>Anmeldelser Prosa 04|07

Slaget om folk flest

Tor Mikkel Wara

Denne høsten ser det ut til at Frp gjør sitt beste lokalvalg i historien. Partiet har etablert seg på et nivå som mange for få år siden ikke trodde var mulig. For noen vekker den store oppslutningen nysgjerrighet – for andre vekker den frykt.

<empty>
Magnus E. Marsdal
Frp-koden. Hemmeligheten bak Fremskrittspartiets suksess
350 sider
Forlaget Manifest 2007

Håvard Nilsen og Chr. Anton Smedshaug (red.)
Folkepartiet?
135 sider
Res publica/Forlaget Aktuell 2007

Anmeldt av
Tor Mikkel Wara

Det er denne frykten for hva de store, ukjente, barbariske masser er i stand til, som gjør at noen benytter sjansen til å relansere politiske ideer som allerede er forkastet. Og av de spissformuleringene som har vært servert dette året som forklaring på Frps suksess, har særlig teorien om kulturelitens bidrag til partiets vekst skapt mye debatt omkring den ene boka vi skal se på her. Men det spørs om ikke Frp tjener mer på polariseringen enn forfatter og forlag.

Tradisjonelle medieforklaringer Også før Frp fikk så stor oppslutning som de har i dag, har det vært lansert en rekke forklaringer på hvorfor folk kunne finne på å stemme på partiet. Og med folk menes vanlige folk/folk flest – eller arbeiderklassen. Det har nemlig aldri vært behov for å forklare hvorfor borgerskapet stemmer Frp. De antas å stemme rasjonelt og i tråd med sine egne interesser (uansett hva de stemmer). Så spørsmålet fra journalister, kommentatorer og kulturelite kan derfor omformuleres til det mer presise: Hvorfor stemmer vanlige folk imot sine egne interesser? De tidligere gitte forklaringene kan deles inn i to hovedgrupper:
Den første tradisjonelle forklaringen er: Vanlige folk stemmer ikke på partiet, men på Carl I. Hagen. I flere tiår, helt frem til 1991, var dette den mest brukte forklaringen i norske medier. Folk stemmer ikke på Frp eller Frps politikk, men på retorikeren og det glatte TV-trynet Carl Ivar. Etter hvert er imidlertid denne forklaringen blitt sjeldnere, og med Siv Jensens overtakelse som formann har den nesten helt forstummet.
Den andre tradisjonelle forklaringen er: Vanlige folk stemmer Frp fordi de lar seg lokke av populistiske standpunkter. Frem til 2001 var fremmedfrykt det mest sentrale temaet når mediekommentatorene skulle forklare populismen. Etter 2001 er det partiets forslag om overforbruk av oljepenger som er den mest vanlige forklaring.
Disse tradisjonelle medieforklaringene, og jeg kaller dem medieforklaringer for å skille dem fra de forklaringene som eksisterer hos valgforskere, har imidlertid vist alle tegn på å være ad-hoc-hypoteser. Arbeiderpartiets sekretær, Martin Kolberg, erklærte til slutt at han ville knekke Frp-koden. To av årets bøker har tatt mål av seg å hjelpe ham med dette: Den ene er Magnus E. Marsdals bok, som like godt heter Frp-koden. Den andre boka er den mindre artikkelsamlingen Folkepartiet?, med bidragsytere fra venstresiden i norsk politikk. Alle, og i særdeleshet Marsdal, skal ha ære for viljen til å lansere andre teorier enn de tradisjonelle forklaringene. Og ikke minst skal Marsdal og hans forlag ha ros for å makte å bringe sine analyser ut i det offentlige rom – til samtale og debatt. I boka Folkepartiet? finnes det også tilløp til nytenkning, selv om flere av artiklene henfaller til de gamle påstandene om populisme og at Frps politikere bare er dyktigere selgere enn de andre partienes politikere.

