>Artikler Prosa 06|07

>Agenda: Kanskje gir ingen kanon. Om årets litterære kanoner og kanoniserere

Inger Østenstad

Lærdommen fra kanoniseringsåret 2007 kan være: Dagens vinnere er gjerne morgendagens tapere. Gårsdagens litteratur kan være et fruktbart felt for kritikk og lesning. Kanoniseringsfeber kan være helsebringende om den driver glemselen bort og renser monumentene for patina. Tidstypisk er det at årets kanoner og kanoniserere er martret av forbehold.

Prosa

 

 

«De ‹unge›, Thure Erik Lund, Gro Dahle og Erlend Loe, omkranser sentrum. Eldrid Lundens glis befinner seg nærmere månefjeset enn Unni Lindells krusehode og langt nærmere origo enn Hanne Ørstaviks hule kinn.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Kanon er død, leve kanon. Fienden var globaliseringens kulturrelativisme og feministers og andre minoriteters revisjonisme.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Brutt ned i alders-, inntekts-, kjønns-, bosteds-, parti- og aldersdelte favorittlister avslørte undersøkelsen at menn og kvinner, ungdom og voksne, rike og fattige, Frp-ere og SV-ere, studenter og vestlendinger liker forskjellige bøker, selv om mange liker Hamsun.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Kanon er uansett godt stoff. Under Lillehammer-festivalens kanoniseringsdebatt ble det truet med sultestreik om ikke Georg Johannesen kom med blant de 25.»

«Ingen kanon,» uttalte Litteraturhusets leder Aslak Sira Myhre om Steffen Kvernelands veggmaleri av 35 samtidsforfattere, som ble avdekket ved Litteraturhusets åpning 5. oktober 2007, og kalte utvalget «et tverrsnitt av norsk samtidslitteratur» (Aftenposten 5.10.07). Ikke desto mindre lyser Jon Fosses månefjes i sentrum, flankert av Dag Solstads og Herbjørg Wassmos kontrafei. (Wassmo? Bokklubbenes «De fire nye store» var vel unnagjort i 1996.) I forgrunnen står Jan Erik Vold ved mikrofonen og dirigerer, ved siden av er Jo Nesbø mutt og forsvinnende liten, mens Vigdis Hjort skåler for en fuktig natt helt til venstre. De «unge», Thure Erik Lund, Gro Dahle og Erlend Loe, omkranser sentrum. Eldrid Lundens glis befinner seg nærmere månefjeset enn Unni Lindells krusehode og langt nærmere origo enn Hanne Ørstaviks hule kinn. Thorvald Steen og Kjell Askildsen er like store, mens Lars Saabye Christensen og Walid al-Kubaisi er mindre enn Margit Sandemo. Mange glass og få bøker er fordelt blant de 35.
        Jo. Et statisk bilde som dette kan leses som en samtidslitteraturhistorie på grunn av «innplottingen» av elementene, deres innbyrdes størrelsesforhold, forfatternes rekvisitter og blikkretninger. Sammenlignet med Per Kroghs tilbakeskuende veggmaleri (1928/1932) av de litterære stamgjestene på Grand Café i 1800-tallets siste tiår er Litteraturhusets veggmaleri proaktivt. Hvor er Hans Herbjørnsrud? spør derfor Jan Kjærstad (som er på veggen, mellom Solstad og Loe). «Han er en av de største novellistene vi har, og er for meg et av de viktigste navnene i samtidslitteraturen» (Aftenposten 5.11.07). Anne B. Ragde begikk innbrudd for å plassere seg på veggen. Mens det er litteratursosiologien som opptar professoren som i kantina i 12. etasje i Niels Treschows hus på Blindern foreslår at bildets joker, professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen, burde ha vært byttet ut med Norges første litteraturvitenskapelige professor Atle Kittang.
       10. mai 2004 minnet portrettene av Fosse, Solstad, Fløgstad og Askildsen på Aftenpostens forside mer om de fire evangelistene: «Kan disse gi oss en nobelpris?» var spørsmålet 76 år etter at Norge sist var utvalgt. Assistert av professorene resonnerte avisen seg på side 8 og 9 fram til at Jon Fosse og Dag Solstad var de mest aktuelle kandidatene.
       Til tross for blandingen av «høy» og «lav» er verdisystemet på Litteraturhusets vegg bakstreversk. Omdreiningsaksen for tverrsnittet av norsk samtidslitteratur er definert av «borgerpressa» og litteraturprofessorene, ikke av Anne B. Ragdes lesere. Legg også merke til måten både Kjærstad og Aftenposten bruker «vi» på. Er «vi» eller Litteraturhuset representert ved de 35 på veggen? Hvilket hus hadde «vi» fått om Kverneland hadde sluppet seg løs og erstattet det kultiverte månefjeset med det markedsvulgære fliret?

