>Anmeldelser Prosa 04|07

Hjelp til god tilvisingsskikk

Anne-Hilde Nagel

Det har vært en til dels kraftig debatt de siste årene om faglitterære forfatteres bruk av andres arbeider. Flere forfattere har fått sine verk kritisert for plagiat, slett sitatteknikk og dårlig tilvisingsskikk. Hvilken hjelp kan årets to håndbøker gi fagskriveren?

<empty>

Wenche Blomberg
Litteraturlisteguiden VADE MECUM
84 sider
Transit 2007

Inger Cathrine Spangen
Referansehåndboken. En veiledning i kildebruk og henvisning til kilder.
111 sider
Spartacus Forlag 2007

Anmeldt av
Anne-Hilde Nagel

Plagiat er alvorlig, både når det gjelder ulovlig sitat som krenker åndsverkloven, og når det er snakk om brudd på normer i fag-etikken, som har et videre plagiatbegrep, som blant annet også omfatter ideer. Ansvaret for å unngå plagiat er først og fremst forfatternes eget, de må sjøl ta ansvar for egen tekst, slik at bruken av andres arbeider blir synlig og tilbørlig kreditert. I prinsippet er det ikke vanskelig: Sitater merkes tydelig, eller skrives om med forfatterens egne ord, og i begge fall gis det tilstrekkelig tilvising. Et godt tilvisingsapparat omfatter både referanser i teksten eller i noter, og lister over kilder og litteratur. I praksis viser det seg likevel at ikke alt er like enkelt og uproblematisk.
Nå er det gode grunner til at en tekst skal gjøre rede for seg på skikkelig vis. Å ta fra andre og utgi det for sitt eget er rett og slett tjuveri. Det er mildt sagt respektløst overfor andres arbeid. Men utover spørsmålet om plagiat, er det også andre hensyn. En fagtekst bør være etterrettelig og godt dokumentert, og den bør være gjennomsiktig slik at den er etterprøvbar. Tilstrekkelige tilvisinger bidrar til at teksten kan kvalitetskontrolleres og at holdbarheten kan prøves, noe som er viktig når teksten inngår i en faglig samtale. Dertil kommer nok et viktig hensyn: omtenksomhet overfor leseren. Den gode leser er gjerne interessert i å se hva forfatteren bygger på, og får kanskje lyst til å forfølge temaet. Da blir tilvisinger veiledning til videre lesning.

Forbedringspotensial Mange forfattere har funnet fram til hensiktsmessige måter å håndtere sitater og tilvisinger. Men noen feiler altså, og de fleste kan vel skjerpe seg. Forfatternes individuelle ansvar vil heller ikke bli mindre ettersom informasjonstilgangen øker. Dessuten kommer det stadig nybegynnere til. Det er derfor fint når forfatteransvaret støttes av mer kollektive tiltak. Mange forlag ser ut til å ville legge bak seg en tidligere restriktiv holdning til bruk av tilvisingsapparat. Både Den norske Forleggerforening (DnF) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) har gjort framstøt for å skolere medlemmer. Nybegynnere får en viss opplæring gjennom utdanningssystemet. I alle fall på videregående skole er sitatteknikk og henvisingsskikk lærestoff, fortrinnsvis i norskfaget. Det er ikke riktig, som mange ser ut til å tro, at elever i skolen ikke kjenner grunnleggende regler, i hvert fall ikke om de har lest læreboka og fulgt med i timen. Men antakelig kunne stoffet vært tillagt større tyngde i undervisningen, og trolig trenger hele videregående en skarpere opplæring som kunne gi allmenn kunnskap til nytte i flere fag. Det er heller ingen grunn til at opplæringen ikke skal skje også i grunnskolen. Tvert om, ungene bør så tidlig som mulig lære seg å se og lage tilvisinger og litteraturliste, og de bør lære hvordan de skal unngå å klippe og lime eller skrive av, og heller få trening i å markere sitater og helst bruke egne ord. På universiteter og høyskoler er det økende oppmerksomhet omkring dette, og selv om det er god opplæring mange steder, både generelt for en hel institusjons studenter, og innenfor enkelte fag, trengs det mer systematisk trening av studenter på alle trinn i utdanningen ved høyere læresteder. Studentene bør også få sterkere uttelling for dette gjennom karaktersettinga. For forskere og andre fagbokforfattere er det viktig at institusjonene, både forlag og forskningsinstitusjoner, gir rammevilkår som gjør reell kvalitetskontroll mulig, blant annet slik at tidsfristene ikke blir så stramme at det kan friste til sjusk og snarveier, og ved at det gis romslige nok vilkår for konsulenter, boknemnder og andre fagfellediskusjoner underveis i arbeidet. Mulighetene for å fremme rett sitatteknikk og god tilvisingsskikk er altså mange og varierte.

