måter bare kan ta av seg hatten for. Men Demringstid er likevel ikke et fyrverkeri av en bok og en sann lesefest. Den grundige historiske tilnærmingen til Seip fører også med seg en del mindre forlokkende småkapitler som «Den bedrøvelige altertavlestriden» og «Et mislykket universitetstidsskrift». Av og til er det fristende å utbryte, som forfatteren også gjør i sin gjennomgang av den «formelle pukkingen» som pågikk i debatten om Welhavens og Wergelands diktning: «Slik drev de på med hverandre, Welhaven med Henrik Wergeland, Nicolai Wergeland og Ørsted med Welhaven» (s. 114). Biografien kunne nok tjent på dristigere dramaturgiske grep og mer stilistisk variasjon – man kan til og med ta seg i å ønske seg en annen og mer popularisert biografi enn den Seip har skrevet – nettopp fordi hun formidler et engasjerende materiale som fortjener et stort publikum. Like fullt er Seips edruelige tilnærming langt å foretrekke fremfor mye annet som man kunne funnet på med dette stoffet.

Kryssklipp To andre Welhaven-utgivelser av ulik art er det også verdt å nevne i jubileumsåret. Tekstsamlingen Blomster og torner, redigert av Willy Dahl, er et utvalg av Welhavens dikt og prosa. Willy Dahl har forsøkt å begrense utvalget til det mest karakteristiske og det som står kvalitativt høyest, og han har prøvd å modernisere «Sproget». Et formidlingsprosjekt står altså sentralt, og Dahl påpeker at han ikke ønsker å gi noe nytt Welhaven-bilde.
          Dermed er det heller ikke duket for de store overraskelsene. Her er kjente tonesatte dikt som «Sjøfuglen» («En villand svømmer stille»), klassikere som «Den salige», «Diktets ånd», «Lokkende toner», «Åsgårdsreien» og «Repub-likanere» («de hadde champagne, men rørte den ei»), i tillegg til utdrag fra Norges Dæmring, Welhavens prosa, som inneholder noen riktig avanserte fornærmelser, og hans brev.
          Willy Dahl har ordnet utvalget «nærmest biografisk», med mål om å gi et mer fasettert inntrykk av Welhavens personlighet. Under tematiske, kronologisk organiserte overskrifter som «Barndommen» og «Ida», plasseres dermed dikt, prosa, erindringspassasjer og brevutdrag om hverandre. Dette resulterer i en slags kryssklipp-effekt, som viser hvordan den unge Welhaven bruser med fjærene i polemiske dikt mot Wergeland i det ene øyeblikket og desperat tigger penger fra sin venn bokhandler Dahl i det neste, i brev som avslører at han bor ved siden av kolerahospitalet og mangler vinterfrakk.
          De biografiske sammenstillingene og Dahls korte, løpende kommentarer bidrar til at man leser diktene i et biografisk lys. Man kan savne kommentarer som argumenterer for hvorfor Welhavens dikt er gode og verdt å lese i dag, ved å etablere en litterær kontekst. På den annen side går det frem av teksten at Welhaven selv gjorde koblingen mellom liv og diktning, i et brev til sin venn i nøden, bokhandler Dahl, før publiseringen av Norges Dæmring i 1834: «jeg vil ikke tale om Demringen – var der mindre skumring og mulm i mine finanser skulle det snart klarne med Demringen» (Dahl, s. 42).

Dikteren som ung tornebusk Stedet er Norges bringe, også kjent som Vestlandet, og byen er Bergen. Hit var det ikke bare seriegullet som skulle hem i år, men også bysbarnet Bastian. Mellom 1807 og 1825 gikk Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven rundt i byen og egnen som han siden skulle beskrive, uten ironi, som sitt Eden. Tore Vassdals bok Bastian undersøker hvordan oppveksten i Bergen preget Welhaven.
         Rent visuelt kan Vassdals bok se ut som en skolebok fra 1988, og den er langt mer lettlest enn Anne-Lise Seips murstein. Illustrasjoner, fotografier og tekster i margen forsterker inntrykket av en pedagogisk bok med sterk kulturvilje, som innbyr til byvandring og slektsgranskning av Welhavens forfedre- og mødre.
         I sin jakt på bergenserens barndomspåvirkning blir Vassdal snart nødt til å ty til psykologien. Han leser det kjente diktet «Det tornede tre» som et slags selvportrett. («Ynder du treet, da må du ei hade / den hvasse torn mellom blomster og blade (…) Jeg sårer, men akk, jeg gjemmer dog / en større smerte enn jeg forvolder»). Vassdal heller mot å forklare Welhavens paradoksale sinn – med sin blanding av sart følsomhet og arrogant selvforsvar – gjennom relasjoner i familien. Den psykologiserende spekulasjonen får et litt barnehageaktig preg, noe som forsterkes av generelle utsagn som: «Og vi vet godt at det kan være god selvterapi i å skrive når livet er blitt vanskelig å leve» (s. 34). Kanskje ikke helt usant, men heller ikke helt elegant. Da er Vassdals bok mer interessant som entusiastisk formidling og lokalhistorisk dokumentasjon.

Hard nøtt Et tydelig fellestrekk ved de tre jubileumsutgivelsene er at de alle fastholder et bilde av Welhaven som en motsetningsfylt person, nærmest et paradoks på to bein. Nå er ikke dette noe særegent i biografisjangeren, kanskje heller nærmest et sjangerkjennetegn. Det er da også særlig i biografien dette kommer frem: Anne-Lise Seip beskriver en mann som både tiltrakk seg andre mennesker og støtte dem fra seg, med sin blanding av steilhet, veltalenhet og varme, mens Willy Dahl illustrerer temperaturskiftene i tekstsamlingen.
        De samme blandede reaksjonene skapte Welhaven som debattant, og Seip påviser at et lignende paradoks preger hans aktualitet. På den ene siden løp tiden fra Welhavens livsprosjekt. Ideen om å skape en sosialt harmonisk kulturnasjon og mennesker med indre dannelse gjennom kunsten, ble foreldet allerede i hans egen levetid. Parallelt beskriver Seips biografi et liv og virke som åpnet med en strid som ga resultater, men som endte i resignasjon. Samtidig åpner Welhavens virke – i en tid da nasjonaliteten skulle defineres og det norske «vi» ble skapt – for at det er interessant å gå ham nærmere etter i sømmene. Seip understreker at det er nødvendig å undersøke fremveksten av forestillingen om det norske. Dette fremstår verken som en tom frase eller desperat aktualisering, men som en begrunnelse både for å lese Welhaven og for å skrive om ham.
         Like fullt må det innrømmes at det særlig er fremstillingen av Welhavens menneskelige kamp, med omgivelsene og med det han beskrev som sin «Tvivl», som i disse biografiske verkene bidrar til gjenkjennelse og aktualisering av en dikter som levde i en tid som kan synes fremmed. Som maleren Hans Gude, på trygg avstand i Tyskland, tok mot til seg og skrev til sin ambivalente velgjører: «(…) jeg (…) maa sige at jeg ofte saa dem ubillig, kold og uimodtagelig, hvor jeg tror de burde havt hjertet aabent» (Seip, s. 317). I møte med Welhavens beste dikt, i sin kombinasjon av inderlighet og klarhet, kan det fortsatt være vanskelig å holde hjertet lukket.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>