>Anmeldelser Prosa 06|07

Hvem er «vi»?

Asta Busingye Lydersen

Tatt for en annen beskriver hvordan politiet baserer sitt arbeid på en vi–de-tenkning. Slik tenkning er også relativt utbredt i det norske samfunnet: Vi nordmenn – de muslimene. Vi nordmenn – dere utlendinger. Vi nordmenn – sånne afrikanere. Med Ali Farah-saken på sensommeren i år opplevde vi et sprang fra kollektiv til individ. Endelig ble i alle fall en norsk-somalier tatt for den han er.

Sollund

Ragnhild Aslaug Sollund
Tatt for en annen
En feltstudie av relasjonen mellom etniske minoriteter og politiet

265 sider
Gyldendal akademisk 2007

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Tatt for en annen beskriver hvordan politiet baserer sitt arbeid på en vi–de- tenkning. Slik tenkning er også relativt utbredt i det norske samfunnet: Vi nordmenn – de muslimene. Vi nordmenn – dere utlendinger.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Vår virkelighet blir dokumentert og blir dermed en del av den etablerte norske sannhet. Våre opplevelser av å bli definert, beskrevet og omtalt av andre kan ikke feies under teppet og latterliggjøres.»

«Jeg har ikke noe navn, kommer ikke fra noe sted. Jeg bor i din fantasi. Jeg kalles negresse, mulatt, sjokoladepike, bongodame, buskkvinne, svartmerr, lakrismus. Hver gang jeg går ut på byen, møter jeg menn som står og sikler på meg. De elsker å se meg danse. Jeg ser det med en gang. Det er noe med blikket. De leter etter noe spesielt. De sier noe til kameratene sine, som snur seg og ser sultent på meg. It’s a jungle out there, og de har feber. Jungle Fever.»
        Slik startet min artikkel i den feministiske antologien Råtekst i 1999. I artikkelen tok jeg, basert på egne erfaringer, et både humoristisk og forbannet oppgjør med hvite menns fantasier om, og stereotypisering av, svarte kvinner som meg selv. Begrepet ’jungle fever’ er velkjent i USA, men lite brukt i Norge, til tross for at mange norske menn også er rammet av denne sykdommen. Symptomene består av vrangforestillinger der svarte kvinner opptrer som spennende erotiske, eksotiske og fyrrige vesener. Som norsk-afrikansk kvinne kjenner jeg meg ikke igjen i denne beskrivelsen. I virkeligheten er jeg ikke særlig spennende, bare en tidsklemt, bebrillet, halvintellektuell småbarnsmor med middels seksualdrift.
        Kriminolog og seniorforsker ved NOVA, Ragnhild A. Sollund beskriver et lignende spenningsforhold i boken Tatt for en annen. En feltstudie av relasjonen mellom etniske minoriteter og politiet. Hennes forskning dokumenterer hvordan politiet ofte kategoriserer og generaliserer i sin samhandling med bestemte etniske grupper. Dette kan igjen føre til forskjellsbehandling og feilvurderinger. Etniske minoriteter er på sin side ofte raskt ute med å stemple alle politifolk som rasister. Dermed er begge grupper «tatt for å være en annen» enn de faktisk er. Individet forsvinner, og man ser personen som representant for en ensartet gruppe med bestemte egenskaper og holdninger.

Negerdebatter I 1995 var jeg med på å starte opp ressurssenteret Afrikan Youth in Norway. Målet var å tilby ungdom av afrikansk opprinnelse i Oslo et sted der de kunne møtes, slappe av, lære, dele erfaringer og diskutere viktige problemstillinger blant likesinnede. Mange opplevde uvitenhet, rasisme og fordommer på skolen, blant lærere, butikk-ansatte, naboer og barnevern. Afrikan Youth ble av mange i det norske etablissementet oppfattet som vekselvis hårsåre og militante. I 1997 ga ungdommene ut en brosjyre kalt «Svarting», der ord som «neger» og «mulatt» ble problematisert. Dette var starten på flere «negerdebatter» i norsk presse over den neste tiårsperioden. Argumentet vårt var den gang (og nå) at slike ord ikke er nøytrale, at de bærer med seg en undertrykkende historie og at de bidrar til nedlatende holdninger.
        Både ungdommene og vi voksne ledere i Afrikan Youth opplevde i debattene på 90-tallet å bli latterliggjort av både pressen og den norske opinionen. Problemene vi tok opp ble bagatellisert, og våre opplevelser ble ikke ansett som legitime. Dette tydeliggjorde for meg som svart kvinne at det å tilhøre en minoritet betyr at din mening tillegges mindre vekt, at dine erfaringer ikke er legitime, at din virkelighet ikke teller i den store sammenhengen. Da den feministiske antologien Råtekst kom ut i 1999, ble mitt bidrag i VG beskrevet slik: «Asta Busingye Lydersen skriver om hvordan det er å være negresse i Norge.» Nei, VG: Jeg skrev ikke om hvordan det er å være «negresse», men om hvordan det er å bli oppfattet som en. Det er to forskjellige ting. Journalisten ble meget provosert over å få påpekt denne forskjellen. Men det går fremover: Da jeg stilte til begrepsdebatt i NRK-programmet «Standpunkt» høsten 2006, fikk jeg ikke hatmail og trusler på telefonsvareren. Jeg fikk støtte-erklæringer fra hele landet. «Negeren» er i ferd med å dø en langsom død.

