>Anmeldelser Prosa 05|07

Apati Filosofi 20

Morten  Lyngeng



<empty>

Øyvind Kvalnes
Målvaktfilosofi
211 sider, illustrert
Font Forlag 2007

 

Fra et filosofisk ståsted er Øyvind Kvalnes Målvaktfilosofi et sørgelig stykke lesning. Ikke fordi den handler for mye om fotball. Tvert imot. Forfatterens glødende interesse for fotball er det eneste sympatiske ved boken. Det er bare så sørgelig at denne gløden er så fullstendig fraværende hver gang han intenderer å si noe filosofisk. Jeg antar at boken skal leses med et smil om munnen. Likevel åpner den pompøst, humørløst og gledesdrepende med: «Under filosofistudier ved Universitetet i Oslo i 1980- og 90-årene begynte jeg gradvis å skimte den dypere filosofiske meningen med alt det målvaktene foretar seg ute på banen.» Om denne koblingen mellom filosofi og fotball bør forstås, som amerikanerne sier: «tongue-in-cheek», lover han oss like fullt at vi som lesere skal lære oss å se fotball på en ny måte. Fotball skal aldri mer bli det samme. For ifølge forfatteren finnes det en dypere dimensjon her, ved fotball generelt og målvaktarbeid spesielt.

Banalt og konstruert Men Målvaktfilosofi avdekker ikke noen dypere filosofisk mening med målvaktenes arbeid. I stedet fortolker forfatteren ulike spillestiler for deretter å sammenlikne stilene med et utvalg filosofihistoriske sjablonger. Dette blir likevel ikke Sofies verden for fotballinteresserte, det blir bare banalt. Å kalle sindige målvakter som Pat Jennings eller Bert Trautmann for stoikere, sier absolutt ingenting om stoisismen, men drøvtygger på en veletablert språklig konvensjon. Påstanden om at noen målvakter er platonikere, mens andre er aristotelikere, virker ikke bare anstrengt, men har overhodet ingen forklaringsverdi verken for målvaktarbeid, filosofi eller livet som sådan. Bruken av Platons huleliknelse som illustrasjon på en bestemt spillestil virker konstruert og tvangspreget. Særdeles håpløse blir fortolkningene når forfatteren bekjenner at han baserer sine antakelser på det han kaller «billedanalyser», det vil si, sammenlikninger av pressefotografier av Dino Zoff og Sepp Maier med Rafaels kanoniserte portretteringer av Platon og Aristoteles i «Skolen i Athen». Dermed finnes det ifølge Kvalnes et filosofisk slektskap mellom Zoff og Platon fordi de har en tendens til å strekke armene opp mot ideenes himmelsfære, mens Maier slekter på Aristoteles fordi han ofte peker ned mot de sanselige objektene rundt oss. Det er nesten som om forfatteren tviler på seg selv når han skriver: «Denne fortolkningen baserer seg på et avgrenset knippe bilder, men de er likevel representative nok. […] Ethvert erkjennelsesfelt har sitt eget presisjonsnivå, og det blir heilt feil å stille samme krav til nøyaktighet i de undersøkende fortolkningsvitenskapene som i matematikken.» Ja visst, filosofi er ikke en streng empirisk vitenskap. Filosofi er ofte best nettopp når den er spekulativ, men det betyr ikke at fortolkningenes presisjonsnivå skal være lik null. Det hevdes ofte at filosofer sier mye rart. Men det blir trist når det de publiserer er rent vås.

