>Anmeldelser Prosa 06|07

En utypisk varslers historie

Marit Skivenes og Sissel C. Trygstad

Tidligere direktør i advokatfirmaet BA-HR, Kari Breirem, har levert en lesverdig beretning om omstendighetene som blant annet førte til tidligere helseminister Tore Tønnes død. Hadde varsleren fått noen gode redigeringsråd fra forlaget, ville historien imidlertid stått sterkere.

På BAHR bakke

Kari Breirem
På BA-HR bakke
En varslers historie

204 sider
Bazar 2007

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Som en analyse av det norske samfunn generelt og norsk nærings- og arbeidsliv spesielt, er boken ikke så god.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Ønsket om å avkle samfunnsmektige aktører svekker hennes egen historie. Den hadde stått bedre på egne ben.»

Det første som slår disse anmelderne når vi leser På BA-HR bakke, er at Kari Breirem skriver godt og kan fortelle en historie. Det er et driv i fremstillingen, og særlig de første kapitlene har kriminalroman-takter over seg. Boken gir også et innblikk i en jobbverden som vi ellers bare leser bruddstykker av i Dagens Næringsliv. Det pirrer.

Breirem er den første norske varsleren som skriver varslerens egen historie i jeg-form. Beretningen er verdifull som et vitnesbyrd om hvor galt det kan gå når en varsler blir sanksjonert, om hvordan det oppleves å være en enkeltperson som utsettes for subtile reaksjoner som etter en tid fratar en både verdighet og kredibilitet som yrkesutøver og kollega. Som en kritisk analyse av norsk nærings- og arbeidsliv er boken mindre god. Til det er den for unyansert.

Personlig varslererfaring I boken gir Breirem, som er tidligere direktør i advokatkontoret BA-HR, en personlig skildring av hvordan det oppleves å befinne seg i en situasjon der arbeidsgiver er ute etter deg. Breirem beskriver de dilemmaene hun opplevde da hun ble forelagt en faktura på 1,5 millioner kroner fra tidligere helseminister Tore Tønne. Regningen skulle dekke rådgivningsvirksomhet som Tønne hadde utført for Kjell Inge Røkke, i en periode der Tønne hadde etterlønn etter ministerposten. Breirem la fakturaen på vent. I samme periode merket hun at «managing partner» i BA-HR Bjørn Gabriel Reed endret sin holdning til henne. Da hun til slutt valgte å gå til styreleder Rolf Johan Ringdal med fakturaen, reagerte han med unnvikelse. Etter det ble Breirem både som person og arbeidstaker fritt vilt.
        Det er denne mediebelyste «Tønne-saken» boken til Breirem handler om. Hun beskriver og reflekterer over det å være en arbeidstaker som avdekker noe kritikkverdig på jobben, og som opplever å bli sanksjonert av sin arbeidsgiver for å ta ansvar og reagere. Hennes historie løper over flere år, fra 2002 til 2006, noe som i seg selv forteller at dette er belastende. Når historien inkluderer Tore Tønnes død og lyssky handlinger fra aktører i Norges maktelite, blir beretningen dramatisk.
      Slik vi leser er det tre hovedpoenger Breirem vil formidle. For det første hennes versjon av hvordan denne mye omtalte saken forløp, og hvordan det opplevdes å bli dårlig behandlet som en enkeltstående arbeidstaker. For det andre ønsker hun å sette søkelys på det hun oppfatter som illegitime maktallianser i næringslivet, mellom politikk og næringsliv, ja, generelt på maktelitens usunne relasjoner. For det tredje ønsker hun å slå et slag for varslerne i norsk arbeidsliv, og kommer med konkrete forslag for å avhjelpe deres situasjon og skjebne.

Begivenhetene Fremstillingen spinnes rundt dramatiske begivenheter. Boken starter med en sjellsettende hendelse som Breirem flere ganger vender tilbake til i sin fortelling. Erling Grimstad, førstestatsadvokat i Økokrim, oppsøker Breirem privat sent en torsdagskveld for å spørre henne om BA-HRs befatning med Finance Credit og en faktura til Tore Tønne. Førstestatsadvokaten avslutter samtalen med å si at han vil informere Follo-politiet om at de må rykke ut umiddelbart hvis de mottar oppringning fra noen i husholdet til Breirem! Den andre dramatiske hendelsen som skildres er en «partnermiddag» i BA-HR hvor Breirem deltar. Hun beskriver en ydmykende og hensynsløs avsettelse av henne i full offentlighet, fremført av Reed, med begrunnelsen at hun ikke skjøtter oppgavene sine tilfredsstillende. Ingen av de tilstedeværende partnerne griper inn, stiller spørsmål eller balanserer fremstillingen. Det er som man kjenner på kroppen hvor sosialt ubehagelig og vondt noe slikt må oppleves. Den tredje begivenheten er Tore Tønnes selvmord, som på sett og vis utgjør et klimaks: luften går ut av ballongen i samme stund som startskuddet går for allmennhetens inntreden i saken. Den er massiv.
        Kari Breirems beretning viser at det å befinne seg i en varslersituasjon kan være jævlig. Hun skildrer hvordan dette får en til å stille spørsmål ved egen virkelighetsforståelse og dømmekraft. Den første delen av boken er derfor verdifull som et vitnesbyrd om hvor råttent et arbeidsliv kan være. Hennes fremstilling rimer også godt med det andre sanksjonerte varslere forteller.