Vi – og de Imidlertid viser Ragnhild Sollunds bok at begrepet «neger» er høyst levende i politiet. Mange betjenter vet at de helst ikke skal bruke det, men gjør det likevel. Sollund viser at det også finnes en «tøff» intern sjargong der uttrykk som «sotrør, svartskalle, svarting og pakkis» brukes i bilen på vei til oppdrag, og internt på huset. De fleste poengterer imidlertid at disse begrepene bare brukes om etniske minoriteter, men ikke til dem. Spørsmålet er jo i hvilken grad denne «verbale rasismen», som forfatteren kaller det, farger politiets holdning generelt og eventuelt påvirker arbeidet deres.
         Tatt for en annen beskriver hvordan politiet baserer sitt arbeid på en vi–de-tenkning. Slik tenkning er også relativt utbredt i det norske samfunnet: Vi nordmenn – de muslimene. Vi nordmenn – dere utlendinger. Vi nordmenn – sånne afrikanere. Politiet deltar i den klassiske kampen mellom rett og galt, godt og ondt, skurk og ordensmakt. Politirollen appellerer også til jakt- og fangstinstinkter, og preges nok også av en tøff mannskultur. Sollunds forskning dokumenterer at politifolk som arbeider i områder med høy innvandrertetthet, opplever en holdningsslitasje som fører til kategoriseringer som for eksempel «pakistanere driver med gjengkriminalitet, somaliere tygger khat og slår konene sine, vietnamesere driver med spilleautomater, gambling og hvitvasking, kosovoalbanere driver med narkotika». Disse generaliseringene er et resultat av deres konkrete erfaringer med ulike minoritetsgrupper, men er ikke desto mindre farlige generaliseringer hvis det får konsekvenser for måten de møter minoriteter generelt i sitt arbeid, eller kanskje enda verre: hvis de overfører disse holdningene til minoriteter ellers i samfunnet.

Er du rasist? Boken påpeker at mange unge menn med minoritetsbakgrunn «spiller rasismekortet» med en gang de blir pågrepet eller undersøkt av politiet. Sollund beskriver på en interessant måte hvordan dette kan føre til at ellers rolige situasjoner eskalerer inn i munnhuggeri og ut av kontroll. Politifolkene i studien sa at de opplevde rasismebeskyldninger mest som et forsøk på å vippe dem av pinnen og eventuelt få dem til å avbryte sitt oppdrag. Tatt for en annen er dermed også en analyse av en maktkamp. Men mens politiet har lovverket og myndighetene på sin side, så har innvandreren i politiets varetekt bare ett maktmiddel, å ramme følelsesmessig der det gjør mest vondt: å bli urettmessig tatt for å være rasist. Selvsagt finnes det rasisme i politiet, og mange minoriteter blir faktisk dårlig behandlet av ordensmakten. Samtidig fører Obiora-saken fra Trondheim og andre enkeltepisoder med rasistiske politifolk til at noen minoritetsgrupper, spesielt unge, svarte menn, skjærer alle politifolk over en kam, og dermed ødelegger muligheten for konstruktiv samhandling. Jeg ser denne relasjonen mellom politiet og svart ungdom som en parallell til hvordan etniske minoriteter generelt har blitt beskrevet og behandlet i norske medier og det norske samfunnet. Det fører til en gjensidig mistillit og en negativ spiral der noen svarte ungdommer ser alle representanter for det offisielle, offentlige Norge som fiender, mens det norske samfunnet på sin side får bekreftet sine stereotypier om aggressive innvandrerungdommer. I verste fall kan slike holdninger føre til franske tilstander.

Dokumentert virkelighet Som del av en svart minoritet i Norge setter jeg pris på bøker som Tatt for en annen og Mistenkelige utlendinger (se neste anmeldelse i dette Prosa), fordi forskningen bekrefter det vi minoriteter alltid har følt, sett og visst. Vår virkelighet blir dokumentert og blir dermed en del av den etablerte norske sannhet. Våre opplevelser av å bli definert, beskrevet og omtalt av andre kan ikke feies under teppet og latterliggjøres. Tidligere viste vi ofte til svarte britiske og amerikanske forskere for å underbygge våre påstander, noe som kunne ha sine svakheter mht. overføringsverdi. I dag er det blitt slik at mange norske, etablerte forskere sier det vi alltid har sagt – og ikke bare sier det, men dokumenterer det. På den måten får våre påstander tyngde og kan ikke lenger bortforklares med hårsårhet og føleri.
        Sollunds bok er dessverre skrevet i et tørt og uformidlet forskerspråk, fra en forsker til forskere – utilgjengelig for de berørte gruppene i politi og blant minoriteter. Hva om Gyldendal hadde bearbeidet boken til en mer tilgjengelig versjon for ungdom og for studentene på Politihøgskolen?
        Mye har forandret seg siden jeg var aktiv i Afrikan Youth, men kampen for å få være et individ og definere meg selv pågår fortsatt på mange plan. Jeg vil bare bli tatt for den jeg er, og ikke for en annen. Hvorfor er dette viktig? Jo, jeg vil si det med den svarte amerikanske professoren Molefi Kete Asante: «Du kan ikke bli definert av andre og samtidig ha en sunn respekt for deg selv.»
         Det største spranget fra kollektiv til individ i norsk virkelighet i 2007 sto norsk-somalieren Ali Farah for da han lå blødende i Sofienbergparken i Oslo mens ambulansen kjørte sin vei. Mens somaliere generelt oftest omtales i forbindelse med samfunnsproblemer som omskjæring, arbeidsledighet, khatmisbruk og kriminalitet, så fikk media sensommeren 2007 med seg opinionen på en viktig snuoperasjon: Ali ble omskapt til et individ, en kjærlig familiefar, offer for urettferdighet. Slik ble han den lille mannen mot det store systemet, og dermed en enkeltperson mange nordmenn kunne identifisere seg med.

          Endelig ble i alle fall Ali tatt for den han er.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>