>Anmeldelser Prosa 04|07

Høytrykksdebatt

Øyvor Dalan Vik

Alle sider av norsk filmbransje bør diskuteres kontinuerlig. Men kunstskribenten Leena Mannilas metode kan neppe anbefales.

<empty>

Leena Mannila
Norsk filmbransje – makt, ære, ytrings­frihet
127 sider
Kolofon forlag 2007

Anmeldt av
Øyvor Dalan Vik

Debattboken Norsk filmbransje – makt, ære, ytringsfrihet presenteres som en oppdagelsesreise og en veiledning innen norsk filmpolitikk. Men allerede i forordet skriver Leena Mannila om bokprosjektet sitt at «rystende personlige erfaringer råder en del av motivasjonsgrunnlaget for engasjementet». Etter å ha lest boken er undertegnede tilbøyelig til å mene at hennes personlige erfaringer er hele motivasjonen. I utgangspunktet er det ikke noe i veien med en slik innfallsvinkel. Men den åpenbare frustrasjonen over et filmmanus fra hennes hånd som ikke er blitt realisert, fører til en del induktiv råkjøring så å si, og svekker i betydelig grad argumenter som kanskje kunne ha frembrakt flere interessante diskusjoner.

Mannlig maktbegjær? Mannila bruker en stor del av boken på å redegjøre for prosessen med manuset «Rondo», etter at det var ferdigstilt i 1993. Det har ligget hos flere produsenter. Det har vært innom NRK, som hun mistenker for å ha benyttet deler av manuset til en tv-serie i 1994, med påfølgende undersøkelser vedrørende en mulig plagiatsak. Hun har vært i retten med daværende Norsk Film AS for å få utbetalt opsjonsmidler. Så sent som i 2003 ble manuset sendt til konsulent Erlend Loe i det da nokså nyopprettede Norsk Filmfond, uten at det av ulike årsaker førte frem.
Hun lykkes for så vidt i å illustrere en viss laissez faire-holdning hos enkelte av filmbransjens aktører, som i beste fall fremstår som uheldig, og at grensene mellom formell og uformell kontakt er, eller har vært, uklare. Men formuleringer som «det fundamentale maktbegjæret hos mannlige produsenter», vil neppe få eventuelle maktbegjærende mannlige produsenter til å gå i seg selv, selv om de kanskje burde: Et godt kamuflert hovedanliggende for Mannila synes å være mangelen på kvinnelige stemmer i norsk film, det være seg i rollebesetning eller i manus-, regissør- eller produsentrollen. Men argumentasjonen hennes baserer seg nesten utelukkende på sleiv-spark og insinuasjoner, og forholder seg i liten grad til den debatten som allerede foregår og har foregått lenge omkring kvinners rolle i filmbransjen. Hun forholder seg også i liten grad til at bransjen er grundig omorganisert siden midten av 1990-tallet, og overhodet ikke til at det i vår kom en ny filmmelding fra Kultur- og kirkedepartementet, med de følger det får eller kan få for flere ledd i produksjonsprosessen mot ferdig film.
Man får anta at skuffelsen og frustrasjonen har gjort det vanskelig for henne å skille mellom mannen og ballen. Men hun demonstrerer også mangel på kunnskap om hvordan enkelte prosesser foregår, og dessuten en iøynefallende mangel på respekt for de involverte.

Fenomenet ullmann Som eksempel på hvor vanskelig det tilsynelatende er for kvinner å nå frem i det norske filmmiljøet, bruker Mannila det faktum at Liv Ullmann har søkt om støtte til to filmprosjekter som i alle fall foreløpig ikke har sett dagens lys. Hun setter Liv Ullmann opp mot 100 millioner kroners dyre animasjonsfilmen «Slipp Jimmy fri», regissert av tegneseriekunstneren Christopher Nielsen. Hun gjør det ganske klart at hun ikke liker Nielsens historie om den narkomane elefanten som forsøkes reddet av to trøtte typer og deres kumpaner. Henne om det.
Skjønt når Mannila spør om det er «et lanseringstiltak» når «Slipp Jimmy fri» fikk Amanda-pris for beste norske kinofilm i 2006 under filmfestivalen i Haugesund det året, mens filmen fremdeles gikk på kino, viser hun manglende kunnskap om sakens fakta. For det første er Amanda-prisutdelingen og Den norske filmfestivalen i Haugesund riktignok sammenfallende i tid blant annet av praktiske årsaker, men er to ulike arrangementer. For det andre kåres prisvinnerne blant filmer som har hatt premiere sånn omtrent fra Amanda-utdeling til Amanda-utdeling. Dermed kan prisen tilfalle en film som har gått av plakaten for lenge siden, eller en film som ganske nettopp har hatt premiere. For det tredje, og viktigst i denne sammenheng, har ikke filmbransjen som sådan innvirkning på nomineringene. Juryen settes sammen fra år til år, og består av uavhengige fagpersoner: kritikere, skuespillere, forfattere og lignende. Personer med økonomiske interesser i kandidatene sitter ikke i en slik jury. Likevel mener Mannila å kunne konkludere med at «menns ytringer når frem uansett kostnadsrammen», mens godt voksne kvinners ytringer ikke blir realisert. Vi er mange som med Mannila lurer på hva som egentlig gikk galt mellom Liv Ullmann og bransjens andre aktører. Men nå var det altså ikke slik at regissør Christopher Nielsen fikk alle de 100 millioner kronene «Slipp Jimmy fri» til slutt kostet av, Norsk Filmfond, og at det således ikke var noen penger igjen til Ullmann.
Det kan umulig tjene verken Ullmanns eller andre kvinners sak å sette «godt voksne kvinner» opp mot «menn» som gjensidig utelukkende kategorier. I stedet for å gå systematisk til verks og eventuelt bevise at relativt sett flere kvinner enn menn blir avvist når de søker produksjonsstøtte, og at avslagene på en eller annen måte skulle være begrunnet med søkerens kjønn, knaller Mannila til med en konspirasjon som ikke finnes. Hun forutsetter at andelen kvinner og andelen menn blant manusforfattere og regissører er femti-femti, og at kvinnene på grunn av skjev maktbalanse taper kampen om filmrealiseringer. Det kan godt være at tiltak burde treffes for å utjevne makt- og kjønnsbalansen, men det er dessverre ikke slik at det ligger femti prosent kvinneforfattede manus på langfilmkonsulentenes bord.

