>Anmeldelser Prosa 04|07

Uangripelig om dissens

Marit Karine Slotnæs

Hvordan regisseres avisdebatter og offentlige ordskifte i Norge i dag? Prosa har utfordret en av de mange nye kronikk- og debattansvarlige i norske aviser til å anmelde en kollegas bok om debatt og dissens. Morgenbladets Marit Karine Slotnæs er enig i «verdien av uenighet», men spør hvorfor Knut Olav Åmås ikke forteller om utvelgelse, regi og redigering.

<empty>

Knut Olav Åmås
Verdien av uenighet. Debatt og dissens i Norge
229 sider
Kagge Forlag 2007

Anmeldt av
Marit Karine ­Slotnæs

Knut Olav Åmås er mannen som i egen person, og på utrolig kort tid, har klart å gjøre Aftenposten til en interessant avis. Som debattredaktør i Dagbladet (sommeren 2004) og i Aftenposten (fra 2006), har han blant annet vist at homofobien står sterkt i landet, også i en presumptivt liberal kulturelite -– og at antisemittismen ligger godt forankret i språket, også hos profilerte humanister. Knut Olav Åmås har selv aldri sagt noe dumt eller uforsiktig, og hans siste bok Verdien av uenighet. Debatt og dissens i Norge (2007) er ikke noe unntak i så måte. Han er tidligere blitt kritisert for å være både tabloid og kjedelig, men den kritikken er ikke rettferdig. Åmås er ikke bare lavmælt og hyperkontrollert. Han er også tydelig. Som forfatter lar han seg ikke rive med av egen retorikk, og det er sjeldnere enn mange tror. Samme uke som boken ble lansert i vår, ble det kjent at forfatteren var belønnet med årets journalistpris.

Leserforventninger Så hvilke forventninger skal man ha til Åmås’ bok? Hvordan skal den leses? Får man vite noe om landets mest sentrale debattredaktørs tanker omkring egen virksomhet og praksis? Det ville i tilfelle være svært interessant, ut fra den siste tidens satsing på nettopp debatt i flere sentrale avisredaksjoner – en satsing jeg er en del av selv, som ny kronikk- og debattansvarlig i Morgenbladet.
Å gå i strupen på autoriteter er en effektiv, men lite oppfinnsom måte å melde sin ankomst i et nytt felt. I stedet gikk jeg til denne boken for å finne ut om den har noe å lære bort. Allerede på omslaget får jeg vite at boken «ikke er skrevet for akademikere eller intellektuelle», men for «vanlige, tenkende lesere som har beholdt sin nysgjerrighet og diskusjonsglede». I forordet forsikres det at boken ikke er systematisk og uttømmende om sitt emne, men snarere en første utforsking av et tema «det er skrevet underlig lite om». Slike formuleringer kan være irriterende, fordi de virker som en gardering mot kritikk («man kritiserer en annen bok enn den jeg har skrevet»), men i dette tilfellet kjøper jeg forfatterens intensjon om å skape «refleksjon rundt mulighetene for debatt og dissens i Norge i dag». Bokens uttalte og overordnede prosjekt er å oppgradere kritikk som metode og tenkemåte – i en konfliktvegrende og konsensusorientert norsk offentlighet.
Åmås bruker to kapitler til en begrepsavklarende innledning. Så er meningen å diskutere, med utgangspunkt i konkrete eksempler de fleste kjenner fra siste års norske aviser. De første kapitlene om hva kritikk og dissens er og ikke er, bærer preg av å være grundig gjennomtenkt og fordøyd fra forfatterens side. Konformitet og konsensus er en nødvendig forutsetning for dissens, skriver Åmås. Gjennomgangen av eksisterende språkbruk omkring temaet er interessant, og bevisstheten om språket og makten som ligger i valg av ord, er opplysende og instruktiv. Ordsammenstillinger som «konstruktiv konfrontasjon» og «fruktbar provokasjon», er effektiv formidling av det generelle budskapet om kritikk som noe positivt. Kritikk innebærer anerkjennelse og må derfor betraktes som det fremste uttrykk for tillit, skriver Åmås, og siterer Hegel, som hevder at all tenkning begynner med et «nei». Mitt problem, så langt, er at jeg stort sett er enig med Åmås.

