>Bokessay Prosa 06|07

Biografiens triumf. Om sakprosaens kommersielle suksess-sjanger

Hans Fredrik Dahl

Biografiene strømmer ut på det norske bokmarkedet. Prosa kunne – hvis vi ville – uten problemer fylt hvert nummers bokanmeldelses-seksjon bare med biografi-anmeldelser. I stedet ba vi Hans Fredrik Dahl om å analysere dette suget etter biografier – og et knippe av årets utgivelser i sjangeren.

Prosa

Harald Berntsen
Staurberaren Per Borten

606 sider
Aschehoug 2007

 

Gry Espedal
Rose. En biografi om Rosemarie Köhn

268 sider
Gyldendal Norsk Forlag 2007

 

Alfred Fidjestøl
Eit halvt liv. Ein biografi om Per Sivle

429 sider
Det Norske Samlaget 2007

 

Heming Gujord
Olav Duun. Sjøtrønder. Forteller

490 sider
Aschehoug 2007

 

Sindre Hovdenakk
Alt er politikk. Hagbard Berner og hans tid

200 sider
Det Norske Samlaget 2007

 

Sigrun Slapgard
Dikterdronningen Sigrid Undset

583  sider
Gyldendal Norsk Forlag 2007

 

Nigel Hamilton
Biography. A Brief History

345 sider
Harvard University Press 2007

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Biografier i dag er mer subjektive enn det som ble krevd av tidligere generasjoner, ja, mer subjektive enn bare for 20–30 år siden.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Det -finnes og vil i over-skuelig fremtid finnes flere kvinner enn menn som fortjener en biografi, om ikke annet så på grunn av fortidens forsømmelser.»

 

