>Artikler Prosa 04|07

>Essay: Sakprosakritikk på norsk. En tabloid anmelders bekjennelser.

Tore Rem



Prosa 04 2007
«Jeg utelukker ikke at Bratholms avistilknytning førte til at jeg var for snill med en tekst som var temmelig hjelpeløs, uavhengig av dens dyslektiske karakter.»

Det kan synes lenge siden Matthew Arnold påsto at kritikken, om begrepet muligens favnet noe videre enn i dag, utgjorde europeernes viktigste innsats på kulturfeltet. Sammenliknet med de briljante og betydningsfulle kritikerne måtte forfatterne vær så god finne sin plass i skyggen.
            Siden har det gått nedover. Vi har fått skildret «The Rise and Fall of the Man of Letters», vi har sett en demokratisering av kulturen, en generelt svekket tillit til autoriteter, flere medier som konkurrerer med boka, en journalistikk som i stor grad prioriterer person fremfor sak, og en populærkultur som også krever sitt. Kritikeren er redusert til et uglamorøst, bedrevitende og maktsykt eksemplar av parasittslekten. Selv ikke en sterkt utviklet dømmekraft, eller langt fremskreden dømmesyke, er nok til å motvirke utviklingen.
            Hva skal vi med kritikken? Det kan være spørsmålet. Etter titusenvis av sider, tusener av lese- og skrivetimer og om lag fem år som sakprosaanmelder i Dagbladet, er det tid for noen erfaringsnære refleksjoner over kritikkens funksjon og betydning.
            Men først av veien med en utbredt misforståelse. La gå at kritikk nødvendigvis må være hva James McNeill Whistler kalte «the gentle art of making enemies». Men personligheten har lite med kritikerrollen å gjøre. «Alle taler ondt om Fanden,» skrev H.C. Andersen, «men de tenker slett ikke på, at han jo oppfyller sin plikt.» Noen av de mest sjarmerende mennesker jeg har møtt, har vært kritikere.

Ord, ord, ord Det begynte høsten 2002, med en telefon fra Dagbladets litteraturredaktør. Om jeg kunne tenke meg å anmelde en bok for dem? Boka var skrevet av avisas forrige kulturredaktør, Eva Bratholm, fremdeles kollega. Den het New York – forfatternes by, var ei praktbok, og burde være lettlest. Ja, og den var altså skrevet av den forhenværende kulturredaktøren.
            Det viste seg snart at boka aldri ville blitt antatt på Lettlest Forlag. Snarere bød den på eksepsjonelle utfordringer for lesere med et konvensjonelt forhold til norsk ortografi. I en sjelden anledning til å foreta kvantitativ analyse, telte jeg meg fram til 350 trykkfeil på om lag 100 luftige sider. Ord som «prekesol» og «fargesparkende» slapp for første gang til på norsk, og da forfatteren på et tidspunkt hoverte over norskamerikaneres mang-lende evne til å stave ord som «kaker» og «kringler», ble fristelsen stor. Jeg grep til Roosevelts «Look to Norway!»1
            Men jeg ga forlaget skylda. Ut fra tanken om at de har ansvaret for den teksten som når offentligheten. Så fulgte Dagens Næringsliv opp med en nyhetssak, og det endte med at Forlaget Press trykket et nytt opplag, og tapte penger.
            Jeg utelukker ikke at Bratholms avistilknytning førte til at jeg var for snill med en tekst som var temmelig hjelpeløs, uavhengig av dens dyslektiske karakter. I ettertid ser jeg dessuten at jeg kunne fordelt skylda litt mer likelig mellom forfatter og forlag. Det er slik at forfatteren ifølge normalkontrakten ikke bare har rett, men også plikt til å lese korrektur. Selvsagt kan enkelte feil snike seg inn etter dette stadiet, men neppe i et slikt omfang.
            Siden forsto jeg at Dagbladet måtte ha slitt for å finne frivillige til akkurat denne anmelderjobben. Nesten to måneder før min anmeldelse kom på trykk, var boka alt blitt særdeles vennlig anmeldt av en av Bratholms journalistkolleger i Aftenposten, under tittelen «Velformet kjærlighetserklæring til New York». Enkelte journalistanmeldere av den gamle garde synes å operere etter mottoet om at man aldri bør lese en bok før man skriver anmeldelsen. Man får bare fordommer av det.

