>Bokessay Prosa 01|06

(nesten) ingenting du trenger å vite om språk

Christine Meklenborg Salvesen

Det mest interessante med de nye språkbøkene er ikke nødvendigvis hva som står i dem, men hva som ikke står.

<empty>

EN GANG VAR DET ENKELT: De som leste språkbøker, var en gruppe pensjonerte lektorer og jurister som klamret seg til rødblyantene sine mens de leste Aftenposten. Og språkbøkene var først og fremst beregnet på dem som ville lære mer om rett og galt. Bak sidene i språkbøkene vinket Finn-Erik Vinje med pekefingeren, dog ikke uten humor. Mens den alvorlige forsamling pensjonister noterte ivrig. Slik er i hvert fall myten.
    Det er blitt vanskeligere å vifte med rødblyanten. En gjennomgang av de mange utgivelsene fra høsten 2005 viser nemlig at språkbøker ikke lenger er hva de var. Bare én av utgivelsene forteller om god og dårlig språkbruk – de øvrige nøyer seg med å beskrive språket slik det er. Det er en grunnleggende endring i den populærvitenskapelige språklitteraturen.

Typisk norsk Det vakte oppsikt da et tv-program om språk ble satt opp i beste sendetid våren 2004. Med Petter Wilhelm Schjerven som beskjegget og munter programleder ble «Typisk norsk» fort en snakkis. Nå har redaksjonen tatt konseptet ett steg videre og laget bok om språk – av omfang den absolutt største av fjorårets språkbøker. Der hvor enkelte følte seg andpustne foran tv-ruta, vil de nå trolig bli direkte svette. Boken fremstår som et visuelt kaos, like ryddig som et tenåringsrom og smakfullt som et britisk hjem. Stoffet er kastet inn hulter-til-bulter, tilsynelatende planløst. Redaksjonens ambisjon har vært å utgi en morsom bok om språk. Og morsom er den, om enn ikke hele tiden. Sjangerbruddene og den lekne tilnærmingen til språket er underholdende, og man skal ha en dårlig dag for ikke å finne noe å le av. Her er det innføring i hvordan skrive et korrekt trusselbrev, her er Sylfest Lomheim som glamourmodell («midtsideprofessor»), og her lister man opp tidenes dårligste filmoversettelser.
    Men selv ikke Typisk norsk makter å være morsom hele tiden. Et lyst hode i redaksjonen har åpenbart fått det for seg at boken trenger en rød tråd, og siden det i fjor var hundre år siden unionsoppløsningen, måtte det jo bli norsk fra 1905 til 2005 (hvor originalt det er, kan jo diskuteres). Redaksjonen tar for seg tiår for tiår og skriver om målstrid, målstrid og målstrid. Den som fikk nok av temaet på skolen, bør holde seg langt unna de formålsløst detaljerte utgreiingene om komiteer, endringer og leserinnlegg.
    En annen rød tråd er bokstavenes historie. Av en uforståelig grunn er alfabetet delt opp, og en bit presenteres i hvert kapittel. I stedet for å skrive ett avsnitt om tidligere tiders ­alfabeter, leser man gang på gang at fønikerne kunne skrive både mot høyre og venstre, men at etruskerne skrev fra høyre mot venstre. Det får være grenser for å se på sine lesere som tungnemme.
    Faglig sett har Typisk norsk stort sett sitt på det tørre, men det er ett og annet å sette fingeren på. Når de skriver at vi ikke lenger har kasus i norsk, er det en sannhet med store modifikasjoner. Skriftlig norsk har ikke lenger kasusbøyning av substantiver, men alle gjør forskjell på nominativ og oblikt kasus i hvert fall i enkelte former av det personlige pronomen: Du (nominativ) ser meg (oblikt). I flere dialekter lever dessuten både akkusativ og dativ i beste velgående, også hva substantiv angår. Og selv i standardnorsk har vi relikter av det gamle kasussystemet. Til sjøs sier vi og bruker en genitiv. Og har vi ondt i sinne, bruker vi en dativ. I hvert fall i syntaksen.

