>Anmeldelser Prosa 06|07

En mistenkelig utlending

Hannah Wozene Kvam

Hvem er jeg i media? Hore eller madonna? Trell eller fri? Omskåret eller kuet? En del av den store innvandrerflokken? Kanskje en adoptert som har resignert. I -kakofonien om hvem jeg er, skal være, må være, for å bli akseptert. Prøv å definere meg. Sett meg på en pidestall og rasjoner meg. Jeg avkler deg. Kjenner din arroganse. Din journalistiske redsel for politisk korrekt eleganse. Maktkampen er i gang. Kom nærmere ... Nærmere ...

Eide

Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen
Mistenkelige utlendinger. Minoriteter i norsk presse gjennom hundre år

217 sider
Høyskoleforlaget 2007

 

 

 

 

 

«Eksotifiseringen av svarte kvinner foregår i stor grad fremdeles, og det er ikke mange månedene siden vi hadde nok en ‹negerdebatt› i aviser, tv og radio.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«NRK FLeRe er det nærmeste man kan komme kvotering av folk med minoritetsbakgrunn.»

(...) Jeg håper at de som nå ender opp som prøvekaniner, vil få en god erfaring, og at de blir møtt som den de er.»

Dette er tilbakevendende spørsmål og tanker som melder seg når jeg leser Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsens Mistenkelige utlendinger. Boka beskriver minoriteters rolle i media før og nå: Hva skjer når majoriteten alltid er de som definerer minoritetene, og hva skjer når minoritetene faktisk krever å få lov til å definere seg selv? Dette går rett til kjernen av mitt virke som skribent og artist. Da magasinet Ny Tid i fjor startet debatten rundt Språkrådets definisjon av «nordmann», brøt ragnarok ut for fullt. Minoritetene finner seg ikke lenger i å bli definert som mistenkelige utlendinger, på utsiden av det norske fellesskapet, men krever egen definisjonsmakt.

Uvitende journalister I gruppa Queendom er vårt viktigste budskap at alle må få definere seg selv. For vår del blant annet som kvinner, som svarte. Vi har ofte blitt beskyldt for politisk korrekthet, men samtidig er det et tema mange kan kjenne seg igjen i. Du behøver ikke å tilhøre en etnisk minoritet for å forstå budskapet. Vi har snakket mye i pressen om kvinnespørsmål, rasisme, om alle de rare holdningene vi møter i det norske samfunnet. Som medieaktører har vi også møtt på mange morsomme og interessante spørsmål, og ikke minst holdninger fra uvitende journalister.
        Det er et ghanesisk ordtak som sier: «Vi må gå tilbake å se på vår fortid, slik at vi kan se fremover; først da kan vi forstå hvorfor og hvordan vi har blitt de vi er i dag.» Dette ordtaket kan oppsummere budskapet i Mistenkelige utlendinger. Forfatterne gir oss et innblikk i hvordan minoriteter har blitt beskrevet gjennom sju norske aviser i Norge, på godt og vondt, gjennom hundre år. Når jeg leser om alle de minoritetsgruppene som boka representerer, er det interessant og skremmende hvor gjenkjennende og reelle historiene og eksemplene forfatterne har trukket frem er.

Lite samtid Som boka tydelig viser, så er det de stereotype kategoriene det er lettest å forholde seg til. Boka skisserer dette gjennom å gi helt konkrete eksempler på hva som er blitt skrevet, og viser også hva som fremdeles skrives om minoriteter. Det er tydelig at det gjennom de siste hundre årene og frem til i dag har vært lettere å ty til fordommer og uaktsomme beskrivelser, enn faktisk å tørre å gå litt nærmere, for å kunne gi et helhetlig bilde av en folkegruppe eller enkeltindivider.
       I kapitlet om afroamerikanere, «Hissige pantere og smidige kjøtere», undrer jeg meg over hvorfor forfatterne ikke har trukket linjer til de siste års «negerdebatter» her i Norge. For her er det mange likhetstrekk. Eksotifiseringen av svarte kvinner foregår i stor grad fremdeles, og det er ikke mange månedene siden vi hadde nok en «negerdebatt» i aviser, tv og radio her hjemme. Og ble ikke fotballspilleren John Carew norsk først den dagen han virkelig begynte å levere i fotball?
        Afroamerikanerne beskrives i boka som svarte mennesker som ble fulgt med argusøyne av norsk presse i forbindelse med rase-opptøyer og borgerrettigheter på den ene siden, og med stigmatiserende anmeldelser av jazz og annen musikk på den andre siden. Denne delen av boka sier alt om hvorfor det sitter så langt inne for norsk presse å høre på oss. De er vant til en helt annen beskrivelse, og tør ikke å møte egne fordommer. Som Asta Businge Lydersen beskriver i en anmeldelse av boka Tatt for en annen i dette Prosa, så har kampen vært lang for å få norsk presse til å forstå at ordet «neger» har gått ut på dato for lenge siden. Men som forfatterne skriver mot slutten av sin bok: «Det lar seg kanskje lettere tenke dersom personer som har følt karakteristikkene på kroppen, som har levd i ambivalensen knyttet til minoritetsstatus, i større grad får adgang til norsk presse som kilder og kritikere og som permanente, likeverdige yrkeskolleger.»
       Flere med minoritetsstatus tar journalistisk utdannelse i dag, og forhåpentligvis vil det skje større endringer de neste hundre årene enn i de forgangne som forfatterne beskriver. Men da må noen tørre å gi fra seg makt.