Biografier skrives nå om alle, og av alle. Nest etter kriminallitteraturen fremstår biografien som det norske bokmarkedets kommersielle suksess-sjanger. Mens man før regnet den som en krevende sjanger, forbeholdt den drevne forfatter og gjerne også det modne menneske – ungdom burde holde seg unna – er biografien nå blitt et allment anliggende og opptrer gjerne som forfatterens første bok. Og slik kriminallitteraturen tiltrekker seg utøvere fra andre yrker – sykepleiere, aksjemeklere, oljeingeniører – kommer biografene nå ikke bare fra historikernes eller litteraturviternes rekker, men skrives minst like gjerne av journalister, lektorer eller forlagsfolk.
       Suget etter biografier har ført til at forlagene leter etter utøvere der de før knapt ville se seg om. Og faktisk – det viser seg også at nesten «alle» kan skrive en biografi. Skildringen av det ene menneskes liv fra vugge til grav omgis av så enkle konvensjoner at de kan håndteres av de fleste som forsøker seg. Forbausende mange biografier er derfor utmerkede, helt tilfredsstillende, noe som fører til at de fleste får jevnt gode anmeldelser – «hederlig» er et adjektiv man ofte møter i omtalen. Det gjelder også de som skal omtales i det følgende. Årets biografier om Berner, Borten, Duun, Köhn, Sivle og Undset er alle effektive livsskildringer, hva enten forfatteren opptrer som durkdreven eller fersk, moden eller ung, professor eller debutant. Det er noe med selve biografiens vinkel som fører deg inn i teksten, uansett hva forfatteren «kan» eller ei. Det er for eksempel himmelvid forskjell i forutsetninger mellom den debuterende Gry Espedal og hennes bok om Rosemarie Köhn, med sine famlende feil og språklige usikkerhet, og Harald Berntsens myndige biografi om Per Borten, så drevent lagt opp og gjennomført. De er imidlertid begge leseverdige, hva forlagene gjerne kaller «medrivende».
        Det er da også noe særdeles enkelt ved biografiens uunngåelige ingredienser, som gir et begrenset og derfor håndterlig antall oppslag. Slektsbakgrunn tilbake til besteforeldre hører med i enhver biografi, deretter objektets oppvekst og modningsår, så livets fulle blomst – her kommer vedkommendes hovedinnsats – fulgt av tilbaketrekning («fra de senere år»), til sist sykdom, ensomhet og død (om den biograferte har rukket å tre inn siste fase). Fremfor alt har biografien, i motsetning til mange andre sjangere, en helt klar begynnelse og en like opplagt slutt. Dermed blir emnet for boka skåret til så å si av seg selv.
        Suget etter denne typen av bøker har også ført til en dramatisk utvidelse av kretsen av biografi-berettigede objekter. Før var biografien forbeholdt de få store, nå faller æren langt utenfor kretsen av på forhånd kjente mennesker. Slik blir en utgivelse som Det Norske Samlagets 640 siders murstein om Rasmus Løland. Barnebokpioneren frå Ryfylke, signert den heller ukjente forfatteren Ernst Berge Drange, lokalhistoriker fra Sørvestlandet, lansert og mottatt som et helt naturlig tilskudd til den generelle litteratur på det norske bokmarkedet, med anmeldelse i de fleste større aviser. For bare noen år siden ville en slik utgivelse vært ansett som håpløst esoterisk. Dette gir konteksten til at en anmelder i Aftenposten i høst slo fast med stor lettelse at man i det tilfellet som ble omtalt, Sigrun Slapgard om Sigrid Undset, sto overfor «et glimrende biografisk objekt» (Aftenposten 3.10.2007). Ikke alle er det, nei.
         Sindre Hovdenakks biografi over Hagbard Berner (1860–1920) løfter en ny mann fram i lyset, for Berner, i sin tid en kjent skikkelse i Venstre, er i dag pratisk talt glemt. Det er prisverdig og representerer i seg selv et pionerarbeid. Men resultatet preges av at forfatteren uttrykksmessig strever litt med å begrunne sitt objekt, blant annet ved å dele teksten opp i altfor mange underkapitler med egen tittel uten tilstrekkelig sammenheng og flyt. Det burde være unødvendig, selvfølgelig, ettersom Berner også i Hovdenakks skildring i og for seg er interessant nok. Kanskje forfatteren har hatt for lite av andres meninger å bryne seg på? Alfred Fidjestøl har i så måte hatt det lettere med sin biografi over Per Sivle. Her finnes en ganske stor biografisk litteratur fra før, dessuten en mer turbulent livshistorie og et mer interessant vita enn den prektige og mer kjedelige Berners. Det må også føyes til at Fid-je-støl ved siden av et intenst kildearbeid, har skrevet sin fremstilling med nerve og spenst som høvelig er for en god dikterbiografi.

