>Bokessay Prosa 01|07

Arkitektur i skrift. Om nye norske arkitekturbøker

Mari  Lending

Også boklig sett er det en god tid for arkitekturen i Norge. Til tross for en lav kritisk beredskap i forlagene er det de siste årene blitt publisert flere arkitekturutgivelser enn på lenge. Men oppgavene som gjenstår er store, både tematisk og teoretisk.

<empty>
Siri Skjold Lexau, Nils Georg Brekke og Per Jonas Nordhagen
Norsk arkitekturhistorie. Frå steinalder til det 21. århundret
432 sider, illustrert
Samlaget 2003

Arne Gunnarsjaa
Norges arkitektur­historie
528 sider,
illustrert
Abstrakt 2006

Wenche Findal
Mindretallets mangfold. Kvinner i norsk arkitekturhistorie
212 sider, illustrert
Abstrakt 2004

Knut Helle, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugu
Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år
586 sider, illustrert
Pax 2006

Elisabeth Tostrup
Norwegian Wood. The Thoughtful Architecture
of Wenche Selmer
208 sider, illustrert
Princeton University Press 2006
(en oversettelse av
Wenche Selmer.
Omtankens arkitektur
206 sider
Gaidaros 2002)

Geir Thomas Risåsen
Det kongelige slott
530 sider, illustrert
Andresen og Butenschøn 2006

Morten Ole Mørch
Arnstein Arneberg. ­Mennesket og arkitekten, byggverkene og ­byggherrene
442 sider, illustrert
Bastion 2006

Jon Brænne, Eirik T. Bøe og Astrid Skjerven
Arne Korsmo. Arkitektur og design
264 sider, illustrert
Universitetsforlaget 2004

Alf Bøe
Geir Grung. Arkitekten ­
og hans verk
228 sider, illustrert
Arkitekturforlaget 2001

Kjartan Fløgstad
Snøhetta. Hus som vil meg hysa
248 sider, illustrert
Samlaget 2004





I form follows libido. Architecture and Richard Neutra in a Psychoanalytical Culture (MIT Press 2004) stiller den fremragende amerikanske arkitekturhistorikeren Sylvia Lavin seg tvilende til verdien av nye, storstilte arkitekturhistorier. Studien inngår i en pågående dekonstruksjon av veletablerte forestillinger om modernismen som et monolittisk fenomen. «History by choice» lyder Lavins forslag til en mulig arkitekturhistorisk innstilling og fremgangsmåte – en dreining vekk fra den omnipotente aktør som kontrollerer historien gjennom store fortellinger, i retning av undersøkelser av avgrensede, spesifikke og singulære forhold. «History by choice» representerer slik et potensielt arkitekturhistorisk oppdrag uten uttømmende eller totaliserende ambisjoner, til fordel for forsøk på å gripe bestemte fasetter ved arkitekturens historiske karakter.
I møte med nye norske arkitekturutgivelser er det vanskelig å ikke tenke på Lavins produktive advarsler og anbefalinger. Grovt og innledningsvis kan man fastlå at de norske utgivelsene ikke akkurat er preget av genrerefleksjon, teoretiske anfektelser eller formulerte fortolkningsmessige agendaer. Arkitekturhistoriene forteller historie som om det skulle være en uskyldig virksomhet, mens monografiene etter beste evne feirer sitt objekt på mest mulig flatterende vis. Den som løfter frem en arkitekt eller en arkitektur gjør som oftest det i overbevisning om personens og sakens kvalitet, fortreffelighet og betydning. I en kultur der arkitekturutgivelser på forlagshold fremdeles later til å betraktes som en luksus, anses det tydeligvis som like gledesdrepende som uhøflig å være ute i et kritisk, problematiserende ærend.