Outsider? Åmås utforsker det han kaller «konformitetens psykologi», det vil si menneskelige innsikter og innrømmelser av typen: «Hvem vil være en brysom person? (Ikke jeg!)», «De fleste ønsker å leve et A4-liv. (Jeg og!)». Forsikringene om at han selv ikke er noe unntak fra ønsket om å gjøre andre til lags, er tillitvekkende. Bildet av «fascisten i konsertsalen», han som nekter å reise seg og klappe når de andre gjør det – også når han mener prestasjonen var verdt trampeklappen, presenteres med humor og selvironi.
På det beste formulerer Åmås paradoksale sannheter som denne: «Det frie ord er faktisk et redigert ord», og dette, tenker jeg, er det bra at han sier. Det frie ord er redigert. Den mest grunnleggende innsikten for en (debatt)-redaktør, er at det ikke er hva som blir sagt, men hvem som sier det, når, på hvilken måte og i hvilken sammenheng, som er avgjørende.
Verdien av uenighet er en viktig bok fordi det er Knut Olav Åmås som har skrevet den, og derfor må en anmeldelse handle mye om ham. I forordet får vi vite at han har ønsket å skrive «en subjektiv debattbok om dissens og debatt», og at «genren skulle passe temaet». Slående ved boken er imidlertid et gjennomgående misforhold mellom form og tema. Forfatteren skriver som om han sto på utsiden og observerte – mens han i virkeligheten er en av de mest sentrale enkeltpersoner på det feltet han beskriver. Det er ikke riktig å si at Knut Olav Åmås har en nøkkelposisjon i norsk medieoffentlighet. Det er han som sitter med nøkkelknippet. Ved å ta på seg objektivitetsmasken og skrive som om han observerte det hele utenfra, underkommuniserer han makten som ligger i å velge ut og raffinere andres tekster. Åmås er blitt kalt «debattregissør». Selv kaller han seg «tilrettelegger» og «kommentator». Men i hvilken grad ser han at han også er aktør?
Språklig formuleringsevne er ikke uten betydning for hvordan tekster blir mottatt og lest. I hvilken grad kan en redaktør intervenere i andres tekster før hun går over fra rollen som tilrettelegger til å bli deltager? Og mer interessant: I hvilken grad kan hun unnlate å gjøre det, og i stedet la affekter og meninger skinne i sin urørte «prakt»? Som konkurrent og elev savner jeg en mer konkret, håndverksmessig drøfting av denne typen problemstillinger. Som «vanlig, tenkende leser som har beholdt min nysgjerrighet og diskusjonsglede», vet jeg ikke om jeg ville ha vært klar over i hvor stor eller liten grad teksten ble initiert, redigert, utvalgt eller forkastet. Og det er noe av poenget. Det finnes et problematisk felt mellom det å være aktør og observatør, mellom innside og utside, som Åmås ikke ser, eller ikke vil ta i. Hva slags tilbakemelding fikk for eksempel Jostein Gaarder fra kronikkredaktøren på teksten «Guds utvalgte folk», før den ble publisert i Aftenposten?

Veloverveid Dissens, forstår jeg, innebærer å ha rett til feil tid. «Dissident» er videre en hedersbetegnelse Åmås ikke ville drømme om å gi seg selv, på samme måte som han ikke vil kalle seg «intellektuell». Karakteristisk for Åmås er å se en sak fra mange sider. Hvis han hyller dissidenten som står alene mot alle på én side, er Åmås den første til å spørre om ikke det er en vel romantisk fortolkning av posisjonen, på den neste. Hvis alle var like veloverveide som Åmås, ville all verdens debattspalter bli overflødige. Det er lett å falle for forfatterens ustoppelige vilje til selvkritikk, utypisk som den er i journalistikken, men beskjedenheten skjuler en arroganse.
Ved å betrakte også sin egen rolle fra absolutt alle sider, trer Åmås ut av sin menneskelighet. Skulle ikke en homoseksuell nynorskmann ha interesser og personlige kamper? Det er antagelig for å parere denne typen beskyldninger at han bruker noen avsnitt på seg selv. Det virker uansett mer maskerende enn demaskerende når han skriver om egen seksualitet som valg, i motsetning til dem som mener det er en medfødt skjebne. Det som tilsynelatende er et gløtt inn mot forfatterens personlige biografi, er i virkeligheten en resolutt krok på den døren. Knut Olav Åmås kommer som kjent ikke fra Odda, «han kom fra Odda». Der andre kommer ut, går Åmås inn – i homseskapet. Han blir en neger som beskriver hvordan det er å være hvit, uten å ta stilling i striden, uten å være part i saken.

Lojalitet Spørsmål om lojalitet «til hva og hvem» er imidlertid blant de grunnleggende i boken. Det største problemet med norsk offentlighet er at folk er for lojale mot personer og institusjoner. Knut Olav Åmås derimot, argumenterer «pågående og konsekvent for å forsvare individers rettigheter overfor alle former for kollektiver og grupper», for igjen å sitere omslaget. I den løpende teksten erklærer han seg som «ytringsfrihetsfundamentalist», og forteller hvordan han gjennom oppveksten og senere har vegret seg mot innlemmelse i noen form for fellesskap. For en debattredaktør er dette et helt legitimt profesjonelt ståsted, det ligger i stillingsbeskrivelsen. For en politisk aktør er det mer tvilsomt. Av alle norske politikere man kunne sammenligne Knut Olav Åmås med, er det Jens Stoltenberg som ligner mest, hva gjelder rolle og posisjon. Og teatralsk objektivitet.
På samme måte som Stoltenberg administrerer regjeringen, administrerer Åmås ordskiftet i norsk offentlighet. Ingen har som ham evnet å skape debatt og få frem konflikter. Ingen har som ham satt dagens standard for offentlig kritikk og avispolemikk i Norge. Derfor er det et virkelig paradoks at alle nå er enige om at ingen fortjente årets journalistpris mer enn ham.
Etter den begrepsavklarende innledningen går Åmås over til å kommentere debatter han har vært involvert i – og tilbyr en liste over viktige temaer fremover. Jeg har ingen vesentlige tilføyelser eller innvendinger mot noe av dette. Den avisvennlige oversikten over dissidenter og konformister er også helt i orden for meg. Min konklusjon etter siste side er likevel denne: Bokens pedagogiske potensial, både for en debattredaktørkollega og for «vanlige, tenkende lesere som har beholdt sin nysgjerrighet og diskusjonsglede», ligger hovedsakelig i alt det som ikke står der.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>