>Form & Design Prosa 05|07

Gutenberg, vår far

 



Bibelskrift

De ca. 180 Gutenberg-bibler ("materien") ble spredt i Europa, og ble høyst ulikt dekorert, med initialer etc. Særlig avvek italiensk og engelsk dekor mye fra de tyske. De 1284 sidene ble fordelt på 2 bind. Papirutgaven veier ca 14 kg. 47 eksemplarer har overlevet røvere, branner og tidens tann. Gutenberg s 36-linjers kom senere i et lite antall.

Det er kanskje på tide å børste litt støv av Gutenberg igjen. Kløyve tåka, for nye påstigende passasjerer. I Thorbjørn Egners vise heter det at «han var en så klok en mann».
     Ja vel. Vi kan alle nevne skarer av glupe folk som gjorde en forskjell. Fra H.C. Andersen og Louis Armstrong til James Watt og brødrene Wright. I en bred enquete ved inngang til år 2000 kom en engelsk stor­avis imidlertid til at den enkeltperson som hadde bidratt mest til vår sivilisasjon i forrige årtusen var boktrykk-oppfinneren Johann Gutenberg, 1398–1468.
     Gutenberg var verken prest eller misjonær. Han var gullsmed. Etter oppveksten i en solid familie i Mainz, dro han til Strassburg, på den tiden tysk by. Der eksperimenterte han i en årrekke med bl.a. støping i metall. Tilbake i Mainz, godt voksen, vurderte han, som de fleste av oss, hva han skulle tjene penger på.
     Gutenberg støpte først såkalte pilegrimsspeil for salg. Store menneskemengder deltok i de regelmessige pilegrimssamlingene i Aachen, hvert 7. år. Da ble relikvier fremvist, så som nattkjolen som Maria angivelig bar i stallen ved fødselen, og kledet hun svøpte lille Jesus i. Ikke alle sto i første rekke og kunne se. Men de ivrige tilreisende kunne se indirekte – ved å holde små konvekse speil opp over mengden, slik vi nå holder mobiltelefonkameraer opp for å få bilde av sportshelter i trengselen. (Men Johann & partneren skal ha bommet på året 1439, så overskuddet uteble.)
     Så var det avlatsbrevene. De gikk unna som varmt hvetebrød. Folk med penger kunne kjøpe seg flere slike, in blanco, og så selv fylle inn sine navn på den stiplede linje. Dette ga penger i Kirkens kasse. Penger som bl.a. skulle brukes til å forsvare kristendommen mot den muslimske fare. Dette ble ytterligere aktu­alisert da tyrkerne, under Mehmed II, til stor bestyrtelse i Europa, tok Konstantinopel 29. mai 1453. En slags datidens 11. september.
     I tillegg til plakater og kirkelige opprop er avlatsbrevene de tidligste eksempler på Gutenbergs trykk med løse typer.
     Det var på ny blitt marked for store bibler til opplesning på møter. Det oppfanget Gutenberg. Tidlig i 1450-årene lånte han startkapital, så var han i gang, trolig fra 1453. Men det er dokumentert minimalt vedrørende selve fremdriften. Gutenberg var såpass til forretningsmann, og tydeligvis trygg på at han nå virkelig «var inne på noe stort», at han voktet vel på detaljene i prosessen. Man vet ikke hvor mye han visste om samtidige bestrebelser på å eliminere/erstatte de hundrevis av bibel-avskrivere som jobbet rundt om i Europa.
     Hva fant så Gutenberg egentlig opp? Kineserne hadde skåret løse tretyper i ca 500 år allerede. Koreanerne til og med i metall. Men kinesisk består jo av tusener av, i denne sammenheng, upraktiske, begrepstegn, i motsetning til vårt alfabets få lydtegn. I Europa var allerede bøker trykket, men av hele utskårne sider i tre. Tungvint og sårbart; skar man en feil, måtte ny side skjæres. Også løse typer var brukt, av blomster, stjerner og border, til dekorbruk utvendig på praktbøker, i preg med og uten bladgull, på forseggjorte skinnbind. Ofte gullsmeders arbeid. Gutenberg kombinerte dette: Han eksperimenterte frem måter å presist massestøpe typer i en brukbar blylegering. Disse kunne så brukes igjen og igjen. Som LEGO.
     Man kunne fra nå redigere/endre, øke eller forkorte en allerede satt tekst. Lese korrektur. Et tilsvarende stort fremskritt som PC-en i våre dager er i forhold til løse typer i bly, var Gutenbergs bidrag i forhold til trykkplatesider skåret i tre, og suverent overlegent bøker skrevet i ett og ett eksemplar. I tillegg til tidsbesparende produksjon oppnådde dessuten boktrykket etter få år et mye klarere tekstbilde.
     Og en ting til: Gutenberg utviklet kjemien til en ny type trykkfarge som «satt» godt på metalltypene. Og som var gunstig på både pergament og papir. Et volia!
     Klart Gutenberg holdt tett om sitt scoop. Dette var nytt, nesten mystisk for samtiden. Det ble da også kalt sortekunsten. Inntil videre … ånden var ute av flasken for godt.
     En hel liten hær av forskere har vært opptatt med detektivarbeidet som gradvis har fylt hullene av uvisshet om Gutenberg, hvordan han støpte, satte og trykket 42-linjers-bibelen. Den aller første. Gjeldsforhandlingene. Nytt lån. Hvordan kreditorene til slutt overtok trykkeriet og drev det videre. Hans pensjonstid som blind. Om noen av Gutenberg-portrettene som finnes er mer enn rene gjetninger, vet vi ikke. Som med Columbus og Shakespeare.