Formatbevissthet I sin Litteraturkritikk har Erik Bjerck Hagen satt opp en liste med punktvise krav til den perfekte kritiker. Flere av dem er utmerkede, men i denne sammenheng fester jeg meg ved ett: Den perfekte kritiker «siterer mye, siden sitater alltid er den beste form for begrunnelse».2 Her tror jeg Bjerck Hagen må ha hatt den perfekte Morgenbladet-kritiker i tankene.
            Det handler om at formatet teller. Om at form skaper mening, og at det er umulig å si noe presist om kritikk, hvis man ikke tar hensyn til at den utøves under svært ulike betingelser.
            Dagbladet har til dels andre lesere enn Klassekampen og Morgenbladet, og har i min tid operert med tre formater for anmeldelser: 1500, 3000 og 4500 tegn. Skulle jeg velge å sitere, å vise fram den anmeldte bokas tekst i en 1500-tegnsanmeldelse, ville anmeldelsen dermed være over. Men også det lengste formatet, som jeg i størst grad har forholdt meg til de siste åra, er trangt. Ønsker man å utøve en effektiv kritikk, har slikt følger: Sakprosakritikeren må formidle til dels lange og vektige tekster i tabloidformat. Først og fremst fører dette til tøffere valg enn når man fritt får boltre seg spaltelangs. Det fører til tydelighet, på godt og vondt. Ikke slik at man behøver å gå for ytterpunktene, for skamros eller slakt. Men man må fremstille klart hva det er ved denne boka som er viktig, hva dens bidrag er, hva som eventuelt er problematisk eller uforløst.
            Utvikler man en slik høyere formatbevisshet, får det selvsagt også konsekvenser for stilen. Selv regner jeg for eksempel subjektiviteten som innreflektert. Mine tilmålte Dagbladet-tegn er ikke brukt på  «jeg» og «jeg tror at jeg synes». Samtidig fører avisas uensartede lesergruppe til at jeg tilstreber et språk som ligger og vipper mellom to nivåer. Anmeldelsen bør ikke skyve fra seg leseren med færre forkunnskaper, den bør fungere relativt friksjonsfritt på ett plan, samtidig som språket kan bære i seg tvetydigheter som gjør at en annen type lesere vil kunne ha glede av mer subtile poeng, muligens endatil av ironi. Det trange formatet kan også oppmuntre til øvelser i det epigrammatiske.
            Det kan rett og slett være en større kunst å skrive kort og godt enn langt og godt. Men det sier de i VG også.

