>Artikler Prosa 01|06

>Agenda: Skal det være noe mer før vi stenger?

Svanhild Aabø

Hver fjerde avdeling av norske folkebibliotek er lagt ned det siste tiåret. Hele 292 filialer er forsvunnet fra 1995 til 2005. I år legges Bibliotekutredningen fram. Fortsetter nedskjæringene, er det dramatisk for Norge, varsler en av Norges fremste bibliotekforskere. I denne artikkelen viser hun hvor lønnsomme bibliotekene er.

<empty>
«Det er påfallende hvor lite debatt det er i aviser og tidsskrifter om bibliotekene og resultatet av deres arbeid.»

VI ELSKER BIBLIOTEKET VÅRT. Bibliotek er på toppen i undersøkelser av brukernes tilfredshet med offentlige tjenester. TNS Gallup gjennomfører årlige undersøkelser over befolkningens vurdering av kommunenes tjenester. Over femti tjenester blir vurdert, og bibliotek ligger alltid høyt oppe på lista. I 2005 fikk folkebibliotekene en delt førsteplass. ­Likevel er tallenes tale ubehagelig klar: Hver fjerde bibliotekavdeling i landet er lagt ned det siste tiåret! (1)­ Hele 292 filialer er forsvunnet fra 1995 til 2005.  Antall hovedbibliotek er holdt tilnærmet konstant, men det er fordi det er påbudt i lovs form: Bibliotek­lovens § 4 slår fast at alle kommuner skal ha et folke­bibliotek. Denne paragrafen er nå ­under sterkt press på grunn av den vedvarende dårlige kommuneøkonomien.

Kulturminister i utakt Det startet i 2002 da Valgerd Svarstad Haugland og Kulturdepartementet foreslo å endre denne lovparagrafen. Det ble oppfattet som et forslag om løse opp kommunens ansvar for folkebiblioteket. Et tungtveiende argument var at hvis ikke biblioteket var beskyttet gjennom loven, så ville det svært sannsynlig bli enda hardere rammet av nedskjæringer på grunn av dårlig kommuneøkonomi. Forfattere, bibliotekarer og andre kulturarbeidere mobiliserte. Det gikk fakkeltog til Stortinget, og Svarstad Haugland møtte demonstrantene på Løvebakken. I tillegg ga høringsrunden et klart svar, et nesten enstemmig Kultur- og Kommune-Norge protesterte. Kulturministeren valgte derfor å trekke lovendringsforslaget i denne runden og heller behandle spørsmålet i en større bibliotekutredning. Den skulle legges fram i mai 2006, men er nå utsatt til september. Bibliotekutredningen vil da inneholde eventuelle forslag om endringer i bibliotekloven, også når det gjelder denne bestemmelsen. Vil bibliotekene få et løft – eller vil nedskjæringene fortsette? Hva vil virkningene bli for den enkelte og for lokal- og storsamfunnet?
    Slike spørsmål er sjelden framme i medie­bildet. Det er påfallende hvor lite debatt det er i aviser og tidsskrifter om bibliotekene og resultatet av deres arbeid. Det er heller ikke gjennomført mye norsk forskning hittil, og det er få studier og analyser av hvilke virkninger og hvilken verdi bibliotekene har.