Klasseanalyse Marsdal bygger i Frp-koden sine forklaringer på to teorier. Den ene er klassekamp, slik vi kjenner den fra marxistiske teoretikere. Den andre er sosiologen Pierre Bourdieus modell (som også bygger på klasseanalyse), som inndeler befolkningen ikke bare etter økonomisk, men også etter kulturell kapital. For Marsdal er det tydelig at dette er et  politisk ståsted. Det betyr ikke at boka er kjedelig for dem som politisk befinner seg langt fra Marsdal, tvert imot. Dersom du er villig til å ta på deg klassebrillene til Marx og Bourdieu, så får du en svært interessant og morsom leseropplevelse. Og Bourdieu er jo ikke en eksklusiv «vensteside-teoretiker». Denne anmelder er, til tross for et helt annet politisk ståsted enn Marsdal, begeistret for Bourdieu og den forklaringsmodell han har lansert. Jeg er ikke den eneste kommunikasjonsrådgiveren som anbefaler mine kunder å bruke Bourdieus briller. For eksempel gjennom de samme markedsanalysene som også står sentralt i Marsdals bok – konsulentselskapet Sosiorasters data og modeller.
Etter min mening er imidlertid Bourdieu bedre til å forklare krigen mellom elitene – mellom de med enten kulturell eller økonomisk kapital – enn til å forklare vanlige folks oppførsel. Sagt på en annen måte: Bourdieu er bedre til å forklare hvorfor folk på vestkanten i Oslo ikke kjøper japanske biler, enn til å forklare hvorfor folk på østkanten faktisk kjøper japanske biler. Den mest opplagte forklaringen, nemlig at japanske biler er rimelige og feilfrie, medfører kanskje at rasjonaliteten er større på østkanten enn mange liker å tenke på.

De nye forklaringene De to nye bøkenes nye forklaringer på hvorfor vanlige folk stemmer Frp, kan oppsummeres i fem varianter:
1. Vanlige folk stemmer mot sine egne interesser som en reaksjon mot at de blir kalt dumme. Denne påstanden om at kultureliten skaffer velgere til Frp ved å være så nedlatende, har fått mye medieoppmerksomhet. Den har imidlertid store svakheter. En er at den ikke forklarer hvorfor vanlige folk stemte Frp i første omgang – før de ble kalt dumme av kultureliten. En annen er at man med denne påstanden antar at Frp-velgere faktisk er interessert i hva kultureliten mener. Hva om arbeiderklassen rett og slett gir blaffen? Selv om Marsdal anstrenger seg for ikke å være nedlatende i sin bok, klarer heller ikke han helt å skjule sine egne holdninger til Frp-velgerne. Derfor høres han selv innimellom ut som en kynisk PR-agent som sier: Velgerne er dumme – men vi må for all del ikke si det til dem.
2. Vanlige folk stemmer mot sine egne interesser fordi verdispørsmål overskygger de økonomiske klassespørsmålene. Dette kan kalles Marsdals forklaring på hvorfor amerikanerne stemmer Bush – overført til Norge. I praksis betyr dette at homoskepsis, familie, kirke og kristendom betyr mer enn de økonomiske spørsmålene. Problemet er at ingen valgforskning underbygger dette. Frps velgere fremstår tvert imot som svært materialistiske.
3. Vanlige folk stemmer imot sine interesser fordi de sosiologiske kodene overskygger det rasjonelle valget: Dette er Marsdals tolkning av Bourdieu. Han hevder, og han argumenterer godt for, at velgerne ikke bare forstår hva Frps politikere snakker om, men at de også føler at de er folkets representanter. Som kommunikasjonsrådgiver undervurderer jeg selvsagt ikke betydningen av symbolikk i kommunikasjonen, og Frp er bedre på kommunikasjon enn de fleste partier, men å tro at kommunikasjonen til de grader lever sitt eget liv, uavhengig av realitetene og de politiske standpunktene, ville jeg aldri driste meg til å påstå.
4. Vanlige folk stemmer Frp fordi de er opportunister som forakter sin arbeiderklassebakgrunn. De er intet mindre enn klasseforædere: De stemmer imot sin egen klasses økonomiske interesser, i håp om å bli invitert opp til borgerskapets bord. Dette er Håvard Nilsens forklaring i Folkepartiet?. Hvorfor velgerne da ikke heller stemmer Høyre – som faktisk har bord, servietter og bordskikk – forblir usagt.
5. Vanlige folk stemmer Frp fordi de er utsatt for avansert manipulasjon. Dette er Ottar Brox’ variant av at velgerne er dumme. Brox mener at Frp opererer med en hemmelig og skjult agenda – nemlig nyliberalismen. Ja, tenk det. Og han hevder at Frp har lurt Ap til å gjennomføre politikken for seg, slik at Frp kan bli populær hos folk flest. Dessverre Brox, så avansert er ikke politikken – verken i Frp, eller i norske partier i sin alminnelighet. Et av paradoksene i denne konspirasjonsteorien er jo at det er Frp som har røpet hemmeligheten. Ja, de har faktisk insistert på at de er liberalister, men blir hele tiden avfeid som populister.
Det er påfallende hvordan den mest opplagte forklaring så å si ikke nevnes, enn si problematiseres, i noen av bøkene. Nemlig at vanlige folk stemmer Frp fordi de er enige i partiets standpunkter.
Det eneste unntaket finnes hos Bernt Bull i Folkepartiet?. I sin artikkel er han den som har det mest kjetterske standpunktet av alle. Hans påstand er at Frp egentlig er et ganske normalt parti, og viser til at Frp er det partiet som har jevnest oppslutning i Oslo øst og vest. Bull mener at det er sakene, ikke ideologien, som gjør at Frp vinner oppslutning. Han er til og med så dristig at han påstår at Frp vinner frem fordi partiet er opptatt av de samme sakene som vanlige folk.