Nyord på norsk Det at man (en nasjon, et språk) faktisk har kanonisk litteratur, fører ikke til den største interesse for begrepet. Bevis: Google gir meg 924 treff på canon littéraire, 992 treff på Kanon die deutsche Literatur, 271000 treff på literary canon, mens de dansk-norske begrepene litterær kanon og litteraturkanon sanker henholdsvis 13200 og 24000 treff. Dans-kenes andel skyldes deres vedtatte skolelitterære kanon og deres sveisne Kulturkanon (82200 treff, se www.kulturkanon.dk), mens Norges bidrag må tilskrives de mange litterære kanonader som gikk av i en tett serie forsommeren 2007.
        «Ka-non» må overhodet ikke forveksles med «ka-non» og især ikke med «kan-non». Det ble klart etter at Fremskrittspartiets Karin S. Woldseth og Ulf Erik Knudsen, oppildnet av dansk forbilde, stilte Dokument 8-forslag i Stortinget forsommeren 2006 om en norsk kulturkanon. I ordskiftene gikk trykket i ball hos en av forslagsstillerne, hvorpå det radikale forslaget fremsto fullkomment latterlig. Forslaget gjaldt intet mindre enn en normerende verkliste som «kan og bør danne utgangspunkt for formidling av norsk kulturarv, både mot allmennheten og for eksempel i skolen. Pensumlister bør ta høyde for kanon. (...) Det kan stilles særskilte krav til NRK, som allmennkringkaster, til formidling av verkene i kanon». Listen skulle fremkomme ved hjelp av «et bredt, sterkt og folkelig engasjement». På dette tidspunkt hadde forslagsstillernes inspirator, den danske kulturkanons far, kulturminister Brian Mikkelsen, alt blamert seg ved å knytte «sin» kulturkanon til kulturkampen mot muslimske fundamentalister, slik at eks-perter trakk seg fra kanonutvalgene (Berlingske Tidene 15.6.07). I Stortinget holdt kulturkomiteens flertall klokelig fast ved prinsippet om «armlengdes avstand mellom politikken og de kulturinstitusjonene som mottar offentlig støtte» og lot forslaget falle.
        «Ka-non» er gresk og har sitt opphav i en rett stang som ble brukt som målestokk. Derfra antok ordet betydningene «regel», «lov» og «målestokk». Som låneord i arabisk betyr det stadig den verdslige lov, i motsetning til den religiøse, mens det i kristenheten tilhørte religionens område og betegnet Bibelens og kirkefedrenes skrifter og kirkeretten. Også i betydningen målestokk har ordet lang tradisjon, og det er slik Nietzsche benytter det i Historiens nytte og unytte for livet: «Vil man ta i bruk folkeavstemninger og flertallsavgjørelser på kunstens område, og så å si tvinge kunstneren til å forsvare seg selv foran kretsen av estetisk uvirksomme mennesker, så kan man på forhånd sverge på at han vil bli dømt. Ikke til tross for, men nettopp fordi hans dommere høytidelig har proklamert hva som er kanon for den monumentale kunsten (det vil ifølge den gitte forklaringen si den kunsten som til alle tider ‹har hatt virkning›): mens dommerne er uten behov for enhver kunst som ennå ikke er monumental» (Nietzsche 2004: 34). Kanon som målestokk tynger livet og skader det, mente Nietzsche.
       Først mot slutten av 1990-tallet, etter Ha-rold Blooms navngjetne The Western Canon (1994, på norsk 1996), antok kanon denne betydningen:

«det settet av litterære verk som inngår i en nasjonallitteratur eller en klassisk litterær tradisjon, dvs. de forfatterskap som blir ansett for verdifulle i dannelsen av den nasjonale eller kontinentale identitet, for eksempel i den norske litterære arv ‹de fire store›; Ibsen, Bjørnson, Kielland, Lie» (Lothe 1997: 118).