Arkitekturhistorieskriving Siden 2003 er det utkommet tre norske arkitekturhistorier, pluss en byhistorie – samtlige med «Norge» og «norsk» som bærende epiteter. Det nasjonale danner en av den moderne arkitekturens opplagte forståelsesrammer, og de nasjonalt organiserte arkitekturhistoriene utgjør disiplinens største fortellinger. Sammenfall av sted og nasjon gir en håndterlig territoriell avgrensing, og med det nasjonale som horisont kan utvalgte tradisjonsforståelser mobiliseres. Innenfor et gitt tidsspenn kan man så insistere på betydningen av begivenheter av ymse slag – allmenhistoriske som konger, kriger og regjeringsskifter; arkitekturhistoriske som paradigmatiske bygninger, hendelser og tekster. Alt dette er faktorer som rimeliggjør at noe skjedde som fikk mye til å endre seg radikalt og identifiserbart. For arkitekturens del har slike endringer siden siste del av 1700-tallet enklest latt seg begrunne med henvisning til et sterkt tidsåndsladet stilbegrep, der et antatt forhold mellom tidsånd og uttrykk har fått markere serielle stilskifter i en dynamisk historisk dramaturgi.
Historiske forløp forankret i forestillinger om byggeskikkens og bygningskunstens stedegenhet danner utgangspunkt for arkitekturhistorier som kan utstyres med titler av typen «Norsk arkitekturhistorie» og «Norges arkitekturhistorie» – to ikke tilfeldig valgte eksempler. Som kjent er bibliotekene erklærte motstandere av at det sirkulerer flere bøker med like titler på det samme språket, og man kan undre seg over at begge disse titlene har vært ledige i et land der interessen for en nasjonal arkitektur lenge har vært et brennende anliggende. Den første ble imidlertid først tatt i bruk i 2003 da Siri Skjold Lexau, Nils Georg Brekke og Per Jonas Nordhagen ga sitt bud på denne historien i en bok med den monumentale undertittelen «Frå steinalder til det 21. århundret». Den andre har stått ubrukt like til i 2006, da den ble grepet til av Arne Gunnarsjaa. Det er dessuten kjent at sentrale krefter i det norske arkitekturhistoriske miljøet, den forhenværende og nåværende (det som før het) direktøren ved (det som før het) Norsk Arkitekturmuseum, i samarbeid med et verksglad norsk forlag, drømmer om å lage en ny norsk bindsterk arkitekturhistorie – «fra de første hullene i bakken til i morgen», som en av de potensielle forfatterne formulerte det på et seminar våren 2006. Til tross for det mildt foruroligende og definitivt totaliserende perspektivet, må det innrømmes at ambisjonen om å historisere arkitekturen helt tilbake til «de første hullene i bakken» trekker på flere høyverdige arkitekturhistoriske kilder, begge av opprinnelsesteoretisk art. At arkitekturens primitive, jordbundne opphav kan spores tilbake til uthuling av masser i Egypt, insisterer både den klassiske og romantiske tradisjonen på – i kontrast til den etterfølgende eleverte og abstraherte greske bygningskunsten. Det er denne tilstanden protomodernisten Marcus Jacob Monrad med grøssende gru skildrer som en «Dverge-Phantasie», der «Gnomer og Dverge» har «rodet sig ind i Jordens Ind-volde». Arkitekturen «er endnu skjult og trykket af Materien, har ikke hævet sig op, naaet frem til Lys, Luft og Frihed», slik han formulerer det i avdelingen om bygningskunsten i sin Æsthetik (1890), det fineste som noen gang er skrevet om arkitektur på norsk. Den annonserte arkitekturhistorien om de første hullene i bakken påkaller også en annen diskurs, nemlig sammenviklingen av geologi og arkitektur som finner sted i europeisk, men særlig nordisk arkitekturtenkning mot slutten av 1800-tallet. På norsk får denne forbindelsen mellom geologi og arkitektur sin mest sublime formulering i Waldemar Brøggers stadfestelse anno 1900 av at «I begynnelsen var grunnfjellet» som, om ikke annet, påminner om at geologiens objekt eksisterte før grunnfjellet ble nasjonalisert.
Det har selvsagt vært skrevet norsk arkitekturhistorie forut for utgivelsene av Norsk- og Norges arkitekturhistorie, men sjelden i form av hele verk. Herman Major Schirmers strøm av artikler fra tiårene omkring 1900 danner eksempelvis i seg selv et arkitekturhistorisk forfatterskap. Schirmers tematisering av en norsk tradisjon og en stedegen arkitektur har vært uhyre innflytelsesrik; umulig å underkjenne, men åpenbart mulig å overse. Norges første riksantikvar i gavnet, Nicolay Nicolaysen, annonserte det aldri fullførte verket Den norske bygningsskik indtil henimod den nyere tid for subskripsjon i Teknisk Ukeblad i 1896, med reservasjonen «så fremt han finder forlægger». Den mest autoritative arkitekturhistorieskrivingen så langt har foregått innenfor rammene av to større kunsthistorieverk: Johan Meyer, Anders Bugge, Harry Fett og Harald Aars’ kapitler om arkitektur i Norsk kunsthistorie I & II (Gyldendal 1925 og 1927), og Ulf Hamran, Stephan Tschudi-Madsen og Christian Norberg-Schulz’ kapitler i Norges Kunsthistorie (Gyldendal 1981–83). Også derfor er det forståelig at sammenfattende arkitekturhistorier etterspørres.