Bokhjelp Allment tilgjengelige håndbøker om sitattekninkk og tilvisingsskikk kan være til god hjelp. Vi har ikke hatt så mange slike på norsk, men nå kan vi hilse et par nye velkommen. Litteraturlisteguiden VADE MECUM av Wenche Blomberg og Referansehåndboken. En veiledning i kildebruk og henvisning til kilder av Inger Cathrine Spangen, begge utgitt i år, er to hendige veiledninger. De henvender seg til om lag de samme leserne, studenter og fagbokforfattere, mens Spangen også uttrykkelig retter seg til forskere. Begge forfatterne har bibliotekfaglig bakgrunn, de er omtrent jamngamle og må ha sprunget ut av noenlunde samme bibliotekfaglige miljø. Begge har tidligere erfaring med sitt tema. Blomberg bygger på en mindre framstilling laget for Universitetet i Oslo i 2000, med nytt opplag i 2005. Spangen bygger også åpenbart på en mindre framstilling «Henvisninger til kilder og utforming av litteraturlister« fra 2001. Hun har ellers et omfattende bibliotekfaglig forfatterskap bak seg, og har i en årrekke lært opp kommende bibliotekarer. Det virker derfor merkelig når ingen av de to forfatterne refererer til den andre, enda de begge har publisert om disse emnene tidligere, til dels med samme samarbeidspartner.
Ved første øyekast ser det ut til at Spangens bok handler om hvordan lage referanser, mens Blombergs konsentrerer seg om hvordan sette opp litteraturlister. Titlene er likevel for beskjedne. Begge bøkene handler om begge deler og mer til. Begge gir en innføring i sitatteknikk, og Spangen gir i tillegg en gjennomgang av delene i en faglig framstilling. De delene av bøkene som omhandler de samme temaene, får imidlertid ikke samme vekt. Mens Spangen gir mer plass til sitatteknikk og tilvisingsteknikk enn Blomberg, gir Blomberg mer plass til litteraturlista enn Spangen. Sånn sett gir titlene deres en god pekepinn. Spangens bok er altså breiere tematisk, og den er også fyldigere, med 111 sider mot Blombergs 84. Det er med andre ord i utgangspunktet store likheter, men også noen forskjeller mellom de to bøkene. Det gjelder også rådene de gir.

Framstillingens deler Spangens gjennomgang av den faglige framstillingens enkelte deler er en kortfattet innføring, med nyttige tips og huskepunkt. Dette kapitlet tyder på at Spangen først og fremst har vitenskapelige arbeider i tankene, mer enn andre typer faglitterære framstillinger. Likevel kan det være tips å hente for flere. Punktene som er satt opp for en framstilling, dekker de fleste varianter. Innholdet i de forskjellige punktene kan vel også diskuteres, og særlig innenfor det største punktet, hovedkapitlene, ville jeg ha lagt større vekt på analyse, argumentasjon og diskusjon, i tillegg til «deskripsjon« som Spangen framhever.

