>Bokessay Prosa 04|07

Kampen om lykken

Eivind Normann

Høstmørket er snart over oss. Jeg har trukket båten opp på land og tatt for meg en stabel ny litteratur om lykke og det gode liv. Det er bokstavelig talt et hav å ta av innen sjangeren. Kan noen av dem gi reelt gode råd til livet vi lever nå?

Prosa 04 2007
Kari Vigeland
Lykkelig. Om lykke og menneskets behov
312 sider
Humanist Forlag 2006

Martin Seligman
Ekte lykke
312 sider
Universitetsforlaget 2007

Line Hatland
Hvor lykkelig går det an å bli?
139 sider
Noras Ark 2007

Jon Hellesnes
Om livstolkning
200 sider
Det Norske Samlaget 2007

Einar Øverenget
Lykkens filosofi
195 sider
Aschehoug forlag 2006

Richard Sennett
The Culture of the New Capitalism
214 sider
Yale University Press 2006

Ellen B. Brodkorb og Espen B.-J. Jaer
To psyke –
én kjærlighet
113 sider
Hertervig Forlag 2006

Se for deg at du på din 80-årsdag tenker tilbake på livet. Av alt du har gjort, hva forestiller du deg du er glad for å ha opplevd? Er det noe du vil angre på at du ikke prioriterte høyere, eller er det noe du burde gjort mindre av? Tenker du ofte over livet du lever? Over hvor mye tid du tilbringer med familie og venner? Om du egentlig burde tatt en annen utdanning, om du faktisk tjener nok penger og om det du fordriver mesteparten av livet ditt med egentlig er viktig?
For hva kjennetegner det gode liv? En våryr forelskelse? En lang sommerferie med mange soltimer? Hvitvin og jordbær – eller nærhet til andre?
I vår del av verden, hvor vi tilsynelatende både kan velge og oppnå det meste, utkjempes en kamp om lykken. En kamp om å leve lykkeligst mulig, om å ha midler og fritid nok til å holde seg med de rette aktivitetene, eiendelene og menneskene. Men vellykket er selvsagt ikke det samme som lykkelig. Til tross for økt velstand viser det seg at forekomsten av depresjon i velstående land er ti ganger så utbredt i dag som på 1960-tallet. Samtidig viser undersøkelser at de fleste voksne amerikanere beskriver seg som lykkelige. Ja, ikke nok med det, de fleste rapporterer at de er lykkeligere enn hva de antar folk flest er. Er det et uttrykk for livsløgn, eller kanskje bevisst løgn?

Lykkehistorien Kampen om det gode liv er ikke ny. Mosebøkene forteller om Eva i paradis, som ble fristet til å spise av eplet etter lovnader om at det ville åpne hennes øyne, og at hun ville skille det gode fra det onde. Den romerske keiseren Marcus Aurelius er sitert på at det gode for et fornuftsvesen er det samme som samfunnsfellesskap. Begge eksemplene vitner om at søken etter det gode liv er like gammelt som menneskets evne til selvrefleksjon. Likevel, for hver hundrede (forsknings)artikkel som skrives om depresjon, skrives kun én om glede og lykke.
Det skrives imidlertid mange bøker om lykke og det gode liv. Spørsmålet er om en kan lese seg til innsikter som gjør livet lykkeligere? Og er innsikt nok? Vil jeg handle annerledes ganske enkelt fordi jeg vet? Aristoteles hevdet, i motsetning til sin fortidige Sokrates, at kunnskap ikke er tilstrekkelig til å endre handlinger. Han poengterte at mennesket, i tillegg til (eller kanskje som følge av) dårlige vaner, har en varierende grad av viljestyrke. Følger vi Aristoteles, trenger vi altså mer enn ren innsikt for å nærme oss det gode liv. For å utvikle oss må vi også kjenne til det som bidrar til at vi forholder oss og handler annerledes.
Lykke kan referere til øyeblikksopplevelser: «Lykke er ikke noe du opplever, det er noe du husker,» sa Oscar Wilde. I dagligtalen refererer lykke ofte til noe mer, men som ikke like lett lar seg definere. Når vi bes om å beskrive lykke, ender for eksempel de fleste av oss med å beskrive hva som gjør oss lykkelige. Altså årsakene, ikke selve opplevelsen. En kan også spørre om alle har det samme behovet for, og like muligheter til å oppnå lykke? Finnes det i det hele tatt sikker kunnskap om lykke? Dette er spørsmål lykkelitteraturen befatter seg med, og her begynner litteraturens kamp om lykken.