Ignorerte forklaringer Hos valgforskerne diskuteres det om det er den underliggende ideologien, sammenhengen eller enkeltsakene (issues voting) som skal tillegges mest vekt. En forlengelse av denne diskusjonen er om det er de underliggende strukturene som avgjør ideologi og velgeradferd, eller om postindustrialismen har svekket tilhørigheten til klasser. Det virker som om denne forskningen ikke interesserer verken Marsdal eller de andre artikkelforfatterne. En ting er at Marsdal ikke tror på valgforskerne, noe annet er at han ikke engang problematiserer de fakta som tross alt ligger der. Marsdals premisser er nemlig: Vanlige folk stemmer ikke i tråd med det den underliggende struktur eller klasse tilsier. Vanlige folk stemmer heller ikke i tråd med det deres ideologi tilsier. Og til slutt sier han at vanlige folk heller ikke stemmer i tråd med de saker som tjener dem.
Det er da vi forstår at Marsdal egentlig ikke er interessert i å forklare Frp-velgerne. Marsdals agenda er å delta i den interne dragkampen på venstresiden i norsk politikk. Enda tydeligere blir dette når vi kommer til hans hatefulle, men svært underholdende, angrep på Arbeiderpartiets ledelse de siste tiårene: dynastiene Brundtland og Stoltenberg, med Jonas Gahr Støre som bindeledd.
I Frp-koden agiterer Marsdal hardt, velformulert og morsomt for sitt syn. Han er en svært god skribent. Men selv om formuleringene er underholdende, blir det til slutt noe monomant over påstandene. Og han bruker tall og eksempler svært selektivt. Men alt i alt er det ikke så unaturlig, bokas egentlige formål tatt i betraktning. Fordi verken Marsdals Frp-koden eller artikkelsamlingen Folkepartiet? har egentlig som formål å forstå Frps velgere. Bøkene er først og fremst agitatoriske kampskrift beregnet på den interne debatten på venstresiden. Og hovedbudskapet er at Frp vinner frem fordi Ap og SV ikke er nok venstrevridd. Tesen er altså at mer sosialisme og kommunisme skal få velgerne til å forlate Frp. En tese som neppe skaffer Frp-strategene en eneste søvnløs natt.

Når det er sagt, bør man ikke avfeie verken Frp-koden eller Folkepartiet?. Bøkene lanserer nemlig alternative forklaringer på Frps oppslutning, og det er på tide. Men dessverre får jeg litt for mye følelsen av ufrivillig å ha kommet i skade for å overhøre en intern krangel på venstresiden, som egentlig ikke angår verken meg eller vanlige folk.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>