>Artikler Prosa 04|07

>Agenda: «Vi tar kuttene ute» Realiteter og begreper i miljøprosaen Av Nina Dessau

Nina Dessau

«Vi skal ta kuttene ute,» sier den norske regjeringen. Men skaper Norges «kutt ute» en reell reduksjon i verdens klimagassutslipp, eller tvert imot en økning? Prosa har bedt Nina Dessau gi en oppdatering av realiteter og begreper i miljøprosaen, blant annet ved å nylese rapporten Vår felles framtid.

Prosa 04 2007
«De tjue årene som er gått siden Brundtland-rapporten, har vært de minst bære­kraftige i menneske­hetens historie.»

Rapporten som Brundtland-kommisjonen la fram for tjue år siden, Vår felles framtid, ble behørig minnet internasjonalt tidligere i år. Den enorme prestisjen Gro Harlem Brundtland opplevde etter utgivelsen av sin rapport, skulle igjen utnyttes i FN for å fremme ideen om «karbonnøytralitet» for rikere land. Samtidig presenterte den norske regjeringen sine klimaplaner, og karakteriserte dem som meget ambisiøse. Et av hovedbudskapene var at «vi skal ta kuttene ute». Men stadig flere fakta tyder på at Norges «kutt ute» ikke fører til en reell reduksjon i verdens klimagassutslipp, men tvert imot en økning.
Brundtland-rapporten var et fantastisk stykke arbeid. Leser man rapporten nå, blir man først og fremst slått av hvor aktuell den er. Det skyldes selvfølgelig at svært lite har skjedd når det gjelder rapportens sentrale budskap: at vi måtte dreie utviklingen i en ny retning: «We are unanimous in our conviction that the security, well-being, and very survival of the planet depend on such changes, now.» Dette var rapportens konklusjon. Endringsforslagene var mange, og ble betraktet som realistiske. Men de forutsatte at vi brøt med vante mønstre: «The time has come to break out of past patterns.»
Vi vet hva som skjedde: Vi gjorde det stikk motsatte. De tjue årene som er gått siden Brundtland-rapporten, har vært de minst bærekraftige i menneskehetens historie. Mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov, har minket for hvert eneste år. På det mest grunnleggende – «the very survival of the planet» – kan man i dag lese rapporten som en påminnelse om at vi allerede for tjue år siden visste det vi trenger å vite om klimaendringer.
Optimismen regjeringen viste ved årets begynnelse, har avtatt noe. Det er mange grunner til det. En av dem er kritikken av «kuttene ute»-politikken. Er denne løsningen etisk forsvarlig? Mange kritikere sier nei, samtidig som en rekke studier av prosjektene som skal sørge for at vi får gjennomført «kuttene ute», viser at prosjektene ikke gir global utslippsreduksjon.
I juli kom det fram at regjeringen måtte utsette sitt prestisjetunge kjøp av utslippskreditter fordi det var vanskelig å finne troverdige leverandører. Kjøp av slike kreditter er likevel fremdeles en sentral del av regjeringens politikk – det er i alle fall ikke kommet signaler om noe annet hittil.