Aviser – og fjernsyn Selv om det er sju aviser forfatterne har konsentrert seg om, så tillater jeg meg å nevne Migrapolis. Programmet feiret ti år i oktober i år, men det første som spretter opp når du skriver inn «Migrapolis» i søkefeltet på Google, er Mala Wang-Naveens kommentar i Aftenposten med tittelen «Legg ned Migrapolis». Den fire år gamle artikkelen er mer aktuell enn noensinne. Det har vært bekymringsfullt stille fra NRK-ledelsen de ti årene programmet har eksistert, og skuta har fått gli av gårde, uten for mange vindkast i seilene. Det er derfor interessant at staben i Migrapolis selv går ut og stiller seg kritiske til at programmet ikke har generert flere journalister med annen etnisk bakgrunn inn i andre programflater i NRK-systemet.
       Et tiårsjubileum kan fort koke bort i festtaler og champagnebrus, mens Norge trenger noe mer. Vi har et samfunn som har endret seg enormt de ti siste årene. Linken til SVT og BBC er reell, hvor viljen har vært sterk til å rekruttere flere medarbeidere med minoritetsbakgrunn, og hvor resultatene viser seg daglig både på tv og radio. Handler NRK-ledelsens klønete måte å behandle det flerkulturelle feltet på bare om usikkerhet og rådløshet, eller ligger det noe mer komplisert og kanskje litt uhyggelig bak? Vi må i alle fall snakke om makt og uvilje.
        I en artikkel denne høsten skriver samme Wang-Naveen om «Aphartheiden på TV» (Aftenposten 2.10.07). Artikkelen viser at NRK har oppnådd lite eller ingenting når det gjelder å prioritere folk med annen bakgrunn inn i NRKs mange flater, og kaller Migrapolis en sovepute.
         Noen må altså tørre å gi fra seg makt. For hvor mange redaksjonssjefer med annen etnisk bakgrunn har Migrapolis hatt? Hvem setter standarden der? Er redselen for lave seertall med en svart person på skjermen bare en myte, eller ligger det noe i det? Er det noen i andre programflater som tør å reise disse spørsmålene?
        Når Norsk Gallup i sin undersøkelse av medievaner konstaterer at innvandrere ser mye på tv, burde det være en statskanals plikt å gi dem et tilbud som fører til at de ikke bare ser på kanalene fra sine hjemland. Dagens situasjon er med på å hindre integrering. Migrapolis er dessverre blitt et program for nordmenn som trenger å se at innvandrere også er «vanlige» folk, og appellerer dårlig til minoriteter som er interessert i politikk, miljø og generelle samfunnsspørsmål.

Levende lyspærer Det skal sies at det i det siste er tatt noen grep i NRK for å rekruttere flere journalister, researchere og produsenter med flerkulturell bakgrunn. NRK FLeRe er det nærmeste man kan komme kvotering av folk med minoritetsbakgrunn. Det er en stipendiatordning hvor de som gjennom intervjuer blir valgt, skal få boltre seg i NRK-systemet i et halvt år. Noe lignende ble gjort i BBC for ti (!) år siden, med stor suksess. Poenget med denne ordningen må vel være å motvirke stereotypiene Mistenkelige utlendinger interessant beskriver. Får man med stipendordningen flere minoriteter inn i blendahvite redaksjoner, er det et lite steg på vei i riktig retning. Jeg håper at de som nå ender opp som prøvekaniner, vil få en god erfaring, og at de blir møtt som den de er. Ikke som den NRK vil at de skal være – hvis det er å være strømlinjeformet og hugget inn i stein av hvite menneskers definisjon på hvordan de burde være. Det kan ikke bare være lett å være levende lyspærer for et slikt prestisjeprosjekt.
         Anne Hege Simonsen sa på et UD-seminar 15.10.2007 om «Nye bilder av Afrika»: «For å forstå Afrika, må vi også forstå Norge.» Det er like gjeldende for andre land. Mistenkelige utlendinger er med på å hjelpe oss til å forstå Medie-Norge bedre. Den bør bli pensum på journalistutdanninger og på videregående skoler i Norge. Men når neste bok skal skrives, er det forhåpentligvis gjort av norske minoriteter. For som ordtaket sier: «Until the lion learns to speak, tales of hunting will be weak.»


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>