>Anmeldelser Prosa 05|07

Tilbakeblikk på tjue års gasskraftstrid

Kjell Rønningsbakk

Før nyttår vil vi ha to gasskraftverk i drift i Norge, begge uten CO2-rensing. Men presset er stort for at de skal rense klimautslippene. I den nye boka Gasskraft gir Cicero-forskeren Andreas Tjernshaugen en oversikt over gasskraftstriden de siste tjue årene.

Andreas Tjernshaugen
Gasskraft. Tjue års klimakamp

249 sider
Pax forlag 2007

På oljeinstallasjonene i Nordsjøen har vi i årevis hatt nærmere førti sterkt forurensende gasskraftverk, men de har ikke vært en del av striden om gasskraft og er heller ikke behandlet i Tjernshaugens bok. Naturkrafts gasskraftverk på Kårstø leverte i august i år den første strømmen til nettet, mens Statoils gasskraftverk på Melkøya ved Hammerfest vil starte seinere i høst.

      Det er dette siste gasskraftverket KrF ikke hadde fått med seg eller ikke brydde seg om under regjeringsforhandlingene med Høyre høsten 2001. KrFs nestleder, Einar Stensnæs, er uklar om dette i Tjernshaugens bok. Ingen nye gasskraftverk skal gis konsesjon uten CO2-rensing, het det i regjeringserklæringa (Sem-erklæringa) til Bondevik II-regjeringa. Men Stensnæs ga likevel som olje- og energiminister konsesjon til gasskraftverket på Melkøya et drøyt år seinere.
      Sommeren 1997 var en avgjørende periode for gasskraftstriden. «Fellesaksjonen mot gasskraftverk», under ledelse av Lars Haltbrekken, satset på å gjøre situasjonen så politisk ubehagelig at myndighetenes gjennomføringsvilje sviktet. Opplegget var å planlegge aksjonene slik at de utgjorde en mest mulig effektiv trussel før de ble satt i gang. Dermed ble politikerne gitt muligheten til å snu i tides. Gasskraftstriden er et eksempel på at miljøbevegelsen noen ganger kan utøve betydelig makt og innflytelse. Naturkraft ville sannsynligvis satt i gang bygginga av sitt ene gasskraftverk på Kollsnes i 1997, dersom det ikke hadde vært for Fellesaksjonens mobilisering den sommeren.

uslåelige krefter? Tilsynelatende uslåelige krefter drev fram bygging av gasskraftverk i Norge fra midten av 1990-tallet, skriver Tjernshaugen. Blant pådriverne for bygging av gasskraftverk var de store energiselskapene, NHO, LO anført av industriforbundene, energimyndighetene og stortingsflertallet ved Arbeiderpartiet, Høyre og Frp. I tillegg har gasskraftprosjektene fått støtte fra sterke regionale nettverk med utspring i industri, lokale myndigheter og fagbevegelse. Men sviktende lønnsomhet for gasskraft, sterke regionale konflikter mellom gasskraftprosjektene og mellom utbyggerne skapte rom for motstanderne. Naturkrafts to gasskraftverk ble torpedert av den ene eieren, Norsk Hydro, da selskapet lanserte sine forurensningsfrie gasskraftverk i 1998. Hydros torpedering av Naturkrafts prosjekt er et talende eksempel på at den sterke rivaliseringa mellom Statoil og Hydro også slo igjennom i konkurransen om å sikre seg gasskraft.

miljøorganisasjonene Gasskraftmotstanderne hadde sin basis i miljøorganisasjonene og fikk støtte fra en politisk koalisjon som i grove trekk svarer til motstanderne av EU-medlemskapet ved folkeavstemninga i 1994. Selv om stortingsflertallet alltid har vært for gasskraft de siste tjue årene, har ingen regjeringsalternativer vært mulige uten at gasskraftmotstanderne i enten KrF, Venstre, Senterpartiet eller SV ble med. Det har gitt motstanderne større innflytelse enn de ellers ville hatt.
      I oktober 1996 fikk Naturkraft konsesjon for å bygge to gasskraftverk, et i Kollsnes og et på Kårstø. Seinere fikk også Industrikraft Midt-Norge konsesjon for å bygge gasskraftverk på Skogn i Nord-Trøndelag. Fra høsten 1997 greide mindretallsregjeringa av KrF, Senterpartiet og Venstre effektivt å blokkere for utbygginga ved bruk av strenge utslippstillatelser. Først da sentrumsregjeringa gikk på gasskraftsaken 9. mars 2000 og Arbeiderpartiet med støtte fra Høyre og Frp overtok, fikk utbyggerne de utslippstillatelsene de trengte. Men bortsett fra Kårstø-verket er ingen av disse tillatelsene benyttet.

