>Bokessay Prosa 05|07

Jålebok på hjemmebane. Om interiørlitteraturen vi elsker å håne

Kjetil Rolness

Vakre bøker med vakre bilder av vakre hjem. Bare påkostet fjas? Eller unike kilder til tidsånd og smaksskiller? Kjetil Rolness har forsøkt å lese årets interiørbøker.

Isabel Watson og Erle Kyllingmark
Norske interiører nå
200 sider
Orion 2007
 
Sølvi dos Santos og Wanda Widerøe
Norge nå
223 sider
Cappelen 2007
 
Beate Slipher og Kari Osvold
Sånn vil jeg ha det! Din bolig – din stil
144 sider
Bokselskapet 2007
 
Wenche Findal
Funksjonalismens boliger. Form, funksjon, komfort
166 sider
Pax Forlag 2007
 
Antonio Coruera (red.)
Moderne hus
1055 sider
Spektrum 2006
 
 

Prolog John Colletts plass, Oslo, midt i juni. Nina Grünfeld, dokumentarfilmskaper, bosatt rett ned i gata, haster forbi kiosken på hjørnet:

– Hei, Nina, hvorfor så hektisk?
– Jeg har sagt ja til å være med i en sånn coffee table-bok. Fotografen kommer i dag. Jeg må forte meg hjem å rydde. Og kjøpe blomster! Haha.
– Interiørbok, altså. Du skal vise fram heimen! Hvordan havnet du blant de utvalgte?
– Det var en venninne som foreslo meg. De kom og tittet og likte det de så. Mitt hjem er pent nok til å bli med i en bok! Jeg ble selvfølgelig smigret i senk. Jeg falt helt i staver! Haha. Problemet er bare at de andre i boka har det så stilig. Du vet, loppemarkedsko oppstilt i trappa og sånt.
– Det er bare å jukse. Låne inn kule ting fra folk du kjenner. Du kan få en interiørarkitekt-venn til å style det hele. Hehe.
– Jeg har en eks som er fotokunstner. Tenkte jeg kunne låne et bilde av ham.
– Gjør det. Og ta ned Ikea-bildene. Tulla. Men hvem er de andre?
– Vet ikke helt. Tror det bare er kvinner! Det blir som ukeblad-reportasjer, samlet i en perm. Fnis.
– Det er vel den vanlige gjengen. Fra den veldannede middelklassen. Helst i kreative yrker.
– Ja, Petronella Barker er med ...
– Kreative damer – i sin beste alder!
– Ikke bare det. Fraskilte kreative damer – med ett barn! En jente! Men det spiller ingen rolle. Alle har det jo helt likt likevel i dette egalitære, middelmådige landet! Haha. Ha det!

 
Det gikk to dager før bokas redaktør, som jeg kjenner fra før, ringte og spurte om ikke mitt hjem lot seg forevige mellom stive permer. Jeg takket høflig nei (med feigest mulige begrunnelse: «Det er ikke helt ferdig her ennå»), men hva forteller tilbudet om utvalgskriteriene? Riktignok er jeg ikke alenemor, men bor til gjengjeld tre steinkast fra Grünfeld, som igjen bor ett steinkast fra bokas fotograf, som jeg også kjenner, i «landets dyreste, hviteste og likeste nabolag», der «eliten klumper seg sammen». Jeg siterer fra Aftenposten, avisen som gir leserne solid bakgrunn for egne meninger om Ullevål Hageby og omegn.
     Men finnes det noe sted der kultur- og medieeliten er så sammenklumpet som i Aftenpostens og andre avisers boligbilag? Finnes det noe mer sosiokulturelt snevert enn dekningen av folks bo- og innredningsvaner i interørmagasiner og -bøker? Jeg har lenge undret meg over dette paradokset: Boliginnredning er vår tids desidert mest demokratiske og utbredte uttrykksform, en viktig kilde til identitet og tilhørighet for hjemmekjære nordmenn. Likevel er landet aldri så lite som når de kreative og interessante hjemmeinnrederne samles på trykk. Vi snakker om egalitet for de få. Grünfeld havnet i et selskap som kunne befunnet seg i et hjørne på Elles årlige sommerfest eller på Kunstnernes Hus en fredagskveld i oktober, fortrinnsvis på dametoalettet. Men nå foregriper vi. La oss ta det fra begynnelsen.

