>Anmeldelser Prosa 06|07

Bare en minoritet

Monica Five Aarset

To av høstens bøker presenteres på ulike måter som innlegg i den norske innvandrings- og integreringsdebatten. Sarita Skagnes og Lene Wikanders Bare en datter og Hege Storhaugs Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme tar begge opp temaer knyttet til kjønn, religion og etnisitet. Den ene gir et sterkt personlig vitnesbyrd, mens den andre fremstår som gammeldags westernism.

Sarita Skagnes og Lene Wikander
Bare en datter

174 sider
Gyldendal 2007

Hege Storhaug
Tilslørt. Avslørt
Et oppgjør med norsk naivisme

178 sider
Kagge Forlag 2007

 

 

 

 

 

«Bøker om ikke-vestlige blir ofte presen-tert som bøker som skal ‹fortelle den sanne historien om› kvinner i ‹Østen›.»

 

 

 

 

 

 

 

«Når Storhaug skriver at hijaben like godt kunne vært erstattet med en plakat der det står ‹nei til menneske-rettigheter› (...) er dette uttrykk for en arrogant holdning til andre mennesker.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Storhaug har et enøyd blikk på denne problematikken. Hun ser ikke at i sin kamp for kvinnene er hun selv en aktør i kampen om kvinnene.»

 

 

Bare en datter presenteres som livshistorien til norsk-indiske Sarita Skagnes. Skagnes har skrevet ned sin historie, som forfatteren Lene Wikander så har redigert og bearbeidet. Sarita blir født inn i en sikhfamilie i Punjab i India. Hun er datter nummer tre i en familie uten sønner i et samfunn hvor det å få sønner er viktig, og hvor døtre er en økonomisk byrde for en familie på grunn av medgiftssystemet. Sarita blir som spedbarn forsøkt drept av sin far. Tre år gammel bytter faren henne bort mot en fetter, og hun må bli igjen i sin tantes familie, mens fetteren og resten av familien hennes flytter til Norge. Etterlatt som tjenestepike hos tanten består Saritas liv av hardt arbeid, redsler, vold og gjentatte seksuelle overgrep. Hun blir voldtatt av en eldre fetter, som også leier henne ut til andre menn, og hun blir seksuelt misbrukt av tanten sin. Da hun er femten, blir hun voldtatt av sin far, før han tar henne med til Norge. I Norge fortsetter volden; faren hennes bruker tiden sin stort sett til å terrorisere familien og utnytte norske myndigheter. Det er først når Sarita finner kjærligheten, i en norsk mann, at hun finner styrke til å bryte med familien.

Nordmenn – og de andre Saritas livshistorie er hjerteskjærende og vond lesning, og hennes styrke er beundringsverdig. Boken belyser en rekke alvorlige problemer knyttet til undertrykkende familietradisjoner, både i India og blant indiske innvandrere i Norge. Wikander skriver i forordet: «Saritas historie er grotesk. Det er nærmest ufattelig for en etnisk nordmann at et menneske kan gjennomleve så mye vondt og likevel stå oppreist, men Sarita er også norsk.» Dette sitatet tydeliggjør noe av det som er problematisk med boken. Wikander søker å skape en nærhet til Sarita og hennes skjebne; Sarita er norsk, og dermed har det norske samfunnet ansvar for å ta innover seg henne skjebne. Samtidig skaper Wikander en avstand gjennom å etablere et skille mellom «etniske nordmenn» og «de andre». Sitatet er med på å fremstille Saritas lidelser som kvalitativt annerledes enn etnisk norske kvinners og barns lidelser. Dette føyer seg inn i en tendens der overgrep, mord og vold blant ikke-vestlige forklares med kultur, mens liknende hendelser blant vestlige gis sosiale og/eller psykologiske forklaringer. Det betyr ikke at det ikke finnes kulturelle forskjeller, eller at vold ikke får ulike kulturelle uttrykk. Kulturelle tradisjoner vil som regel ha en betydning, men gis ofte hovedrollen når det gjelder vold mot ikke-vestlige kvinner. Den indisk-amerikanske forskeren Uma Narayan viser for eksempel at antall medgiftsmord i India og antall amerikanske kvinner drept med skytevåpen av nåværende eller tidligere partner kan sammenliknes. Mens det ene knyttes til kultur, death by culture, blir det andre forklart ut fra psykologiske eller sosiologiske forhold.