Maktkonspirasjoner Boken reiser også viktige problemstillinger om maktforhold i det norske samfunn, gitt at den leses som en invitasjon til å diskutere forbindelser mellom maktinstanser- og maktpersoner. Men, som en analyse av det norske samfunn generelt og norsk nærings- og arbeidsliv spesielt, er den ikke så god. At Kari Breirem har behov for å skyte fra hofta kan forstås. Problemet er at det blir veldig mange som får det glatte lag og plasseres i et maktkonspiratorisk handlingsmønster. Her finner hun plass til både de store og de små. Blant de store er Kjell Inge Røkke utvilsomt hovedfiende nummer en, men også Trygve Hegner, Viktor Norman, Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg, Økokrim, Advokatforeningen, ECON, Fafo med flere plasseres i det maktkonspiratoriske handlingsmønsteret. Som henholdsvis forhenværende og nåværende Fafoforskere skvetter vi litt i stolen og skjønner at her må det være noe som har gått oss hus forbi.
        Breirem har absolutt mot når hun ypper til kamp med så mange og så mektige. Og, det er i begynnelsen underholdende, for hun skriver rett fra levra. Etter hvert blir det for mye, og ønsket om å avkle samfunnsmektige aktører svekker hennes egen historie. Den hadde stått bedre på egne ben. Det er en systematikk å spore i hvem som tas. Noen gir seg selv, som Røkke og flere navngitte personer i BA-HR. Når det gjelder noen av de andre, er det vanskelig å følge tråden. Fellesnevneren er at de alle har stilt kritiske spørsmål ved Breirems fremstilling og håndtering av saken. Breirem bruker boken til å ta igjen. Som utgivere burde forlaget har luket bort noen av disse episodene og personene. Både boken og Breirem ville ha tjent på det.

Løse tråder Det er også spørsmål som forblir uklare for oss etter å ha lest boken. Hvorfor endret Bjørn Gabriel Reed sin holdning til Breirem? Var det andre saker enn fakturaen? Hva med kollegaene i BA-HR? Breirem forteller at hun informerte en av sine medarbeidere om at denne fakturaen ikke skulle attesteres. Men diskuterte hun saken nærmere med henne, og i tilfelle hvorfor hører vi ikke mer om henne? Hva skjedde med de kollegene som Breirem hadde et godt forhold til før episoden med fakturaen? Vi ser i vår forskning på varslersaker at arbeidskolleger kan trekke seg unna når denne type situasjoner oppstår. Dette kan ha mange årsaker, som at de ikke ønsker å bli dradd inn i saken, er usikre på hvordan de skal håndtere den eller er uenige. Hva var tilfellet i Kari Breirems kollegium? Vi lurer også på hvem som lekket informasjonen om fakturaen til Økokrim? Vet Breirem det, eller ikke? Dette burde hun skrevet klarere i boken. Og hva var det med advokatene hennes? Har hun selv noen formening om hvorfor også disse sviktet? Vi kunne ønsket at det ble brukt mer plass på disse spørsmålene.

Varslervern Breirems varsling blir av BA-HR beskyldt for å være en hevnakt. Det er et forutsigbart utspill fra advokatkontoret. Saken med fakturaen var udiskutabelt kritikkverdig, og Breirem var i en varslingssituasjon idet hun sa ifra om det. Dette befestes klart i de nye varslingsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Slik sett kan Breirems historie synliggjøre behovet for disse nye bestemmelsene, som blant annet sier at det å varsle tilsynsmyndigheter alltid er forsvarlig. Det er også forsvarlig å varsle utenfor virksomhetens grenser dersom det er en overordnet som står ansvarlig for det kritikkverdige, eller dersom man kan regne med sterke negative sanksjoner dersom man varsler internt.
        Når Breirem lanserer et behov for ytterligere varslervern i Norge, eksempelvis å etablere en egen varslerenhet, så begrunnes det ved å sette likhetstegn mellom varsling og straff. Det er i hvert fall to problemer med denne begrunnelsen. For det første er det feil å sette varsling og straff i samme kategori. Ikke alle varslere straffes. For det andre er taushet på enkelte arbeidsplasser et problem, og arbeidstakere blir ikke mer taletrengte dersom varsling alltid fremstilles som en handling forbundet med stor risiko. Vår forskning viser at varsling skjer ofte, og den blir vanligvis møtt positivt, og den er ofte effektiv. Man skal derfor passe seg for å spre en generell redsel blant potensielle varslere basert på enkeltsaker – uansett hvor alvorlige de måtte være. En maksimering av straffaspektet vil kunne bidra til en helt annen utvikling enn det Breirem ønsker seg. For vi deler hennes ønske om gode ytringsvilkår på norske arbeidsplasser, og hennes syn om at modige varslere bør være foretrukne arbeidstakere. 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>