Prakt uten prestisje Norges største litteraturtidsskrift har bestilt et essay om interiørbøker. Kan dette ha noe å gjøre med at Prosas redaktør er kvinne? At hun nylig totalrenoverte halvparten av en tomannsbolig tegnet av Norges største modernistiske arkitekt, like i nærheten av – selvsagt! – Ullevål Hageby? At kjøkkenet er behørig presentert i Bonytt? At hun samler på norsk brukskunst fra midten av forrige århundre og skriver bok om en fremragende kvinnelig formgiver (tidligere gift med nevnte arkitekt)? At hun eier en stabel interiørbøker av fin årgang, påklistret gule huskelapper som gjør det lekende lett å gjenfinne de gode ideene? Nei, det skulle tatt seg ut. Redaktøren ønsker seg en undersøkelse av allmennkulturell interesse. Vi skal herved ta en underkjent boksjanger på alvor.
     Interiørboka er nemlig noe så rart som en neglisjert påfugl på bokmarkedet. En påkostet utgivelse uten faglig eller litterær prestisje, i et miljø der forfengelighet kun kan uttrykkes i forvrengt form. På samme måte som ekte litterater mistror folk som ser bra ut, er de skeptiske til storformatbøker med flotte omslag, glanset papir og gilde fargebilder. Mye utstyr vitner om lite innhold, og «praktbok» klinger omtrent like ille som «praktforfatter». Puritanisme og snobbisme forenes i en glorifisering av det skrevne ord: Bøker er til for å leses, og lesningen skal være et slit. Men du verden så godt det føles etterpå! Bøker som bare er ment å blas i, som byr seg fram, blott til lyst og atspredelse, som en lekker konfekteske, kan man ikke ta på alvor som litteratur.
     Javel, kanskje er interiørboka de voksnes svar på titte- og pekeboka. Alt som mangler er pop-up-figurer av stoler og bord, eller vinduer man kan åpne, for å titte inn i samtalekjøkkenets lune atmosfære. Kanskje har billedbøker som Gruffalo eller Gubben og Katten større intellektuell spenst enn Harmoniske farger og Vakre gårder i Trøndelag. Kanskje er vi dypt inne i borgerligheten, der kombinasjonen av lettfordøyelighet og luksusfølelse hører hjemme. Vakre bøker med vakre bilder av vakre ting. Gjerne henslengt på salongbordet, for å bevitne eierens sans for skjønnhet og formålsløst velbehag. To fluer i ett bind: Du kan på vikarierende vis tilegne deg gjenstander du ikke har råd til å anskaffe materielt, samtidig som boka selv utgjør et smykke i ethvert hjem!
     Men kan ikke det samme sies om andre typer praktbøker, som tross alt nyter høyere anerkjennelse? Hva med store, lekre verker om attraktive land og områder, om eksklusiv mat og vin, om anerkjent kunst og historie? Felles for disse er emnenes status som kultur, og forfatternes status som fagmenn (både kompetansen og kjønnet trekker opp). Da er alt tilgitt. Du kan godt pakke tusen sider med spektakulær boligporno mellom to permer, slik som i Moderne hus, bare husene er arkitekttegnede, avantgardistiske og eksponeres med fikenbladet av seriøsitet: plantegninger. Da er vi innenfor guttas domene, der det snakkes om «prosjekter», «løsninger», «utforming» og «konstruksjoner». Interiør derimot, forbindes fortsatt med pynt og dekorasjon, med farger, bilder, nips og blomster, kort sagt tradisjonelle kvinnegreier. Med få unntak er da også interiørboka laget av kvinner – oftest journalister, fotografer og stylister, uten laugsmedlemskap (i NAL og NIL). Disse bøkene faller i to hovedgrupper: nytteboka («Slik gjør du det!») eller pirreboka («Slik bor de flinke og/eller kjente»). Uansett har vi havnet langt nede i kulturhierarkiet, blant kjendiser, trender, forbruk og reklame, på nivå med interiørmagasinenes påtrengende gode råd («Vi gir deg stylistenes beste tips!») og ukebladenes evinnelige hjemme-hos-reportasjer («Se mitt vakre drømmehjem!»). Lavstatusen kan nok interiørboka leve med. Den får ingen Bragepris, ingen lovord under forlagenes høstlansering, anmeldes kun unntaksvis i dagspressen – og gråter hele veien til banken.