 Her bør en gjøre som Georg Johannesen og understreke begrepene som krever videre utredning: litterær, verk, nasjon, klassisk, tradisjon, verdifulle forfatterskap, nasjonal identitet, kontinental identitet. Hva innebærer det å være stor i litterær forstand? Beror kanoniseringsfeberen i kanons identitetsdannende potensial? Begrepet «den norske litterære arv» er minst problematisk: Innen et språkområde som det norske, og innen den norske kulturforvaltningen, skjer det en institusjonell vektlegging og overlevering av de fortidige litterære verk som bedømmes som betydningsfulle og bevaringsverdige også for nåtiden og fremtiden. Likevel er den nasjonale listen av bøker som inngår i den nasjonale dannelsen, «åpen i begge ender». At verk og forfatterskap kommer til, faller fra, revurderes, omvurderes og glemmes er smertefullt, især for det antikvariske mennesket. Kanon er forvaltet kultur.

Monumentalisk kanon Bloom var monumentalisk, med Nietzsches begrep,og behandlet Vesten under ett uten antikvariske eller nasjonale hensyn. Hans kanon tilhører skrivekunstens allmenndannende område, ikke nasjonens, og tilbød frelse til litteraturstudiet på et stadium da «tingene har falt fra hverandre, sentrum har ikke greid å holde dem på plass, og det rene anarki er i ferd med å bre seg i det som gjerne ble kalt ‹den lærde verden› » (Bloom 1996: 11). Kanon er død, leve kanon. Fienden var globaliseringens kulturrelativisme og feministers og andre minoriteters revisjonisme. Blooms kanon er noe i nærheten av kirkefedrenes: Kanoniske verk og kanoniske forfattere er «autoritative»: «Et av de uomgjengelige kjennetegn ved det kanoniske er estetisk verdighet» (Bloom 1996: 41). Med utgangspunkt i Giambattista Vicos suksessive teokratiske, aristokratiske og demokratiske tidsaldere, fulgt av et kaos som vil ende i en ny teokratisk tidsalder, inndeler Bloom sin kanon i den aristokratiske, den demokratiske og den kaotiske tidsalder. Blooms tilslutning til Vicos sykliske modell og profeti gir grunn til ettertanke: Hvilken litteratur kan forventes i neste teokratiske tidsalder? Det er ingen enkel korrespondanse med sin tid som gjør forfatteren eller verkene kanoniske, men heller en «selsomhet, en slags originalitet som enten ikke kan assimileres, eller som assimilerer oss slik at vi ikke lenger oppfatter den som fremmed» (Bloom 1996: 13). Merk at Bloom ikke skiller mellom verk og forfatter, men så må det en forfatter til for å skape et verk, og et verk til for å skape en forfatter. Blooms sterke formulering for den egenskap ved verket som kan sette leseren på sporet av det kanoniske, «evnen til å få en til å føle seg fremmed hjemme» (s.st.), omskrives senere mer firkantet til en lov: «All sterk litterær originalitet blir kanonisk» (Bloom 1996: 32).