Teksten alene Jeg ble opplært i troen på den rene tekst. Den troen har jeg mistet. Teksten kommer aldri alene. Den har funnet fysisk form, den har fått et forlag, dens lansering kan i høyeste grad gjøre oppmerksom på at forfatteren lever.
            Slikt bør få følger for kritikerpraksisen. Tidvis har jeg trukket inn aspekter ved det man kanskje kan kalle tekstens institusjonelle betingelser, dens iscenesettelse, slikt som gjerne har blitt regnet for å være teksten uvedkommende. Det bør ligge i kritikerens mandat å vurdere forholdet mellom ulike former for lanseringsstøy, tekstlige kvaliteter og kulturell verdi.
            For eksempel kan det være grunn til å være seg bevisst hva forlagene representerer. Det er forskjell på om Obskur Forlag eller Gyldendal gir ut ei kongebok full av faktafeil. Eller på om ei fagbok kommer ut på Universitetsforlaget eller hos Forlaget Kjøp-deg-en-bokutgivelse-hos-oss-så-får-du-betalt-i-universitetenes-tellekantsystemer. Det kan være verdt å holde et visst øye med nye aktører. Henter de ut lettvinte gevinster i det som har vært et relativt beskyttet marked? Og hva med gigantene? Representerer de den kvalitative forskjellen de gjerne hevder å gjøre?
            Senhøstes 2004 hadde Damm forlag fått vind i seilene. Det hadde for lengst markert at det innen kort tid ville være Norges tredje største forlag. Men stor medvind kan gjøre fartsblind. Antony Beevors Mysteriet Olga Tsjekhova ble et eksempel på en tekst hvor forlagets dømmekraft ikke sto i stil med forfatterens.3
            Man kunne kanskje ane ugler allerede i den klossete undertittelen: «Var Hitlers yndlingsskuespillerinne også russisk spion?» Hvorfor «også», altså, et fyllord som for øvrig ikke finnes i originalen? Én ting er det at oversettelsen var for dårlig gjennomarbeidet, med et anselig antall anglisismer og annet rusk. En annen at man hadde kuttet ut appendikser fra originalen og rotet det til i registre. En tredje at selveste sjefredaktøren hadde bestemt seg for å forfatte et skrytende etterord av det mest ubehjelpelige slaget, fullt av trykkfeil, klisjeer og gjentakelser.
            Nytalerne kaller det svak kvalitetssikring. Redaksjonens mangelfullt utviklede språksans fant kanskje likevel sitt ypperste uttrykk i valget av sitater til innbretten. I anledning Beevors krigsklassiker Om Berlin – Nederlaget 1945 hadde man falt for følgende treffende metafor fra VGs kritiker: «et rent mesterskudd».
            Å unnlate å kommentere disse randsone-tekstene, oversettelsens kvalitet eller det generelle inntrykket av amatørmessig overselging, ville være å unnlate å vurdere denne boka som bok. Det er ikke slik at Beevor er Beevor; det skapes særskilte betydninger når Beevor kommer i norsk versjon. Også når Cappelen har utelatt essays fra Jonathan Franzens How to Be Alone i sin norske Å være alene, uten å gjøre oppmerksom på det, kan det være av interesse for norske lesere å få slik informasjon fra annet hold.4 I og med at Beevors bok ble utsatt for en så slett produksjon i Norge, tillot jeg meg avslutningsvis å gjøre oppmerksom på at boka fremdeles var tilgjengelig på engelsk.
            En av de mindre betydningsfulle konsekvenser av anmeldelsen, var at min litteraturredaktør fikk en hissig oppringning fra et ikke overraskende forlagshold. Denne anmelderen burde avisa snarest mulig kvitte seg med. Andre kritikere ble holdt fram som eksempel: De hadde åpenbart lest fort nok til ikke å la seg plage av pinlighetene. Ønsker man å utgjøre et slikt korrektiv overfor bransjen, bør man ikke forvente seg lønn på denne siden av perleporten.
            Det hører for øvrig med til historien at Beevor først fant norsk form på lille Spartacus Forlag. Spartacus hadde opplevd å få en sjelden storselger i boka Stalingrad. Men så kom det til nye forhandlinger om rettigheter, og i det frie litterære marked valgte Beevor og hans agent Damm fremfor Spartacus. Slik forvaltet Damm altså sin dyrekjøpte litterære kapital.
            Én ting til: Sakprosatekster er også tekster. Troen på at sakprosaen er transparent formidling av et budskap, uten poetisitet eller retoriske strukturer, er et faglig tilbakelagt stadium. Uten at dette nødvendigvis har slått inn i sakprosakritikken.
            Kanskje er det særlig her at allmennkritikeren får betydning. Mest mulig kompetanse er alltid av det gode, men man behøver ikke være fagekspert for å kunne vurdere hvordan teksten fungerer, hvor godt den er skrevet, hvordan den formidler sitt anliggende. I hvilken grad overskrider teksten forfatterens selvforståelse? Styrker tekstens struktur forfatterens prosjekt eller undergraver den det? Tekster kan avsløre seg selv, være ufrivillig komiske, demonstrere en større eller mindre grad av kontroll over språket.
            For øvrig er det en kritikerdyd å kunne markere uenighet med budskapet eller argumentene i en bok, samtidig som man verdsetter en sterk tekst. Kort sagt: Det finnes sterke tekster hvis mer eller mindre direkte implikasjoner man ikke nødvendigvis liker. I fjor fant jeg mitt beste eksempel i Asbjørn Aarnes’ smått utrolige Råka av røyndom. Jeg tror jeg skrev bokas mest kritiske anmeldelse, og valgte den ut som en av årets bøker.