Inspirerte oppussere For hvilken bølge flyter ikke denne boksjangeren på! Hjeminnredning er en tradisjonsrik folkesport i selveierlandet Norge, men de siste årene har stadig rikere norske amatører slått alle verdensrekorder i aktivitet og interesse. Hør på tallene: Vi bruker årlig cirka 40 milliarder på oppussing av bolig, 10 milliarder på oppussing av fritidsbolig og 10 milliarder på innkjøp av møbler og ting. Spørreundersøkelser viser at 42 prosent er villig til å bruke et større beløp på oppussing i år. 74 prosent av kvinnene over 24 år og 48 prosent av mennene sier at de er opptatt av interiør og liker å planlegge fornyelser i hjemmet sitt. Dermed trenger de inspirasjon –tidens mest inflaterte eufemisme på interiørfeltet, og inspirasjonen gjør sitt til å skape nye behov. Selv byggekjeden Maxbo tilbyr gratis sitt eget «inspirasjonsmagasin» Bo, til forveksling likt et frittstående redaksjonelt produkt.
      For interiørboka er dette dårlige nyheter i gode tider. Den føler seg som en gammel, ærverdig seilskute midt i en stim av nye vulgære yachter, cabincruisere og skjærgårdsjeeper. Skuta følger de samme bølger og strømninger som de andre, men småbåtene er raskere, blankere, frekkere og billigere. Narvesen tilbyr 130 (!) magasiner på feltet, inkludert spesialblader om tapetsering av hundehusets soverom (i alle fall nesten). To nye norske interiørblader er lansert bare i år: Rom 1-2-3 og Bolig Pluss. Hver TV-kanal med respekt for egne annonsører har programserier der treroms leiligheter blir som nye på tredve minutter, takket være de medvirkendes gode humør og skjermsjarm (Ingrid «og så har me juksa litt» Espelid blir en humørløs sinke i sammenligning). I tillegg har dagsavisene begynt å gå magasinene i næringen. Akademikere har for vane å klage på mengden av sportsstoff i avisen. Hvorfor det? En vanlig lørdag rommer Aftenposten seks sider sport og et eget boligbilag på 140 – hundreogførti – sider, hvis vi tar med annonsene. Og det bør vi. Boligannonsene blir stadig mer severdige, og lokker oss videre til nettet, der vi klikker og glaner, scroller og stirrer, selv om vi ikke er på boligjakt. Vi er bare på visning i vår egen lenestol, der de største drømmene oppstår.