Sitatteknikk Blomberg gir en nødtørftig innføring i sitatteknikk, mens det er mer å finne hos Spangen, som tar opp flere spørsmål og gir flere eksempler. Et spesialtilfelle som begge omtaler, og som erfaringen viser kan by på problemer, gjelder det Blomberg kaller annenhåndssitering. For meg er dette en greiere betegnelse enn den Spangen bruker: Hun snakker om sekundærkilde når hun mener en publikasjon som bygger på en annen, en primærkilde. Primære og sekundære kilder er imidlertid gamle og vel innarbeidede betegnelser i historisk kildekritikk. De er ikke knyttet til sitat, men til spørsmålet om hvordan kilden skal brukes. Skillet mellom primærkilder og sekundærkilder er avhengig av hva som studeres, og hvilket problem som diskuteres. En framstilling som bygger på en annen forfatter, som igjen bygger på … osv., kan også være en primærkilde for eksempel til den nyeste forfatterens analysemodell eller tolkning. Her ser det ut til å være en begrepskollisjon mellom bibliotekfaget og historiefaget. Derfor vil jeg foretrekke Blombergs annenhåndssitering. Men uansett, poenget er hvem det skal vises til, og om det skal være dobbelttilvising (en betegnelse ingen av dem bruker) når en forfatter siteres, ikke etter originalen, men etter en annen forfatter som alt har gjengitt sitatet. Begge bøkene omtaler regelen om at det skal framgå hvilket verk som faktisk er brukt, og at det er dette som føres i litteraturlista. Men så vidt jeg skjønner, er Blomberg strengere enn Spangen med hensyn til originalen, når hun bare tillater at den omtales i teksten, ikke i tilvisingen, mens Spangen ser ut til å tillate begge deler. Spangens løsning kan være mer hensiktsmessig, og den er forsvarlig nok når det ellers framgår hvilket verk som faktisk er brukt.

Tilvisingene I utformingen av tilvisingene i samband med teksten anbefaler både Blomberg og Spangen Harvardsystemet, altså en parantes i selve teksten, som med stikkord viser til litteraturlista, som for eksempel (Blomberg 2007:18). Dette er blitt et utbredt system, det er da også enkelt å bruke, og foretrekkes av de fleste. Personlig ville jeg i tillegg ønsket større vekt på bruk av noter, fortrinnsvis fotnoter ettersom sluttnoter er mer tungvint for leseren. Jeg syns det er gledelig når forlagene ser ut til å vise større toleranse overfor bruk av fotnoter. Det er jo en myte at folk flest skremmes av fotnoter, ja referanser i det hele tatt. De fleste er godt utdanna her til lands i våre dager, og er slik sett vant til litt av hvert. Etter mitt syn er gode referanser heller en gest til den interesserte leser.
I noen tilfeller er fotnoter å foretrekke framfor tilvisingsparantes, for eksempel når en framstilling bygger på arkivmateriale, der tilvisingen ofte kan bli forholdsvis omfangsrik, selv med forkortelser. Den løpende teksten blir etter mitt syn mer forstyrret av en lang parantes enn av et lite notetegn. Det må kunne gå an å kombinere. Mange vil bruke noter uansett, til utdypinger og kommentarer. Av og til kan en litteraturtilvising også passe best i en fotnote, selv om Harvardsystemet ellers brukes, slik for eksempel Blomberg gjør på side 20 i sin bok. Poenget er at det hele blir mest mulig hensiktsmessig for forfatter og leser. Tilvising til og opplisting av arkivmateriale har for øvrig fått plass hos Blomberg (riktignok liten), mens Spangen ikke nevner det.
Det er ikke lenger mange som bruker det klassiske såkalte tyske systemet for tilvisinger. Dette systemet bruker konsekvent fotnoter, ikke parantes i teksten. Notene inneholder alle nødvendige opplysninger, og det er som regel ingen litteraturliste i tillegg. Jeg syns Blomberg og Spangen løper vel kjapt over dette systemet, de nevner det knapt. Men lesere vil ofte møte på dette systemet i noe eldre litteratur, i en del utenlandsk litteratur, og dessuten er det fremdeles i bruk her i landet, som for eksempel i Historisk Tidsskrift.
Tilvising ved annenhåndssitering har en slags parallell når forfatteren vil vise til et verk som er utgitt på nytt, gjerne etter lang tid. Der den nye utgaven brukes, skal den oppgis, men både i tekst og henvising, og til og med i litteraturlista, kan det være av interesse å få opplysning om når originalen kom.