Konsulentkritikk Mannila synes dessuten å mene at konsulentene er direkte til hinder for utvikling av god filmkunst i Norge. Hun skriver: «Når den sentrale kompetansefaktoren ved ansettelsen av langfilmkonsulenter er at vedkommende selv skal ha vært delaktig i filmproduksjon, er status quo i den middelmådige konsumkulturen den mest naturlige konsekvensen for virksomhetens del.» Hvordan kjennskap til filmproduksjon skal kunne – endog naturgitt – plassere en samlet norsk filmproduksjon i en middelmådig konsumkultur, går over hodet på undertegnede. Mannila er imidlertid ikke alene om å uttrykke bekymring over en viss amerikaniseringsvilje innen bransjen, i stedet for å dyrke genuint lokale stemmer. Men i motsetning til Mannila trakk flere frem nettopp «Slipp Jimmy fri» som eksempel på god, norsk filmkunst, og en genuin og særegen stemme.

Kritikerkritikk Et kapittel er viet mottakelsen av filmene, og Mannila skriver: «Yrkesstolthet står ikke i høy kurs blant filmanmeldere.» Ikke det? Hun blander sammen den enkelte anmelders virke med de ulike medi-enes redaksjonelle profil, og konkluderer med at Norsk Filmkritikerlag har valgt å stå utenfor Kritikerlaget fordi de er oppmerksomme på at de har det mest solide fundamentet i det hun kaller «dagspressen og media» sammenliknet med de andre kunstkritikkområdene, på grunn av underholdningselementet som er knyttet til film. Som nåværende styreleder i Norsk Filmkritikerlag kan undertegnede gjøre oppmerksom på at egen økonomistyring er det mest tungtveiende argumentet for å forbli utenfor, fordi vi i stor grad bruker de midlene vi disponerer til å støtte filmfaglige tilbud til medlemmene våre – nettopp for å opprettholde og heve kunnskapsnivået blant filmkritikere. Altså stikk i strid med Mannilas påstander.
Det styrker heller ikke argumentasjonen hennes at hun blander sammen filmkritikk og lanseringsjournalistikk. Sistnevnte sjanger bedrives ikke av filmkritikere i seriøse medier. Det man internt kaller pressemeldingsjournalistikk, er virkelig verd en debatt. Og at det finnes altfor mye av det – altså en journalistikk der man ukritisk referer kilden – på kultursidene i landets aviser, for ikke å snakke om på tv, er det ingen tvil om. For eksempel er introduksjonen til et tv- eller radiointervju med en regissør påfallende ofte sakset fra distributørens hjemmeside eller rett fra avisannonsen for filmen, og det er selvfølgelig både forstemmende og uholdbart. Men når Mannila forveksler kritikk og underholdningsjournalistikk ender svingslaget hennes i løse luften. Hadde hun dessuten fulgt med i kritikerdebatten om bedømmelse av norske filmer, en debatt som har foregått aldeles offentlig, hadde hun kunnet hente interessante poenger som ville løftet argumentasjonen og troverdigheten hennes.
           

Mannila avslutter vitterlig med noen forslag til hvordan ting kan gjøres bedre. At det estetiske elementet bør vektlegges i det filmfaglige utdanningstilbudet vi omsider har fått opprettet her i landet, og at forskning på norsk film er mangelfull, gjør hun nok rett i å hevde. Hun mener dessuten at vår tids kvinners virkelighetsbilder burde være en utmerket kulturell eksportvare, og det kan man vanskelig si seg uenig i, på generelt grunnlag. At kvinneperspektivene til en viss grad mangler i dag, er det liten tvil om. Men at de bevisst fortrenges av dagens norske filmproduksjon, gjenstår å bevise.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>