Hva føles godt for deg? «Du vet aldri når en drøm tar bolig i deg,» sier en stor eiendomsmeglerkjede over lekre dobbeltsideannonser. Men det er ikke riktig. Enkelte av oss vet at faren oppstår bare vi entrer en Narvesen-kiosk, logger oss inn på finn.no eller smugtitter i et praktverk av Toppen Bech. Interiørstoff er farlig og avhengighetsskapende, fordi det taler til dype følelser og lengsler. Beate Slipher og Kari Osvold, ansvarlig for et tosifret antall interiørbøker i nyttesjangeren, sier det slik: «Vi opplever det en sjelden gang: Å komme inn i et rom og kjenne at noe bokstavelig talt treffer oss hjemme. Her er alt riktig! Dette er meg! Her skulle jeg veldig gjerne ha bodd. Akkurat sånn vil jeg ha det.» Men så kommer poenget: «Vi opplever det nok litt oftere på trykk: Å se et bilde som ikke bare er vakkert, det er uttrykk for noe som stemmer 100 prosent. Det er noe med stemningen, noe med atmosfæren, noe med følelsen av – ja hva da?» (Sånn vil jeg ha det, s. 5, min uth.)
     Det er altså trykksaker og fotografier som utløser de indre lystbildene, som skaper den medrivende miksen av projisering og identifikasjon. Jeg har pleid å si at interiørblader ligner på pornografi, fordi de viser ting vi får lyst på, men ikke har råd til. Men det er en spøk. Interiørekspertisens motto lyder «Oppnåelige drømmer». Vi blir alltid vist hvordan drømmestilen kan kopieres for en billig penge. Men fantasiene må først være innenfor kulturell rekkevidde. Å bli «truffet hjemme» og føle at «dette er meg» krever at bildene faller i smak. Din smak. Som kanskje ikke er min. Slipher og Osvold spør som interiørrådgivere flest, i tidens individualistiske ånd: Skal det være Svalt og luftig? Friskt og farverikt? Røft og rustikt? Mykt og nyromantisk? Eller Retro-inspirert? «Alt er flott på sin måte, men hva føles godt for deg? Finn din ’bo-personlighet’ og følg din egen vei blant valgmulighetene.» (s. 11) Alternativene er basert på hovedstrømmens interiørtrender, der alt er pent, vennlig (og litt kjedelig), men du må selv gi innhold til bokas tittel: Sånn vil jeg ha det.

Professor med funkisfryd Det var enklere før. Slik vil vi bo, fastslo den unge arkitekt Bernt Heiberg på alles vegne, i sin bok fra 1935. Det gjaldt bare å følge lyset fra funksjonalismen, den nye byggeskikk som forente brukbarhet og skjønnhet på en aldeles naturlig måte, hevet over smak, stil og subjektivitet. Jeg trodde denne kongstanken var død og begravet, men Wencke Findal, professor ved NTNU, gjør sitt beste for å opplive den i Funksjonalismens boliger,en «hyllest til funksjonalismens egenartede skjønnhet», aktualisert av dagens funkistrend. Som kunsthistorikere flest kolporterer hun ukritisk mesterarkitektenes selvforståelse og bruker Heiberg mer som sannhetsvitne enn historisk kilde: «Stillferdige, enkle hjem er behageligere, vakrere, hyggeligere, ja likefrem morsommere enn de alt for morsomme.» (s. 131)
     Kanskje det. Men hvem snakker? Det er påtakelig at funksjonalismen både dengang og i dag appellerer til urbane, ressurssterke mennesker, skriver Findal, men: «Det bør likevel ikke forbeholdes dem med distinkt [sic] kulturell kapital (slik sosiologen Pierre Bourdieu har definert dette) å velge den rene modernismen og den funksjonalistiske stilen i vår tid.» (s. 12)
     Neivel. Heller ønsketenkning enn sosiologi. Hadde Findal lest Bourdieu (og ikke bare om ham) ville hun fått en presis og omfattende sosioanalyse som langt på vei forklarer funkisgleden til intellektuelle og den fortsatte funkisvegringen blant rikfolk og vanlige folk. Men professoren er mer opptatt av å påvise «gyldigheten» av sin klassebaserte smak: «Vi som overgir oss til funksjonalismens omgivelser, opplever hjertets fryd og øyets begeistring.» Og takk for det. Boka er forøvrig «et resultat av mange års forskning» (s. 9).