Begrepsforvirring De to begrepene «kvotehandel» og «karbon- eller utslippskreditter» som kan kjøpes i fattigere land, brukes fremdeles om hverandre. Det er ikke pedanteri å være nøye med forskjellen: Den er faktisk ganske avgjørende når det gjelder målet: å kutte klodens totale drivhusgassutslipp, og dermed sikre vår felles framtid.
Forskjellen er at en kvote er en andel av en bestemt mengde, for eksempel mengden av utslippene som EU-landene har blitt enige om som tak. Handel med kvoter er handel med andeler av en bestemt, begrenset mengde klima-gassutslipp. Når mengden som tillates sluppet ut er begrenset, er en kvote en rettighet til å slippe ut en bestemt andel av en begrenset mengde klimagasser. Når denne mengden begrenses ytterligere, vil hver kvote bli dyrere. Systemet i EU har ikke vært effektivt hittil, blant annet fordi den totale mengden utslippsrettigheter har vært altfor stor – og kvotene delt ut gratis etter bedrifters behov.
Men dersom mengden av tillatelser reduseres så det monner, kan det føre til reelle utslippskutt. Det vil kreve en politisk handlekraft vi ikke har sett hittil, men som kanskje vil komme når klimaendringer ikke bare rammer «fattige land», men også betydelige deler av befolkingen i Europa, USA og Australia.
Det er vanskelig å se hvordan vi skal komme utenom å bruke selve prinsippet med kvoter: Vi bør alle få deler av retten til å slippe ut klimagasser. Men retten bør begrenses, og begrensningene må bli større. Hvordan denne retten faktisk skal forvaltes, og eventuelt deles ut, blant land i nord og sør, blant bedrifter, kommuner og eventuelt individer, er det viktigste politiske spørsmålet i vår tid.
Der hvor det ikke finnes noe tak på utslippene, finnes det imidlertid ingen kvoter. Mekanismene i Kyoto-avtalen som skal tillate kjøp av karbon- og utslippskreditter, altså la oss «ta kuttene ute», kalles «den grønne utviklingsmekanismen» (Clean Development Mechanism, CDM). Her handler det ikke om å redusere utslipp, men om å begrense utslippsøkningene i forhold til det man antar ellers hadde skjedd. Og det sier seg selv at kjøp av karbon- eller utslippskreditter ikke nødvendigvis betyr at konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren går ned.
Til tross for kritikken er likevel «kuttene ute» versus «kuttene i Norge» fremdeles en av hovedpremissene for den norske klimapolitikken. Det forutsettes at vi disponerer metoder som faktisk fører til en reduksjon av verdens klimagassutslipp. Denne delen av klimadebatten har hittil stort sett engasjert et fåtall fagfolk, men bør ikke forbli en debatt for spesielt interesserte. Det er «the very survival of the planet» det gjelder, og klimaet i offentligheten er slik at det er interesse for disse spørsmålene – selv om det kan være vanskelig å gripe både realiteter og begreper. Men mange engasjerer seg, ingen kan unngå å legge merke til at klimasaken er høyere på medienes dagsorden enn på lenge. Også to av årets litteraturfestivaler, Bjørnsonfestivalen i Molde og Kapittelfestivalen i Stavanger, har valgt klimaet som hovedtema.
Det er altså etter hvert bred enighet om at utslippskutt finne sted globalt for at våre menneskelige sivilisasjoner skal bestå. Men hvor og hvordan skal det kuttes? Regjeringen tenker både på kvotehandelssystemet og på kjøp av karbon- eller utslippskreditter innen «den grønne utviklingsmekanismen» (CDM) fra Kyoto-avtalen, når den snakker om å ta en betydelig andel av kuttene «ute». Men  det er dessverre sannsynlig at CDM, som brukes som argument for «å kutte utslippene ute», snarere har økt utslippene globalt enn å redusere dem.