Narsissistisk kanon Forestillingen om en særnorsk, ens og sammenhengende kulturtradisjon ble på 1800-tallet konstruert og konservert i en rekke fenomener med forstavelsen folke-. En forestilling om en «naturlig» nasjonalfølelse, folkeånd eller nasjonalkarakter var en forutsetning for å tolke ulike kulturfenomener som nasjonale. På dette stadiet av nasjonsbyggingen hellet innsamlingen mot det antikvariske, og det gjorde også de første norske litteraturhistoriene som var «bygd opp som ‹dannelsesromaner› der ‹helten› var vår nasjonale identitet» (Østerud 1995). Etter dansketidens prøvelser våknet helten til bevissthet ved Grunnloven av 1814 og Wergelands og Welhavens diktning. 1800-tallets forsatte bevisstgjøring fram mot den endelige identitetserobringen kulminerte i Bjørnsons bondefortellinger og Ibsens Brand og Peer Gynt. I skolen var dannelsesfaget norsk sent-rert om «anegalleriet» og uttrykt i et «mester/lærlinge-forhold», som Østerud uttrykker det. Med sin pedagogiske bruk av skjønnlitteraturen og sitt patriotiske tekstutvalg hersket Nordahl Rolfsens Læsebog for folkeskolen over barnesinnene fra 1892 til 1950-tallet. «Uden patriotisk skryt, uden fortrængsel af sandheden paa noget punkt, skal en læsebog for den norske folkeskole oppdrage norske borgere,» står det i forordet til den første leseboken (Birkeland et al. 2005: 74). Etableringen av Gyldendal Norsk Forlag og hjemkjøpet av «de fire store» ble muliggjort i 1925 av Hamsuns nobelpris og en patriotisk innsamlingsaksjon. Minneutgaver nedla «Gullalderdiktningen» som nasjonal grunnstein i de tusen hjem. Krigen befestet de nasjonalkulturelle bånd. I 1941 utga Gyldendal de fire store som 18-bindsverk og Norges nasjonallitteratur. Nyrevidert kom nasjonallitteraturen på nytt i 1967 som svar på en utenlandsk flom i populær- og ungdomskulturen, og i 1996 som innlegg i den da pågående kanondebatten.
       Under kanondebatten våren 1995 offentliggjorde Scanfact en spørreundersøkelse som avklarte spørsmålet om nordmenns favorittforfattere. 10 på topp ble en uensartet liste med god kjønnsfordeling, men brutt ned i alders-, inntekts-, kjønns-, bosteds-, parti- og aldersdelte favorittlister avslørte undersøkelsen at menn og kvinner, ungdom og voksne, rike og fattige, Frp-ere og SV-ere, studenter og vestlendinger liker forskjellige bøker, selv om mange liker Hamsun (VG 9.4.1995). Forutseende nok borget ekspertisen for høy litterær verdi på listen over de «25 beste norske romanene og novellesamlingene utgitt mellom 1981 og 2006», som Dagbladets lesere stemte på sommeren 2006. Resultatet ble offentliggjort som føljetong og kulminerte med tildelingen av parnassets trone til Kjell Askildsen.
        Jo nærmer dagen i dag vi kommer i denne historien, desto klarere blir det at litterær konsekrering i form av lister over de beste ditt og datt og et uhorvelig stort antall litterære priser og utmerkelser har tatt helt av (se English 2005). Foreløpig siste kåring denne høsten er ajourføringen av De norske bokklubbenes «Århundrets bibliotek» med ti bøker fra 1990-tallet. Foruten å vise hvor lokale slike kåringer er (to av bøkene er norske, to er svenske), sprer Bokklubbenes egenreklame godt understøttet av massemediene bildet av «vinneren» Dag Solstad, forfatter av Genanse og verdighet, 1990-tallets beste roman. Konsekreringskulturen var en forutsetning for nasjonsbyggingen, men er et enda sikrere kjennetegn ved dagens kultur. I husmorens tidsalder kunne en mistenke at attraksjonen var nasjonallitteraturens ryddige fremtoning i bokhyllen, men nå må en tro at den beror i den narsissistiske tilfredsstillelse av å speile seg i en vinner.

