>Anmeldelser Prosa 05|07

Mennesket som DNA-styrte marionetter

Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg

Genenes gåte er en velskrevet vitenskapshistorie, som fortjener mange lesere. Men tittelen lover mer enn boka holder. Dette er en innledende bok som burde hete «Historien fram til genenes gåte». Den trenger en oppfølger – den virkelige boka om genenes gåte.

<empty>

Den sørafrikanske forskeren Sydney Brenner og engelske Francis Crick fant sammen ut at DNA leses som tripletter og oversettes til aminosyrer og proteiner som til sammen utgjør oss mennesker. En strålende helg i mars feiret Sydney Brenner 80-årsdagen sin på University of California, Berkeley, med et symposium med tittelen «Genes, Philosophy & Art». Det var en magisk helg i samme ånd som boka Genenes gåte. Det er et eventyr at denne mannen kom fra et hjem hvor foreldrene ikke kunne lese, og at han kom på skole ved hjelp av en invitasjon fra en barnehagebestyrer. Hans kunnskapsappetitt er smittende ennå. Det var en imponerende tetthet av nobelprisvinnere både blant foredragsholderne og publikum i salen, noe som ga grobunn for en åpen og tillitsfull diskusjon om hva som kan bli mulig i fremtiden. Det var en atmosfære som tillot åpne spørsmål, ingen spørsmål var for banale og høyttenkning lov. Samtidig dvelte seminaret ved de store spørsmålene, og forskerne hevet seg over egne snevre spesialområder. Et spørsmål var for eksempel hvorvidt en ville kunne skape liv gitt at en hadde hatt fullstendig genetiske forståelse. Mange trodde det ville vært mulig om en hadde full innsikt i hva den genetiske koden dirigerte. Siden alle celler i en organsime inneholder hele individets genetiske informasjon, og utviklingen fra en befruktet zygote til et voksent individ med en rekke spesialiserte celletyper blir styrt ved genregulering, burde det være teoretisk mulig å programmere en zygote på linje med en datamaskin. Likevel ville dette gitt en mye mer suveren oppdagelse. Dette individet ville måtte utvikle seg videre selv, og uavhengig av andre ta styring og kontroll.

Spennende historie Dag O. Hessen og Thore Lies Genenes gåte er en spennende ­historie om hvordan Charles Darwin og Johann Gregor Mendel etter hvert ble akseptert og forstått. Mendel viste at egenskaper gikk i arv og fulgte matematiske lover og sannsynlighetsfordeling. Munken publiserte arvelovene for planter allerede i 1865, mens William Bateson fant så sent som i 1902 at lovene også gjaldt dyr. De sa at en fikk to informasjonspakker (senere kalt gener), en fra hver forelder, og at noen gener dominerer over andre. Sånn sett var Mendels funn også revolusjonerende i den forstand at han viste at begge foreldre var likeverdige angående genetisk informasjon til senere generasjoner.
     Genenes gåte
gir oss et rikt historisk perspektiv på hvordan ulike funn henger sammen, og hvordan vi etter hvert forsto hvordan alt levende liv styres av gener. Den viser hvordan celleteorien kom i 1838, forståelsen av hva DNA var i 1889 og at en omsider visste at kjønnscellene bærer en organismes kodende informasjon. Forfatterne skisserer fornøyelig hvordan Aristoteles og mange senere mente at den genetiske informasjonen lå i sædcellene, mens egget kun hadde en nærende funksjon. I 1920 fant Thomas Hunt Morgan og medarbeidere at genene lå på kromosomene, og de beskrev overkryssing som gir ny genetisk sammensetning (rekombinasjon) og kjønnsbundet arv.