Fødselshjelper for Kyoto Kyoto-protokollen hadde en trang fødsel. Det var opplagt maktpåliggende at USA skulle være med, dersom en klimaavtale skulle ha noen sjanse til å bli effektiv. Dette var selvfølgelig en skeiv forhandlingssituasjon. Så da USA, med god støtte fra Norge, gikk sterkt inn for den grønne utviklingsmekanismen, hadde landet gode forhandlingskort på hånden. Det er ingen tvil om at ordningen er attraktiv. Industriland kan investere i CDM-prosjekter i utviklingsland og få godskrevet kreditter fra prosjektene, og på den måten oppfylle sine klimaforpliktelser uten å endre stort på sin egen virksomhet.
Forhandlingene lyktes, for så vidt. USA skrev under, og Kyoto-avtalen kom i havn med et nødskrik, om enn ganske utvannet. Men, som vi vet, nektet den sittende amerikanske presidenten å ratifisere den. Kyoto-avtalen ble dermed vannet ut til ingen nytte. Noen organisasjoner hadde fra starten av vært svært skeptiske til CDM. De varslet at mekanismer som gjør det mulig å velge avgrensede, billige løsninger, vil stå i veien for de verdensomspennende strukturelle endringene som er nødvendige. Selvfølgelig er det nettopp at løsningene er avgrensede og billige som gjør dem attraktive. De tillater jo oss å fortsette med «business as usual». Så langt.
Norge har altså vært en av de ivrigste forkjemperne for kvotehandel og karbon- og utslippskreditter. Ikke rart: En rapport fra Cicero-senteret for klimaforskning ved Universitetet i Oslo viste at Norge er et av de landene som har mest å tjene på slik handel.1 Samtidig pekte Cicero-rapporten på at et slikt system kunne svekke miljøeffekten av en klimaavtale betydelig, og ikke stimulere utviklingen av ny teknologi. De aller fleste gledet seg imidlertid uten forbehold over at Kyoto-avtalen kom i havn. Et sted må man jo begynne. I den senere tid har kritikken av karbonmarkedet som nevnt fått et mer konkret og ikke bare et prinsipielt innhold. 

Svindel Aviser som Financial Times og The Guardian og tidsskrifter som Nature og New Scientisthar rapportert om CDM-prosjekter som er lite effektive, og at det foregår en betydelig andel svindel. Norsk presse har gjengitt informasjonen om at tre av de sytten selskapene som på verdensbasis er godkjente til å verifisere CDM-prosjekter, har vist seg så inkompetente at det nå stilles spørsmålstegn ved rundt 20 prosent av de angivelige CO2-kuttene CDM har stått for.2 Rent kommersielle prosjekter som ikke gir lavere utslipp av klimagasser, har blitt godkjent. Forfalsket informasjon eller rent oppdiktede prosjekter har kommet med. Disse kredittene blir likevel fremdeles i stor utstrekning brukt i Europa for å rettferdiggjøre økninger i egne utslipp, selv om denne svindelen er avslørt.
Betraktet med velvilje kan slurv og svindel anses som startvansker, eller noe i likhet med det normale svinnet som finner sted i et hvilket som helst marked. CDM-jukset burde likevel føre til større uro enn det som hittil er framkommet offentlig. Ettersom de fleste land som har forpliktet seg til å nå de beskjedne målene Kyoto-protokollen setter, ønsker å dekke en del av sine forpliktelser gjennom slike utslippskreditter, kan man trygt regne med at antall CDM-prosjekter vil vokse i årene som kommer – fram til Kyoto-forpliktelsene skal oppfylles innen 2012.
Det er foruroligende at FN ikke har reagert sterkere på manglene ved tre av de selskapene som skal godkjenne prosjektene. Avsløringene skapte riktignok reaksjoner, men styreformannen i CDM bestemte likevel å ikke trekke selskapenes godkjenning, og vil ikke engang offentliggjøre navnene på firmaene. (I hvert fall ett av dem, britiske Ernst og Young, har blitt identifisert i andre kilder.) Hvorfor dekke over alvorlig slurv og svindel i en så viktig sak? Hvorfor framsettes ikke krav om kort og godt å få pengene tilbake? Når kjøpere av verdiløse kreditter ikke protesterer, er det fordi at i dette markedet har kjøperne og selgerne samme interesse i å påstå at produktet har verdi – uansett. Men det tærer på troverdigheten når CDM-styret, som i prinsippet står for en uavhengig kontroll, selv beskytter selskapene.