«Verre enn Vatikanet» Våren 2007: Norsk litteraturfestivals utvalgte ti faglig kompetente kvinner og menn kåret «Den norske litterære kanon» bestående av 25 enkeltverk skrevet mellom år 900 og 2004, mens festivalen, sammen med Ni-timen og Dagbladet, overlot til folket å kåre «Norges beste bok»; ikke Hamsuns Pan eller Ibsens Peer Gynt, men Gert Nygårdshaugs økothriller Mengele Zoo (Solum 1989), som aldri har figurert på eks-pertenes lister. Erik Bjerck Hagen og Petter Aaslestad tilbød en omhyggelig anrettet Den norske litterære kanon. 1900–1960 (Aschehoug 2007)i form av 16 utvalgte forfatterskap som ble nylest, veid og vurdert og i hvert fall delvis funnet ypperlige nok til kanonisering. I Lyrikkhåndboken (Spartacus 2007) hadde Jørgen Magnus Sejersted og Eirik Vassenden valgt en lyrikkanon av 101 norske dikt og tilbød nøkkelen til deres kanoniserende lesning. Også verdenslitteraturen ble tatt hånd om denne våren da Jon Haarberg, Tone Selboe og Hans Erik Aarset lanserte Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen (Universitetsforlaget 2007, se anmeldelse s. 43 i dette Prosa)som de første kanoniserere på dette nivået i Norge siden Francis Bulls eneveldige Verdens litteraturhistorie fra 1940. Og, som om dette ikke var nok, fikk samtidslitteraturen sitt i Marta Norheims Røff guide til samtidslitteraturen (Samlaget 2007).
       Slik fordeles kanonaden i kanoniseringsprosessens faser: Dagskritikkens grovsortering er representert ved kritiker Marta Norheim som ordner tematisk de skjønnlitterære bidragene fra prosaforfattere som har debutert etter 1990. Hun holder imponerende nok orden på hele 146 bøker av 72 forfattere, ofte med lignende tematikk og uten minneverdig litterært nivå. Som en reaksjon mot den epidemiske kanoniseringsfeber (hun deltok i Lillehammer-juryen og har ledet P2-lytternes jury i flere år) har hun unngått verdivurderinger. Nærmest ved en feiltakelse oppfatter leseren Norheims favoritter, for Norheim omtaler den overveldende mengden litteratur med gjennomgående kameratslig toleranse og sunn ironi. Den største mangelen ved oversiktsverket er at det, til tross for sin tittel, ikke forholder seg til samtidslitteraturen. Verken til den som er skrevet av folk som debuterte før 1990, eller til den som er skrevet i andre sjangere enn prosafortellingens, eller i andre land. Satt på spissen kan en si at verket i all sin vidsynthet er en nærsynt oversikt for norske bibliotekarer. Men Norheims tematiske utlegging går samtidig på fascinerende vis opp stier i ny litteratur.
       Læreboka i lyrikklesning er myntet på skolens norskfag og formidler kunnskap som bekrefter verdihierarkiet i lyrikkens stabile kanonutvalg. En mer utprøvende utfordring av kanon skjer på professoralt nivå, som hos Bjerck-Hagen og Aaslestad, hvor høyt kvalifiserte leseres finstemte litteratursans gir vurderingsnøkkelen. Nedtegningen av litteraturhistorien vil også være et professoralt ansvarsområde, som hos Haarberg, Selboe og Aarset. Deres bidrag passer likevel ikke så godt inn i kanoniseringsbølgen, siden de har forsøkt å unngå den verdenslitteraturhistoriske fremstillingens tradisjonelle fokus på enkeltforfatteres kanoniske bidrag, og har organisert fremstillingen som sjangerhistorier. Til sammen bearbeider bidragene bevisstheten om litteraturen og kan godt kalles kanoniserende. Kanonisering er et kulturelt fellesanliggende, slik en med litt godvilje kan si det har vært for Lillehammer-juryens ti edsvorne kvinner og menn.