Filosofisk fordom Det aller sørgeligste ved denne boken er valget av målvakten som metafor for en individualist som «ikke kan tenke seg å løpe etter ballen sammen med de andre». Ifølge Kvalnes er målvaktene «fotballens filosofer» fordi de er «outsidere, sterke individer som trives med å ta ansvar og stå alene». Dermed bekrefter han ikke bare en eldgammel filosofisk fordom som setter likhetstegn mellom isolasjon og dyp tenkning, men reduserer samtidig filosofi til eksistensialisme og egentlighetssjargong. Som sådan er Målvaktfilosofi nok et filosofisk knefall for unnlatenhet, apati og ren likegyldighet.
Eksistensialismen vektlegger at vi mennesker fritt skal velge våre liv, men skaper samtidig et krav til den enkelte om å realisere seg selv. Det egentlige livet er et liv som dypest sett er fundert på individets autonome valg, og ikke et liv levd som en ren refleks av overfladiske konvensjoner og tilfeldige trender. Man skal være seg selv, stå ut og være annerledes enn det uegentlige massemennesket. Underlig nok diskuterer Kvalnes fenomenet som Arne Johan Vetlesen kaller «valgtvangen i opsjonssamfunnet», men avfeier likevel kritikken når han holder fast ved at individets opplevelse av angst «kan sies å gi innblikk i hva det vil si å være menneske». Kvalnes velger å fastholde Kierkegaards påstand om at «subjektiviteten er sannheten» når han påstår at «målvakten har det beste perspektivet. Fra sin posisjon på banen har han bedre overblikk enn andre spillere, og han kan i større grad legge merke til hendelser som har filosofisk betydning». Selv om Kvalnes innrømmer at målvakten ikke betrakter verden fra sub specie eternitatis, antyder han likevel langt på vei at målvaktens unike posisjon gjør dommeren overflødig. Men dette er kanskje eksistensfilosofens grunnvilkår, for Gud er som kjent død og i hans fravær er det ingen som kan dømme om filosofen har rett eller galt.

Outsider-fellesskap En anmelder har skrevet at Målvaktfilosofi er et forsøk på å forstå målvakten fra innsiden av fotballspillet, heller enn fra utsiden (Dagbladet 27.8.07). Like fullt er det påtakelig hvor fraværende selve spillet, kampen og konkurransen er i analysen av målvaktens funksjon og posisjon. Muligens forrykker et slikt perspektiv Kvalnes’ metafor fordi målvakten da må analyseres som en lagspiller heller enn en individuell, dypttenkende outsider. Om man ønsket å beholde et subjektivt perspektiv, kunne man f.eks. ha knyttet analysen opp mot Carl ­Schmitts politiske eksistensialisme, hvor nettopp definisjonen av venn og fiende er avgjørende for både gruppens og individets identitet og handlingsvalg. Men tilstedeværelsen av den andre er symptomatisk nok, men ikke overraskende, fraværende hos Øyvind Kvalnes.
Hovedproblemet med Målvaktfilosofi er nettopp valget av perspektiv. Hvis verden eller livet kan illustreres som ett samlet lag av flere medspillere eller Mittsein, så kan man kanskje godta at målvaktene er fotballens filosofer, men hvis perspektivet heves til et punkt hvor man kan skue to eller flere lag som konkurrerer mot hverandre, så kommer det tydeligere frem at målvaktens bevegelser og refleksjoner kun utgjør mulige posisjoner innenfor et allerede etablert regelverk. Men dermed reduseres også outsideren til en av flere mulige identiteter innenfor en overordnet struktur, og outsideren er med ett ikke mer unik enn alle de andre outsiderne som til sammen utgjør strukturen. Målvaktens outsiderposisjon er derfor fullstendig blottet for kritisk potensial.
Den virkelige outsideren er et menneske som står utenfor fellesskapet. Det er sjelden noen attraktiv posisjon og langt sjeldnere en rolle man aktivt ønsker å gestalte. Tvert imot. Outsideren er som oftest en som ikke blir inkludert av bestemte fellesskap. Velger man aktivt å stå utenfor et bestemt fellesskap, er man strengt tatt ikke en outsider, men et menneske som velger å stå i opposisjon til dette fellesskapet. Denne opposisjonen skaper i sin tur felles referansepunkter med et eller flere alternative mot-fellesskap, om enn så fellesskapsløse disse fellesskapene selv opplever seg, for det er alltids andre som også opponerer mot ett og samme fellesskap. Dermed er de færreste outsidere virkelige outsidere, men snarere deltakere i ett eller flere andre fellesskap.