At biografien nyter en særlig rolle også i offent-ligheten, vises av at den så ofte fører til avis-oppslag og debatt. En biografi forventes å legge fram nytt stoff, og av nye opplysninger blir det news. De store oppslagene om Einar Førdes utenomekteskapelige forhold, som fulgte av de to biografiene om ham i høst (se egen anmeldelse i forrige nummer av Prosa), var nesten mer enn forleggerne kunne håpe på. Også i innhold fulgte de nyhetskriterienes prinsipielt uforutsigelige veier. Det virkelige gåtefulle ved Einar Førdes liv – at han med viten og vilje trådte ut av politikken bare 46 år gammel – ble i nyhetsbildet totalt overskygget av hans utenomekteskapelige forhold til den kreftsyke Gunn-Vigdis Olsen Hagen, og detaljer rundt hennes død og begravelse. Slik er forventningen til biografien: Den skal avdekke det skjulte og offentliggjøre de hemmeligholdte punkter ved objektets liv. Det er i dag et sjangerkrav.
        Fordi biografien bringer nytt materiale, skal den helst også nytolke, dersom den da handler om et tidligere omskrevet objekt. Slapgard har rett nok ikke så mye av nye synspunkter på Sigrid Undset, men nytt materiale, det har hun, i alle fall i noen utstrekning. Det omtales dermed av de fleste anmeldere som grunn god nok til at vår nobelprisvinner får enda en livsskildring – den femte, etter min telling. I realiteten er et friskt og åpent blikk fra en representant for en ny generasjon mer enn grunn nok. Kravet om nytolking er like fullt vanlig. Heming Gujord, som debuterer på generelt-markedet med sin biografi over Olav Duun, mener å kunne påpeke at hans objekt kunne og burde tatt større avstand fra nazismen på 1930-tallet enn han gjorde. Det er en nytolking som har fått eldre akademikere til å reagere. Gujord tar ikke tidligere Duun-forskning alvorlig, og leser sitt objekt uten tilstrekkelig forståelse for konteksten, sier de (Klassekampen 3.10.2007). Men når professor Vigdis Ystad trekker den generelle slutning at litteraturfagets utøvere i større grad må ta innsikter fra tidligere forskning opp i seg, så gjelder dette forskningen, ikke den kommersielle biografien. Den er så visst ikke preget av forfatternes respektfulle behandling av forgjengerne. Tvert imot, her gjelder det snarere å påstå at fortidens fortolkere stort sett har tatt feil, og at en selv er den som viser veien til en riktig forståelse. «Jeg er litteraturforsker og biograf,» erklærer Gujord i sin innledning. Litt pompøst, kanskje, men tydelig nok. Det er den siste rollen som gir ham slingringsmonn til å tolke objektet friere enn andre før ham.
         Og ikke bare er dette et norsk fenomen, uansett hvor rotfast provinsielt, i betydningen hjemmekjent og kjært, de norske biografienes portrettgalleri kan synes. Ser man bare på vårt eget bokmarked, skulle man jo trodd at interessen for livsskildringer var et nasjonalt anliggende, der Norge kanskje «kom etter» etablerte biografiland som Danmark eller Storbritannia. Men slik er det faktisk ikke. En økende interesse for biografier, med en friere tolking av objektene, er et internasjonalt fenomen, og hjemsøker i høy grad den engelskspråklige verden og andre språkkulturer der man også er godt forsynt fra før. Times Litterary Supplement demonstrerer sjangerens store popularitet ved at den har overlevd innstrammingen i intellectual property-lovgivningen, så vel som de teoretiske motstøt som er rettet mot den, fremfor alt Roland Barthes tese om «forfatterens død». Denne teorien etablerer som kjent leseren og lesningen som selve det litteraturkonstituerende element – en teori som intellektuelt vel har grepet om seg, men ikke derfor hindret det franske bokmarked i å oppleve et dramatisk økende tilsig av biografier (TLS 17.8.2007). En av de nyeste analyser av fenomenet, Nigel Hamiltons Biography. A Brief History ser da også biografiens vekst gjennom det 20. århundre i lys av større kulturelle endringer, slike som psykoanalysens gjennombrudd, filmens tilkomst og enorme utbredelse, samt den mer generelle dreining mot individualisme som kjennetegner hele Vestens tenkemåte. Hamilton burde vite, for han har selv skrevet biografier over John F. Kennedy, lord Mountbattan, Thomas & Klaus Mann og sist nå Bill Clinton. Hans Brief History gir et vittig og idérikt oversyn over biografien fra antikken til våre dager, med særlig vekt på det 20. århundre. Norske lesere vil huske Marianne Egelands Hvem bestemmer over livet? Biografien som historisk og litterær genre (Universitetsforlaget 2000) som en verdig parallell her hjemme.
         Ett av de mest interessante kapitlene hos Hamilton gjelder Sigmund Freud og hans medisinske livshistorier, som i beste Sherlock Holmes-stil dissekerer gåtefulle pasienter som Anna O., Rottemannen, Dora og Ulvemannen. Om enn begrenset til medisinernes krets som faglitteratur, er dette livsskildringer som søker innover i pasientens tidligste barndom for å finne grunnlaget for senere nevroser, og kan som sådan regnes som forløpere for den moderne biografi. I særlig grad gjelder dette Freuds behandling av Leonardo da Vinci (1910) og «outingen» av ham som homofil. At Leonardos sublime fremstilling av Maria og Jesusbarnet på personlighetsplanet uttrykker en lengsel etter å suge eller å bli sugd, ble i sin samtid stående som en sjokkerende, men alt i alt lite påaktet påstand. Først senere dukket den slags tolkninger opp som akseptert tendens i litteraturen.

