>Anmeldelser Prosa 05|07

Førde mellom fire permer

Kåre Valebrokk

Høstens to biografier om Einar Førde er mer forskjellige enn jeg på forhånd trodde to biografier over samme person kunne bli. Det ligger et kvalitetsmessig løft mellom Tor Obrestads og Frank Rossaviks bøker.

<empty>

Tor Obrestad
Einar Førde. Ein biografi

243 sider, illustrert
Det Norske Samlaget
2007

Det hører fanden til å skulle anmelde Tor Obrestads og Frank Rossaviks Førde-biografier flere uker etter at avisene har gjort seg ferdige med dem. På den annen side har det også fordeler. Jeg har hatt gleden av å kunne bryne mine synspunkter og refleksjoner på andres før jeg selv måtte til pers. På enkelte punkter har jeg måttet korrigere meg selv, på andre har jeg blitt styrket i troen på at min første reaksjon var riktig. Hadde Einar Førde fortsatt vært blant oss, ville han knapt vært enig med noen av oss. Han hadde vanskelig for å være enig, Einar Førde. «Dei gjer seg sine tankar, slike med,» ville han trolig ha sagt. «Dei treng vel kvinnfolk.»

Forskjellige De to biografiene, Obre­stads Einar Førde. Ein biografi og Rossaviks Stikk i strid. Ein biografi om Einar Førde er mer forskjellige enn jeg på forhånd trodde to biografier over samme person kunne bli. Tor Obrestad var nær venn av Einar Førde helt fra ungdomstiden, han fikk råd, vink og innspill fra flere av Førdes nære venner, han hadde enkens velsignelse for prosjektet og fremfor alt: Han alene hadde fått utlevert Einar Førdes etterlatte papirer. For Frank Rossavik så det meste tyngre ut. I hvert fall i mine øyne. Han kjente Førde dårlig, han var for ung til å ha fulgt ham gjennom oppvekst og ungdom, og han hadde ingen verdifulle arkiver å boltre seg i. Like fullt har Rossavik levert den klart beste boken. Jeg vil si det enda sterkere. Det ligger et kvalitetsmessig løft mellom Tor Obrestads og Frank Rossaviks biografier.

Venneportrettet Tor Obrestad går til saken som Einar Førdes venn. Han åpner med et forord som bare kan karakteriseres som kvalmende sentimentalt, og han fortsetter med å beskrive den unge Førde så stilistisk rotete og stakkato at det flere steder gjør vondt å lese. Han velger også, særlig når det gjelder Einar Førdes turbulente kjærlighetsliv, å skjerme leserne for det meste av det som er vondt og leit. Pent gjort mot Førdes familie, ektefeller og barn, selvsagt, men det skader biografien og gir et feilaktig bilde av det kompliserte menneske Einar Førde var. Det går simpelthen ikke an for en biograf å uttrykke seg så pubertalt antydende som Tor Obrestad gjør: Einar Førde og Gunn-Vigdis Olsen-Hagen «var nære på alle måtar». Harald Stanghelle i Aftenposten kalte beskrivelsen «lett lummer» i sin anmeldelse. Han burde strøket «lett». Den er både lummer og smakløs. Obrestad er imidlertid påpasselig med å få frem den omsorg Førde viste Olsen-Hagen i den tunge tiden før hun døde av kreft, men beskrivelsen mister sin kraft ved at leseren snytes for å forstå hvilken kamp Førde nødvendigvis må ha gjennomgått i denne tiden. På den ene siden prøvde han å få orden på sitt ekteskap, han hadde brutt med Olsen-Hagen nettopp for å gi ekteskapet en ny sjanse, på den annen følte han en klar forpliktelse overfor sin tidligere kjærlighet.

Arkiv til hjelp? Obrestad er best, til tider meget god, der han går inn i Einar Førdes vak­lende vei mellom de radikale standpunkter han forfektet som ung politiker, og de sterke krav til politiske tilpasninger karrieren krevde av ham etter hvert som han fikk makt og myndighet i Arbeiderpartiets establishment. Jeg har for øvrig problemer med å tro at Obrestad har hatt særlig hjelp i å sitte på Einar Førdes arkiv. Noen sitater her og der, noen artige brev som siteres, men det fremkommer lite som kan sies å løfte biografiens kvalitet sammenliknet med Frank Rossaviks. Kanskje sannheten er så enkel som jeg aner at den er. Einar Førde var langt flinkere med ord enn han var med arkiver. Den ene gangen Førde og jeg i vår felles TV-tid hadde en skriftlig avtale oss imellom, kunne ingen av oss finne den da vi trengte den et par år senere. Men begge husket vi innholdet, og ingen av oss vek en millimeter fra det vi begge visste vi hadde avtalt. Einar Førde var en mann det gikk an å gjøre en avtale med uten advokathjelp.

