>Minibiografi Prosa 04|07

Universalpragmatikeren. Om Gunnar Skirbekks 50-årige forfatterskap.

Svein Sundbø



<empty>

Dette er kun et lite utvalg av Gunnar Skirbekks utgivelser. Se http://ask.bibsys.no eller Svein Sundbøs bibliografi for en fullstendig oversikt.

Gunnar Skirbekk
Nihilisme. Eit ungt menneskes forsøk på å orientere seg
151 sider. Johan Grundt Tanums Forlag 1958

Gunnar Skirbekk
Nymarxisme og kritisk dialektikk
92 sider.
Pax Forlag 1970

Gunnar Skirbekk
Politisk filosofi 1 og 2
204 og 258 sider
Universitetsforlaget 1972

Gunnar Skirbekk og Nils Gilje
Filosofihistorie 1 og 2
518 og 485 sider
6. reviderte utgave av Politisk filosofi 1 og 2
Universitetsforlaget 1996

Gunnar Skirbekk
Nihilisme. Eit ungt menneskes forsøk på å orientere seg.
Med forord førti år etter. 120 sider
Pax Forlag 1998

Gunnar Skirbekk
Undringa
I serien Filosofisk essayistikk på nynorsk
240 sider
Universitetsforlaget 2002

Gunnar Skirbekk
Den filosofiske uroa.
I spenninga mellom tvil og tru
183 sider Universitetsforlaget 2005

I 1937 blei Gunnar Skirbekk født på Hamar. Men et like viktig merkeår i en presentasjon av fagpersonen og forfatteren er 1958, året 21-åringen skrev og publiserte debutboka. Den bråmodne Nihilisme? Eit ungt menneskes forsøk på å orientere seg vakte berettiget oppsikt. Medisinstudentens filosofiske essay (han hadde tenkt å bli psykiater, men valgte filosofien etter første avdelings eksamen) fikk svært god mottakelse. Det hører til sjeldenhetene at en faglitterær debutbok får rundt 50 anmeldelser!
Under arbeidet med boka kom Skirbekk i kontakt med Hans Skjervheim, og de forblei nære venner. Begge var blant de mest sentrale aktørene i den såkalte positivismedebatten utover i 1960-årene (blant annet som kritikere av Arne Næss’ logisk-empiristiske, «objektivistiske» filosofi). Det var også ved initiativ fra Skjervheim, og i neste omgang fra Asbjørn Aarnes og Egil A. Wyller, at Skirbekk som ung og ukjent student fikk debutere som forfatter. Til grunn for debutboka lå et eksistensialfilosofisk engasjement som har fulgt Skirbekk gjennom hele hans forfatterskap.
Fra 1960 studerte Skirbekk filosofi på heltid. Han dro utenlands, først til Paris, der han blant andre møtte Gabriel Marcel, og seinere til Tübingen, der han møtte Martin Heidegger. Tilbake i Norge tok han magistergraden i filosofi med avhandlingen Sanningsproblematikken hos Heidegger ved Universitetet i Oslo, med fransk og fysiologi som støttefag. Han blei så, etter initiativ fra professor Knut Erik Tranøy, hjelpelærer i filosofi ved Filosofisk institutt ved Universitetet i Bergen høsten 1962, hvor han to år seinere blei fast ansatt som universitetslektor.
Tverrfaglig tvers gjennom Skirbekk har alltid hatt stor sans for faglige reiser og å knytte internasjonale kontakter. I 1966–67, under Vietnam-krigen, var han «research assistant» for Herbert Marcuse og Avrum Stroll ved University of California, San Diego, et universitet han senere vendte tilbake til som gjesteforsker. Fra 1972 var han også med på de seminarene den jugoslaviske Praxis-gruppa arrangerte, først på Korcula og seinere i Dubrovnik. Gjennom Ivan Supek blei han i 1975 tatt med i arbeidet i Pugwash, og seinere blei Skirbekk tatt med i redaksjonen for tidsskriftet Praxis International.
På 1960-tallet var Skirbekk med i de mange universitets- og utdanningspolitiske diskusjonene, og hans synspunkter, blant annet i en avispolemikk med Kristian Ottosen i 1969, hadde brodd mot den såkalte Ottosen-komiteens innstilling til omorganiseringen av universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Skirbekks skolepolitiske posisjon sprang ut fra den tyske universitetstradisjonen, med like mye vekt på (allmenn)dannelse som utdannelse, og han har alltid vært talsmann for tverrfaglighet og vitenskapelig samarbeid over fag- og fakultetsgrensene. Derfor har han også undervist og forelest ved en hel rekke institutter på ulike universitet. Og filosofisk skolering og dannelse gjennom examen philosophicum var og er et av Skirbekks faglige hjertebarn.
Hans store innsats innenfor norsk pedagogikk og skolepolitikk rommer også aktiv deltakelse i diverse offentlige styrer, utvalg og komiteer der han har vært i en unik posisjon som premissleverandør både for myndigheter og den opposisjonelle motmakt. I det hele tatt har han midt oppe i sitt faglige virke brukt mye tid på organisasjonsarbeid av ulikt slag, og han har opparbeidet seg et stort nasjonalt og internasjonalt nettverk.