Alt om norsk – nesten Helene Uris bok er langt mer sober i uttrykket, og man kan trygt lese den uten risiko for å bli sjøsyk. 47 inviterte skribenter har skrevet om språk, de fleste av dem fagfolk. Men også journalister, forfattere og flere andre yrkesgrupper er representert. Selv har redaksjonen intervjuet fem språkbrukere om deres forhold til språk. Disse fem kapitlene er bokens absolutt svakeste, med en litt for påtrengende journalist-stemme og litt for mye nesegrus beundring. For undertegnede er det dessuten noe uklart hvorfor Karita Bekkemellem presenteres som en «durkdreven retoriker», men det er med denne begrunnelse redaksjonen har intervjuet henne. Og om smiger fungerer i en samtalesituasjon, blir det bare klissete når det finner veien ned på papiret.
    I de 47 signerte artiklene kan man lese om alt fra samiske språk til norske kunavn, via etymologi, banning og maktmisbruk gjennom språk. Her er det mye interessant, det meste godt formulert og presentert. Forfatterne Unni Lindell, Gro Dahle og Selma Lønning Aarø bidrar med svært gode (om enn svært forskjellige) tekster – og Kjetil Try driver leseren nådeløst gjennom sin artikkel om reklamespråk. Til tider kunne allikevel boken ha vært mer spenstig, og innimellom kan man ikke la være å undres om redaktøren har fått det hun var ute etter. Da redaksjonen ba kokk Magne Johannessen skrive om mat og språk, tenkte den da på et flaneri om hvordan mat og språk har tungen felles, eller ønsket den å beskrive språket i matens verden? Man kan som kjent snakke et språk flytende uten å være i stand til å forstå hva som står i en meny. Og kunne ikke redaksjonen fått Tor Ivar Østmoe til å skrive mer om latin? Ikke bare fortelle om latinens historiske innflytelse, men komme med enda flere eksempler på latinske lånord i vårt eget hverdagsspråk?
    Småpirk til tross, (nesten) alt du trenger å vite om språk er blitt en lekker kaffe-bord-bok. Overflatisk, ja, men det hører til sjangeren. Og overflatisk er ikke det samme som useriøs. Skulle undertegnede blitt tvunget til å velge seg én av de omtalte bøkene, ville det nok blitt denne, rett og slett fordi stoffet er variert og seriøst, og det hele er presentert på en vellykket måte.

Du store alpakka Et av kapitlene i (nesten) alt du trenger å vite om norsk er viet banning. Det er allikevel fjorårets aller minste språkbok, Fy farao, som tar dette temaet helt ut. Det vil si: Boken handler ikke om banning, men om nesten-banning. Altså om det vi sier når vi vil banne, men ikke vil banne. Og da kommer det neppe som noen stor overraskelse at forfatteren har bakgrunn i Kristiansand.
    Ingrid Kristine Hasund er forsker ved Høgskolen i Agder, og hennes utgangspunkt er et kraftutbrudd fotballspilleren Marius Johnsen kom med under en kamp i fjor sommer: ­Hellemyr! (Hellemyr er et boligstrøk i Kristiansand.) Hasund ble inspirert og har samlet en lang, lang rekke nesten-banne-ord. Annen i ellevte er en ufarlig variant av noe litt mer saftig, men man skal heller ikke kimse av nesten-banning som fanken tute, dar som vaen, fy feite, fytti rompetangen – og den klassiske Hardanger Sunnhordalandske Dampskipsselskap. Mindre futt er det kanskje i uttrykkene dra på Lopphavet og du store alpakka. Er det noen utenfor Langåsen pensjonatskole som faktisk bruker disse?
    Boken gir leseren et annet perspektiv på banning enn hva man gjerne har i det daglige. Banning er mer enn et uttrykk for vulgaritet eller liten kulturell ballast; Hasund viser hvordan banneuttrykkene brukes i forskjellige sammenhenger, og ikke minst hvordan de varierer fra land til land. Konklusjonen er at banneordene forteller oss om de ulike samfunns tabuer. «Banning sier ikke bare noe om hvem vi er nå, men om hvilken kulturell ballast vi bærer med oss fra tidligere tider,» skriver Hasund. På den måten blir boken ikke bare en ren språkbok, men også en bok som ser vel så mye på språkets funksjon i samfunnet. Det er synd at omslagets karikatur av Dagfinn Høybråten antyder at boken er en harselas med kristenfolkets språkbruk heller enn en seriøs gjennomgang av både banning og nesten-banning. Hva Høybråten har med saken å gjøre, fremstår som temmelig uklart, også når man har lest boken.