Generaliseringer Saritas gjentatte bruk av etablerte kategoriseringer som «vi punjab-jenter», «vi indere» og «vi utlendinger» kan forstås som en måte å skape mening i de groteske tingene som har skjedd med henne, ved å skrive seg inn som del av et større skjebnefellesskap. Samtidig gir disse generaliseringene og faktabolkene om India og sikhisme, som står mellom bokens kapitler, inntrykk av at dette ikke bare er en fortelling om Sarita, men om jenter fra Punjab og om innvandrerjenter i Norge generelt. I motsetning til bøker om vestlige kvinner som for eksempel Natascha Kampusch og Sabine Dardenne, som presenteres som historier om enkeltmennesker, blir bøker om ikke-vestlige ofte presentert som bøker som skal «fortelle den sanne historien om» kvinner i «Østen». I Bare en datter fremstilles indiske menn som éndimensjonale, kulturprogrammerte og seksuelt forstyrrede monstre med forrakt for nordmenn. Som uttrykk for Saritas opplevelser er denne fremstillingen i aller høyeste grad forståelig. Som utgangspunkt for en innvandringsdebatt er den derimot problematisk, da den gir et svært forenklet bilde av en stor gruppe mennesker. Historier om enkeltpersoner, som Sarita, kan bidra til å sette fokus på viktige problemstillinger, samtidig må de leses ut ifra de premissene slike selvbiografiske fremstillinger gir. Bare en datter er et sterkt vitnesbyrd, men den er ingen analyse eller fortolkning av kulturelle tradisjoner og religion.

Slør i svart-hvitt Den andre av høstens bøker som hevder å være et innlegg i norsk innvandringsdebatt, er Hege Storhaugs Tilslørt. Avslørt. Storhaug går inn for å avsløre det muslimske slørets historie, argumentene til dem som bruker sløret, og det hun mener er den norske naivismen i møte med sløret. Boken er en fremstilling i svart-hvitt om kampen mellom det gode, representert ved Storhaug selv, og det onde – islam – med hijab og andre typer slør som ondskapens spydspiss og med norske akademikere som nyttige idioter. Metodisk svekkes boken av generaliseringer ut fra enkelttilfeller og en ensidig kildebruk. Hun kaller det både naivisme og intellektuell latskap når forskere ikke er enig med henne, uten å rette samme blikk mot egne metoder og eventuelle svakheter. Storhaug antyder at synspunktene til norske akademikere er preget av økonomiske baktanker. At hennes egen tenketank «Human Rights Service» har fått økonomisk støtte direkte over statsbudsjettet i flere år, nevnes imidlertid ikke.

Enøyd blikk Feministisk teori peker på hvordan kjønn og kjønnsbestemte klesplagg er sentralt i diskurser om «vi» og «de andre». Gjennom sin rolle som biologiske og kulturelle reprodusenter av fellesskapet, gjøres kvinner ofte til symbolske grensemarkører, og kontroll over kvinner og deres kropper blir viktig. Storhaug har et enøyd blikk på denne problematikken. Hun ser ikke at i sin kamp for kvinnene er hun selv en aktør i kampen om kvinnene. I Storhaugs «avsløring» av slørets historie unnlater hun å diskutere den sentrale rollen sløret har hatt i orientalistisk diskurs i mange århundrer, og hvordan sløret og kvinnens stilling i muslimske samfunn ble retorisk brukt av kolonimaktene for å bevise islams underlegenhet og rettferdiggjøre koloniseringen. Bekymringen for muslimske kvinners velbefinnende dukker også opp som vikarierende motiv i USAs invasjon av Af-ghanistan og i «krigen mot terror». Det blir vanskelig å forstå den symbolske kraften som ilegges det muslimske hodeplagget uten dette bakteppet.