Litteraturlista Både Blomberg og Spangen er fyldigst i omtalen av litteraturlista. Her gjennomgås ganske utførlig hvordan litteraturlista kan settes opp, hvordan lista redigeres, hvilke opplysninger som skal med, rekkefølgen de skal stå i, hva som brukes som ordningsord, og mange eksempler fra ulike typer publikasjoner og forskjellige forfatterkonsellasjoner.
Nå fins det flere maler for litteraturlister. Blomberg og Spangen presenterer for eksempel hver sin. Blomberg holder seg til biblioteksystemer, følger Nasjonalbiblioteket og viser ellers til Bibsys, mens Spangen følger en manual utarbeidet av American Psychological Association (APA), som er utgitt i bokform (2001) og tatt i bruk også innen mange andre fag. Når to bøker som kommer så pass samtidig, presenterer hvert sitt system, understreker det for meg at fagforfattere får la eget vett bestemme hva som er hensiktsmessig i sammenhengen. Hvis man finner det fornuftig, må jo de to systemene disse bøkene framhever også kunne kombineres.
Både Blomberg og Spangen har gode råd å gi, og mange av dem er like. For eksempel vil begge ha tittelen som ordningsord når et verk har mer enn tre forfattere og det vises til hele verket, og begge lar forfatteren være ordningsord når det er en bestemt artikkel i et samlingsverk som er brukt. Rådene er imidlertid ikke alltid like, og framstår altså delvis som alternativer forfattere må kunne velge mellom. For egen del ville jeg gjøre følgende valg i noen av tilfellene der Blomberg og Spangen gir ulike råd:
I litteraturlista bruker Spangen bare initialer for forfatteres fornavn. Det kan være nyttig med fullt fornavn slik Blomberg har. Når verk har to til seks forfattere, vil Spangen invertere alle navnene, Blomberg bare det første, noe som gir et lettere lesebilde. Spangen merker ikke artikkeltitler med tegn, mens Blomberg setter dem i hermetegn, noe som igjen letter lesebildet. Blomberg bruker til forskjell fra Spangen midtstilt kolon, med mellomrom på begge sider av tegnet, for å skille mellom hovedtittel og undertittel, og mellom sted og forlag. Bibsys gjør likedan. For meg blir det bare sløsing med plass, og det strider dessuten mot en grunnleggende skriveregel, å sløyfe unødvendige tegn. Spesielt rart blir det når kolonet, på grunn av det ekstra mellomrommet, blir stående fremst på neste linje, som flere steder i Blombergs eksempelbibliografi.
Av og til kan en veiledning vendes mot seg selv. Det er litt snodig å se at Litteraturlisteguiden til Blomberg ikke har noen litteraturliste for egen del. Det bør fagbøker ha. Spangen har en som både angir brukt litteratur og er mer ment som råd til videre lesning. Når det gjelder eksemplene, er håndbøker som dette tjent med mange, og det har begge disse bøkene. Noen er diktet opp, en del er åpenbart hentet fra andre bøker. Når eksemplene er hentet fra andre, burde de ha hatt tilvisinger. Det har de ikke alltid hos Blomberg og Spangen.