Paradigmeskifter Hessen og Lie viser hvordan Darwin, Mendel og Morgan gav paradigmeskifter innen biologisk forskning, før William D. Hamilton og Edward O. Wilson brukte insektsamfunn for å forklare genetisk styring av sosial adferd. Det var lenge heftig debattert og omstridt hvorvidt det var gener eller proteiner som inneholdt en organismes genetiske informasjon. Mange mente det måtte være proteinene, da genenes fire baser umulig kunne gi nok rom for varierende informasjon. I dag, når vi vet hva datateknologien kan oppnå bare ved 1 og 0 som kode, synes likevel DNA-ets fire nivå rikelig.
    Boka beskriver underholdende den unge amerikaneren James D. Watson som kom fra et kort opphold i København til Cambridge, og møtte den heller konservative engelskmannen Francis Crick. Reiser man til Cambridge, tar guider fremdeles stolt med seg grupper forbi Kings College og peker opp dit Watson og Crick endelig fant ut hvordan DNA var sammensatt. Det er fornøyelig å lese hvordan engelsk høflighet holdt tilbake vitenskapelige fremskritt, en høflighet som overhodet ikke finnes i Frankrike, og som på et stolt universitet i USA aldri ville ført til at et viktig forsk­ningsfelt ville vike til fordel for et annet. 

Omstridt genetikk Boka beskriver endelig Fred Sangers DNA-sekvensering og oppdagelsen av hvordan ett menneske har tre milliarder (!) basepar. Genenes gåte illustrerer også hvordan genetikk har vært omstridt og vanskelig å akseptere innen ulike religioner. Selv i USA, hvor forskningen er blant den fremste i verden, er det fremdeles politisk ukorrekt på mange områder å akseptere utviklingslæren og geners betydning.
     Gjennom historien har ulike samfunn prøvd å bruke politikk for å avgjøre hva som er vitenskapelig korrekt og akseptabelt. Vi får vite at det gikk så langt at en i en periode hevdet at sædcellene samarbeidet om å befrukte eggcellen, og at fugler fikk gjøkunger hvis de spiste en diett som lå nær opptil gjøkens. Dette bør tydelig vise hvor viktig det er med frie, vitenskapelig dokumenterbare resultater hvis en skal oppnå forståelse for levende liv og biologi. Denne kunnskapen kan videre brukes helsefremmende, og til å bekjempe genetiske mangler. Her må etikk og moral sette rammene for akseptabel utnyttelse av kunnskap, fordi våre handlinger får konsekvenser for menneskers og dyrs videre evolusjon og konkurranseevne.

Vitenskapshistorie Genenes gåte er en glitrende bok for dem som er genuint interessert i vitenskapshistorie og oppdagelsen av hvordan arv styres av gener. Andre lesere kan imidlertid bli skuffet, da tittelen bærer løfter om en bok mer om hva gener faktisk er og gjør. Forfatterne skriver i slutten av boka at dette er et forskningsfelt med et eksplosivt publikasjonsvolum, og at det derfor er en tilnærmet umulig oppgave å gå inn på genenes faktiske gåte, eller at dette er en annen bok. Likevel, som genetiker og molekylærbiolog vil jeg påstå at dette er en innledende bok som ville hatt en mer dekkende tittel om den var kalt «Historien fram til genenes gåte», og at den bør følges av den virkelige boka om genenes gåte. Her kunne en startet med Watson og Crick. Det ville blitt en minst like spennende, og en mer aktuell, bok. Jeg vil oppfordre Dag O. Hessen til å skrive denne oppfølgeren, kanskje sammen med en forsker midt inni denne molekylærgenetikken, og med et bredt internasjonalt nettverk, for å få en bok fra dagens nobelprisvinneres samtid!