Versjon Lillehammer Alle som har sittet i en jury, kjenner den skumle egendynamikken som kan utvikle seg og få resultatet til å fortone seg forbløffende også for jurymedlemmene. Slik juryens begrunnelse nå foreligger, offentliggjort på Internett som en verkliste med korte anonyme tekster skrevet av ulike forfattere, savner jeg juryens mandat og en samlende begrunnelse ved juryens formann. Det er ikke godt å si hva juryen har forstått ved begrepet «kanon». Den norske litterære kanon versjon Lillehammer er både normativ, kvalitativ, deskriptiv og provokativ. Den omfatter verk vi vil ha godt av å lese, som er de beste i sitt slag, som udiskutabelt (!) hører hjemme på listen, og som proklameres å gjøre det. Én provokasjon ligger i troskapen til det høylitterære kvalitetshierarki som setter lyrikken først, en annen i innlemmelsen av et nytt verk skrevet på et vanskelig tilgjengelig konstruert språk, og en tredje i det som er utelatt (et tegn på at Norge har en kanon). Den snodige innlemmelsen av Nansens På ski over Grønland gir nasjonsdannende mening, og innlemmelsen av Øyvind Rimbereids diktsamling Solaris korrigert fra 2004 minner om at kanon ikke finnes i fortiden, men må lages og hører nåtiden til. En iøynefallende svakhet er at begrunnelsene er på de forskjelligste retoriske nivåer og spriker i alle retninger hva gjelder argumentasjon. Ikke få av formuleringene fortjener nedsettende karakteristikker som «floskel» (Ibsens Peer Gynt: «Vi er alle i slekt med Peer Gynt»), «banalitet» (Voluspå: «apokalypseskildring, skremmende i sin aktualitet»), «tøv» (Dass’ Nordlands Trompet: «kunnskap om verden er sans for verden er tale om verden») eller «festtale» (Fosses Nokon kjem til å komme: «Nokon kjem til å komme. Nokon kom. Det var alt. Det var nok»).
       Begrunnelsene for de eldste verkene synes svakest, mens nyere verk – omslaget skjer omtrent ved året 1892 – i større grad omtales med kanoniserende vilje og forpliktende påstander (og klisjeer): Om Garborgs Fred heter det: «et av norsk romankunsts mest rystende og billedsterke verker», og i forbindelse med Hamsuns Mysterier påpekes det «ei forteljarstemme som er heilt makelaus og gjer han til vår aller største prosaforfattar». Noen verk sammenlignes med «verdenslitteraturen»: Snorres Kongesagaer er for eksempel «vårt norrøne svar på Tusen og en natt». Om Cora Sandels Alberte og friheten heter det: «Vi er midt i Europa og kan trygt tenke både på Marcel Proust og Virginia Woolf.» (Tenk det, Hedda!) Men rammen for den norske kanon er især nordisk: Obstfelders Digte er «helt sentral både i norsk og i skandinavisk lyrikkhistorie», Vesaas’ Fuglane «har knappast sidestykke i nordisk litteratur», mens Sigrid Undset med Kransen «kanskje [er] den sterkaste forteljaren i den nordiske litteraturen».
        Kanskje gir ingen kanon, men likefullt slår ofte tvilen på denne måten igjennom, som om kanoniseringsoppdraget krever mer trygghet enn skribenten har: Om Dropar i austavind:«Olav H. Hauge er kanskje den viktigste norske lyrikeren som debuterte etter andre verdenskrig» og om Hofmos Fra en annen virkelighet:«kanskje den [samlinga] med det største eksistensielle trykket i seg». Andre ganger blir det litterære oppdraget ikke tatt seriøst. Om Vinjes Ferdaminne frå sumaren 1860 heter det for eksempel: «Vinje tildeles en plass i kanon på grunn av sin frihet: språklig, formmessig, sosiologisk, kulturelt, nasjonalt.»
       Den danske kanoniseringsbølgen startet med utarbeidelsen av en litterær kanon for skoleverket, og her ble sluttstreken satt før 1960. Et lurt trekk som Lillehammer-juryen skulle ha merket seg. Det ville ha frigjort noen plasser på listen og spart juryen for noen av sine svakeste begrunnelser og mest tvilsomme valg.
       Kanon er uansett godt stoff. Under Lillehammer-festivalens kanoniseringsdebatt ble det truet med sultestreik om ikke Georg Johannesen kom med blant de 25 (Bergens Tidende 1.6.2007). Morgenbladets Lasse Midttun beklaget svekkelsen av gullalderlitteraturen og kulturradikalernes fall fra kanon. Han minnet om at Ibsen og Hamsun hadde fryktet at skiløperne en dag ville bli sett på som viktigere enn alt annet (1.6.2007). Mens Atle Kittang, noe tilbakeskuende, minnet om at historien, ikke juryer, kanoniserer. «Det er diktekunstens spørjekraft som held stand mot historias dom og som sikrar etterlivet» (Aftenposten 31.5.2007).
        Historiens dom kan være nådeløs, også overfor erklærte dikterhøvdinger. Bjørnson var den største nordmann gjennom alle tider for Francis Bull, men så tidlig som i 1938 sammenlignet Jon Homme Bjørnson og Garborg. Bjørnson var ganske riktig imponerende, og om en går til diktningen «er det og råd å finna ting som hev dimensjonar» skrev Homme lakonisk og nevnte « ‹Over Ævne› og sume av songane». Garborg var ikke like overveldende, men i diktningen møter vi et talent som kan «gjeva skildringar av natur og menneske så gripande at ein hev ei kjensle av at ein hev fenge tak i stor kunst». Homme konkluderer at store deler av produksjonen til Bjørnson og Garborg ikke kan sammenlignes «fordi det ikkje finst grunnlag for samanligning» (Edda 1938: 94–95). Selv om det smerter, lå det i kortene at Norges største nordmann var på vei ut av den litterære verklisten.