Et tydelig trekk i biografiens internasjonale utvikling de senere år, er at den er blitt så lang, så rent uhorvelig lang. Amerikanske presidenter får gjerne tre bind, store hærførere minst like mange. Kershaws Hitler teller 2000 meget tette sider, en tekstmasse som forleggeren må ha strevd intenst for å presse inn i to i stedet for tre eller fire bind. Den som slår de fleste rekorder, er kombinert politiker-hærfører Winston Churchill, med sine foreløpige 8 bind pluss 15 kildebind av Martin Gilbert, samt mengder av andre, mindre biografier.
          Også i Norge har sjangeren lagt på seg, om ikke i antall bind så i alle fall i hvert enkelt volum. Det er ikke lenger bare Halvdan Koht som skriver biografier i store dimensjoner, for eksempel om Johan Sverdrup i fire bind. Harald Berntsens om Johan Nygaardsvold talte 750 sider (1991) og holdt seg teknisk sett innenfor ett bind, mens både Ingar Sletten Kolloens biografi om Knut Hamsun og Ivo de Figueiredos om Henrik Ibsen er i to bind. I år er Berntsen tilbake med Per Borten på over 600 sider. Flere anmeldere har spurt om det kan være nødvendig å skrive så langt. Svaret er ofte ja. Biografien til en ledende politiker med seks års fartstid som statsminister kan ikke annet enn bli lang, det ser man bare med et blikk på materialet. En politiker i moderne tid etterlater seg nå engang kilder i store mengder. Byråkratiseringen av politikken, blant annet med formalisering av referatene fra hver eneste av regjeringens konferanser, ved siden av de hauger av trykte og skrevne akter som samler seg opp i privatarkivene – alene dette fører med nødvendighet til større volumer enn før. I tillegg kommer de mange saker som vedkommende hadde en hånd om, og som må på plass for å gi konteksten om hans eller hennes liv. Skulle man si noe om Berntsen i denne henseende, måtte det snarere være at boka er snau, i og med at den mangler diskusjon av den internasjonale kontekst som naturligvis omgir og begrenser handlingsrommet til en norsk statsminister. Man kunne tenke seg at en biografi som denne for eksempel støttet seg til Tony Judts Postwar. A History of Europe Since 1945 (2005) eller tilsvarende større etterkrigshistorier, for å gi kontekst til eget stoff. Men slike referanser glimrer med sitt fravær. Berntsen er, som norske biografer flest, tilfreds med å holde seg innenfor objektets egen forståelse av verden – en forståelse som biografen i dette tilfellet deler med ham, i en allment venstreorientert, euro-skeptisk og antibyråkratisk holdning. Denne enigheten mellom biograf og objekt introduseres i bokas aller første setning, der vi får vite at den aldrende Per Borten rett før sin død i 2005 sender Berntsen et utklipp fra Der Spiegel som handler om den hvite manns myrderier i Afrika 1903–08, med ordene «Jamen har vi mye å sone». Her går de to opp i en høyere enhet av politisk samstemthet.
         Man kan spørre om det finnes også andre årsaker enn materialet som gjør moderne biografier så omfangsrike. Noe med konstruksjonen eller fremstillingsmåten, kanskje? Flere trekk springer da i øynene. Biografier i dag er mer subjektive enn det som ble krevd av tidligere generasjoner, ja, mer subjektive enn bare for 20–30 år siden. Dernest er de ofte komponert på en annen og mer plasskrevende måte enn før. Endelig er de mer intertekstuelle enn tidligere, skjønt dette er kanskje vanskelig å måle. I alle fall fører dette til at livsskildringer av personer som det er skrevet om før, gjerne inneholder lange passasjer om tidligere biografiforsøk, noe som fører til at de naturlig nok blir lengre og lengre. Gujords bok om Duun er lengre enn Rolf Tesens biografi fra 1942, Slapgard om Undset lengre enn Tordis Ørjaseter og mye lengre enn dennes forgjengere igjen. Fidjestøl om Sivle likeså. Og ikke bare gjelder dette dikterbiografiene og deres nødvendige diskusjon av objektets litterære verk; selve skrivemåten er mer personlig inntrengende og derfor mer plasskrevende enn før. Det subjektive springer i øynene, hva enten forfatteren setter sitt «jeg» inn i teksten, som Slapgard, eller foretrekker det mer beskjedne «denne boks forfatter», som Berntsen. I ethvert tilfelle er forfatteren med, og mer – om vi skal våge å generalisere fra vårt utvalg her – når boka er lang enn når den er kort. Hovdenakk og Espedal, hver med sine korte bøker om Berner og Køhn, opptrer mindre, om i det hele tatt, i fortellingen sammenliknet med dem som tar seg større plass.
         Det subjektive preger i mange tilfeller selve den viktige inngangen til biografien. Slapgard introduserer seg selv alt på linje ti i forordet, med en programerklæring om hva hun ikke vil ta med i boka: «Jeg har valgt bort spekulasjoner [om Sigrud Undset] når jeg ikke har funnet kildebelegg for dem.» Deretter følger en spennende historie om et mulig «uekte» barn fra Undsets side, et barn som kanskje har dødd før det kan adopteres bort, som eksisterer som et rykte og som saklig sett kan underbygges ved noen meget påfallende lakuner i brevmaterialet, der man aner bevisst brenning fra bestemte perioder i Undsets liv. Dermed anslås straks det trekk som skiller Slapgard fra tidligere Undset-biografer: en trang til å trenge inn i objektets privatliv, som går lenger enn hos noen tidligere.
         Også dette er en internasjonal tendens, selvfølgelig. Nigel Hamilton går så langt som til å kalle sex og seksuelle temaer for et våpen moderne biografer bruker for bevisst å trekke leserne inn i stoffet. Dvelingen ved objektets seksuelle forbindelser og problemer – uønskede barn og illegitime forbindelser særlig – er ikke bare som hos Freud et middel til økt forståelse av objektets indre drivkrefter i retning av artistisk kreativitet, ei heller et middel til å forstå bestemte personer og deres eventuelle indre demoner, men et generelt virkemiddel egnet til å utbre sjangerens popularitet. Hamilton setter et skille i biografilitteraturens utvikling i så måte ved utgivelsen av Michael Holyrods tobindsverk om Lytton Strachey, den postviktorianske kunstkritiker og forfatter av Eminent Victorians, som for første gang tematiserte objektets homoseksualitet i full og åpen bredde (1967–68). Betydningen av dette verk kan knapt overvurderes, først og fremst for den tematiske utvidelse henimot «the Accent on Sex», derunder homofil og lesbisk sex, som preger sjangeren, men også fordi det åpnet vinduet for andre biografer til det miljø av hel- og halvlitterater, malere så vel som sosialøkonomer, som kjennes under navnet av Bloomsbury-kretsen (1910–39) og som fremdeles synes å gi en uuttømmelig kilde til spennende livsskildringer, ikke minst gjennom Virginia Woolfs eiendommelige personlighet. At denne skeive og rare forfatteren, tidligere betraktet som et halvgalt hespetre, i dag fremstår som en av det 20. århundres mest biograferte og beundrede skikkelser, ville ingen kunnet forutse før Holyrods bok med dens i enhver forstand grensesprengende virkning, om vi skal følge Hamiltons tankegang.