Journalistisk bragd Frank Rossavik går til saken som journalist. En drivende god journalist. Bedre enn Obrestad beskriver han miljøet i klasseskillets Høyanger, og bedre enn Obrestad gir han et bilde av bondestudentens møte med Eidsvoll landsgymnas og den tunge venstre-tradisjonen (med stor eller liten «v») som satt i veggene på de fleste landsgymnaser. Han leverer også et både spennende og velskrevet bilde av Førdes møte med rikspolitikken da han toget inn på Stortinget i 1969, og den langvarige kampen om sikker plass på valglistene. Han har brukt kildene i Arbeiderpartiet godt og har, så vidt jeg skjønner, også tegnet et riktig bilde av hvorfor Førde kom så langt i partiet som han gjorde, men heller ikke lenger. Sindre Hovdenakk gav en glimrende, korthugget beskrivelse av Einar Førdes politiske karriere i sin anmeldelse av Rossaviks bok i VG: Einar Førde «var helten som bare kjempet de sikre slag». Det viser begge biografer tydelig nok. I saker det sto strid om i Arbeiderpartiet, viste Førde flere ganger påfallende tilbakeholdenhet. Unnfallenhet, svik mot egne prinsipper og idealer, kan det sikkert kalles. I næringslivet, hvor jeg er bedre kjent enn i Stortinget, finnes et annet og kanskje like treffende ord på det samme: karrierejakt. Karrierejakt av reneste vann, hvor målet som regel helliger midlet, i store ting som i små. Nesten trist er det å lese at da Førde, like før han ble parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, ble beskyldt for å ha liten eller ingen tilknytning til LO, tok han kontakt med Alf Hildrum, som kvikt fikset et medlemskap og i tillegg sørget for at det ble tilbakedatert fem år. What are friends for?

Pragmatikeren Begge bøker tvinger leserne til å gjøre sine egne refleksjoner om personen og politikeren Einar Førde. Både før og etter at jeg leste biografiene stusset jeg ofte over at politiske journalister gang på gang opphevet Førde til ideolog. Jeg lærte ham å kjenne som pragmatiker og bare som pragmatiker. Når han har fått stor del av æren for den såkalte moderniseringen av Arbeiderpartiet, tror jeg lite på at det var mannens politiske ståsted som hadde forandret seg i moderat retning. Jeg er ikke helt trygg på Førdes radikalisme som ung politiker heller. Den kan like godt ha hengt sammen med at det var hans radikale standpunkter som gav ham den politiske plattform han trengte for å komme seg opp og frem i Arbeiderpartiet. Senere forsto han tidligere enn de fleste i Arbeiderpartiet at både partiets og hans egen politiske fremtid lå i å tilpasse seg høyre-vinden som feiet over Europa på begynnelsen av 80-tallet. Når Hovdenakk sier at han bare kjempet de sikre slag, har jeg gitt ham rett i det. Men jeg vil tilføye: Og han ledet slagene bakfra. Ikke som politisk hærfører, heller ikke som strateg, men som dreven taktiker. Det skulle ikke forundre meg om Einar Førde hadde lest Clausewitz, den store prøyssiske militærstrateg, i smug. Han er i så fall ikke den første politiker som har gjort det. Ikke den første bedriftsleder heller. I begge roller fikk i så fall Einar Førde nytte av lesningen.

Retorikeren Det er godt mulig dette er en kynisk måte å vurdere både Einar Førde som person og hans politiske innsats på. Det får så være. Hans landsmøtetale i 1981 var et retorisk mesterstykke, og det er opplagt riktig, som begge biografer er inne på, at bare en politiker med ballast fra Arbeiderpartiets venstrefløy kunne gå i front for å sende partiet lukt inn i markedsøkonomien. Men det krever en mann som ikke er skuggeredd for å ta sitt eget parti så grundig på sengen som Førde faktisk gjorde i sin tale. Etter den talen ble det tilnærmet umulig for partiet å snu. Arbeiderpartiet kom til å gå pent i tospann med høyre-siden i norsk politikk i den liberaliseringsbølgen som skulle komme. Selv ikke under bankkrisen i begynnelsen av 90-årene, da staten plutselig ble sittende med de tre største forretningsbankene i fanget, tok Arbeiderpartiet seriøse skritt i retning av å oppfylle sin gamle, våte drøm om å sosialisere bankvesenet og dermed kapitaldannelsen i Norge. Bankene ble pyntelig solgt (bortsett fra 34 prosent i DnB), og det var Arbeiderpartiet som selv gikk foran da Telenor og Statoil ble privatisert.