Overser markedseffektene En annen type kritikk er imidlertid enda mer grunnleggende. Nemlig at et system som i utgangspunktet er basert på tiltro til at karbonmarkedet kan bidra til å løse klimaproblemer, ikke skal ta effektene i dette markedet med i betraktningen.
For tre år siden samarbeidet forskere fra Statistisk sentralbyrå med Det nasjonale statistikkbyrået i Kina for å studere resultatene av prosjekter som renser råkull i Kina. Råkullet brenner bedre når det er renset, slik at mindre CO2 slippes ut for samme mengde energi. Derfor kan slike prosjekter falle inn under CDM. Forskerne viste at de indirekte virkningene i energimarkedene nøytraliserte store deler av utslippsreduksjonen i prosjektene. De fant ut at dersom man tok i betraktning effektene som prosjektene fikk på markedet, kunne man bare konstatere at effektivisering av kullforbruket førte til økt energiforbruk og økte utslipp av CO2.3
Det betyr slett ikke at slike prosjekter er dårlige. Isolert sett er de trolig gode utvik-lingsprosjekter. Men så lenge de fører til økte og ikke reduserte utslipp, blir det feil å bruke disse prosjektene som kompensasjon for utslipp i rikere land. Hvis målet er samlet reduksjon av verdens utslipp, kan ikke kuttene tas «ute» gjennom slike prosjekter.

Energi og vekst Bygging av en hydroelektrisk dam i Kina regnes altså som kutt i utslippene dersom man antar at byggingen ikke hadde funnet sted uten den ekstra finansieringen karbonkredittene gir. Slike prosjekter kan være meget gode grønne utviklingsprosjekter. Men selvsagt kan et damprosjekt bare føre til en reduksjon av utslippene dersom energien den produserer reelt erstatter annen og mindre ren energi – altså at vannkraften faktisk fortrenger fossile brensler.
I realiteten er det høyst usannsynlig at dette skjer. Tvert imot: Det er langt mer sannsynlig at den totale økningen av tilgjengelig energi (hydro + kull) vil fyre opp under den økonomiske veksten som er årsaken til de store utslippsøkningene. Kinas fortsatte økonomiske vekst er helt avhengig av en betydelig økning av den totale tilgjengelige energien. Selv med bedret energieffektivitet, må mengden tilgjengelig energi økes betraktelig dersom veksten skal fortsette i noenlunde samme tempo. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare for Kina. Problemet er selvsagt at CDM-prosjekter brukes som påskudd for ikke å redusere utslippene i de landene som kjøper kredittene.
I flere CDM-prosjekter foreligger det dessuten knapt noen påstand om at de vil redusere utslippene. Et interessant eksempel er såkalt «gassflaring». Flaring av gass finner sted på oljefelter i svært mange land: Det består i at biproduktet av oljeproduksjonen, gassen, brennes på stedet. To CDM-prosjekter som tar sikte på å redusere gassflaring i Nigeria, ble godkjent på slutten av fjoråret. Et av dem er også et av verdens største CDM-prosjekt. Det internasjonale partnerskapet mot gassflaring støtter blant annet Nigeria, Russland, Algeria, Angola og Indonesia i prosessen med å få karbonkreditter – for å redusere gassflaringen. Mange av «kuttene ute» vil altså gjelde slike prosjekter.
Det er ikke småtterier det handler om. Mengdene av naturgass som flares hvert år tilsvarer en fjerdedel av USAs gassforbruk, eller nesten en tredjedel av EUs forbruk. Det som flares i Afrika, tilsvarer halvparten av denne verdensdelens kraftforbruk. Hensikten med å redusere gassflaringen, er ikke å redusere de totale CO2-utslippene. Rashad Kaldany, direktør for olje-, gass-, gruve- og kjemikalieavdelingen i Verdensbanken, sa det slik under «Globalt forum for flaring og gassutnyttelse» i Paris i desember i fjor: «Dette er hva man oppnår ved å redusere gassflaring: Å minske CO2-utslippene på samme tid som man åpner nye økonomiske muligheter ved å benytte gassen, og samtidig forbedre energisikkerheten ved å øke tilbudet.» Her skal man altså redusere utslippene og øke tilbudet av fossilt brensel i en og samme håndvending. Uttalelsen burde ha vakt oppmerksomhet.
Det har den ikke gjort, blant annet fordi det er stor enighet om at reduksjon av gassflaring er positivt. Den nevnte direktøren har helt rett når han sier at gassflaring skader miljøet, og at landene går glipp av en energikilde som er renere og ofte billigere enn andre tilgjengelige kilder. Reduksjon av flaringen kan derfor kalles en betydelig «Environmental Protection» på lokalt og regionalt plan. Men karbonkreditter skal jo gis for prosjekter som takler det globale problemet: klimakrisen og utslippene som forårsaker den. Og det blir ikke mindre utslipp av at gassen brennes i et hjem eller i en bedrift, istedenfor ute på oljefeltene.
Man kan gjerne hevde at gassen som benyttes vil erstatte andre, mindre rene energikilder, for eksempel olje eller diesel. Men det er lite sannsynlig at det kommer til å skje. Verdensbankens direktør beskriver på en svært levende måte det enorme behovet for energi i Nigeria, og hvordan mangelen på energi bremser den økonomiske utviklingen. Akkurat som for Kinas del er fortsatt økonomisk vekst både i Nigeria og i de landene nigeriansk olje eksporteres til, avhengig av mer energi. Direktøren viser til Saudi-Arabia som et godt eksempel: Gassen som ble spart ved å begrense flaringen, dannet grunnlaget for en vellykket petrokjemisk industri. Man kan gjerne mene at dette er en utmerket løsning, alt tatt i betraktning. Men å tro at dette vil redusere globale utslipp, bare fordi selskapene har fått karbonkreditter som ekstra insitament, er fåfengt.
Dersom flaringen virkelig begrenses, er det gledelig. Flaring av gass i Nigeria har preget hele miljøet i Niger-deltaet i flere tiår. Den har skapt enorme lidelser blant befolkningen, og ødelegger fremdeles livsgrunnlaget og helsa for mange, og bidrar til uro og kaos i området.4
Lovene som regulerer gassflaring kom på plass alt i 1969, og fra 1984 har dette i utgangspunktet vært forbudt i Nigeria. Regjeringen har imidlertid gitt dispensasjoner fra forbudet, og i andre tilfeller delt ut bøter.