Naturlig norsk borgerlighet Skillet mellom de stillferdige, enkle hjem og de (muligens altfor) morsomme hjem utgjør hovedskillet mellom to ellers mistenkelig like interiørbøker i pirresjangeren. Begge viser hver sin krem av de 1000 hjem. Begge er laget av to kvinner, hvorav en er fotograf. Begge utkom i september, med nesten samme tittel: Norge nå og Norske interiører nå. Og minst like påfallende: Begge bøkene bruker akkurat samme tekstmal som innledning til fotoreportasjene. Slik lyder norske interiør-ingresser nå:
     «I en funkisvilla på Bygdøy har Margrethe Gilboe skapt en hypermoderne tilværelse som er stram, romantisk og leken på samme tid.» (Norske interiører nå, s. 35)
     «Ved Vigelandsparken har kunstsamleren en flott villa å henge sin spesielle kunst i.» (Norge nå, s. 14)
     «I et enormt fellesrom med flygel og utsikt over Oslofjorden har Silje Nergaard og Heine Totland komponert et rikt og inspirerende familieliv.» (Norske interiører nå, s. 185)
     «På Grønland i Oslo har loftsrydding fått ny mening for paret som flyttet inn på toppen av en gammel fabrikk.» (Norge nå, s. 215)
      Forskjellen blir tydeligere når vi leser videre. Wanda Widerøe fører et godt og variert språk, spekket med relevant informasjon i Norge nå, mens Isabel Watson, født og oppvokst i USA, har problemer med å skrive norsk og unngå klisjeene i Norske interiører nå. Hvem får lyst til å bo i en «kontemporær» leilighet, eller i en «konstellasjon» av arvegods og moderne elementer? Men bøkenes design, fotografi og norgesbilde spriker mer. Norge nå framstår som høykvalitets turistreklame, med store, vakre bilder av snekledte daler og dramatiske kystlandskap. «Livet leves i takt med de markerte årstidene, både langs kysten, i innlandet og på fjellet. I nord og sør.» Dette lyder som en plausibel beskrivelse av nordmenns levemåte. For to hundre år siden. Hvorfor dele nåtidig norsk hjemkulturopp i fire deler – Vinter, Vår, Sommer og Høst, bare fordi fotografiene er tatt på ulike årstider, med stor vekt på utsikt og lys fra vinduene? Vi møter blant annet kunstsamler og hi-fi-importør Erling Neby, i hans hundre år gamle patrisiervilla i enden av Frognerparken, der alt innvendig er hvitmalt, rettvinklet, listfritt – funksjonalistisk. I deler av gulvet ligger marmor, som Neby innrømmer «ikke hører hjemme i Norge», og overalt henger såkalt «konkret» kunst, som forsøker å «fjerne seg så langt som mulig fra naturen». Like fullt er han førstemann ut i en interiørbok fundert på det typisk norske, i samspill med naturen. Det er muligens dette som heter forestilt fellesskap.
     Etter hvert skjønner man at det naturlige ved disse hjemmene er de kulturelle og materielle ressursene til eierne. Ingenting virker forsert, konstruert eller overdrevet. Selv de som har bygd om og pusset opp sin bolig til ugjenkjennelighet, lever i like selvfølgelige atmosfærer som de som har arvet en gammel gård. Det krever en god iscenesetter å formidle denne illusjonen. Sølvi dos Santos, dannet og dyktig fotograf, bosatt i Frankrike, har tidligere laget interiørbøker som Det gode liv i Norge (Cappelen 1993) med hytter og hus fulle av antikviteter, og Grenseløst (Kagge 2002), der «markante og bemerkelsesverdige personligheter» (Eva Joly, Per Spook, Daniel Franck) åpnet sine hjem og sommerhus. Norge nå ligner en krysning av disse to bokkonseptene. Vi besøker bonderomantiske miljøer og arkitektstrøkne studioleiligheter, eid av navngitte, men ikke altfor kjente personer som er sitert, men ikke fotografert. Vi ser mennesketomme interiører preget av ro, harmoni og verdighet, fotografert med dreven sans for proporsjoner og kontraster i lys og farger. Kort sagt: ryddige, stilrene bilder av ryddige, stilrene hjem. God Smak, slik vi kjenner den. Boka med nesten identisk tittel åpner helt andre dører.