Har vi en kanon? Det er lett å fatte sympati for Den norske litterære kanon. 1900–1960 redigert av Erik Bjerck-Hagen og Petter Aaslestad og med bidrag av Jørgen Magnus Sejersted og Tone Selboe. Mens Bloom gikk til krig mot svekkelsen av en sentralisert kultur med kanon som våpen, beklager ikke Bjerck-Hagen og Aaslestad at de siste tretti-førti årene har spredt en følelse av feilbarlighet som fører til «selvtvil og ønsker om selvrevisjon». «Det er ingen motsetning mellom å være sterkt inkluderende med hensyn til genre og typer litteratur og likevel sterkt elitistisk med hensyn til kvalitet» (Bjerck-Hagen m.fl. 2007: 13). Også Bloom inkluderte Samuel Johnsons litteraturkritikk og Sigmund Freuds skrifter i sin vestlige kanon. Det ligner når Bjerck-Hagen og Aaslestad har gjort rom for Francis Bull og Jens Arup Seip, men det representerer også noe nytt når kriminalforfatteren André Bjerke og visesangeren Alf Prøysen er inne i den kanoniske varmen. Snarere enn påståelige, som Bloom, er forfatterne av alle de 16 kapitlene utspørrende, på leting etter det kanoniske. Dette gir ingen stabil verkliste, og utprøvingen av begrepene om litterær kvalitet, enn si kanonisk kvalitet, og av kanoniseringsevnen til den enkelte skribent utfordrer kanon snarere enn å sementere den. Det er grunn til å imøtese fortsettelsen av verket med et bind for tiden før 1900 og et for tiden etter 1960.
         Med fire ulike forfattere med ulike lesemåter og ulik monn av kanoniserende vilje, oppstår det spenning innad i verket. Hos Erik Bjerck-Hagen finner en de største adjektivene og også den sikreste referanserammen i amerikansk litteratur og kanoniseringen som pågår i The Library of America (150 bind utgitt siden 1982). Petter Aaslestad er forsiktigere i omgangen med tekstene og mindre sikker på hva som er kanoniske egenskaper. Selboe viser at lesningen krever kulturell, litterær og personlig affinitet, og at denne affiniteten kan trenge gjennom monumentene som resepsjonshistorien har skapt. Sejersted viser på sin side at det er forskjell på den kanoniserende skrivingen som krever en uforbeholden begeistring og personlig investering, og en mer nøktern litteraturvitenskapelig skrivemåte.
       Når det gjelder hva som er ute og hva som er inne på hvilken liste, er det begrenset hvor opphisset det går an å bli, som Doris Lessing sa da hun i høst fikk vite at hun omsider skulle få nobelprisen. Bloom er den det er minst grunn til å savne.

Litteratur

  • Birkeland, Tone, Gunvor Risa og Karin Beate Vold 2005 [1997]. Norsk barnelitteraturhistorie. 2. utgave. Oslo: Samlaget
  • Bjerck-Hagen og Petter Aasletad (red.). 2007. Den norske litterære kanon. 1900–1960. Oslo: Aschehoug
  • Bloom, Harold 1996 [1994]. Vestens litterære kanon. Mesterverk i litteraturhistorien. Overs. Jan Brage Gundersen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
  • English, James F. 2005. The Economy of Prestige. Prizes, Awards, and the Circulation of Cultrual Value. Cambridge: Harvard University Press
  • Haarberg, Jon, Tone Selboe og Hans Erik Aarset 2007. Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen. Oslo: Universitetsforlaget
  • Homme, Jon 1938. «Tilhøvet mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg» i Edda
  • Lothe, Jacob, Christian Refsum og Unni Solberg 1997. Litteraturvitenskapelig leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget
  • Nietzsche, Friedrich 2004 [1874]. Historiens nytte og unytte for livet. Overs. Øystein Skar og Bjarne Hansen. Innledning av Trond Berg Eriksen. Oslo: N.W. Damm&Søn
  • Norheim, Marta 2007. Røff guide til samtidslitteraturen. Oslo: Samlaget
  • Sejersted, Jørgen og Eirik Vassenden 2007. Lyrikkhåndboken. Oslo: Spartacus. Østerud, Erik 1995. «Kanon som provokasjon» i Dagbladet 13.5.1995
 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>