Mangler sentrale poenger I fremstillingen av dagens Norge overser Storhaug det stigma som knytter seg til det å være muslim i Norge i dag, og dermed faller sentrale poenger bort. Jeg har selv fulgt unge muslimske kvinner i min forskning. Flere av disse presenterte sitt valg om å bruke hijab som reaksjon, utløst ved majoritetens demonisering av islam og det å hele tiden bli definert som annerledes. Gjennom å iføre seg hijab konfronterte de annerledesheten, markerte den og forsterket den. De tok kontroll over en identitet de opplevde ble påtvunget dem av majoriteten, og utformet alternative muslimske identiteter. En rekke studier viser hvordan den nye bruken av hijab går inn i en debatt om et skille mellom religion og tradisjon. Gjennom en desakralisering av tradisjonen skapes et handlingsrom for unge muslimer: De argumenterer både mot majoritetens stereotypier og fordommer mot islam som en aggressiv og kvinnefiendtlig religion, og mot det de oppfatter som negative og kvinneundertrykkende tradisjoner i deres / deres foreldres kulturelle bakgrunn. De utforsker hva det innebærer å være for eksempel norsk og muslim på samme tid.

Arrogant Gjennom henvisninger til både islam og sekulære rettigheter argumenterer flere muslimske kvinner for betydning av utdanning, for retten til å delta i arbeidslivet og for kvinners rett til selv å velge ekteskapspartner. Når Storhaug skriver at hijaben like godt kunne vært erstattet med en plakat der det står «nei til menneskerettigheter», «jeg underordner meg mannen min, det er min religiøse og politiske rett og plikt», og «avvikl demokrati basert på forkastelige frihetsverdier», er dette uttrykk for en arrogant holdning til andre mennesker. Med slike holdninger til «de andre» stenger Storhaug for all dialog. Storhaugs utgangspunkt og sluttpunkt er at slør per definisjon er undertrykkende, uavhengig av historiske endringer og uavhengig av hva de som selv velger å bruke det sier. Den nevnte Uma Narayan omtaler slike statiske forståelser som kolonialistiske holdninger. Her tas ikke forbehold om at ulike kulturelle tradisjoner praktiseres av bestemte grupper av ulike grunner på ulike tidspunkter. De fremstilles som fastlåste symboler og praksiser upåvirket av sosiale, økonomiske og kontekstuelle endringer. Gjennom et slikt statisk blikk får en ikke øye på hvordan kvinner reforhandler og utfordrer meningene som er blitt tillagt sløret. Mening ligger ikke iboende i sløret, men blir tillagt, skapt og utfordret av posisjonerte aktører i forskjellige situasjoner og kontekster. Det betyr selvsagt at det for noen kvinner er en del av kvinneundertrykkende praksis – og slik praksis og mangel på likeverd er det viktig å bekjempe. Men det må gjøres med en lydhørhet overfor andre kvinners erfaringer og valg. Økt bruk av muslimsk klesdrakt og økt vektlegging av muslimsk identitet kan selvfølgelig utnyttes av konservative og ekstremistiske religiøse krefter som ikke har kvinners rett til kontroll over eget liv som målsetting. Nettopp derfor er det viktig at majoritetssamfunnet ikke skyver de hijabbærende kvinnene ut av utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv, men skaper rom for dem i storsamfunnet.

Gammeldags westernism En diskusjon om hvilke fremtidige konsekvenser en økt bruk av religiøse symboler i det offentlige rom kan få, og på hvilke måter økt bruk av slør vil påvirke hverdagen til muslimske kvinner som velger å ikke bruke slør, kan definitivt være fruktbar og viktig. I Storhaugs bok drukner de viktige problemstillingene i polemikk og reduksjonistiske påstander. Som den tyrkiske sosiologen Nilüfer Göle sa da hun gjestet Norge tidligere i høst: «Fordømmelse og konfrontasjon, der man ikke vil høre eller reflektere over andre kvinners erfaringer og standpunkter, er ikke feminisme, men god gammeldags westernism

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>