Bonus for lovbrytere I 2005 fastslo Nigerias høyesterett at flaring er et grovt brudd på menneskerettighetene, samt retten til liv og verdighet i henhold til den nigerianske grunnloven. Retten fastslo også at den eksisterende lovgivningen allerede gjorde flaring til en forbrytelse («a crime»). Men selskapene, spesielt Shell som var først på plass, fortsatte flaringen uanfektet. Argumentet deres var at ettersom loven ikke blir fulgt, er den ikke operativ og kan overses.
Det siste er at selskapene betales bonuser for å slutte å bryte loven. Men å gi bonus til de mest forurensende selskapene kan selvsagt føre til større utslipp. For når vedvarende, alvorlig miljøkriminalitet honoreres, sender man et sterkt signal: Det lønner seg å bryte miljølovgivningen i landene med CDM-prosjekter. Riktignok har selskapene aldri sagt rett ut at «vi skal fortsette å gjøre livet ditt til et helvete, dersom vi ikke betales for å slutte». Men de har formidlet budskapet så tydelig at både FN og Verdensbanken ikke er i tvil: Man kan ikke forvente at selskapene følger loven – at forurenserne vil betale. Man må betale dem.
Hvordan kan dette redusere utslippene? Er det ikke mer sannsynlig at det vil øke dem? Uansett hvor godt man vurderer prosjektet til å være, som argument for å slippe tilsvarende utslippskutt i rikere land, holder det simpelthen ikke.