Norm og autoritet Det er en fare ved denne typen veiledende litteratur: At den ikke blir romslig nok overfor variasjon og forskjellige mulige løsninger. Selv om forfatterne tar forbehold og ordlegger seg med som regel, ofte, gjerne, kan, framstår bøkene likevel som for normative og autoritative i enkelte passasjer.  For disse to bøkene forsterkes dette ved at utgangspunktet er et ønske om sterkere standardisering, fordi det vil lette arbeidet for dem som vil bruke tilvisinger og litteraturlister. Det er lett å være enig i at det er hensiktsmessig og ønskelig med noenlunde faste standarder for det formelle apparatet omkring en faglig framstilling. Det er også lett å være enig i at man bør være konsekvent i utformingen av referanser og litteraturlister. Men ikke nødvendigvis i alle sammenhenger. Begge forfatterne anbefaler å bruke standard og sunn fornuft. Det er et godt råd, som de nok gjennomgående kunne framhevet enda tydeligere. Det kan for eksempel tenkes tilfeller der avvik er ønskelig, som en ekstra opplysning, uten at det er hensiktsmessig å føre inn tilsvarende i alle referanser eller innførsler i litteraturlista.
Det er sjølsagt viktig også for leseren at en publikasjon er lett tilgjengelig på biblioteket. Men jeg blir som leser, særlig av Blomberg, slått av at standardiseringens hensikt først og fremst skal tjene til å lette bibliotekarens gjenfinning. Det er et viktig hensyn. Men det fins flere. Sett fra en annen side tjener bibliotekarens gjenfinning leseren, både den som blir mer nysgjerrig på et stoff og vil gå videre med det, og den som i en faglig sammenheng vil etterprøve og diskutere framstillingen. Av hensyn til leserne bør en standard ikke være for streng.

Behov for to? Det nærliggende spørsmålet om vi nå trengte to så pass like bøker, syns jeg i grunnen ikke er så interessant. Fagskrivere bør unne seg å konsultere begge – for dette er viktige tema som fortjener oppmerksomhet. Så får den enkelte velge etter smak og behov, og gjøre som forfatterne oppfordrer til – bruke sin sunne fornuft.
Det er flere gode råd i de to bøkene enn dem som er omtalt her. Summen er at vi har fått to små, men nyttige bøker, og mitt fremste råd er: Bruk dem til råds, sammen med eget vett.

Annen litteratur

  • Blomberg, Wenche (2000): Vade mecum. Liten kokebok for kildehenvisnings- og litteraturlisteskrivere [redaksjon: Wenche Blomberg, Anne M. Hasund Langballe, Bredo Berntsen, Trine Merete Kvernmo]. Oslo: Universitetet i Oslo, Seksjon for læringsmiljø og studiekvalitet. 2. oppl. 2005 med hovedtittel Vade mecum. 16 s.
  • Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi (2006). Oslo: De nasjonale forsk-ningsetiske komiteer. Også elektronisk: http://www.etikkom.no/retningslinjer/NESHretningslinjer/06
  • God skikk. Om bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske framstillinger (2006). Oslo: Den norske Forleggerforening (DnF), Den norske historiske forening (HIFO) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO). Korrigert nettversjon: http://www.forleggerforeningen.no/nor/content/download/
  • 598/2723/file/060228%20kildebrukutredningen%20FERDIG.pdf
  • Langballe, Anne M. Hasund og Inger Cathrine Spangen (2002): «Ta leseren alvorlig!, eller Hvordan gjøre en faglig tekst faglig». Oslo: Høgskolen i Oslo, Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag. 3. utg., org. 1997. 34 s.
  • Langballe, Anne M. Hasund og Inger Cathrine Spangen (1990): «Faglig forfatterskap». Oslo: Statens bibliotek- og informasjonshøgskole. 5. rev. utg. 29 s.
  • Spangen, Inger Cathrine (2001): «Henvisninger til kilder og utforming av litteraturlister». 10 s. Nettversjon: http://www.jbi.hio.no/bibin/KoG/kat/kilder.htm. 10 s. På nett juni 2007


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>