Fem millarder års arv Har vi en fellesmenneskelig arv som gjør at vi søker lykke, og hva gjør oss lykkelige? Dette er spørsmål psykologen Kari Vigeland tar for seg i Lykkelig. Om lykke og menneskets behov. Vigeland ønsker «å få frem hva som samlet sett gir et fundament for selvrealisering av et overveiende godt og meningsfullt liv». Hun fremhever Aristoteles, som assosieres med eudaimonismen, i motsetning til hedonismen: Det gode liv kjennetegnes her ved at en utvikler sine naturlige evner, og lever et dydig liv med gode vaner og ved å nå sitt fulle potensial. Vigeland er mindre opptatt av Aristoteles’ dydstenkning, men sier at «selvrealiseringen må innebære noe mer enn behag og mett tilfredshet (hedonisme)». Hun skiller mellom idealister og materialister: Idealistene kjennetegnes ved ønsket om å bruke sine evner og talenter, verdsetting av sosialt fellesskap, samt glede over naturen, kropp og egen helse. Til forskjell fra disse finner vi materialistene, kjennetegnet ved en egoistisk og hedonistisk innstilling, der øyeblikkets behov dominerer. Og du har sikkert gjettet det alt: Materialistens verdisyn forbindes ikke med lykke.
Vigeland viser til selvrapporteringsstudier der det er små forskjeller i lykke om en lever på landsbygda i India eller i en forstad i USA. Et resultat hun tolker slik at lykken er relativ til den lokale kontekst: En med gjennomsnittsinntekt føler seg mer velstående i hverdagen om han bor på Holmlia enn om han bor i Holmenkollen. Penger er imidlertid bare viktig inntil et gitt nivå. Vår subjektive vurdering av egen økonomi er av større betydning enn «objektive kriterier på det samme». Om du er rik, men like fullt føler deg fattig, hjelper det med andre ord ikke å være rik.
Lykkelig er på sitt sterkeste når Vigeland drøfter egenskaper hun forbinder med lykke opp mot samfunnet vi lever i, og hun veksler gjennom hele boken mellom ulike fagperspektiver, som psykologi, filosofi, sosialantropologi og sosiobiologi. For øvrig er ikke boken like helstøpt. For mange fenomen forstås med for stor selvfølgelighet innen de biologiske og evolusjonsteoretiske perspektivene. Det er noe intuitivt appellerende og umiddelbart logisk ved evolusjonsteori, noe jeg tror skyldes bruken av funksjonalistiske forklaringsmodeller (at en forklarer et fenomens årsak ved fenomenets funksjon). Her kan det imidlertid oppstå problemer, som når Vigeland forklarer mulige kjønnsforskjeller i opplevelse av lykke i et evolusjonsperspektiv. Kjønnsroller og kjønnsforskjeller har jo også en sterk kulturell forankring? Fremstillingen er imidlertid ikke dogmatisk, og Vigeland fremhever at fri vilje er nær forbundet med mestring, stolthet og selvrespekt – et uttrykk for at lykke og det gode liv forutsetter at vi har fri vilje. De med sosiobiologiske tilbøyeligheter vil nok kunne argumentere at også vår opplevelse av fri vilje er en livsløgn, men det er en debatt som går utenfor dette essayets bredder.