Debattanten Midt under studentopprøret sender Skirbekk ut en brannfakkel av en tidsskriftsartikkel, «Kulturradikalismen – kapitalismens lausunge», der han erklærer at «poetokratiets tid er forbi», at litteratveldet er over. Med det mente han å konstatere at litteratene som de viktigste samfunnskritikere og opinionsdannerne er blitt erstattet av samfunnsforskerne og filosofene. Dette vakte stor debatt.
Samme år, i 1970 disputerte han med sin avhandling Truth and Preconditions: An Interpretation of Heidegger´s Theory of Truth, og samme meget aktive år gav han ut to publikasjoner: debattboka Nymarxisme og kritisk dialektikk og Innføring i politisk filosofi. Den sistnevnte er ei førsteutgave til det som skulle bli lærebok i filosofihistorie. Seinere blei dette et samarbeidsprosjekt med kollega Nils Gilje, og etter hvert er boka blitt oversatt til en rekke språk, deriblant kinesisk og usbekisk. Historien om den usbekiske oversettelsen viser litt av denne bokas internasjonale betydning: Utpå høsten 2001 tok Skirbekks faks til å tikke. Det kom brev fra det Soros-finansierte (og Popper-inspirerte) «Open Society Institut» i Tasjkent i Usbekistan, med spørsmål om man kunne få lov til å oversette og utgi læreboka i filosofihistorie. Et halvt år seinere forelå boka Falsafa Tarikhi – til gratis utdeling til 63 institusjoner for høgere utdanning «with the purpose of open and democratic development in Uzbekistan».
 Økolologiske utfordringer Gunnar Skirbekk var i likhet med Arne Næss tidlig ute med alvorlige betraktninger rundt forholdet mellom menneske, samfunn og natur. I 1972 utgav han skriftet Økologi og politikk, og i flere seinere arbeider diskuterer han forholdet mellom de økologiske utfordringene og trekk ved det moderne samfunn, enten det er kapitalistisk økonomi, marxistisk ideologi eller demokratisk flertallsstyre. Seinere har han diskutert det etiske grunnlaget for begrepet «bærekraft», med kritikk av etisk antroposentrisme.
Etter initiativ fra Jürgen Habermas gav Skirbekk i 1977 ut en antologi over sannhetsteori (Wahrheitstheorien) på Suhrkamp forlag, der kjernedelen i Skirbekks doktorgradsavhandling er med. Antologien fikk stor utbredelse og blir fremdeles brukt ved flere tyske universiteter. Filosofisk forsvarer Skirbekk en «post-skeptisk rasjonalisme», med vekt på argumentasjon og offentlig meningsdannelse, i tråd med Habermas og den seinere Frankfurterskolen, men med større vekt på en språkkritisk holdning inspirert av analytisk filosofi (særlig ved en prakseologisk tolkning av ansatser fra den seine Wittgenstein).