De gode intensjoner En av bøkene det gikk hardest utover i fjorårets bokhøst, Martine Aurdals portrett av Siv Jensen, har for så vidt fått nok oppmerksomhet i Prosa. Den var et hastverksarbeid og en feilvurdering. Ferdig med det. Noen av etterspillene fortjener likevel en kommentar, fordi de tematiserer kritikkens rolle og mandat.
            I en Morgenbladet-anmeldelse kunne jeg vist fram de påfallende trekkene ved Aurdals tekst. I Dagbladet måtte jeg påstå.5 I sin harmoniserende stil, sine lynsnare skift til positive karakteristikker når teksten kom i berøring med noe som kunne oppfattes negativt, og gjennom å gjøre det alminnelige unikt, plasserte boka seg i en stolt hagiografisk tradisjon. Mitt viktigste poeng gjaldt tekstens virkning. Jeg mente at den ville gjøre Siv godt, at et så ukritisk portrett fra en politisk meningsmotstander, var sterkt meningsfylt.
            Aurdal og forlaget fikk respondere på kritikken i flere kanaler, blant annet i Klassekampen.6 Innledningsvis i artikkelen slapp en fornøyd Frp-generalsekretær til med sine takksigelser til forfatteren. Boka ga «et pent bilde av Jensen». Og så var det forlagsredaktør Halvor Foslis tur. Han mente mottakelsen var «merkelig politisert», og gikk i rette med kritikerne for å ha påpekt «manglende politisk analyse». Dette var nemlig bare et «journalistisk portrett».
            Jeg kan svare for meg selv. Det finnes historiske eksempler på at det apolitiske kan fungere politisk. For øvrig etterlyste jeg ikke politisk analyse. Jeg etterlyste analyse. Og at forfatteren viste en evne til å skille mellom familien Jensens selvfremstilling og sin egen fortellerstemme. En kritisk avstand, altså, om denne så bare manifesterte seg i en ørliten distanserende eller ironisk kommentar.
            Min vurdering ville vært akkurat den samme om Kristine Moody hadde skrevet et portrett av Kristin Halvorsen. Som kritiker er det tekstens betydninger, og hvordan de skapes, som opptar meg. Samtidig handler det om hva slags virkning en tekst kan få i kulturen. I dette tilfellet ble effekten av tekstens mønstre, hvor uintenderte de enn måtte være, styrket av forventningene til hva Aurdal representerte. Selvfølgelig var dette en helt avgjørende faktor i valget av forfatter, og i oppmerksomheten som ble boka til del. Fosli bekreftet da også dette i etterkant, men gikk litt videre: «vi ønsket en spenning og fikk det.» Det er godt å se at Fosli nå har funnet tilbake til kritikernes rekker.
            I samme Klassekampen-artikkel fulgte Aurdal opp med å være lei seg for at boka ble oppfattet som Frp-reklame. Den var nemlig «ikke noe forsøk på det». Dette var en bok om Siv Jensen og ikke en bok som «vil trekke velgere til Frp». Som kritiker har jeg vondt for å akseptere dikotomien. De som mener at bøker bare skal kritiseres ut fra intensjonene, at tekstens meningspotensial bør begrenses til hva forfatteren mener å ha ment, må ha holdt seg borte fra all tekstvitenskap i omtrent en femti års tid.
            Selvsagt kan sjangerspørsmål være relevante. Selvsagt skal man ikke være urimelig. Men man behøver ikke godta premisset om at det er betydningsløst at oppegående journalister skriver harmoniserende hyggeportretter av våre fremste politikere. Og attpåtil med den påstand at det «er slik de egentlig er». Det er ikke sikkert slikt bør føre til større uttelling, for eksempel i kulturell kapital, enn den økonomiske Aurdal måtte ha hentet ut for å skrive boka.
            For øvrig kunne man underlegge hele lanseringen en liknende analyse – med samme resultat. Siv er faktisk veldig hyggelig, var budskapet man fikk fra flerfoldige medieopptredener av portrettert og portrettør. Om det utover dette skaptes betydninger av Aurdals prosjekt, måtte det være at Jensen er feminist. Hege Storhaug forsøkte øyeblikkelig å dra nytte av dette i forbindelse med sitt eget prosjekt.7 Dette er, for å være helt tydelig, ingen normativ vurdering; det er en konstatering.
            Hvis forfattere og forleggere ikke lenger ser det som sin oppgave, kan det være at det er kritikerne som må få tekster til å bety noe igjen – eller i alle fall minne om at ord kan være virksomme.