Fôr til kjepphestene Hegges spalte «Språket vårt» er blitt en av Aftenpostens mest leste og har gjort ham til en av våre mest kjente språksyn­sere. Hegge er utdannet tolk og i tillegg til de skandinaviske språkene behersker han russisk, engelsk, tysk, fransk, og snakker spansk, italiensk og tsjekkisk til husbruk. Dette, sammen med bakgrunnen som journalist og redaktør, gir Hegge en god bakgrunn for å mene noe om språk, selv om han altså ikke er utdannet språkviter.
    Ridende rytter til hest er Per Egil Hegges andre bok om god og mindre god norsk, og den er formet over samme lest som Heng ham ikke vent til jeg kommer fra 2004. Sistnevnte høstet gode kritikker, og språkinteresserte bokkjøpere kjente sin besøkelsestid. Salgstallene har tydeligvis vært så gode at hverken Hegge eller Kagge har klart å stå for fristelsen å komme med en oppfølger. I Ridende rytter til hest har Hegge på nytt systematisert og tematisert artiklene fra sin daglige spalte, og den faste leser vil finne igjen det meste av det som har stått på trykk. Hegge raljerer med journalisters og professorers manglende språklige presisjon og trekker frem det ene eksempelet på gal språkbruk etter det andre. Innimellom faller han imidlertid for fristelsen til å være for kategorisk, som når han ergrer seg over at det bare er Aftenposten som gjør forskjell på en del (som i «en del saft, tre deler vann») og endel («endel misnøye»). Det er bare i riksmål formen endel er tillatt, og dermed ville det være bedre om Hegge rettet skytset mot normgiverne, ikke mot språkbrukerne.
    Hegge nøyer seg allikevel ikke med å ta for seg forskjellene på ord som forskrive og foreskrive (opp med hånden alle som er hundre prosent sikker på den!), men han kommer også med eksempler på god og mindre god språkbruk. På den måten blir boken noe mer enn en klassisk pekefinger-bok. Men det er ikke til å komme forbi at Hegges bok bærer fôr til rødblyantsegmentets språklige kjepphester. Dette er boken for dem som allerede er ganske gode i norsk – eller i det minste tror de er det. De aller, aller fleste vil kunne lære noe nytt her, men det krever interesse for språket og alle dets nyanser. Eksemplene på dårlig norsk kan være morsomme, men leseren kan fort sette latteren i vrangstrupen. For kan man være helt sikker på at man ikke en gang har gjort den samme feilen selv? Trolig er boken bedre egnet som en slags oppslagsbok enn som en lærebok. Har man først humret seg igjennom, skal man ha fotografisk hukommelse for å huske alle detaljene. Hegge gjør ikke noe forsøk på å gå pedagogene i næringen.