Ekte lykke Hva så med den ekte lykken? En boktittel som Ekte lykke er forlokkende, og som tittelen mer enn antyder, er forfatterens intensjoner å gi svaret: den ekte varen, i motsetning til hva «selvutviklingsmotebølgen» gir oss. Ekte lykke er skrevet av den amerikanske psykologen Martin Seligman, og for ham er lykke positive følelser, tilfredshet, stolthet og sjelefred (fortid), og optimisme, håp, selvtillit, tillit og tro (fremtid). Seligman spør: «Hva er det gode liv?» Og han ønsker med Ekte lykke «å gi et ferskt vitenskaplig fundert svar».
Innholdet i Ekte lykke bygger på mye dokumentasjon. Seligman refererer undersøkelser som viser at lykkelige mennesker er både utadvendte, sjenerøse og lite selvopptatte, og at sosiale nettverk og et stabilt partnerskap øker sannsynligheten for det gode liv. Ekte lykke er skrevet i en interaktiv form, med en rekke selvutfyllingstester underveis, der leseren kan teste seg selv. Generelt lykkenivå, fremtidsoptimisme, egne følelser, ens signaturstyrker og ens kjærlighet er områder en kan testes på. Gjerne med en henvisning til www.authentichappiness.com, som er portalen inn i lykkeuniverset til – nettopp Seligman. Her finner en skjemaene elektronisk, og for enkelte av disse foreligger beskrivelser og tolkninger av utfyllerens svar. For andre skjema henvises det til andre bøker skrevet av – nettopp Seligman. Og om jeg kommer i skade for å virke noe surmaget på vegne av denne boken, kan jeg forsikre om at jeg på Seligmans «General Happiness Scale» skåret over snittet.

Lykkeforskningens onde fe Med Hvor lykkelig går det an å bli? har filmregissøren Line Hatland skrevet en liten snutt av en bok. Den er lett illustrert, med ironiske selvportretter, der forfatteren fremstår en smule negativt anlagt. Men Hatland vil finne veien til lykke. Hun leser om lykke, og hun reiser ut for å intervjue lykkeforskere, mange av dem innen Seligmans retning «positiv psykologi». Intensjonen er å gi oss en guide til lykkeforskningen.
Vigeland og Seligman refererer begge til forskning som fremhever genetikken som viktigste faktor for lykke. Hatland viser til at variasjonen i lykke oss mennesker imellom kan deles opp etter tre grunnbetingelser: 10 % bestemmes av ytre betingelser, som jobb, privatliv, bosted, politisk system der en bor osv., 50 % er genetisk bestemt, og 40 % bestemmes av hva vi gjør i dagliglivet, det vil blant annet si hvordan vi forholder oss til vårt betingelsesmessige og genetiske utgangspunkt. En bør for eksempel orientere seg mot de aktiviteter som utfordrer, og som en kan lykkes med: «Lykkelige mennesker utfordrer seg selv – sånn passelig.» Lykkeforskningen er altså på linje med Aristoteles’ gylne middelvei. Ikaros nådde som kjent ikke solen.
Men kanskje mest interessant: Hatland forteller at dette ikke virker – ikke for henne, i alle fall. Dette illustrerer noe av problemet med en empirisk tilnærming til lykke: Den baseres gjerne på sannsynlighetsberegninger og vurderinger gjort på gruppenivå. Dersom dette formidles som sannheter om individet, oppstår det raskt problemer. Hatland kjenner seg ikke igjen, og hennes reaksjon er å oppsøke andre forskere som har gjort andre funn. Hun finner psykologer som advarer mot «den positive holdningens tyranni». De hevder at det i vår kultur er et psykologisk press mot at vi skal være lykkelige hele tiden. En som i utgangspunktet er negativt anlagt, anbefales av Hatland heller «defensiv pessimisme»: Å gå ut i verden med en forventning om at det verste kan skje. Da vil en, ifølge Hatland, oppnå kontroll og bedre problemløsningsevne.
Jeg stiller meg tvilende til at en får et bedre liv ved konsekvent å forvente det verste. Tvert imot, om jeg på mitt dødsleie reflekterer over livet og tenker at det ikke var ille som jeg forventet, så er det jo synd at jeg brukte livet mitt på å forvente det verste. Hatlands bok stopper her, noe brått, og den står ikke helt støtt alene. Hun burde utdypet det hun berører avslutningsvis: betydningen av å forholde oss til oss selv, enten vi er generelt negative, positive eller kanskje noe helt annet.