Avgrenset valg Så hvilken posisjon innehar da målvakten? Sammenliknet med sine medspillere står han litt på utsiden fordi han har en annen posisjon enn de ti andre spillerne ute på banen. Men taper ikke målvakten sin funksjon hvis han ikke betraktes som en målvakt som nettopp skal forsvare målet mot angripende motstandere? Å forsøke å isolere ham fra et medspillende fellesskap er en dårlig filosofisk metafor fordi det søker å tilsløre at målvakten faktisk er en del av et fellesskap som er regulert av konkurransen mellom dem selv og en motstander. Metaforen tilslører derfor at fotball er et spill, og opphøyer i stedet målvakten til en suveren figur som står på utsiden av spillets regler. Dermed tildekkes også det faktum at målvaktens reelle muligheter ikke har sin opprinnelse i frie, autonome valg, men koordineres av overordnede lover som regulerer de to lagenes kamp mot hverandre. Å velge om man ønsker å være en brutal eller stoisk målvakt er ikke et friere valg enn valget mellom fiskegrateng eller kjøttpudding i frysedisken. Man er i begge tilfeller like prisgitt valgmulighetene som systemet tilbyr. Som sådan står ikke målvakten i en mer unik posisjon enn hvilken som helst forbruker som «fritt» velger produkter og tjenester som definerer hvem han eller hun vil være.
I dag har «outsideren» blitt subjektet for moderne markedsføring. Hennes & Mauritz selger palestinaskjerf til ungdom som ønsker å kle seg radikalt. Klesgigantene Nike, Gap og Levis har alle iscenesatt gateprotester for å markedsføre sine «antikommersielle» produkter. «Action for Successful Living!» står det på reklameboards som viser demonstrerende mennesker ikledd klær fra Diesel. «Think Different» messer Apple for å selge datamaskiner og mp3-spillere til massene. Kapitalistiske foretak har for lengst oppdaget hvordan de kan overvinne sine kriser og øke sine verdier ved stadig å føye antikapitalistiske tendenser inn i sin fold. I denne folden befinner eksistensialisten seg, dette selvrealiserte individ som i all sin annerledeshet aldri er mer annerledes enn den konfigurerte annerledesheten systemet dikterer.

Filosofisk bjørnetjeneste Eksistensialistens frihet er derfor ensbetydende med valgfrihet. Man kan som Albert Camus velge å utholde denne absurde meningsløsheten, men aldri endre, eller på fruktbart vis kritisere dens forutsetninger. Som Sisyfos skyver eksistensialisten steinen opp på toppen, bare for å se den trille ned igjen. Valgmulighetene er gitt og rammebetingelsene oppleves som uforanderlige. Ifølge Kvalnes illustrerer Sisyfosmyten nettopp målvaktens lodd: «Det viktigste bidraget til Camus er likevel skildringen av den absurde skikkelsen Sisyfos, som har så mange likhetstrekk med målvakten, outsideren som har tatt på seg et smertefullt oppdrag med uendeligheten som tidshorisont, men som likevel klarer å bevare gnisten av glede midt opp i alt det vonde.» Man skal ikke bare utholde sin skjebne. En ekte målvaktfilosof skal endatil glede seg over den.
Det er her målvaktmetaforen på en og samme tid er et apatisk knefall for bestående verdisystemer og en tendensiøs tilsløring av enhver posisjon fra hvor en faktisk kan øve kritikk. For Kvalnes’ analyse av målvakten skjuler ikke bare hvordan målvaktens funksjon er definert av målvaktens posisjon ute på spillebanen, men konstruerer en fiksjon om at målvakten faktisk er det eneste frie individet som skiller seg ut fra alle de andre. Som sådan må Målvaktfilosofi regnes som ren hjernevask som nettopp ikke søker å frigjøre individene, men snarere gi dem en falsk følelse av frihet bare de godtar og underkaster seg analysens dominerende metafor.
I høst ble Øyvind Kvalnes tildelt The Golden Glove, en hederspris utdelt av The International Goalkeepers Union og som for femti år siden tilfalt Albert Camus. Sannsynligvis er den vel fortjent. Som filosofi er utgivelsen av Målvaktfilosofi derimot en filosofisk bjørnetjeneste som kan gi vann på mølla til dem som mener at filosofi er fullstendig unyttig og at examen philosophicum er overmoden for nedleggelse.

Anmeldt av
Morten Lyngeng



Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>