stoltenbergs mange gasstandpunkter Statsminister Jens Stoltenberg leder en regjering som sier den vil avblåse kampen om gasskraftverk i Norge og bygge gasskraftverk med CO2-rensing. Samme Stoltenberg har vært en sentral aktør i striden om gasskraft og har i de siste tjue årene vært både for og mot bygging av gasskraft. Det illustrerer ikke bare at Stoltenberg har det standpunktet som posisjonen til enhver tid krever, men også de ulike fasene i utviklinga av gasskraftstriden de siste tjue årene. Tjernshaugen repeterer for oss:
      I 1987 var daværende AUF-leder Jens Stoltenberg for å bygge gasskraftverk som alternativ til omstridte vannkraftutbygginger. Det var i kjølvannet av Alta-aksjonen på begynnelsen av åttitalet, og det gjaldt å unngå nye omstride vannkraftutbygginger.
      Da samme Stoltenberg ble statssekretær i Miljøverndepartementet for Thorbjørn Berntsen på begynnelsen av nittitallet, var han forvandlet til en ihuga motstander av gasskraftverk. De ville øke utslippene av klimagassen CO2, mente statssekretæren.
      I 1993 ble Stoltenberg statsråd for første gang. Nærings- og energiministeren Jens Stoltenberg var derimot en sterk og kompromiss­løs talsmann for bygging av gasskraftverk. Nå kunne norske gasskraftverk erstatte kull- og kjernekraft i Sverige og Danmark, mente han.
      I 2000 ble Stoltenberg statsminister da Arbeiderpartiet, Høyre og Frp ikke kunne godta at sentrumsregjeringa av KrF, Venstre og Senterpartiet stilte krav om rensing av klimautslippene fra gasskraftverk.
       Fra 2006 leder Stoltenberg en rødgrønn regjering som bare vil gi konsesjon til gasskraftverk med CO2-rensing. Rabalderet om rensing av utslippene fra Statoils nye gasskraftverk på Mongstad vinteren 2007 er imidlertid et forvarsel om at striden om gasskraft ikke er over. Samtidig som gasskraftverket fyres opp i 2010, skal arbeidet med utprøving av renseteknologier starte i et mindre pilot­anlegg. Men rensing av utslippene fra hele gasskraftverket skal først skje fra 2014. Endelig investeringsbeslutning for renseanlegget skal tas i 2012. Før den tid skal det holdes stortingsvalg. Da kan det være et annet stortingsflertall enn dagens. Det kan borge for at gasskraft og CO2-rensing blir et viktig tema foran neste stortingsvalg også. Tjernshaugen kan nok derfor belage seg på å skrive ny oppdatert utgave av boka om noen år.

lønnsomhetens betydning Tjernshaugen er best når han beskriver den politiske kampen om gasskraftverk. Han er en dyktig formidler, og aller best er han når han beskriver gasskraftmotstanden. Den kjenner han ut og inn. Fellesaksjonen mot gasskraftverk under ledelse av den viljesterke, politiske taktikeren Lars Haltbrekken studerte erfaringene fra Alta-aksjonen inngående og brukte erfaringene derfra. Her mistenker jeg forfatteren for å stå så nær kildene at han blir nærmest nærsynt og ikke får med seg dimensjonene. Haltbrekken og miljøet rundt Natur og Ungdom på nittitallet har fostret noen av de største politiske talentene som har kommet fra miljøbevegelsen i Norge. Her møtte noen begavede aktivister og organisatorer noen av de mest ressurssterke og kapitalrike miljøene i landet og tvang dem til å utsette bygging av gasskraftverkene sine. Det ene – verket på Kollsnes – vil til og med aldri bli bygget. Uten Fellesaksjonen mot gasskraftverk ville denne delen av vår samtidshistorie sett annerledes ut. Her blir Norsk Hydro, Statoil og Statkraft, som kan kjøpe de konsulenttjenestene de ønsker fra hvem de vil (og gjør det), stanset av en gruppe aktivister med minimale økonomiske ressurser. Det skjedde etter at Haltbrekken og hans folk spilte kortene sine usedvanlig godt og satte utbyggerne sjakk matt i flere år. Det er slettes ikke hverdags­kost, derimot en ikkevoldelig politisk kamp for viderekommende.
      Jeg savner også en utdyping av økonomien i gasskraft i Tjernshaugens bok. Når investeringsbeslutningene ikke ble tatt i de prosjektene som hadde fått alle tillatelser i 2000, skyldtes det at energiloven overlot beslutningene om å bygge nye kraftverk til selskapene. De skal bare bygge ny kapasitet når det vil gi lønnsom, ny kraftproduksjon. For gasskraftverkene har strømprisene vært for lave eller usikre til å gi stabil lønnsomhet. Men dette kan kanskje Tjernshaugen gå nærmere inn på i framtidige utgaver av boka?

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>