Gå ut i verden … Innvendingene til tross, om en velger å lese Ekte lykke kan en ta med seg Hatlands bok som et lettlest og underholdende supplement. Hatland problematiserer Seligman og enkelte psykologers overdrevne positive holdning til det positive, der det fokuseres for mye på hva vi bør gjøre. Og det er nettopp dette jeg oppfatter som Seligmans problem: Bokens skråsikre, lett misjonerende form, der han skal gjøre oss alle lykkelige. Vi skal alle bare legge av oss det negative og triste, og tenke oss bort fra sider ved oss selv når disse står i veien for trivsel og velvære. Det nærmest harseleres over andre perspektiver: Han setter disse inn i en dogmatisk psykoanalytisk tradisjon jeg tviler på at selv de mest renhårige psykoanalytikere vil kjenne seg igjen i. Seligman, som ellers beskriver seg som meget opptatt av kunnskap, virker her enten kunnskapløs, bevisst arrogant eller lemfeldig i måten han omtaler andre på.
Jeg vil hevde at utvikling forutsetter bevisstgjøring og toleranse for hele selvet, det vanskelige og negative så vel som det positive. Når Seligman med letthet argumenterer for at en bør distansere seg fra deler av følelseslivet, er jeg redd enkelte føler seg mer mislykket ved lesning av Ekte lykke. Etter å ha tilbragt årtier i den ene følelsesmessige grøften der han forsket på depresjon, og samtidig overså data som ikke støttet hans hypoteser, er Seligman med Ekte lykke nær ved å ramle i den andre grøften, og kanskje overse data som ikke støtter dagens hypoteser. Det fornuftige og nyttige «positiv psykologi» representerer, blir i Seligmans bok dessverre slått over ende av hans grandiose form, og av at han litt for ofte fremhever alt vi kan oppnå utenfor oss selv ved å bli lykkeligst mulig, hurtigst mulig. Lykkejaget blir en konkurranse som produserer flere tapere enn vinnere.

Sikker lykkekunnskap? Jon Hellesnes er filosof og professor ved Universitetet i Tromsø, essayist og forfatter. Med Om livstolkning gir han oss et knippe korte og noe lengre tekster. Disse varierer mellom det hverdagslige og det filosofisk-teoretiske, og det sentrale spørsmålet hos Hellesnes er om det er sider ved livet vi ikke kan tolke oss bort ifra.
Hellesnes hevder, i motsetning til Vigeland, at «for tida har den biologiske psykologien konjunkturane på si side» (s. 85), noe jeg gir ham delvis rett i. Vigeland uttrykker et behov for å (re)vitalisere biologiens svake stilling, et behov som umulig kan være forankret i erfaringer fra for eksempel helsevesenet. Her står biologisk orientert etiologi og behandlingsideologi stadig sterkere, eksemplifisert ved fremveksten av biologisk funderte diagnoser, som ADHD og bipolar affektiv lidelse. Like fullt, Hellesnes synes enig i at mye er gitt av utrustningen vår, og at mange av oss har overdrevne forestillinger om hvor lett det er å endre seg til å leve som et nytt menneske. Hellesnes eksemplifiserer med David Hume, som synes å ha hatt et medfødt bekymringsløst og lystig lynne. Eller som Hellesnes skriver: «[Hume] har hatt kjempeflaks.»
Så det er kanskje ikke så lett å lese seg til et bedre liv? Hva er det da som skal til? Og motsier ikke Hellesnes seg selv i både å kritisere biologiens dominans og samtidig forfekte utrustningens (genetikkens) betydning? Det som her kan synes selvmotsigende, er heller å betrakte som åpnende. I Om livstolkning synes målet å være å moderere fremfor å dirigere: «Søkinga etter ei einskapleg teoretisk innsikt som gjeld ’heile’ mennesket, må vel då seiast å vere basert på eit mistak» (s. 177). For hvor går grensene for sikker kunnskap? Er kunnskap om lykke å betrakte som sikker kunnskap? Spørsmålet er om ikke lykke kun kan betraktes som en livstolkning, som vanskelig kan gjøres til et etterprøvbart objekt.
Hellesnes fremstår som en skeptiker, men han vil ikke tas til inntekt for den form for skeptisisme som tar avstand fra at noe er mer sant enn noe annet. Det er betingelser ved livet vi sannsynligvis ikke kan tolke oss bort fra, og Hellesnes avslutter bokenmed å spesifisere: Det er tilfeldig når og hvor vi er født, vi lever et liv som ender med døden, vi kan tross alt resonnere fornuftig og vi vil ha så mye ut av livet som mulig. Hellesnes formulerer med dette et fellesmenneskelig behov: Vi streber alle etter å få mest mulig ut av livet. Så kan det være at vi i den vestlige verden forveksler dette med å eie mest mulig, nedlegge mest mulig eller tjene mest mulig – altså melke kloden mest mulig.

