>Minibiografi Prosa 01|06

Kunstprosaens sak som sakprosaens kunst: om Georg Johannesen

Arild Linneberg

I norsk sakprosas historie er Georg Johannesen Freia Melkesjokolade. Ingen over ingen ved siden.

Foto: Eirik Brekke
"Sakprosaen er like streng som sonetten" Georg Johannesen

I. Fiskehodet  Denne framstillinga er en fisk, slik ei framstilling skal ordnes retorisk med hode, kropp og hale. Fiskemetaforen fra Aristoteles gjorde Georg Johannesen til sin. Georg Johannesen (1931–2005) likte fisk og var sjøl som fisken i vannet i sin totalretorikk. Språk er mer enn språk; retorikk er kunnskapen om alle talende tegn. «Fisk tier på mange språk. Disse vanskelige språkene er det nødvendig å lære seg.» (1)
    I norsk sakprosas historie og teori er Georg Johannesen Freia Melkesjokolade. Ingen over – ingen ved siden. Jeg blei derfor glad da Prosa spurte om jeg ville skrive minibiografien om Georg Johannesen som sakprosaforfatter.
    Ingen har heller kritisert norsk sakprosa strengere eller mer originalt. Om «perler i prosa» fra «glitrende penner», kunne han skrive at om de sjøl forsto hva de skreiv, «var det enten en feil eller et mirakel»! Etter bøker som Høst i mars, 1957, Dikt 1959 og Ars Moriendi, 1965, blei han lei av å væra lyriker. For norsk kritikk var poetene småfugler. Kjenslevart kvitra de pip-pip om sarte følelser. For Georg Johannesen var poesi erkjennelse. Som poet og menneske var han sensitiv, men i tråd med verset i Ars Moriendi: «Innerst i hjertet har jeg min forstand.» Som dikter var han filosof, og som filosof dikter.
   
II. Brosme, kveite, uer eller ål? Det finnes mange slags fisk, med talende navn. Håbrann, lange, laks og lyr. Men nå setter vi tenna i del to, fiskekroppen: I 1970-åra begynte Georg Johannesen å sløye sakprosaen. Om den norske tenke­måten, 1975, (2) er retorisk sakprosa: politiske taler forfatteren hadde holdt i bystyret i Oslo. Men også litteraturkritikk, som tar innmaten ut av både litteraturen og kritikken. Har Norge behov for flere fiksjoner? «Finnes det ytringsfrihet i Norge?» spør han, bergensk frekt, og kritiserer som fiksjon det de fleste ikke regner som dét: norsk politisk tale. Saklig tale? Nei. Heller ikke i mediene. Dagsrevyen er dikting. Dagbladets verden finnes bare i bladet. Ikke-fiksjon er fiksjon, i likhet med andre fiksjoner. Politiske romaner er en sjølmotsigelse. Men den stadig mer aktuelle Romanen om Mongstad, 1989, framviser dobbeltheten som fiksjon om fiksjonen: pseudonymet Guri Johns – så glad for å leve i dette lovede landet! – synes det gjør godt å se norske bedriftsledere som helter i mediene, uansett hvor mye økonomisk skade de gjør.

II.1. Store svømmefinne I 1975 la han ut på havfiske: Om ’Norges litteraturhistorie’. En fagkritisk pamflett. Nå fanga han hvithaien med spiddende setninger: «Til det motsette er bevist, vil eg hevde at all ’litteratur’ er ’dikting’, og at alle diktverk er omsetjingar ...» De fire store var ikke Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, men Bull, Paasche, Winsnes og Houm: forfatterne av den største norske litteraturhistoria. Det de skreiv, var: sentrallyrikk! Eller science fiction – vitskapsfiksjon, professordikting. Uten at de visste det, dikta de om dikterne. Ut fra samme utvida litteraturbegrep var det største norske litterære verket – telefonkatalogen.
    Hva betyr «norsk», «litteratur» og «historie»? Ved å dekonstruere begrepene lærte Georg ­Johannesen mange å spørre. Hva er et essay? Hvorfor er ikke slik sakprosa med i litteraturhistoriene? Og populærlyrikken? I Holberg og essayet, 1977, kunne vi likevel ikke se bunnen i det han nå hadde sett fra utkikksposten der ute: «Essayet er en renessanseform, bygd på en nesten totusenårig ­retorisk tradisjon for genrebevisst stilisering av enhver tekst eller tale ved faste topoi, troper, figurer.» (3)