Greenfreeze, brownfreeze Over halvparten av kredittene som er utbetalt hittil, gjelder prosjekter med mål om tilintetgjørelse av gassen HFK-23. Denne gassen, som er over 11000 ganger mer potent som drivhusgass enn CO2, er et biprodukt av den mest brukte teknologien for å produsere kjøleskap, luftkjøleanlegg med mer.
Et spesielt skandaløst tilfelle har fått mye omtale: Et kinesisk selskap solgte utslippskreditter for tre milliarder kroner i fjor, etter å ha bekostet renseutstyr for 30 millioner. Det tilfellet er nok ekstremt, men oppskriften er blitt brukt av mange: Det er enkelt og relativt billig å installere en forbrenningsovn for å brenne HFK-23, og selskapene tjener millioner på kredittene – mer enn fra salget av avkjølingsproduktene. Bedriftseierne, bankene og karbonkreditt-firmaene som satte i stand CDM-prosjektene, tjener store summer. Problemet er for det første at slike fabrikker produserer andre forurensinger som ikke er drivhusgasser, men som er ødeleggende for det lokale miljøet. For det andre bedømmes det potensielle overskuddet fra HFK-23-brenning som så høyt at dette blir en subsidiering som fører til mer forurensing enn man ellers ville ha fått.
Firmaet Arreon, som mener å være det største av firmaene som syr sammen CDM-prosjekter for Kina, har følgende bedriftsidé: «Unlocking your carbon assets». Dette er betegnende for systemet: En forurensende bedrift er en «asset», som kan bringe inn svært store summer. Et slikt system oppmuntrer ikke til å tenke systematisk på nye former for miljøvennlig produksjon. Når det gjelder HFK-23, har saken fått såpass mye oppmerksomhet at FN nå har bestemt at bedrifter som skal selge slike kreditter, må ha produsert gassen før CDM-systemet ble etablert. Men når opplegget produserer så store overskudd, tiltrekker det seg flere investeringer. Mange ekspanderer, og kapitalen som karbonkredittene bringer kan for eksempel brukes til å utvide kapasiteten ved andre av selskapenes fabrikker i Kina.
Det paradoksale – og viktigste – er at det finnes en alternativ teknologi. «Refrigerants Naturally», et initiativ støttet av FNs program for miljø og utvikling og Greenpeace, fremmer en ny kjølingsteknologi som ikke vil bidra til drivhuseffekten. Teknologien er tatt i bruk av en rekke større konsern – IKEA, McDonalds, Coca-Cola med flere – fordi de vurderer det som en lønnsom investering. Men det er den eldre, klimaskadelige teknologien som får karbonkreditter. Hvordan kan man regne med at dette vil redusere utslipp? Fordi «baseline», det vil si det man tror ville vært tilfelle uten karbonkreditter, defineres uten referanse til den nye, renere teknologien. Det vil si at det implisitt antas at den teknologien som «Refrigerants Naturally» fremmer, ikke vil spre seg – selv om noen av verdens største internasjonale bedrifter har funnet det lønnsomt å ta den i bruk.
Dette kan virke uforståelig, men forklaringen er blant annet administrativ: De to sakene ses ikke under ett, fordi «Refrigerants Naturally» ikke er knyttet til Kyoto-avtalen, men til oppfølgingen av Montreal-avtalen, den internasjonale avtalen som beskytter ozonlaget. (Og arbeidet for å beskytte ozonlaget er som kjent langt fra avsluttet: I fjor kunne man observere det nest største ozonhullet noensinne over Antarktis, og ny forskning antyder at ozonlaget ikke kan restitueres så fort som tidligere antatt.) Dette internasjonale arbeidet er atskilt fra regelverket rundt Kyoto-avtalen. Det betyr at milliarder av CDM-kroner brukes for å beskytte skadelig teknologi. Slik kan vi si at ordningene med «kuttene ute» premierer dem som forurenser mer, og at blant annet Norge med kjøp av karbonkreditter bidrar til økte utslipp globalt.