Kritikktemmerne Jeg tror det er en lite paranoid påstand: Kritikktemmerne er mange og sterke. Jeg tenker på alt som kan bidra til at kritikken mister sin kraft. Det være seg forfattere, forlag, «journalistiske vurderinger», mer eller mindre diffuse mediemekanismer, og kommersielle krefter.
            Etter sitt gjennombrudd som forfatter i 2002, fulgte Jon Almaas høsten etter opp med Bare så du vet det. Fordi dette så åpenbart var et «konsept» overført til norske forhold, foretok jeg en markering. Dette var en utgivelse av typen «kjendis søker tekst», eventuelt «tekst søker kjendis». Mye tydet på at boka var temmelig uberørt av forfatterhender. Tittelen på anmeldelsen var «Frivillig morsom», ut fra en påstand om at det her ble demonstrert stor vilje til humor.8
            Ironi skal kritikere passe seg for. Det finnes nemlig forleggere der ute. Da paperbackutgaven av boka forelå, hadde den fått sitatet «Frivillig morsom» øverst på omslagets forside. Da hadde jeg forresten allerede hatt gleden av å se min egen avis effektivt sabotere kritikken. Forlaget hadde nemlig klart å selge boka inn som en slags adventskalender i nettavisa. Hver dag i desember kunne man derfor lese nye utdrag fra Bare så du vet det.
Frekk som Kagge. Det kunne kanskje bli et munnhell.
            Min strukturelle kritikk, altså overfor kjendissjangeren og dens vekst, ble for øvrig bekreftet på en London-tur samme høst. Der lå fjorårets overraskende salgssuksess, Schott’s Miscellany, i alle bokhandler. Den var et tulleoppslagsverk av akkurat samme slag som Bare så du vet det. Da det britiske forlaget siden solgte rettighetene til Norge, og boka kom ut under tittelen Schotts sammensurium, fortonte den seg som en blek kopi av Bare så du vet det.
            Andre mekanismer med potensial til å ta brodden av kritikken, kan være avisenes sammenstilling av store forfatterintervjuer med små anmeldelser, at venner og bekjente mobiliserer i vår lille norske offentlighet, bokprisenes premieringsmekanismer, og, ikke minst, en ukritisk kulturjournalistikk.
            Man kan gi opp. Eller man kan mene at den eneste måten å holde råka åpen på, er å insistere på størst mulig uavhengighet. Så får kritikerne heller oppnå verdensherredømme på lengre sikt.

