>Anmeldelser Prosa 05|07

Kjartan Fløgstads polare utopi

Birger Amundsen

Så har også Kjartan Fløgstad funnet veien nordover til Svalbard. Det har resultert i boken Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi. Tittelen har noe fengende over seg – i spriket mellom pyramide og utopi, mellom det konkrete og en fantasi. For russerne og ukrainerne i Pyramiden var tilværelsen imidlertid beinhard realisme.

Kjartan Fløgstad
Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi

181 sider, illustrert
Spartacus Forlag

Det nedlagte russiske gruvesamfunnet Pyramiden har sitt navn fra det 935 meter høye, pyramideformede fjellet på nordsiden av byen. Fjellet kneiser karakteristisk innerst i Billefjorden, en av flere sidefjorder i Isfjorden, og er også inngang til gruvekomplekset hvor kullet ble drevet ut. Kulldriften ble avsluttet våren 1998 og stedet avfolket og forlatt de påfølgende månedene. Siden da har russiske, statseide Trust Arktikugol sporadisk hatt folk der for å hente utstyr over til Barentsburg, eller for å rydde og fjerne lager av olje og andre forurensningskilder etter pålegg av Sysselmannen.

Fotografisk utgangspunkt Bokprosjektet har utgangspunkt i utstillingen «Bipolar Horizon» som fotograf Siri Hermansen hadde på Stenersenmuseet i Oslo våren 2006. Utstillingen besto av en serie fotografier i stort format fra Pyramiden, fotografert våren og sommeren 2005. I utstillingskatalogen skriver kurator Selene Wendt: «Hermansens kunstneriske prosjekt tar for seg sosiale temaer og politiske forfallsprosesser, samtidig som hun retter oppmerksomheten mot de negative konsekvensene av konsumkulturen. Utforskningen hennes springer ut av en vedvarende interesse for polariteten mellom det ytre og det indre; det visuelle kontra den konseptuelle betydningen av ulike gjenstander. Hermansen legger til rette for et nokså uventet møte med Svalbard, og forvandler de tomme, forlatte, arktiske omgivelsene til et rikt landskap for kunstnerisk utforskning.»
     Kjartan Fløgstad så utstillingen og fattet interesse for stedet. «I ettertid kan mangt fortona seg som plan og prosjekt, utan å vera det. Tidleg på 1980-talet flytta eg til Narvik, og budde like ved malmkaien i den såkalla rallarbyen, som er ei av dei store eksporthamnene for jernmalmen frå LKAB, det svenske Luossavaara-Kiirunavarra Aktiebolag. Deretter var eg fem år i Bjørnevatn i Finnmark, ved kanten av Jernteppet og like ved kanten av dei store dagbrota og gråbergtippane i gruvebyen til A/S Sydvaranger.»
     Fløgstad kobler også Pyramiden-prosjektet til sine mange opphold i Sør-Amerika: «I 1994 budde eg i gruvebyane Lota og Coronel i Sør-Chile. Her låg innslaget til kolgruvene heilt nede ved strandkanten. Gruvegangane gjekk ikke berre under jorda, men også ut under havoverflata.»
     I 1994 ga han ut boken Pampa Unión, der han skildrer hvordan det kjennes å ligge halvnaken på strossa ei mil fra land, med 700 meter fossile lag over seg og 300 meter Stillehav. Fløgstad har et forhold til Sør-Amerika, det har han ikke til Pyramiden, til Svalbard eller det øvrige Arktis. Det behøver selvsagt ikke være noen ulempe, snarere tvert om.
     Men det viser seg ved lesning av boken at problemet er at Fløgstad kun blir en betrakter, en som gjør et par korte opphold i Pyramiden uten å få tid, eller ta seg tid, til å la stedet synke inn under huden. Han forblir på utsiden, tar seg forsiktig rundt mellom de mange bygningene, redd for å snuble i jernskrot og skrammel.

Svalbard-drøvtygging Helt siden den nederlandske navigatør Willem Barents i 1596 oppdaget Spitsbergen i et forsøk på å finne Nordøstpassasjen, eller gjenoppdaget øygruppen, som nordmenn foretrekker å si, basert på noen korte utsagn i islandske annaler fra 1194 hvor Svalbard blir nevnt. Her må samtidig innskytes at selv om Spitsbergen er mer innarbeidet internasjonalt enn navnet Svalbard, er Spitsbergen begrenset til å være navnet på den største av øyene i øygruppen Svalbard.
     Barents’ reise var også starten på Svalbard-litteraturen, og særlig de tjue, tretti siste årene har det å utgi en Svalbard-bok vært en øvelse mange har beskjeftiget seg med. Flere av bøkene er drøvtygging av kjent stoff, i ny innpakning, og med svært slumsete behandling av fakta.
     Mange av bøkene er for lengst glemt, og er skriftstykker som kun entusiastiske boksamlere finner glede i. (Samlere av polarlitteratur er en av de største og mest kjøpesterke grupper boksamlere i Norge.) En og annen bok er imidlertid blitt stående igjen som vesentlige og verdifulle.
     Slik åpner Fløgstad sin bok: «Ein vakker dag mot slutten av Sovjet-perioden sit den unge snikkaren Isa Iljasov heime i byen Volgo­grad, berømt frå slaget om Stalingrad, og les om den mest fullkomne kommunistbyen i verda. Underleg nok ligg den ikkje i Samveldet av Sosialistiske Sovjetrepublikkar, men i det kapitalistiske Vesten, i NATO-landet Norge. Byen ligg i Arktis, på ei øygruppe som heiter Spitsbergen, eller Svalbard, som nordmennene seier, på 79 grader nordleg breidde.»
     Fløgstad bringer inn Isa Iljasov i første setning i boken, men slipper tak i ham nokså raskt, uten at vi får vite noe mer – ikke ­engang om hvordan det faktisk var å leve og arbeide i Pyramiden. Iljasov er kun et anslag, mens mannen i høyeste grad er interessant og kunne gitt Fløgstad atskillig mer kjøtt på den noe skrinne beingrinda si – Pyramiden.