Storbritannia i tet I internasjonal bibliotekforsk­ning pekes det på to store utfordringer som folkebibliotekene står overfor i dag. Den ene er de vedvarende økonomiske nedskjæringene i offentlig sektor generelt og bibliotekbevilgningene spesielt. Den andre utfordringen er å møte det digitaliserte samfunnet. Bibliotekene ønsker å minske nye klasseskiller og inkludere alle lag av befolkningen i informasjons- og kunnskapssamfunnet, og å være i front med kunnskap og utstyr. De utnytter informasjonsteknologien til avansert gjenfinning av informasjon, og arbeider for å ha mye å tilby også teknologisk skolerte unge og voksne.
    Presset mot offentlig sektor og bibliotekenes økonomi har mange fellestrekk i Europa. Storbritannia ligger i tet med forskning på folkebibliotek og er interessant for norsk biblio­tekpolitikk. Den britiske forskningsgruppen Comedia har spesialisert seg på undersøkelser innenfor kultur- og storbyspørsmål. Den har utgitt en rekke bøker og har utredet hva som vil bli framtida for folkebibliotekene i Storbritannia. (2) Utgangspunktet er en følelse av at det haster, at bibliotekene står overfor en alvorlig trussel i den tidsepoken vi nå er inne i, der deregulering og restrukturering av offentlig sektor, kommersialisering av informasjon og økt privatisering står på dagsordenen.
    Comedia-gruppen har forsøkt å fange inn hva det er som gjør folkebibliotekene spesielle.(3) Biblioteket bidrar til å sette ut i livet den grunnleggende rettigheten alle har til å vite og til å skaffe seg kunnskap fra ulike kilder. Slik bidrar det til å gjøre oss til informerte samfunnsborgere. Biblioteket er en viktig del av demokratiet, det tar ikke side, men er upartisk og representerer lærdom og vitenskap. Biblioteket fremmer leseglede. Det er entusiastisk i formidling av leselyst helt fra småbarnsalderen av. Biblioteket er et «vindu mot verden», hvor en kan lese aviser og ­Internett og følge med på det som skjer lokalt og globalt – gratis. Bibliotekarer har ord på seg for å være verdinøytrale, i motsetning til ansatte i andre kulturinstitusjoner, som kan virke belærende, noe som kan skyldes profesjonelle eller kunstneriske prinsipper. Bibliotekene er «porøse», det er ikke klare og faste grenser for hva slags materiale eller informasjon de kan ha: bøker, cd-er og dvd-er, brosjyrer, leker og spill, bilder, aviser, online informasjon om arbeidsmarkedet osv.  Biblioteket er et sted hvor en kan være i fred og har rett til å være. Det stilles ingen krav, en må ikke kjøpe noe eller svare på spørsmål. Ingen blir vurdert, og ingen faller igjennom. Det er et av få steder i en travel by hvor folk i alle ­aldre, og især kvinner, kan gå alene og tilbringe tid uten bekymring. På den andre siden kan bibliotekarenes noe selvutslettende kultur gi inntrykk av laissez-faire og institusjonell utydelighet. Bibliotekarer kan gi inntrykk av å være anonyme servicearbeidere uten egne verdier og meninger.
    Bibliotekets særtrekk bidrar til dets verdi, men verdien kan ses på fra flere synsvinkler. Et utgangspunkt er å skille mellom to klart atskilte aspekter ved folkebibliotekene. Det ene er de enkelte bibliotektjenestene, det andre er at folkebibliotekene utgjør et helhetlig system og nettverk. Det første aspektet, bruk av de enkelte bibliotektjenestene, kan kort sammenfattes som lån av bøker og også musikk og film; veiledning fra bibliotekarer; tilgang til lokal informasjon, aviser og tidsskrifter, referanseverk og sekundærlitteratur; studie- og arbeidsplasser; Internett og spesialiserte online databaser; systematisk oppstilling av litteratur etter fag og emner; barne- og ungdomsavdelinger; spesialsamlinger for ulike typer minoriteter, osv. Det andre aspektet, folkebibliotekene som et helhetlig system og nettverk, betyr at dette er mer – ja mye mer – enn summen av de enkelte bibliotektjenestene. Bibliotekvesenet utgjør et system med en felles grunnleggende oppgave som dekker vesentlige samfunnsbehov. Gjennom en planmessig anskaffelsespolitikk, som også omfatter digitale portaler og lenkesamlinger, bygger bibliotekene opp systematiserte dokumentsamlinger som er organisert for gjenfinning og bruk.