Treholt-saken Treholt-saken gis mye plass i begge Førde-biografiene, og begge forfattere kjemper for å finne konklusjonen på spørsmålet om det var Førdes tilknytning til saken som gjorde at han brøt med politikken og gikk til NRK i 1989. Men ingen av dem mener at Førde ble presset ut. Litteraturkritikeren Espen Søbye brukte en dobbeltside i Dagbladet på spørsmålet, og en rekke kommentatorer har beskjeftiget seg med det samme uten å kunne trekke noen bastant konklusjon. Men at Førde nok trodde løpet var kjørt da Gro Harlem Brundtland (under sterkt press fra Kåre Willoch) måtte gå ut å forsikre det norske folk om at Einar Førde ikke ville bli utenriksminister, står til troende. Kan en ikke bli utenriksminister, kan en heller ikke bli statsminister, og det meste annet hadde Einar Førde allerede vært innom. Veien helt til topps må i hvert fall på det tidspunkt ha sett lang og tung ut for ham. Og jeg har selv hørt Einar Førde, riktignok i en sen nattetime og etter at han hadde vært 12 år i NRK og jeg ett år i TV2, si at han ble «solgt ut» av sine egne. Treholt-saken var ikke del av diskusjonen da uttalelsen falt. Jeg er ikke sikker på at vi noen gang får oppklart grunnen til at Førde allerede som 46-åring gav seg i norsk politikk. Kanskje de var flere enn vi tror.

Rossavik best Einar Førdes mange år i NRK skal jeg gå raskt over. Begge biografene kommer greit fra denne delen av historien, men igjen er Rossavik desidert best. Ikke minst på detaljene. Et lite eksempel, bare: Obrestad nevner flere steder at Førde ikke kunne få inn NRK i sitt hjem under berget i Maridalen. Men han kunne det, som Rossavik har fått med seg. Han måtte bare vende antennen riktig vei.
     I tradisjonell forstand var Førde ingen god leder. Personalbehandlingen ville fått en normal person dømt i Arbeidsretten to ganger i måneden. Han gjorde noen katastrofale ansettelser og hadde tungt for å skjære igjennom. Men han kom fra det meste uten andre mén enn de mange historiene som sitter i NRK-veggene. Eksternt overlevde han på sine solide kontakter i det politiske miljøet, internt på sin personlighet og karisma. Førde var heller ikke god på økonomistyring, mot slutten gikk det helt av skaftet. Men i NRK ledet han forfra. Han tenkte og handlet strategisk og overlot opprydningsarbeidet til fotfolket. Det som står fjellstøtt etter ham er at han i god tid forberedte NRK på et liv i den konkurranseutsatte, kommersielle verden og klarte å forsvare NRKs posisjon i det norske folk. Både i Sverige og Danmark gikk det helt annerledes. Derfor vil han bli stående som den kringkastingssjef som reddet NRK inn i den nye tid.
     Jeg misliker Frank Rossaviks behandling av John G. Bernander. Riktignok siterer han andre, men han siterer stort sett bare Førdes varme tilhengere. Hadde han spurt flere, ville han fått med seg at Bernander var akkurat den person NRK trengte for å ta NRK inn i en enda nyere verden enn den Førde møtte i NRK. Bernander var ikke så karismatisk som Førde, men han sto fjellstøtt i det meste han gjorde. I det virkelige liv er det minst like viktig at sjefen er fornøyd med sine ansatte som at de ansatte er fornøyd med sjefen.

Et par personlige ord til slutt. Jeg griper meg stadig i å savne Einar Førde. Han var alt det de to biografene sier han var. Men har var ikke bare det. Han var et stort menneske og hadde plass til de fleste av menneskenes sterke og skrøpelige sider i den vesle kroppen. Det er derfor han vil bli husket.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>