Fotografen som Askeladd Bak den blasse og misvisende tittelen Norske interiører nå finner vi den formmessig mest spenstige interiørboka som noengang er laget her til lands. Også en av de sosiologisk mest interessante, om en har sans for symptomallesning. Og det har vi i Prosa. Resten skal handle om et verk innbundet i beigegrå imitert speilfløyel.
     Ifølge forordet er utgivelsen inspirert av en «spesielt fengende utgave av Vogue Paris» fra 2005, der filmregissøren Sophia Coppola, «en av nåtidens mest trendsettende og kreative personer», viste egne fotos fra eget hjem. Hun brukte ikke oversiktsbilder, men detaljbilder, gjerne tatt med engangkamera, blåst opp til helsider eller samlet i collager. Upretensiøst, lekent og innholdsrikt. Og slik Sophia Coppola gjør det, vil gjerne også motebevisste norske kvinner gjøre det.
     Sammen med Sukker Design har Isabel Watson, tidligere mote- og skjønnhetsansvarlig i Det Nye, og Erle Kyllingmark, frilansfotograf og eks-modell, brutt de fleste reglene for utforming av boklig prakt. Bildene varierer sterkt i størrelse og plassering, billedtekstene klistrer seg til sidene som tilfeldige tapebiter, typografien er pepret med tilfeldige versaler og kursiver. Mer maniert enn lekent i lengden, men fotografisk kan vi nyte en enorm godtepose full av overraskelser. Kyllingmark har snust rundt i husene som en Askeladd, rettet objektivet mot de mest perifere deler av innredningen, og mot beboerne i ubevoktede øyeblikk. Et ultrarealistisk nærbilde av en papirlapp skrevet av et barn til tannfeen(!), forstørret over et helt oppslag, er intet særsyn i den internasjonale magasinverdenen, men definitivt noe nytt i norsk praktboksammenheng. Mange av bokas bilder ligner mer på åstedsbilder tatt av kriminalpolitiet enn noe vi forbinder med glamorøst interiørfotografi.
     Slike bilder er estetisk interessante. Og det er mer enn nok. Men norske motefolk tror ikke man kan være seriøs uten å leke psykolog: «... det er først når man peiler seg inn på detaljene, om det er små stilleben, eller tilfeldig plasserte postkort på en kjøleskapsdør, at vi begynner å se detaljene ved personene. De små finessene gir innsikt i grunnfilosofiene bak sic de personene som har skapt spennende og tilfredsstillende virkeligheter for seg selv...» Hjemmet som selvportrett er ingen ny tanke. Men kan ikke utstilte eiendeler like gjerne tilsløre som avsløre? Tegn er noe vi kan lyve med, og ingen er vel flinkere til å frammane ønskede stemninger enn folk som jobber proft med interiør. Og uansett – hvor tydelig taler tingene vi ser? Hvorfor har Petronella Barker sommerfugler både på veggen og i vinduet? Hva gjør en brun og kjedelig sittegruppe i stua til den ellers fleipete og utagerende Nikki Butenschøn? Aner ikke.
     Gode billedtekster kunne gjort oss klokere. I stedet stiller Watson ukebladspørsmål: «Hva er det vakreste stedet du har vært?» «Er du glad i kunst?» «Hvem ville du helst hatt som middagsgjest?» «Hvordan definerer du din stil?» Svarene blir deretter. «Livet bør leves i nuet.» «For meg er skjønnhet spor av liv.» «Liv uten kontraster er død, flatt og platt.» «Det er den indre tilstand som er avgjørende.» Vi unngår heller ikke hyllester til morgentåken i Katmandu og New Yorks «urbane, pulserende og nyskapende energi». Visste du forresten at Erik Bye og Dalai Lama er mennesker med et «fantastisk nærvær», som «fyller en til randen med oppløftende tanker»?