Deskriptiv trend Statistisk sett var det altså størst sannsynlighet for at den som kjøpte en språkbok i fjor høst, kom hjem med en bok som først og fremst beskriver språket. I den populærvitenskapelige litteraturen er dette relativt nytt. Innenfor språkforskningen er dette derimot det feltet som fanger størst interesse. I tidligere tider var man først og fremst opptatt av det normative, altså rett og galt, god og dårlig språkbruk. Denne tilnærmingsmåten til språk har gradvis måttet vike for det deskriptive: Hvordan er egentlig språket? I denne måten å tenke på eksisterer knapt kategoriene galt og riktig, i hvert fall ikke hos den som taler sitt morsmål. Ytre trekk, som reglene for tegnsetting, vil være uten interesse for en deskriptiv språkviter, rett og slett fordi tegnene av natur er normative. Og der hvor en normativ lingvist vil snakke om feil, vil en deskriptiv lingvist ofte snakke om variasjoner.
    Lenge har det med andre ord vært et stort skille mellom hva man har presentert språkinteresserte i form av populærvitenskapelige bøker om språk, og det som har vært i vinden i forskningsmiljøene. Finn-Erik Vinje har vært sterkt opptatt av normering, både av tale- og skriftspråk. Innad i fagmiljøet har hans syn vært i mindretall, samtidig som han par excellence har vært den norskprofessor som har vært best kjent blant folk flest. Det har vært et stort misforhold mellom hva som har status internt i forskningsmiljøene, og hva som har status ute blant norske bokkjøpere.
    Men selv om høstens språkbøker er annerledes i den forstand at de er mindre normative enn tidligere, betyr ikke nødvendigvis det at det som presenteres den språkinteresserte leseren, er det som ligger i den berømmelige forskningsfronten. Spørsmålet blir ikke hva som presenteres, men hva som ikke presenteres.

Lite utfordrende I (nesten) alt du trenger å vite om norsk har mange svært tunge forskningsnavn bidratt, men i dette formatet er det nær sagt umulig å presentere noe annet enn korte innføringer til de ulike fagfeltene. I snitt tar hver artikkel fem minutter å lese, og da får man ikke plass til å presentere nye teorier om opphavet til infinitivsmerket eller flytting av elementer i en setningsstruktur. Dermed blir bokens styrke at den byr på små smakebiter fra mye av det som bedrives innen språkforskningen. På den annen side er det ikke utenkelig at den leseren som finner frem til Uris bok, allerede har så stor interesse for språk at artiklene ikke vil inneholde de store overraskelsene. Dermed byr ikke boken nødvendigvis på de store utfordringene for leseren, men den kan utvilsomt være med på å bygge opp leserens selvtillit. Den som er genuint interessert i språk, vil trolig få et større læringsutbytte av å lese Uris bok fra 2004, Hva er språk (Universitetsforlaget). Her drøfter hun ulike syn på språk og trekker inn personlige erfaringer så vel som moderne forskning. Selv om også dette er en introduksjon, er den grundigere og langt mer systematisk.
    Av bøkene som omtales her, er det ­Hasunds Fy farao som har den tydeligste forbindelsen til aktuell forskning. Hasund arbeider først og fremst med ungdomsspråk, men alle som kjenner en tenåring, vet at banning er en ikke ubetydelig del av dette. Ved å ta utgangspunkt i en hendelse på fotballbanen har Hasund sett sitt snitt til å nå ut med en bit av sin forskning. Hun drøfter ulike synspunkter på banning, trekker inn forskjellige fagfolk og skriver en god akademisk tekst uten å virke ekskluderende.
    I Typisk norsk vet man aldri hvem det er som går god for innholdet i artiklene. Er det redaksjonen? Eksterne fagpersoner? Frontfigur Petter Schjerven? Dette er en betydelig svakhet, fordi det er vanskelig å vite hvor stor tiltro man kan ha til innholdet. Der hvor førsteamanuensis Arne Torp balanserte på grenselinjen mellom skarre-r og rulle-r i et av tv-programmene, presenteres nå alt om skarre-r-en i et kortere kapittel. Blar en til bibliografien bakerst, vil en kunne fastslå at Torp er kilden, på samme måte som redaksjonen har hentet inn gode faglige råd til de andre kapitlene. Ser man bort fra at kildene er vanskelige å spore, kan man midt mellom kuriosa, faksimiler, rare bilder og språklige spillopper også finne gull. Redaksjonen har hentet inn informasjon om mye av det som bedrives i forskningsmiljøene, som nettopp Torps forskning på skarre-r. Disse små gullkornene blir nesten borte i visuell og intellektuell gjørme, men er en av de største grunnene til å lese boken.