I fremstillingsmåte lever de fleste biografier i dag opp til budet om in medias res – de går rett inn i handlingen. Slik introduseres vi for Hovdenakks objekt gjennom en detaljert skildring av det store flaggmøtet i Arbeidersamfundet 13. mars 1873, høydepunktet i Hagbard Berners liv og klimaks i fortellingen om mannen bak det rene, norske flagg. Per Sivle møter vi på «Den siste sommardagen i 1904» (introduksjonskapittelets overskrift) med den illevarslende førstesetning: «Wenche Sivle ventar på mannen sin. Ho står i sentrum av Kristiania og ventar.» Vi forstår umiddelbart at hun venter forgjeves, det vil si at her kommer selvmordet først. Rosemarie Köhns biografi begynner også med klimaks, det som er årsaken til at boka i det hele tatt skrives, nemlig bispevielsen i Hamar Domkirke 20. mai 1993. «Lenge før kirketid var kirkebakken dekket av mennesker,» skriver Gry Espedal – og vi lesere står midt iblant dem.
         Et annet yndet topos i biografiens åpning er reisen, som konstrueres slik at vi introduseres for objektet idet vedkommende befinner seg på en betyningsfull overfart i livet. Sigrid Undset møter vi på toget til København høsten 1909, på vei fra tilværelsen som kontordame i Norge til forfatter i den store verden. «Var det med et smil hun satt der og så ut av togvinduet –?» Olav Duun introduseres underveis fra Namdalen til seminaret i Levanger, i en alder av 24 år. Bevegelsen hjemmefra, med den muntlige fortellertradisjon som levde der, og til en formalisert utdanning som åpner for et forfatterskap, gir biografen anledning til å stille eksplisitt det retoriske spørsmål som driver enhver livsskildring, selv om de fleste forfattere nøyer seg med å la det ligge implisitt: «Hvem var han nå egentlig, Olav Duun?»
          Den direkte åpning som bringer leseren rett inn i skjebnereisen eller opp i høydepunktet, forutsetter i de fleste tilfeller at forfatteren konstruerer sin tekst ved hjelp av finurlige retrospektive teknikker, slik at leseren får tilstrekkelig informasjon til å forstå betydningen av den hendelsen biografien setter først. Med andre ord, det er blitt en konvensjon i norske biografier at høydepunktet kommer to ganger: først som introduksjon, siden på sin «naturlige» plass i beretningen. At dette bidrar til å øke volumet, er åpenbart. Sammenliknet med en klassisk fremstilling som følger kronologien strengt fra første linje («NN ble født på gården x i y fylke fredag morgen 24. oktober 1875»), er togreisen, flaggmøtet, bis-pevigselen eller hva det er som settes først, plasskrevende og derfor volumdrivende. Men også lesefremmende, naturligvis. Ikke alle anmeldere foretrekker en enkel, gammeldags kronologi fremfor Slapgards fiksjonaliserte introduksjon av Undset, slik Karin Sveen gjør i sin ellers rosende omtale (Klassekampen 13.10.2007).