Uutnyttede historier Jeg forholder meg selvsagt til boken Fløgstad har skrevet, men tar med noen ekstra linjer om Isa Iljasov, siden jeg kjenner ham godt: Iljasov er født i Baku i Aserbajdsjan og tilhører en liten minoritet kalt lezgin. De seks siste årene har han bodd i Longyearbyen sammen med kone og sønn. I august 1990 begynte han å arbeide som tømmermann i Pyramiden. Den lille familien trivdes så godt at de ble der i sju år. Iljasov berømmer Pyramiden, og forteller at det ikke engang var lov til å kaste en sigarettsneip i gata. Gruvedirektøren forlangte også at folk var høflige når de møttes, at de respekterte hverandre og hjalp til om noen trengte hjelp.
     Etter to års opphold i Russland flyttet han og familien i 1999 til Barentsburg. Det ble en nedtur, gruvebyen i Grønfjorden ytterst i Isfjorden kunne ikke sammenlignes med Pyramiden. Så en dag møtte han administrerende direktør i Store Norske, Robert Hermansen. (For øvrig onkel til fotograf Siri Hermansen.) Han fortalte Hermansen at han var tømmermann, og spurte om han kunne hjelpe ham. Og det kunne Hermansen.
     Nå arbeider Iljasov som vaktmester og altmuligmann i ISS. (ISS Norge er del av et internasjonalt serviceselskap med hovedkontor i København.) Han og kona har kjøpt leilighet i Longyearbyen, og den 18 år gamle sønnen er akkurat ferdig med videregående skole. Isa Iljasov er strålende fornøyd med tilværelsen i Longyearbyen. En gang vi snakket sammen, spurte han meg: «Vet du hvorfor folk vil bo her i byen? Jo, fordi det er trygt her. Og hvis du har familie, da har du framtid. Min bestefar sa alltid: ’Husk, hvis du har penger, kan du kjøpe nesten alt. Men tre ting kan du ikke kjøpe: Livet, kjærlighet og respekt. Mister du det, mister du alt.’»

Uklart objekt Fløgstad har en imponerende litteraturliste bakerst i boken, men det har tydeligvis ikke vært nok. Riktignok drysser han rikelig rundt seg med litterære og historiske referanser, men uten at det beriker det tittelen lover skal være objekt i boken: byen Pyramiden. Er Pyramiden virkelig «Portrett av ein forlaten utopi»? Tja, det finnes selvsagt mange typer portrett, og hvert enkelt behøver nødvendigvis ikke å vise alle sider av stedet, ei heller sanne sider. Men om man ønsker å få vite noe om Pyramiden, skuffer Fløgstads essay.
     Fløgstad skriver at det har omkommet minst 220 gruvearbeidere i gruvene på Svalbard i perioden 1921–2004. «Drifta i Longyearbyen og Svea har kravd 97 liv, medan det er dokumentert 39 omkomne i Barentsburg,» skriver han. Det framgår ikke hvor han har tallene fra, men de er feil. I boken Svarthvitt, Store Norske-arbeiderne sin historie, har jeg dokumentert 125 omkomne i tiden 1916–2000 bare i Longyearbyen og Svea. I tillegg har Kings Bay-gruvene i Ny-Ålesund en svært stygg statistikk. I løpet av 17 års drift i årene etter andre verdenskrig omkom 76 mann bare der, i en gruve med en svært liten arbeidsstokk. Den siste ulykken høsten 1962, hvor 21 mann omkom i en eksplosjon, felte Gerhardsen-regjeringen og gjorde at gruvevirksomheten ble nedlagt. I tillegg kommer de som omkom i tidligere driftsperioder.
     Det betyr at det har omkommet nærmere 220 arbeidere i de norske gruvene alene. Når det gjelder ulykker i russiske Pyramiden, Barentsburg og Grumantbyen, er ingen tall kjent. Det vi imidlertid vet, er at det har skjedd flere alvorlige ulykker bare siden Sovjets sammenbrudd i 1989, blant annet en alvorlig eksplosjonsulykke i Barentsburg i september 1997 med 23 omkomne.

Verdensfareren Kjartan Fløgstad svinger seg rundt i verden, og bruker Pyramiden som litterært nav. Han kretser rundt den nedlagte gruvebyen, uten å komme nær den. At han har manglende kunnskap om stedet, og Svalbard for øvrig, gjør at han må smøre svært tynt for at det noe spinkle materialet skal rekke til en hel bok. Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi er en liten bok også fysisk. Det er positivt for teksten, men yter ikke Siri Hermansens fotografier rettferdighet.
     Forlaget sto selvsagt overfor et velkjent problem ved utformingen av boken, med en tekst av en svært kjent forfatter og kunstfotografier av en ikke fullt så kjent fotograf. Hvordan forene disse to i en bok, hvor bildene ikke er illustrasjoner til teksten, men et selvstendig, kunstnerisk uttrykk?
     Valget med å plassere samtlige bilder i midten av boken er ikke helt vellykket, men er lett å forstå. Det ville knapt vært bedre om de ble plassert samlet til slutt. Men bokens beskjedne format, og det at flere av bildene går over to sider, gjør at det fotografiske uttrykket blir noe inneklemt.
     Boken vil likevel ikke havne i glemselens haug. Det skyldes at Fløgstad har et sterkt navn som forfatter, og at boken av den grunn vil minne om den gangen også denne verdensfareren gjorde en sving innom Svalbard.

 

 

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>