Ufarlig litteratur Men hvordan man enn snur og vender på det, kommer man ikke fra at det fremdeles er stor avstand mellom det som interesserer språkforskerne, og det som tilbys det store publikum.
    Når forskere finner nye medisiner mot kreft eller oppdager nye planeter, blir det medieoppslag av det. Det samme skjer ikke når språkforskerne kommer til ny innsikt om historiske endringer eller oppdager nye strukturer i samtidsspråket. Nå må selv språknerder innrømme at ny kunnskap om modale hjelpeverb ikke kan redde liv, men trolig vil ganske mange kunne finne det interessant dersom det presenteres på en måte som ikke fordrer flere års akademiske studier. Slik det er i dag, er de populærvitenskapelige bøkene ufarlige fordi de i liten grad utfordrer den språkinteresserte leser. Et annet problem er at lingvistene får forske i det skjulte, i hvert fall sett fra allmennhetens synsvinkel. Det som når ut til offentligheten, er kuriosa og tilfeldige brokker av den forskningen som bedrives.
    Det er naturlig å spørre seg hvorfor det er blitt slik. Er det akademias ragende elfenbenstårn som er årsaken; er forskerne så høyt hevet over verden utenfor akademia at det ikke oppfattes som mulig eller relevant å skrive for et annet publikum enn det akademiske? Tja. Det er i hvert fall i liten grad en kultur for å skrive for det ikke-akademiske publikum. Mellom journalister og forskere hersker det tradisjonelt gjensidig mistillit. Journalisten oppfatter forskeren som altfor detaljorientert og lite villig til å spissformulere seg. Forskeren på sin side synes journalisten forenkler og banaliserer. Dette gjør at det allmenne forumet forskerne best behersker, er kronikkene, hvor de selv har kontroll over argumentasjon og vinkling. Dessverre er det slik at kronikken i riksavisene neppe er det mest leste stoffet. Så selv når man skriver for et ikke-akademisk publikum, er det i praksis for en begrenset gruppe lesere (som, skal vi være helt ærlige, sannsynligvis også er akademikere, men kanskje innenfor et annet felt).

Lønner seg ikke Den rådende finansieringsmodellen for akademia bidrar heller ikke til å fremme dialog mellom akademikere og samfunnet for øvrig. Instituttene (og til en viss grad den enkelte forsker) belønnes for artikler i velrenommerte tidsskrifter – aller helst internasjonale. Det skal skrives for andre forskere, man skal bli sitert, og man skal være synlig innenfor det internasjonale forskningsmiljøet. En kronikk i Aftenposten gir overhodet ingen uttelling. Ei heller artikler i tidsskrifter som Samtiden eller Prosa. Og et intervju i Dagbladet? Glem det! Så når det hverken gir status eller penger, hvorfor da gidde?
    Forskere som velger å skrive for et bredere publikum, får altså ikke noe igjen for det. Bokkjøperne på sin side er takknemlige for alle dem som velger å skrive om sitt fagfelt. Helene Uri og Finn-Erik Vinje har gjort en stor innsats for å smitte andre med sin språk­interesse og for å dele av sine kunnskaper. Først kom de normative språkbøkene, nå har vi de deskriptive. Neste steg må være å gi ut bøker som går i dybden på forskjellige temaer uten å gjøre det på en faglig intern måte. Forskerne har et ansvar for å delta i samfunnet utenfor akademia og for å kommunisere med mennesker utenfor fagmiljøene. At så skjer i liten utstrekning, kan allikevel ikke bare være fagmiljøenes feil. Også forlagene bør våge å satse på utgivelser som ikke bare vifter med rødblyanten, eller som frister med polerte miniinnføringer til ulike fagfelt. Opplagene på de fire omtalte språkbøkene viser at det er en formidabel interesse for språk, og man skulle også tro at journalister ville kunne få interessante saker ut av å grave litt selv i de mange temaene det forskes på i språkmiljøene i dag. Bokkjøpere og andre mediebrukere fortjener snart språkinnføringer som er mindre forutsigbare, der man har mulighet til å lære noe egentlig nytt.
    Mellom de underholdende språkbøkene og den alvorlige akademiske litteraturen finnes det et stort tomrom. Det fylles idet de språkinteresserte utfordres. Men skal det skje, må både forlag og forskere vise vilje til å prøve noe radikalt nytt.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>