Evighetsperspektivet I motsetning til bøkenes kortvarige liv i bok­handelen, der bøker er «ferskvare», har ­bibliotekene et «evighetsperspektiv». Det er bibliotekvesenets oppgave både å ta vare på og gjøre tilgjengelig all litteratur som skapes i Norge, og å dekke en rimelig etterspørsel etter utenlandsk litteratur. Til sammen er bibliotekene et arsenal av dokumenter og opplysninger som står til rådighet for alle medlemmene i samfunnet, og som alltid skal være tilgjengelig.
    Hvis en person har sentrale bibliografiske opplysninger om et hvilket som helst dokument (forfatter, tittel osv.), kan hun være sikker på at det er mulig å få tak i dokumentet gjennom biblioteket. Bibliotekvesenet har utviklet bestemte hjelpemidler for å kunne yte denne tjenesten: nasjonalbibliografier, samkataloger og interbiblioteklån både nasjonalt og internasjonalt. Hvis en person har behov for opplysninger og materiale om et bestemt emne, men ikke kjenner til litteratur som kan være aktuell, kan hun gjennom biblioteket finne fram til relevant litteratur. Til denne dokumentasjonsvirksomheten har biblioteket en rekke hjelpemidler, som med en samlebetegnelse kalles sekundærlitteratur: systematiske kataloger, fortegnelser over emneord og klassifikasjonsnumre, referatorganer med sammendrag av tidsskriftartikler, spesial­bibliografier m.m.
    Bibliotekvesenet som et hele tilbyr en stor gruppe av enkeltprodukter og -tjenester. Ved at bibliotekene utgjør et system og et nettverk, kan en låner dra fordeler av hele bibliotekvesenet, tjenestene er ikke begrenset til samlingen i det lokale biblioteket. I tillegg fungerer bibliotekene samlet som et felles nasjonalt arkiv – dokumentene tas vare på og stilles til rådighet ved behov. Ethvert samfunnsmedlem kan få opplysninger, dokumenter eller kulturopplevelser gjennom biblioteket. Dette gir en trygghet som er viktig for den enkelte i dag. ­I tillegg er den viktig som forskningsmateriale, både nå og for generasjonene som kommer etter oss. I internasjonal bibliotekforskning ser en behov for systematiske studier for å identifisere og konkretisere det samfunnsmessige bidraget som bibliotekene yter. Det vil gi et nødvendig underlagsmateriale for å kunne vurdere betydningen de har lokalt, nasjonalt og globalt. Det vil også være et viktig element i budsjettoverveielsene som politikere og lokale myndigheter må gjøre.

Lønnsomme folkebibliotek Forskningsprosjektet mitt, Verdien av folkebibliotek ,(4) er motivert av behovet for å vise folkebibliotekenes økonomiske betydning i en tid hvor det økonomiske presset øker. Det forsøker å måle hvilken nytte folkebiblioteket gir innbyggerne. Hensikten er å få en bedre forståelse av hva som er folkebibliotekenes samlede verdi, dvs. både den instrumentelle og den demokratiske og kulturelle verdien, sett fra befolkningens synspunkt. Hvordan verdsetter egentlig befolkningen biblioteket i kommunen sin? Er biblioteket verdt sin pris?
    Jeg ville altså måle i kroner og øre verdien som de norske folkebibliotekene gir befolkningen, og kan etter endt prosjekt slå fast at nytten av folkebibliotekene er større enn kostnadene ved å drive dem. Jeg ville også av­dekke motivene: Hvorfor verdsetter de norske innbyggerne, både bibliotekbrukere og ikke-brukere, folkebibliotekene? Formålet var å få en bedre forståelse for folkebibliotekenes samlede verdi, og ikke minst vise deres instrumentelle og deres demokratiske og kulturelle verdi.
    Undersøkelsen er basert på et nasjonalt, representativt befolkningsutvalg. Hovedkonklusjonen er at norske husstander, i gjennomsnitt, verdsetter nytten av folkebibliotekene som klart høyere enn kostnaden ved å framskaffe bibliotektjenestene, og viser et kost-nytte-forhold på om lag 1:4. (5) Med andre ord, for hver skattekrone som brukes til folkebibliotekene på landsbasis, får innbyggerne det firedobbelte igjen. Dette betyr ikke at alle folkebibliotekene i landets 433 kommuner har en positiv nettoverdi. ­Anslaget er et gjennomsnitt som innebærer at noen folkebibliotek har en høyere verdi og andre en lavere, noe som gir rom for forbedringer. Men på nasjonalt nivå er norske folkebibliotek avgjort samfunnsøkonomisk lønnsomme.
    Også i Storbritannia har en forsøkt å identifisere og konkretisere folkebibliotekenes samfunnsbidrag. Et nasjonalt bibliotekforskningsprogram, «The Value and Impact of Public Libraries», resulterte i en rekke studier. Disse påviser konkret hvilken verdi biblioteket har på ulike områder, fra betydning for skoletapere og sosialt ekskluderte, til hvilken virkning ulike typer av lesing har på barn ­og voksne; fra nytten av IT-tilgang, datahjelp i biblioteket og bibliotektjenester på nett, til folkebibliotekets rolle ved innføring av e-borgerskap.
    Sentrale og lokale myndigheter legger ut stadig mer informasjon på nettet og oppmuntrer innbyggerne til å bruke Internett i kommunikasjonen med offentlige instanser, som for eksempel ved innlevering av selvangivelsen. Deler av befolkningen føler at de faller utenfor, og folkebibliotekene kan spille en rolle for å minske nye digitale skiller.
    En del av mitt prosjekt forsøkte å finne fram til hvilke motiver folk har for å verdsette biblioteket, sett som en helhet. Hva er det som betyr noe for folk når de vurderer hvilken verdi biblioteket har for dem? Kan vi forklare hvorfor enkelte mener biblioteket har stor verdi, mens andre mener det har liten eller ingen verdi? Av objektive forklaringsvariabler viste det seg at verken kjønn eller alder var statistisk signifikant, og de kan dermed ikke forklare ulikheter i befolkningens verdsetting av bibliotekene. Dette var forbausende, for hypotesen var at kvinner verdsetter folkebiblio­teket høyere enn menn, og at middelaldrende og eldre synes biblioteket har mer verdi enn yngre. Dette ble ikke bekreftet. Derimot setter folk med høyere inntekts- og utdanningsnivå, høy aktivitet i lokalt kulturliv, kort avstand til biblioteket og hyppig bruk av det mer pris på biblioteket enn folk med motsatte kjennetegn. At en selv brukte biblioteket som barn, og at det lokale biblioteket har kvalifisert biblioteksjef, er faktorer som viser i samme retning.