«Business as usual»-fiksjonen Den viktigste effekten av CDM-systemet med «kuttene ute» er likevel denne: Systemet konstruerer en fiksjon som skal tillate oss å fortsette med «business as usual». Vi overser da det som var Brundtland-rapportens hovedkonklusjon for tjue år siden: Selve innholdet i veksten, det den kalte «the quality of growth», må forandres i vår del av verden. Industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre er ikke bærekraftige. Fattigdoms- og miljøproblemene kan bare løses hvis man går løs på årsakene til disse problemene: Den økonomiske politikken, livsstilen og det materielle forbruket i de rike landene, altså politikken på viktige sektorer som energiforsyning, transport, landbruk, bypolitikk, og ikke minst den internasjonale handelspolitikken og Nord-Sør-politikken.
Gunnar Sørbø, direktør ved Christian Michel-sens Institutt, har uttrykt det på en nøktern måte: Forholdet mellom fattigdom og miljø er atskillig mer sammensatt og differensiert enn Brundtland-kommisjonen la til grunn.5 Helt siden Vår felles framtid har vi gått ut fra at fattigdom er en av hovedårsakene til klimaproblemene. Dermed blir det sagt at vi trenger økonomisk vekst for å løse problemene. Vi er nærmere sannheten om vi innser at velstandsøkning kan skape klimaproblemer. Tesen om at vi trenger mer av det samme for å løse de globale klimaproblemene som vår økonomiske vekst har skapt, ble forsterket av den markeds-ideologiske bølgen i 1990-årene. Den er seiglivet. «Bærekraftig utvikling» brukes fremdeles som et mantra av alle som ser det som sin interesse å fortsette med business as usual.
Slik sett er det klare forbindelseslinjer mellom Brundtland-rapporten, eller i hvert fall måten den ble brukt ideologisk (rettferdiggjøring av vekst), og dagens oppfordringer om «å ta kuttene ute». En avgjørende del av løsningen skal på en eller annen måte finnes «ute», i fattige land, selv om rovdriften på ressursene har sitt utspring «hjemme», i blant annet rike Norge.
CDM-ordningen er i og for seg bare ett av flere sentrale tema i miljøpolitikken framover. Men det jeg her har beskrevet, viser at sentrale aktører i politikk og næringsliv fremdeles ikke har tatt inn over seg at klimaendringene ikke skjer på en annen planet. Det er visst nødvendig å gjenta det: Det gjelder vår felles framtid. n

noter

  1. Holtsmark, Bjart og Cathrine Hagem: Tradeable quotas for greenhouse gases: An option also in favor of the environment? Policy Note 1997:04. CICERO, Oslo. www.cicero.uio.no/media/46.pdf
  2. «Kyoto Protocol ’loophole’ has cost $6 billion», New Scientist 9.2.07. http://environment.newscientist.com/channel/earth/dn11155-kyoto-protocol-loophole-has-cost-6-billion.html; Jim Giles: «Methane quashes green credentials of hydropower», Nature 27.11.06; Michael Wara: «Is the global carbon market working?», Nature 7.2.07; «The rush to go green could end in the red», Financial Times 26.4.07; «Carbon projects can prove a risky business», Financial Times 27.4.07; «Emissions scheme ‘seriously undermined’, says WWF», The Guardian 13.06.07 (som blant annet omtaler WWFs rapport om temaet som «Emission Impossible»); «Abuse and incompetence in fight against global warming» og «Truth about Kyoto: huge profits, little carbon save»”, begge  The Guardian 2.6.07.
  3. SSB-forskerne Solveig Glomsrød og Knut Einar Rosendahl har også nettopp skrevet i Cicero-senterets magasin Klima om dette temaet, se http://www.cicero.uio.no/klima/article.asp?id=5520.
  4. Enorme flammer brenner dag og natt, ofte rett ved bebyggelser. Dette gir ikke bare hete, men en konstant sterk lyd, og giftig røyk: en cocktail av dioksin og andre partikler har ført til økt forekomst av blant annet lungesykdommer og kreft. Jordbruksavlinger og fisk er også skadet.
  5. I forbindelse med en rapport presentert av Forskningsrådet i august 2002, på grunnlag av innleggene fra konferansen «Fattigdom, utvikling og miljø».


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>