Lykkens filosofi Det siste tiåret har enkelte filosofer i Norge, med Lars Fr. H. Svendsen og Arne Næss i spissen, satt seg fore å skrive om filosofi for allmennheten, herunder med bøker som Livsfilosofi og Kjedsomhetens filosofi og Ondskapens filosofi. I fjor kom filosofen Einar Øverengets Lykkens filosofi, og etter å ha forholdt meg Seligmans skråsikre og konkluderende form er det deilig å lese Øverengets mer undrende tilnærming til lykken. For å ta sluttpoenget hans først: Lykke følger av at vi realiserer våre talenter, lever det livet vi ønsker å leve, at vi har betydningsfulle og gjensidige relasjoner, og at vi opplever kontroll i eget liv. Dette er ikke ulikt for eksempel Seligmans konklusjoner, og Øverenget refererer som Seligman til forskning som viser at positiv tenkning er viktigere enn all verdens suksess for oppnåelse av lykke. Øverenget har like fullt problemer med kravet om at vi skal tenke optimistisk, et krav han mener kan være en tung bør å bære, «så tung at veien til lykke blir en kilde til ulykke».
Hva mener så Øverenget om lykken? Jo, evnen til å tenke positivt avhenger av selvrespekt. Vi må gå grundigere til verks enn kun å instruere oss selv til å tenke positivt, «vi må tørre å bli viktige for oss selv». For Øverenget handler lykke om å forholde seg til hele seg selv, inkludert fortid, nåtid og fremtid. En forutsetning for lykke er å forholde seg til hele selvet, også nederlag, smerte og (kanskje paradoksalt nok) det å ikke lykkes. Øverenget skriver at «lykke dreier seg mer om vår selvopplevelse enn hva som skjer med oss», altså mer om hvordan vi håndterer våre opplevelser, enn hvordan vi har det. Et sterkt eksempel på dette, som også Øverenget refererer til, er Viktor Frankls beretning fra nazistenes konsentrasjonsleire. Under ekstremt marginaliserte betingelser erfarte Frankl at det var én ting nazistene ikke kunne ta fra ham, evnen til selv å bestemme hvordan situasjonen skulle påvirke ham.

Lykke for alle? Noe Øverenget ikke viser til, er at Frankl erfarte at det ikke var spesielt mange som virkelig evnet å skape sin egen mening under konsentrasjonsleirens betingelser. Og her berøres et viktig spørsmål: Er det alle forunt å være viktige for seg selv, å øke sin selvrespekt uansett betingelser? Øverenget «tror hemmeligheten ved lykke er å bli en god venn med seg selv». Neste påstand er at selvrespekten utvikles ved å forsøke å betrakte andre som viktige, og deretter betrakte seg selv på samme måte. Dette høres så enkelt ut. Øverengets idé om at vi øker vår selvrespekt i relasjon til andre, blir imidlertid noe uforløst i boken.
Hvis vi skulle fortsette der Øverenget avslutter: Betydningen av nære relasjoner, som ser, bekrefter og anerkjenner oss, er viktig fra fødselen av, og hele livet. Her bygges selvfølelse og tillit til andre mennesker. Om en ikke har denne tilliten, er det vanskelig, slik Øverenget foreslår, å betrakte andre som viktige. Spesielt om en betrakter nærhet og relasjoner som truende for selvet.
Jakten på lykke kan bli en intellektuell øvelse om vi ikke også tar i betraktning følelsenes betydning for selvfølelsen. Denne styrkes blant annet ved at vi både forholder oss til og tåler hele følelsesregisteret, ikke kun de positive følelsene. Som Vigeland viser: Et viktig kriterium for et sunt selvbilde er at en tør forholde seg til en variasjon av følelser. At en tør å være redd når en er redd, at en tør å være glad når en er glad, og at en tør å dele disse opplevelsene med andre. Dette krever for enkelte mer mot og sterkere vilje enn for andre, og her stiller vi til start med ulike handikap.