Trasp og pønsk I 1979 blei Gunnar Skirbekk professor i vitenskapsfilosofi ved Universitetet i Bergen og tok initiativ til etablering av et vitenskapsteoretisk forum ved UiB, et initativ som resulterte i Senter for vitenskapsteori (SVT) som en permanent, interfakultær institusjon fra 1987. Skirbekk var leder ved senteret fra starten og til 1991, og i to seinere perioder.
Fra 1979–83 var han sammen med Kjell S. Johannessen også redaktør forNorsk Filosofisk Tidsskrift. I det orwellske året 1984 var han særdeles produktiv – jeg har ikke mindre enn 34 innførsler i mitt eget bibliografiske verk over hans faglige forfatterskap dette året.
I tillegg til den vitenskapelige sjanger i avhandlinger og artikler, og de pedagogiske i lærebøker, har Skirbekk særlig dyrket essayet som filosofisk-litterær sjanger. Og så skriver han så godt på nynorsk! (Og står i så henseende i en stolt tradisjon fra Vinje over Garborg til hans samtidige Skjervheim og Jon Hellesnes.) I 1984 utgav han essaysamlingen Ord og i 1987 samlingen Til Djevelens forsvar. Disse inneholder både litterære perler og fagfilosofiske tanker til å få vett og forstand av. I sine essay skriver Skirbekk folkelig, klart og uhøytidelig, med en personlig og poengfylt stil. Han skriver også om hverdagslige fenomen og allmennmenneskelige tema, fra kattens vesen og hestens fortrøstningsfulle blikk til Høyre-bølge og populisme, og fra ferdaminner i USA til den norske væremåten – det hele ut fra et tre-delt grep, som han kaller «dikt, trasp og pønsk». Skirbekk er en hund etter å avdekke sjuskete argumentasjon, tilslørende ordbruk og uforpliktende (men ideologisk ladet) prat – og til å fornye begrep og uttrykk. Kritikken råker det elegant sagte og slett tenkte, og inngår i en kamp mot uheldige former for anti-intellektualisme (medregnet den hos AKP(ml), som Skirbekk tok sine runder med på 70- og 80-tallet).
I tiåret fra 1986 til 1996 utgav Skirbekk en rekke utenlandske antologier, blant annet i samarbeid med tyske og kinesiske kolleger. I 1994 etablerte han et utvekslingsprogram («Marco Polo») for komparative studier i kulturell modernisering, mellom East China Normal University i Shanghai og UiB. Antologien Philosophy Beyond Borders (1997) inngår i dette samarbeidet.
I årene 1995–96 var han knyttet til ei etikk-gruppe, under ledelse av Dagfinn Føllesdal, ved Center for Advanced Studies ved Det Norske Videnskaps-Akademi. Skirbekk blei seinere innvalgt i Akademiet. I 1999 blei han også innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. I perioden 1996–99 var han medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, og i bokform utkom hans innspill om ytringsfrihet i antologien Vit og vitskap (1998). I 1998–2000 ledet han ei faggruppe om demokrati og deltaking, nedsatt av Det norske Arbeiderparti, med en rekke publikasjoner i 1999, bl.a. om «Føresetnader for ein god politisk kultur». Den ideologikritiske Skirbekks teoretiske ytelser og «moderniserende» ideskaping for DNA gikk nok i en litt annen retning enn Anthony Giddens’ innsats for Blairs Labour Party. Skirbekks «tredje vei og standpunkt» gav lite spillerom for nyliberalistisk markedsfundamentalisme i det norske sosialdemokrati, for å si det sånn.
I år 2000 blei Skirbekk invitert til å gå inn i det ledige professoratet etter Michael Theunissen ved Freie Universität i Berlin, for vintersemesteret 2000–2001. Resultatet av Skirbekks arbeid i Berlin er blant annet nedfelt i hans artikler i festskriftene til Dietrich Böhler (2002) og Karl-Otto Apel (2003).