Kjærstad-debatten Et sterkt eksempel på at kjendisforfattere kan bruke sin status til å temme kritikken, fant sted høsten 2005. Etter mottakelsen av Jan Kjærstads Kongen av Europa, syntes forlag og forfatter å sette inn en liten mediekampanje. Kjærstad dukket fram i kritikkfrie soner, lenge etter at lanseringen var over. Dertil rykket han ut med karakteristikker av norske kritikeres begrensede evner til å vurdere litteratur.
            Det var da jeg innså at jeg, som har valgt å ikke anmelde skjønnlitteratur, hadde en metaposisjon i forhold til mine kolleger. Jeg hadde den ikke udelt behagelige muligheten til å vurdere Kjærstads beskrivelse av den kritiske virkeligheten opp mot kritikernes praksis. Min interesse for resepsjonshistorie falt sammen med min tidvise sans for den avis- og tidsskriftsjanger danskene kaller «blækspruten», forsøksvise oppsummeringer av mottakelsen av en enkeltutgivelse eller en forfatter. Jeg satte meg ned og leste riksavisenes anmeldelser. Det endte med en intervensjon på vegne av kritikken.9
            Kjærstad er en forfatter som er god å tenke med. Noe står på spill når han utgir bøker. Men mitt viktigste anliggende var likevel å utfordre utfordringen av kritikken. Å innlede til en debatt om kritikkens funksjon.
            Konklusjonen av min analyse var at flertallet av anmeldelsene hadde vært overveiende kritiske eller lunkne til årets Kjærstad-roman. De to mer positive anmeldelsene vurderte jeg som de svakeste, de minst resonnerende og mest parafraserende. Med ett mulig unntak fant jeg at Kjærstads beskrivelse av premissene for norske kritikeres vurderinger, var fortegnet. Jeg skrev med en polemisk snert, og valgte ut sitater som representerte kritiske innvendinger og anmeldelsenes hovedkonklusjoner. Jeg mente at en stor og medievant forfatter, som hadde valgt å møte sine kritikere så høyt på banen, måtte kunne tåle såpass.
            Vi er så få her til lands. Det viste seg raskt at Norge i alle fall var for lite til at man kunne minne offentligheten om den kritiske mottakelsen av en bok, kanskje især hvis den er skjønnlitterær. Jeg hadde berørt et tabu. Kjærstads litterære nett snørte seg sammen. Av de mange temperamentsfulle påstandene i det voldsomste utfallet, var anklagen om at jeg var «ekstremt personfokusert» kanskje den mest oppsiktsvekkende.10 Jeg som hadde motivert prosjektet i det motsatte: nemlig å løfte fram vurderingen av teksten som en kontrast til fokuset på forfatterens person, og til denne personens mulighet til å bestemme medienes dagsorden.
            En av Dagbladets mange svenske lesere, kritikeren Magnus Persson, meldte seg raskt på.11 Han mente at norske kritikere ikke tålte Kjærstads postmoderne spill med det høye og lave. Innlegget var seriøst, men resonnementet heller endimensjonalt, og Persson fikk tilsvar både fra Eirik Vassenden og undertegnede.12 Det begynte å ligne en kritikkdebatt.
            Så dukket han fram, som intellektuell av eske: Thomas Hylland Eriksen. Han erklærte at det var femten år siden han hadde anmeldt skjønnlitteratur «regelmessig».13 Men han hadde svært klare forestillinger om norske litteraters litteratursyn. De manglet et bredere, samfunnsmessig og kulturelt perspektiv. Norske kritikeres idealforfatter skulle visstnok skrive nedenfra, være inderlig, samtidskritisk og «ha et vakkert og originalt språk». Det fantes ikke antydninger til dokumentasjon på hvordan disse idealene hadde nedfelt seg i kritikken av Kongen av Europa.
            Det mest interessante ved Hylland Eriksens intervensjon var kanskje likevel hans syn på kritikken. Til avslutning lurte han på om det litterære Norge virkelig hadde råd til «å avvise Jan Kjærstad», som om kritikk var ensbetydende med eliminasjon. Formodentlig var det en glipp. Men da hadde en av våre fremste offentlig intellektuelle allerede påpekt at «enkelte anmeldere er pønkere som blir satt til å vurdere jazz, om de da ikke er VIF-supportere som har fått i oppdrag å referere en Lyn-kamp». Kjærstad-fans burde altså anmelde Kjærstad, Solstad-fans Solstad. «Hvilke bukker er det egentlig Hylland Eriksen vil levere havresekken til?» spurte Fredrik Wandrup i en oppsummerende kommentar.14
            Bukken hadde allerede svart.15
            Underveis rakk Hylland Eriksen for øvrig å redusere Kjærstads bøker til «innhold». Det var Kjærstads verdi som kilde for historikere og sosialantropologer som var viktig, snarere enn hans litterære kvaliteter. Hos Kjærstad «kommer ikke [språket] i veien for det han har å si», slo Hylland Eriksen fornøyd fast.
            Helt generelt kan det hevdes at de skarpeste fagfolkene ikke alltid er de skarpeste anmelderne. Hvis altså synet for tekstlighetens betydning er fraværende. Da kan det litt for ofte handle om hvem man er enig med, om hva som likner på ens eget prosjekt.
            Jeg avholdt meg fra å kommentere Hylland Eriksen, i håp om at innlegget ikke skulle føre til avsporing. Så rakk Marta Norheim å gripe ordet. Hun hevdet at kritikerkritikken var feilslått og etterlyste en Hylland Eriksen som forholdt seg til den faktiske kritikken snarere enn til sine fikse stereotypier.16
            The rest was silence. Markeringen synes å være gjort, argumentasjonen fikk vente til en annen gang. Verken Persson eller Hylland Eriksen følte behov for å svare. Debatten om kritikken var over.
            For ordens skyld: Jeg er selvsagt villig til å dø for Hylland Eriksens rett til å mene noe annet enn meg – men ikke hver gang.