     Vi vet heller ikke om han først fattet det store bibel-potensialet, eller om valg av bok ble gjort etter eksperimenteringen med typestøping og trykkfarge. Kom egget eller høna først?
     Tross hemmeligholdet om trykketeknikken, helt i begynnelsen, spredte den seg snart raskt, til de mange tyske småstater, til Italia, Frankrike, Spania, Nederland og England. Innen år 1500 regner man med at ca 45 000 bøker (eksemplarer) ble trykket i mer enn 200 europeiske byer. Det skulle gå 400 år til fotografiet. Og 150 år til til Bill Gates.
     De to sider ved Gutenbergs bidrag vil for alltid henge sammen: selve prosessen, og følgene den fikk for ettertiden.
     Som kjølsvinet muliggjorde havseiling og vikingetid, og som stigbøylen endret (krigs)historien, og 300–400 år før damp og propell – og så elektrisitet, radio, etc. – atter endret verden, skapte altså gullsmeden fra Mainz premisser det nå er umulig å tenke seg verden uten. Og like lite som en stamfar vet hva etterslekten vil tenke og bedrive, like lite kunne Gutenberg ane hva hans nyvinninger skulle bety for historiens gang.
     Så kan man si at boktrykkerkunsten ville kommet uansett. Tiden var moden. Som med brødrene Wright, det lå i luften. Tiden var også moden for Elvis Presley da han kom. Men det var nå Elvis som kom, da.
     Milan Kundera formulerte: «Historien er kampen mellom hukommelsen og glemselen.» Ville elementene i opplysningstiden kommet slik de kom? Det er neppe sikkert at faktorenes orden var likegyldig. Andre ville møtt andre, andre steder. Andre ville blitt født. Vi ville ikke vært vi. Andre konstellasjoner, oppdagelser, oppfinnelser. Andre sysler, andre kriger. Tor Åge Bringsværd snakker annetsteds lurt om «mine venner tilfeldighetene».
     Underveis inntrådte selvsagt nye premisser og potensielle flaskehalser, som for eksempel kontroll av papiret. (Pergament krevet dyr i tusenvis, og var snart ute av dansen.) De store vannmengder som papirproduksjonen forutsatte, gjorde fosse-eierne mektige. De vernet om sine rettigheter & privilegier, og kunne bestemme hvor mye papir som skulle lages, og hvem som fikk kjøpe. Det hendte at denne subtile form for sensur ble utøvet.
     Den nye verden (som selvsentrerte Europa kalte den) ble «oppdaget» og beslaglagt, slik noen land nå beslaglegger verdens olje. Boktrykkerteknikken var sterkt medvirkende til at Europa gradvis fikk organisert, distribuert og magasinert den voksende mengde viten, dro forbi araberne i forskning og vitenskap, og skaffet seg for lang, lang tid forspranget på resten av verden.
     Fremveksten av naturvitenskapenes nysgjerrighet og optimisme motvirket – eller utsatte for en tid – kirkens apokalypsevarsler og monopol på å fortolke virkeligheten.
     Mang en analfabet, fra Angola til Calcutta og til USA, klarer i dag livet sitt uten å ha gått veien om bokstavene, og mestrer hverdagen godt nok med TV eller sin lille radio. Men det gjør jo ikke den verden de er en del av.
     Boktrykk ble altså et potent redskap – prester og kardinaler gledet seg – men det ble også et tveegget sverd. Flere folk ble omvendt, men flere vendte seg også om. Til egen tenkning, om både klerikal og verdslig føydalisme. Kirken satte etter hvert uønskede bøker på INDEX. Nazistenes bokbål var ikke de første.
     Det trykte ord ga oss opplysningstiden, eller fremskyndet den. Copernicus og Galilei. Cervantes og aviser. Slavehandel og kolonial plyndring. Den franske revolusjon. Damp, elektrisitet og industrielt proletariat. Leksika, Darwin, medisin, demokrati. Auschwitz. Hiroshima. Guantánamoen. Don’t blame it all on Gutenberg.
     Det akselererer. Hvor langt er vi mon kommet i den omvendt radioaktive halveringstid? Vi ser den brente jords taktikk, fra Borneo til Brasil. Og skuler urolig mot grønlandsisen. Det var ikke slik vi ville mestre Nordvestpassasjen. Oljen svir vi av – fanden spare! – det er nyttårsaften bare én gang i året.
     Og Moder Jord bare én gang i Melkeveien.

Av Kai Gjelseth

 
 
Litteratur

Trond Berg Eriksen: Budbringerens overtak. Universitetsforlaget, Oslo 1987

Joseph Blumenthal: Art and the printed book 1455–1955. The Pierpont Morgan Library, New York 1978

Antoine Coron: Des livres rares. Bibliothèque nationale de France, Paris 1998

Christopher de Hamel: The Book. A History of The Bible. Phaidon Press, London 2001

Eberhard König: Die illuminierten Seiten der Gutenberg Bibel, Harenberg, Dortmünd 1983

S.H. Steinberg: Die schwarze Kunst. Prestel-Verlag, München 1998

Alan G. Thomas: Great books and book collectors. Weidenfeld and Nicolson, London 1975


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>