Rettighet og fellesgode I tillegg til slike objektive forklaringsfaktorer ba jeg intervjuobjektene selv fordele sin verdi på ulike motiver som kan sammenfattes som egeninteresse eller samfunnsinteresse. Flertallet oppgir motiver basert på både egeninteresse og samfunnsinteresse for å verdsette biblioteket. Verdien av egen og familiens bruk er størst og utgjør vel 60 prosent av totalverdien. Spesielt interessant er det likevel at så mye som 35–40 prosent av bibliotekets verdi begrunnes med kulturelle og sosiale motiver. Blandingen av egeninteresse og samfunnsinteresse viser altså at biblioteket blir sett på som et fellesgode og en institusjon for alle. Folk mener at biblioteket er viktig for seg og familien, men verdsetter også at andre personer bruker det, at det sprer kultur og kunnskap, tar vare på litteraturarven og fremmer demokrati og likhet.
    Hele 94 prosent av befolkningen mener det er en rettighet å ha et folkebibliotek i kommunen. Dette overveldende flertallet er oppsiktsvekkende og et viktig funn i forsk­ningsprosjektet mitt. Det påviser at biblioteket har verdi for brukerne, men også for dem som ikke selv bruker biblioteket. Dessuten kan vi som nevnt slå fast at for hver skattekrone som brukes til folkebibliotekene på landsbasis, får innbyggerne det firedobbelte igjen. Dette er sterke tall som taler for bibliotekene. I tillegg har internasjonal forskning konkret påvist at folkebibliotekenes arbeid har positive virkninger på viktige samfunnsområder og for svært mange og ulike grupper av befolkningen.
    Likevel har jeg en uro for bibliotekenes framtid i Kommune-Norge. Dårlig økonomi gjennom en årrekke har skåret bibliotek­bevilgningene inn til beinet. Blir de lavere nå, kan kvaliteten bli varig forringet. Og blir ­biblioteklovens § 4 endret, kan også hoved­bibliotek stå for fall. Forskningen min viser at bibliotekene gir samfunnet varig verdi, og at de er samfunnsmessig lønnsomme. Politikk som vil føre til at biblioteknedskjæringene fortsetter, bør få motbør. Bibliotekene trenger tale- og skriveføre forsvarere. Forfattere og kulturjournalister, politikere og andre lesere, dere oppfordres til å gi Bibliotekutredningen oppmerksomhet. Når den legges fram i år, vil den vise hvilken framtid norske myndigheter mener bibliotekene skal gå i møte de neste tiårene.

NOTER
(1)    I 1995 fantes det 435 hovedbibliotek og 1157 bibliotekavdelinger. I 2005 er antall bibliotekavdelinger sunket til 865.
(2)     Burton, C. et al. London: Library city. Stroud: Comedia, 1996; Greenhalgh, L. et al. Libraries in a world in cultural change. London: UCL Press, 1995; Greenhalgh, L. et al. Borrowed time? The future of public libraries in the U.K. Bournes Green: Comedia, 1993.
(3)     Greenhalgh, L. et al. 1993,  s. 16–17.
(4)     Aabø, S. The value of public libraries: A methodological discussion and empirical study applying the contingent valuation method. Oslo: University of Oslo, 2005. (Unipub­avhandlinger Acta humaniora no. 222)
(5)     For utregning og konklusjon, se Aabø, ibid., s. 204–208.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>