Hvor går biografien i fremtiden? Åpenbart i samme retning som bokmarkedet ellers. Det vil blant annet si i en kjønnssegregert lei. Kvinner skriver om kvinner, får avisomtaler oftest av kvinnelige journalister, og blir anmeldt mest av kvinnelige anmeldere. Omvendt med menn, uten at dette kan kalles noen tilfeldighet. At kvinnelige biografer og anmeldere besitter en særlig kompetanse i skildring av kvinnelige objekter, ligger så å si i språket selv, slik vi i dag betjener oss av det. Det er like naturlig som at Dag Solstads hovedpersoner alle er menn. Her ligger selvfølgelig også biografimarkedets potensial for utvidelse. Det finnes og vil i overskuelig fremtid finnes flere kvinner enn menn som fortjener en biografi, om ikke annet så på grunn av fortidens forsømmelser.
         Slik vil også biografien fortsette å utvikle seg som en markedsnær sjanger. Et talende uttrykk for dette er at de fleste av våre biografer i dag gjør noe i sine forord som tidligere knapt forekom: de takker sin forlegger eller forlagsredaktør, ofte i påfallende hjertelig tonelag. Av dette kan man slutte at utgiveren betyr mye for denne type litteratur, kanskje mer enn for andre. På denne måten kan vi kjenne oss sikre på at disse bøkene gir et speil av forfatterens samtid, like mye som at de søker «sannheten» om den person som biograferes.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>