Nysgjerrighet Boka kaster leseren midt inn i den gjenkjennende nysgjerrigheten alle kjenner seg igjen i når barn fødes. Alle leter etter slektens særtrekk i det nye familiemedlemmet. Boka minner oss om at vi alltid har vært opptatt av arv, lenge før vi visste hva det innebar. Hessen og Lie skriver at det på steintavler 3000 år før moderne tid ble beskrevet praktisk avlsarbeid.
     Forfatterne redegjør for hvordan en rekke medisinere er med på å legge puslespillet som beskriver ulike sykdommer, som for eksempel Huntingtons sykdom. Likevel får de også fram at menneskekroppen er dårlig egnet for vitenskapelig utprøving, da den er kompleks og hindrer isolering av enkeltfaktorer og dermed entydige svar. Ofte blir derfor sykdommer beskrevet og en finner medikamenter som kan lindre, uten at en har definerte sammenhenger og sikre forskningsresultat.
     Boka kommer ikke inn på forskjellen på arv og genetisk baserte sykdommer, og hvordan gener gir en rekke sykdommer, utover akseptet for at mangler skyldes genetiske feil eller mutasjoner. Kreft har for eksempel en ganske lav arvbarhet. Men all kreft skyldes likevel genetiske feil som, om ikke arvet, har oppstått ved nye mutasjoner forårsaket av tilfeldigheter eller miljøfaktorer.
     Boka omhandler derimot medisinsk etikk, og problematiserer dilemmaet i familier med arvelige sykdommer. Noen velger ikke å la seg teste, for å slippe å få vite om de er ­bærere eller få vite sannsynligheten for å utvikle sykdommen forfedre har lidd av. Dilemmaet om de selv skal våge å få barn diskuteres, og også om det er moralsk eller etisk forsvarlig å sette potensielt syke barn til verden. Forfatterne går derimot ikke videre til å diskutere mulighetene for å teste eventuelle unnfangede barn for arvelige sykdommer før fødsel, og det å velge å bære fram eller ikke. Boka går heller ikke inn på genterapi, som er et spennende felt, altså hvordan en kan tilføre kroppen de genene som mangler og dermed få produsert de manglende stoffene i deler av kroppen.

Nasjonal kritikk Genenes gåte viser hvor spennende vitenskap og forskning er, samtidig som den viser at forskere også er mennesker. Den maler fargerike bilder av flere kappløp for å finne svar på hva som er årsaken til en rekke sykdommer. Den nevnte Huntingtons sykdom kunne for eksempel også vært kalt «Lunds sykdom».
     Her kommer de inn på at det kan være vanskelig for en forsker i et lite land som Norge, med lav vitenskapelig status, få vitenskapelige bragder og liten politisk vilje til å fronte forskning, å få internasjonal aksept for funn og publikasjoner. Det er kanskje fortjent at vi ikke får anerkjennelse, når vårt eget land ikke synes å forstå verdien av vitenskapelig fremgang og vitenskapelig basert undervisning.
     Et råvareeksporterende land som Norge har ikke det samme behovet for kunnskapsbasert utvikling. Internasjonale selskap lever derimot av vitenskapelige funn og nye løsninger. I et land hvor alle skal være like og det mangler vilje til å finansiere forskning, er det ofte smått med anerkjennelse. Boka viser hvordan en også innen forskningen trenger støttespillere som er villige til å referere og vise hvem som faktisk gjorde ulike oppdagelser. I andre land, med lange tradisjoner for å verdsette forskningsfunn, kjempes det hardt både for å støtte forskningsmiljø for å vinne kappløp, og i etterkant for å sikre deres berettigede aksept for de faktiske funnene. I land med stolte forskningstradisjoner er det viktig for de beste universitetene stadig å vinne nye nobelpriser. Skal Norge heve seg til et utviklet land innen vitenskap, trenger vi en holdningsendring så vel som en reell økonomisk satsing på forskning. En kan ikke leke kvalitet, skal vi bli mer enn amatører, må det langsiktige og betydelige investeringer til. Det holder ikke for norske politikere å skylde på manglende vilje innen norsk næringsliv.

Forlagskritikk Så et avsluttende hjertesukk: Forlagene burde ta akademisk litteratur mer på alvor som bøker! Det første stadig flere lesere legger merke til når de åpner en ny bok, er form, design og illustrasjoner. Jeg lot en del studenter og yngre ansatte se på boka, og det første de kommenterte var at den hadde en kjedelig form. Jeg reagerte ­likedan da jeg åpnet den. Det er synd, for det spennende litterære innholdet hadde fortjent profesjonell formgivning. Denne boka kunne med enkle grep blitt mindre «smal» om den hadde fått en utforming som sto i stil til innholdet. Bildene i boka er for eksempel ikke bare svart-hvite, de er påfallende grå.
    Genenes gåte
gir en flott vitenskapshistorisk oversikt. Boka er et godt oppslagsverk som viser hvordan ulike funn henger sammen. Den vil kunne stimulere studenter, samtidig som mer erfarne fagfolk og lesere vil kose seg med portrettene den maler. Jeg håper mange vil nyte denne velskrevne boka, og istemme ønsket om en oppfølger – like velskrevet, men bedre formgitt.
 

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>