Undring og uro I 2002 blei Skirbekk valgt til leder for Vestnorsk nettverk, et samarbeid mellom UiB og de åtte høgskolene i vestlandsregionen for å styrke forskerutdanningen vestpå, og han blei også engasjert som professor-II ved Høgskulen i Volda. Samme år kommer essaysamlinga med den pregnante tittelen Undringa. Skirbekks undrende holdning mellom tvil og tro materialiserte seg igjen i 2005 i monografien Den filosofiske uroa, hvor han tar opp igjen De Store Eksistensielle Spørsmål, slik at sirkelen mellom den unge nihilisme-spørrende Skirbekk i en viss forstand sluttes med den eldre, modne Skirbekk – like undrende i spenningsfeltet mellom dagens fundamentalisme og relativisme.
Dette lille risset av Gunnar Skirbekks faglige virke viser at han sjangermessig har spent svært vidt i sitt forfatterskap; fra eksistensielle essay til innspill i den pågående politiske debatten og til produksjon av lærebøker og vitenskapelige artikler. Hans faglige hovedvirke gjelder vitenskapsteori og politisk teori, med ideologikritiske overtoner og kulturkritiske undertoner. Hans filosofiske posisjon står mellom Karl-Otto Apel og Jürgen Habermas på den ene siden og Ludwig Wittgenstein på den andre. I likhet med Albrecht Wellmer arbeider Skirbekk med en mer pluralistisk og eksempel-orientert forutsetningsanalyse av talehandlinger og samhandlinger (en «melioristisk» transcendental-pragmatikk, som fagfilosofene sier), der spørmål om argumentativ og selvreferensiell gyldighet står sentralt, med klar brodd mot reduksjonisme i gyldighetsproblematikken, hva enten den kommer fra naturaliserende scientister eller postmodernistiske humanvitere og mediefolk.
Utover hans egne originale fagfilosofiske arbeider er han også en fenomenal formidler av andres tankegods, ikke bare som dyktig lærebokforfatter, men kanskje aller mest som en særdeles aktiv og initiativrik redaktør av en lang rekke av nasjonale og internasjonale antologier og samlingsverk. Et godt eksempel er den siste antologien Skirbekk er ansvarlig for, Striden om sanningen (Daidalos 2004), med bidrag av Karl-Otto Apel, Albrecht Wellmer, Richard Rorty og Jürgen Habermas.
I august 2005 avsluttet Skirbekk sin lange fagfilosofiske karriere ved UiB, men emeritusen er fremdeles like virksom. I skrivende stund leder han sammen med Georgios Anagnostopoulos et internasjonalt symposium i Hellas, med den megetsigende og typiske tittelen «Rationality, religion and modernity».
Tidligere i år blei Skirbekks 70-årsjubileum blant annet markert med artikkelsamlingen Timely Thoughts. Turning of Philosophy, Language and Practice utgitt i Shanghai og i USA. Og som det seg hør og bør en sannhetssøkende, nynorskskrivende Hamargutt med universalpragmatisk forståelseshorisont, med utsyn over Bergen by og med utsøkt internasjonalt tilsnitt, så blei den evigunge 70-åringen hyllet med et eget internasjonalt festskrift og et internasjonalt symposium ved Universitetet i Bergen den 28. august 2007. Og det er ikke første gang Skirbekk hylles av UiB: I 1996 mottok han universitetets høyeste utmerkelse: Lauritz Meltzers pris for «særlig fremragende vitenskapelig virksomhet».


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>