Innavl på Ormøya Intellektuelt befinner vi oss i middelkulturen. Estetisk er vi hjemme hos eliten, nærmere bestemt adelen av interiørstylister og -designere, «the usual suspects» for alle som leser norske interiørblader, supplert med utvalgte kunstnere og kjendiser som Silje Nergaard, Kjersti Alveberg og Synnøve Skarbø. Sølvi dos Santos har ikke besøkt et kulturelt eller økonomisk gjennomsnitt av befolkningen i Norge nå, men sørger i det minste for geografisk og stilmessig spredning. Det samme kan man ikke si om Norske interiører nå, der det går snaue tredve sider mellom to romantiske tømmervillaer på Ormøya i Oslo, bebodd av hver sin søster. Den ene, Gjyri Helen Werp, presenterte flere av bokas boliger da hun var redaktør for Elle Interiør. Vi er også hjemme hos journalist Bodil Fuhr som tidligere har presentert «Hans og Grete-huset» til samme Werp i Aftenposten. Dette må være en uslåelig norgesrekord i interiørstofflig innavl. Det er altså mulig å fylle en praktbok med hjemmene til sine egne venner, bekjente og kolleger, folk fra (noenlunde) samme bransje, samme by, med samme alder, samme inntekt og samme livsorientering, og kalle resultatet Norske interiører nå.
     Da er det kanskje ikke rart at disse unike og kreative menneskene er unike og kreative på omtrent samme måten. Stikkord: Iscenesatt rot. Flere har mer krimskrams på utstilling enn en nedstøvet brukthandler. Vegger og flater er jevnt dekket med bilder, smykker, leker, sko, notatbøker, magasiner. Oppå hverandre, hulter til bulter, alt omhyggelig tilfeldig dandert: «Vi hadde tenkt å tapetsere, men kom aldri så langt. Derfor er veggen fylt av bladutklipp.» Ja, det sier de alle. Og se om ikke kaoset også er tiltrettelagt på tryggest mulig bakgrunn: hvite vegger. Ingen radikale planløsninger eller eksperimentelle boformer her i gården. Bare løsøre satt sammen på oppfinnsomme måter, for eksempel en tv plassert oppå avkappede bjørkestammer med et gevir på toppen. Muligens et stylistisk mesterverk. Men ingenting i denne boka er virkelig gjennomført eksentrisk eller ekstremt, slik vi kjenner det fra det legendariske interiørmagasinet Nest eller interiørbøker som Pad: The Guide to Ultra-Living (2000). Snarere enn noe veldig personlig, får vi en kavalkade over noe ytterst sosialt: maksimalismen som inntok motebildet da minimalismen kom til Skeidar, og avantgarden følgelig fikk hastverk videre. Trender vil selvsagt ikke bokas kunstnersjeler vite noe av. «Riper og hakk, sprekker og arr er vakkert,» sier de. «Shabby chic,» sier vi.