II.2. Liten ryggfinne? Tredje kongebok, 1978, ­Johannes’ bok, 1978, og Simons bok, 1980, er prosakunst som kunstprosa. Tre undergangsvisjoner om norskingenes, de onde ennittenes undergang. Oppgaven var «å gi et tankevekkende og sosialt engasjert bilde av den norske språksituasjonen.» (4)

II.3. I hvalfiskens buk Rhetorica Norvegica, 1987, er et av de merkeligste sakprosaverk som er utgitt. Emnet er «den fjerde kopernikanske vending»; den «lingvistiske vending», også kalt semiotikk, læra om tegnene som omgir oss. Boka på 311 sider pluss litteraturliste og register har exerptets form. Hvert kapittel, med hvert sitt emne, er på ei side. Om alt fra den klassiske retorikkens begrepsapparatur til ­moderne estetikk, strukturalisme, poststrukturalisme, dekonstruksjon, marxisme, leninisme og norsk politikk og skolevesen. Alle kapitlene er sideordna. Boka kan, står det, leses forfra eller bakfra, eller blas litt i som i ei salmebok. Hver side, og hver setning, skulle stå like nært sentrum. Det han ville lære fra seg, var «ikke et innhold, men en form»: en måte å tenke på.
    Hvilken?

Nylig satte jeg meg fore å sammenfatte kapitlet «Retorikkens tre ansikter» fra boka med samme tittel, 1992. For å gi studentene på et kurs i litterær og juridisk retorikk litt kjøtt på beinet om Georg Johannesens retorikk-konsept, eller skal vi si: filetere fisken? Jeg begynte med punkt to i innledninga: «Sannhet er ikke det samme som klarhet.» Med andre ord: straks den størst mulige provokasjon mot det språksynet som råder i mediene, i sakprosaen og i pedagogikken. Punkt tre: «Kunstprosa er poesi med andre midler.» Altså videreføring av en påstand fra Om den norske skrivemåten, 1981: «Sakprosa er det samme som negert poesi (...) bortfall eller bevisst fjerning av poesiens virkemidler og kjennetegn.»
    Med første motto i «Retorikkens tre ansikter» fjerna jeg ryggbeinet på fisken: Retorikk er «en verdensanskuelse med en egen erkjennelsesteori, en egen morallære og fremfor alt en egen antropologi.»
    Georg Johannesens originale bidrag til ny-retorikken er en maksimumsretorikk. «Retorikken er en åpen hand som har fem fingre, eller fem fag»: inventio, dispositio, elocutio, memoria, actio. «Minimumsretorikk» er stilistikk, den retorikken som tar for seg elocutio, talekunstens troper og figurer. Maksimumsretorikken tar derimot for seg alle den klassiske retorikkens disipliner: hele kommunikasjonssituasjonen.
    Men Georg Johannesens maksimumsretorikk vekter disiplinene annerledes enn den klassiske. Inventio, memoria og actio er viktigst. «Alt jeg har skrevet består av sitater,» sa han ofte. Et sitat, selvfølgelig.(5) Hos Holberg hadde Georg Johannesen oppdaga at essayet var en «sitatmosaikk». Ei ydmyk holdning, førmoderne; det meste er sagt før, og det er sagt bedre før. I språket er vi nemlig «Ingen», som Odysseus kaller seg når han lurer kyklopen. Men «Ingen» forstår nettopp språket. Og dersom en skriver mye, og alt er sitater, har en vel lest mer enn de fleste? Med andre ord: å si slikt, er sjølbevisst retorisk bevissthet, det Georg Johannesen i Moralske tekster også kaller «selvomsorg». Det er slik inventio og memoria henger sammen. Det gjelder å huske (memoria) for å finne (inventio) stedene der en har lest de sitatene en vil sitere. Inventio er derfor også memoria: å ivareta tradisjonen for det kollektive minnets skyld. Men også for, i dagens samfunn, å unngå å bli retorisk (for-)ført bak lyset.
    Og actio? Skrivemåte = tenkemåte. Tenkemåte = talemåte. Tale og skrift henger sammen – med tanken. «Retorikkens tre ansikter» er en tale han holdt på Røros, som han så skriver ned: «’Han’ skriver at ’han’ sier,» skriver han. Skrift er stivna tale, og derfor dikting, prosopopeia: å gjøre noe fraværende eller dødt nærværende ved hjelp av språkhandlinger. ­«Nyretorisk metode er en vei bort fra naturlig språk (...) Bare den som kan skrive uklart kan skrive klart nok. Det som er lett å forstå er ikke verdt å forstå.»
    Jeg har nå her, i skrift, kommi til punkt tre av fjorten i min tale om «Retorikkens tre ansikter». Følgende fiskebein gjenstår å rense:
–   retorikkens retrett i historia
–   grammatikk, retorikk og dialektikk (Trivium)
–   tropelæra om språkfigur som avvik fra
     normalspråk, og allegorisk distanse som
     forutsetning for forståelse
–   kairos, arkitektur og geometri
–   retorikk som teknikk, og ideologikritikk
–   agonisme; kamp; og ironi som motstadens trope
–   moral, makt og mandighet: voldtekt er
     umandig, retorikk det motsatte
–   at vi er «Ingen» som den, derfor, kløktige Odysseus i Odysseen
–   retorikk og musikk
–   sannhet og ironi (reprise, om Norge i dag)