Et verneverdig sted Å kritisere den rene kritikk er ingen kunst. Ei heller forestillingen om en sådan. Men hvis man mener at det er viktig med en kritikk som i minst mulig grad lar seg styre av ytre hensyn, av forfatterens berømmelse, kulturredaksjonens ulike og kryssende interesser, kommersielle krefter, vennskap og kjennskap, bør man begynne med å insistere på kritikerens størst mulige autonomi.
            Det betyr ikke at kritikeren kan vende tilbake til sin Edens hage, til den kulturelle autoritet han kunne nyte så sent som på 1950-tallet. Kritikeren må finne sin plass blant flere stemmer, uten å kunne påberope seg å tale for det store «vi», og med den krevende oppgaven det er å forsøke å fylle en mer sårbar posisjon, å opparbeide seg et skriftlig etos som gjør at man blir lyttet til. Men dette betinger et tryggest mulig institusjonelt utgangspunkt, før alt det andre som skal til for å skape en god kritiker, som fagkompetanse, vurderingsevne, stil og vidd – og helst alt dette.
For øvrig er kritikeren ikke hellig. Med en relativt autonom posisjon følger det også et ansvar, blant annet til selvrefleksjon, til å vurdere egen habilitet og egne fordommer. Man kan misbruke sin posisjon, avsløre inkompetanse, la seg styre av personlige motiver. Da bør dette underkastes kritikk.
            Det burde være unødvendig å si det, men erfaringen viser at dette må påpekes igjen og igjen: Kritikerens primære ansvar er ikke overfor forsmådde forfattere eller deres fornærmede venner. Det er overfor en norsk offentlighet som har behov for enkeltstemmer som ikke harmoniserer, for aktører som ikke sjonglerer med altfor mange hatter, som ikke lar seg sosialisere inn i nettverk som kveler kritikken, som ikke primært søker makt eller posisjoner.
            Hvorfor bør vi holde oss med kritikk?
            Fordi makt uansett utøves, fordi ulikheter skapes, fordi teksters relative synlighet eller usynlighet, fra de mest utadvendte fagbøkene til de mest innadvendte kjendisbøkene, ellers vil bestemmes kun av andre mekanismer. Kanskje er det en god ting at slike tydelige bidrag til kulturens differensieringer mellom det gode og det mindre gode, blir gjort av presumptivt kompetente aktører, aktører som føler ansvar for å forvalte en relativt uavhengig posisjon, og som kan ansvarliggjøres. Fremdeles er kritikken et viktig sted for vår kulturs refleksjoner omkring forholdet mellom kulturell og økonomisk verdi. Det stedet kan det være verdt å ta vare på.

Noter

  1. «Storbyens skrift», Dagbladet 28.10.2002.
  2. Litteraturkritikk (Universitetsforlaget 2004), s. 186.
  3. «Overlevelsesinstinkter», Dagbladet 25.10.2004.
  4. «Franzens fortellinger om forfall», Dagbladet 15.3.2004.
  5. «Når den kritiske sansen svikter», Dagbladet 1.10.2006.
  6. Christiane Jordheim Larsen: «Avviser drahjelp til Frp», Klassekampen 4.10.2006.
  7. «Siv Jensen – landets ledende feminist», Dagbladet 4.10.2006.
  8. «Frivillig morsom», Dagbladet 10.11.2003.
  9. «Litteraturkritikk på norsk», Dagbladet 28.11.2005.
  10. Nils Fredrik Dahl: «Litteraturkritikk på norsk 2», Dagbladet 1.10.2005.
  11. «Kritikken av Kjærstad», Dagbladet 2.12.2005.
  12. Eirik Vassenden: «Kritikken i Skandinavia», Dagbladet 8.12.2005; Tore Rem: «Den ubehagelige kritikken», Dagbladet 11.12,2005.
  13. «Den gode norske forfatter», Dagbladet, 19.12.2005.
  14. «Kongen av debatten», Dagbladet 19.12.2005.
  15. Dette var ingen hovedsak for meg, men Klassekampen dro i etterkant opp en debatt rundt det faktum at Hylland Eriksen er gift med Kari J. Spjeldnæs, en av direktørene i Aschehoug, og at en av Aschehougs bestselgende forfattere heter Jan Kjærstad. THE hevdet at dette handlet om sak, og selvfølgelig mente han det han skrev. Det var hans påfallende intervensjon i akkurat denne litterære debatten, man kan stille seg kritisk til. Det er selvsagt riktig at inhabilitet tidvis kan være et synonym for kompetanse, men det var knapt nok tilfellet her. Se Jon Hustads artikkel «Då Kjærstad skulle reddast», Thomas Hylland Eriksens «Du skylder en øl, Hustad», og Espen Søbyes «Habilitet og kompetanse», Klassekampen, 3., 6. og 7.1.2006.
  16. «Kritikken av kritikken», Dagbladet 19.11.2005.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>