Livet som stilleben Ingen shabby uten chic. Ingen konvensjonsbrudd uten at nye normer settes i stedet. «Alt er lov så lenge du liker det selv,» sier stylist Jannicke Kråvik, men det kommer alltid et men: «Det folk ofte gjør feil, er å følge for mange regler og å matche for mye.» Så la oss da liste opp de nye reglene, slik de staves på og mellom linjene i Norske interiører nå: Du skal ikke gjøre det som er «riktig», men det som er «feil», for det er nå riktig. Du skal ikke matche, men mikse – stygt og fint, dyrt og billig, nytt og brukt. Du skal ikke se etter ting med status eller pengeverdi, men samle gammelt skrot som du selv finner skjønnhet i. Du skal ikke fylle huset med designobjekter, i  stedet «skal det være spor etter den historien som er livet ditt overalt i hjemmet ditt». Du skal ikke være opptatt av vulgært forbruk, men kreativt gjenbruk. Du skal ikke ha noen formell skolering, men følge din egen spontanitet: «Vi bare gjør ting, og analyserer det ikke.»
     Dette er selvsagt intet oppgjør med noe smakstyranni, bare selvgod interiørmoral i endret form. En ny god smak, promovert av en ny generasjon eliteinnredere. Og første forutsetning for god smak er, som Bourdieu har lært oss, avstand til nødvendigheten, til det praktiske liv. «Jeg vil ha den konstante følelsen av ferielivet ved Middelhavet i hverdagen,» erklærer Gjyri Helen Werp. Man kan lure på hvordan en selverklært arbeidsnarkoman greier å oppnå denne roen med tre barn i heimen. Men det hjelper nok å ha to stuer, et bibliotek, to glassverandaer og mange små avkroker i hagen. Hvor mange har det – i Oslo? Du får neppe samme feriefølelse når du kommer hjem til blokkleiligheten på Bøler, selv med fototapet og spanske buer.
     Den samme distanse til verden er forutsetningen for de mange kunstferdige hjemmeinnstallasjonene i boka, der både vante funksjoner og vurderinger er satt i parantes. «Jeg har stilleben overalt,» sier Linda Sande på vegne av ni av ti stylister. Strengt tatt er bare Kyllingmarks fotografier stilleben, men motivene er ferdig arrangerte av de kreative beboerne. Stilleben var som kjent malerier av livsløse eller ubevegelige gjenstander som frukt, blomster, matvarer og kjøkkenutstyr. Under sjangerens storhetstid i Nederland på 1500- og 1600-tallet var det vanlig å blande inn symboler på død i bildene, f.eks. fluer og tegn til forråtnelse. Det hviler en dødsdom også over nipssamlingene i Watsons og Kyllingmarks bok. De er ikke så norske, men veldig –det vil si akk, så 2007 i år 2012. Det hører til interiørbokas skjebne å bli utdatert nesten før den har rukket å samle støv på salongbordet. Men finnes det noen bedre eller vakrere dokumentasjon av døde trender enn nettopp slike bøker? Norske interiører nå vil for framtiden bli et ypperlig fotoalbum over en tid og et miljø som sterkt overdrev troen på den personlige smak i hjemmeinnredningen. Det vet jeg at Nina Grünfeld, med sin sans for frynser og jordfarger, allerede kan innrømme.

Epilog Prestegårdsveien, Oslo, en morgen i september:

 – Hei igjen, Nina! Jeg har sett boka. Så fint hjem du har! Inspirert av Bloomsbury-kretsen og greier.
– Ja, takk! Haha. Men jeg har jo lært noe av dette. Man tror man er unik, men så er man ganske uniformert. Det er både forsmedelig og betryggende å innse at jeg er like mye barn av min tid som de andre.
– Og så har også du pynteting stående i trappa. Eller hva var det? En lampeskjerm og en bøtte med en vannkanne oppi? Jeg vil gjerne vite hva dette stilleben forteller om deg og din personlighet.
– Det forteller at jeg bruker ganske lang tid på å få ryddet ting fra første etasje og opp på loftet.
– Det er veldig menneskelig.
– Akkurat på det punktet skulle jeg ønske jeg var mer umenneskelig. Men jeg står for det jeg har vist fram. Jeg er jo stolt av hjemmet mitt! My home is my castle.

Now open for the general public. Som drømme-hjem på trykk. Se opp for etterligninger.

 

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>