Psyk kjærlighet En fellesnevner for min bunke av bøker er at de med ett unntak er skrevet av akademikere, som via sin universitetstittel, sin belesthet og sitt yrke fremstår som skikket til å mene noe om vårt behov for og evne til å oppnå lykke. Men er de virkelig det? Og hvem har de snakket med?
Ellen B. Brodkorb og Espen B.-J. Jaer, som begge lever med store livsbelastninger som følge av alvorlig psykisk lidelse, har med boken To psyke – én kjærlighet skrevet et vitnesbyrd som er relevant for lykken og det gode liv. Her beskrives kjærligheten: Forelskelsen som ligner psykosen, og det å være der for hverandre som støtte når den ene må legges inn på sykehus. Forfatterne skildrer hvor viktig det er å kunne bidra med noe meningsfullt, som å skrive og fortelle sin historie, og de beskriver sorg og tristhet som helende og vitaliserende følelser. Her berører de et viktig punkt: Noen lever rett og slett med større livsbelastninger enn andre. Brodkorb og Jaer tar utgangspunkt i sterke dimensjoner ved livet, som redsel, smerte, skuffelser, ensomhet og savn. Og med ett er vi over i det allmennmenneskelige. For hvem har ikke opplevd redsel, smerte, skuffelser, ensomhet og savn? Her kan vi lære noe av Brodkorb og Jaer om å akseptere også disse sidene ved livet, og verdien av å ha noen ved vår side – uansett. Noen som gir oss verdi når vi forholder oss til det vi synes er vanskelig ved oss selv.
Om vi nå tar med oss alt det som så langt er sagt om positiv tenkning og engasjement, begynner vi kanskje å nærme oss noen sannheter om lykken og det gode liv? Men først må vi vende blikket utover, bort fra oss selv.

En lykkelig kapitalistisk kultur? Er lykkelitteraturen kun et individuelt anliggende? Kari Vigeland poengtererat vi primært lever i et informasjonssamfunn, ikke et kunnskapssamfunn. Hun påpeker det opplagte: Informasjonssamfunnet gir store muligheter for sammenlikning, og for overflatiske og feilaktige oppfatninger av andre. Det er i dette spenningsfeltet kampen om lykke utspiller seg oss såkalte individualistiske (uavhengige), men like fullt så konforme (avhengige) mennesker imellom. Og lykkens betingelser i en markedsstyrt kultur kan vi kanskje få noen nye tanker om hos sosiologen Richard Sennett og hans The Culture of the New Capitalism.
Sennett beskriver vårt samfunn som en flytende modernitet, preget av hastighet og grenseløshet. Vi skal selge oss som merkevarer. Og jeg vil tilføye at en merkevares verdi kjennetegnes  ved dens betydning for andre, ikke for seg selv. Dette skjer i en vekstbasert konsumentkultur der det aldri kan bli nok, og der omstilling, identitetsmangfold og ny kompetanse belønnes til fordel for struktur, langsiktighet og stabile verdier. Lykke vil under slike betingelser lett forveksles med behovet for å vise seg frem som vellykket, i form av jobb, eiendeler, aktiviteter eller venner. I et slikt samfunn har økonomien og materialismen bedre kår enn selvfølelsen, og lykkelitteraturen kan i en slik kontekst forstås som uttrykk for en mangeltilstand i vår kultur.

Skammen over ikke å lykkes kommer som et resultat av å skuffe seg selv og andre, av å ikke strekke til, ikke være god. Eller enda mer grunnleggende – ikke ha nok verdi. Dette gir en svak kollektiv struktur, og under slike betingelser stilles det store krav til det å leve i henhold til egne verdier. Sennett er opptatt av at vi trenger opplevelsen av å gjøre ting for vår egen del, men også å føle oss viktige i en større sammenheng. Vi trenger også å oppleve sammenheng i livet. Søken etter lykke blir raskt meningsløs om det hele er motivert av verdier utenfor selvet. I kampen om lykken utfordres vi stadig av all den støy og informasjon som omgir oss – alle budskap om våre «frie» valg og muligheter. Som en av hovedpersonene i teaterstykket Mens vi venter på Godot av Beckett sier: «Nå er vi lykkelige. Hva gjør vi nå, da?»


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>