Men litt om punkt 12: «oraloptikken». Det ­orale: tale, øre, høre. Optikken: skrift, synet, se. Synet har vært en sentral metafor for erkjennelse. Men «Ørene er begynt å høre at øynene lyver», skriver Georg Johannesen. (6) Det er bidraget hans til en retorisk erkjennelsesteori, og dessuten estetikk: «Mimesis er lyden av lyset, og ikke omvendt.»
    Oraloptikken handler om muntlig språk: det er oppramsende, opphopende, usammenhengende, springende, situasjonelt og partisk. Ulogisk og uklart. Parataktisk, ikke hierarkisk, åpent, ikke lineært.
    Det er slik jeg også har argumentert her, ­i skriftfiksert sakprosatale om sakprosatale ­fiksert i skrift.

III. Å kutte halen av fisken Her må jeg, som Lars Barmen krever i ei ­kokebok jeg har, kutte halen av fisken, som er stor som på en bardehval: Georg Johannesens seineste bøker. For Prosa ville ha en fjellørret; en liten, mager fisk.
    «Retorikkens etikk og etikkens retorikk» fra og med Moralske tekster, blir derfor et annet kapittel.(7) Dette er halen jeg skjærer av, med finner som en morallære, epikureisk og stoisk. Diktet «Dannelse»: (8)
   
En mann med god utdannelse
skammer seg over sin tunge
Han vet at også munnen er en ræv
Dannelse er: Å si lite til få
For han kan sin retorikk
og vet at han alltid går naken nedentil
og med hodet i en klut



NOTER
1     Moralske tekster, 1994, s. 36.
2     Redigert av Espen Haavardsholm og Helge Rønning.
3     Etterord til Holberg og essayet, 1977, s. 112.
4     Simons bok, s. 8.
5     Fra Walter Benjamin, om forholdet til ham, se Georg Johannesen, Eksil, 2005.
6     Både i Simons bok og i Retorikkens tre ansikter.
7     Se «Rett, moral og tanke. Theodor W. Adorno og Georg Johannesen», i Arild Linneberg Litteratur og lov og rett. Tolv forelesninger, antatt utgivelse høsten 2006.
8     Moralske tekster, s. 216.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>