Det kunne «vore like rett å kalle denne boka Arkitektur i Norge», konkluderer Norsk arkitekturhistorie (Samlaget 2003) og antyder slik et ikke-essensialistisk program der norsk arkitektur reflekteres som del av en større kulturell sammenheng. Tre forfattersubjekter til tross fremstår boken helhetlig og integrert, uten absolutte grenser i tid eller tematikk: Skikker, motiver og tradisjoner forfølges på tvers av tidsperioder, og med mange kryssreferanser. Arkitektur defineres som «byggverk i landskapet» innenfor tradisjonen «Architecture without Architects», med norske forløpere i Eilert Sundts byggeskikk-studier og Norberg-Schulz’ elaborering av stedsidentitet og stedskunst. Bygg og prosjekter som har kanonisk status i kraft av sine funksjonelle, formale, estetiske eller intellektuelle kvaliteter får altså ikke strukturere fortellingen alene. Byggekunst og byggeskikk, landskap og topografi sammenveves, og det legges mindre vekt på heroiske individer og signerte, unike arkitekturverk til fordel for anonym arkitektur, regionale praksiser, tradisjonelle teknologier og overlevert bygget form. I flere tilfeller kaster boken nytt lys over den etablerte kanon, og innflytelsesrike arbeider innfelles til dels i uvante sammenhenger. Med et ikke alltid opplagt, og geografisk og typologisk rikt utvalg representerer Norsk arkitekturhistorie forsiktige omfortolkninger av tradisjonen.
De korrigerbare svakhetene ved Samlagets arkitekturhistorie – ufullstendige registre og en uheldig organisert bibliografi – peker rett mot kjernen i Abstrakt forlags beklageligvis ikke konkurransedyktige konkurrent (2006). Abstrakt er i ferd med å markere seg med en slags arkitekturprofil, men dessverre med bøker som svikter ved det meste av det man kan klandre et forlag hva gjelder konsept- og manusbearbeidelse. Bare språklig sett er Gunnarsjaas Norges arkitekturhistorie en hodepine; full av skrivefeil, syntaktisk og idiomatisk rot, en utilgivelig metaforbruk, gjentagelser og håpløse påfunn («Omtalen av Ivar Aasen-tunet er selvsagt på nynorsk.»). Stilen er dessverre symptomatisk for det som forsøkes formidlet. Kaoset i innholdsfortegnelsen er talende, det samme er forfatterens innledningsvise betraktninger over sitt eget oppdrag: «En historie er ingen logg, ingen streng kronologisk fremstilling. En historie består alltid av delhistorier, og de kan ikke godt avbrytes.» Bokens ureflekterte begrepsbruk og tvilsomme karakteristikker og fortolkninger er ikke lettere å unnskylde ved at den er henvendt en sakesløs leserkrets «uten spesielle faglige forutsetninger».
Blant arkitekturhistoriene kunne Wenche Findals Mindretallets mangfold. Kvinner i norsk arkitekturhistorie (Abstrakt 2004) i utgangspunktet blitt en tiltrekkende «History by choice». Studien er en forsøksvis arkitekturhistorisk nyfortolkning basert på et uhyre fristende materiale av usedvanlige kvinneskikkelser, enkelte virkelig gode bygninger og et vell av interessante historier, tekster, begivenheter og tilskikkelser. Den kvinnelige arkitektens plass i arkitekturhistorien er bare i beskjeden grad studert, og tilsvarende er den kjønnsdiskursen som har vært virksom i arkitekturteorien siden den eldste bevarte europeiske arkitekturtraktat, Vitruvius’ De architectura, mindre utforsket enn i andre estetiske disipliner. Ambisjonen om å belyse norske kvinners arbeider og arbeidsforhold historisk og internasjonalt har likevel uheldigvis resultert i en floke av konspirasjon, resentement, essensialisme og faktuelle feil, og hviler på en tekst- og verksfortolkning som balanserer mellom svindel og naivitet. Igjen later forlaget Abstrakt til å være uten evne til å by sine forfattere et snev av kritisk motstand og konsulenthjelp. Findal peker imidlertid i retning av et materiale som er alt annet enn uttømt, og utgivelsen kan kanskje anspore til fremtidige studier av kvinnelige arkitekters verker.
By- og arkitekturhistorien konvergerer selvsagt på flere punkter. Knut Helle, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugus solide Norsk Byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år (Pax 2006) er nærmest en arkitektonisk diskurs i sine byplandiskusjoner, for øvrig sogner den til urbanismefaget. Studien er både detaljert og divers i sine perspektiveringer av urbaniseringsprosesser, og vil bli stående som et historiografisk standardverk innen norsk byforskning.

Monografier  Mens finsk, svensk og dansk arkitektur er verdensberømt – i det 20. århundret først og fremst gjennom Eero Saarinen, Alvar Aalto, Erik Gunnar Asplund og Arne Jacobsen – hører det til unntakene at norsk arkitektur er gjenstand for resepsjon og akademisk diskusjon på andre språk enn norsk. I 2006 skjedde det helt usedvanlige at et verdensledende arkitekturforlag, Princeton University Press, lanserte Elisabeth Tostrups Wenche Selmer. Omtankens arkitektur (Gaidaros 2002) som Norwegian Wood. The Thoughtful Architecture of Wenche Selmer. Fremstillingen bryter med monografigenrens uheldige hagiografiske slagside ved å ta som premiss at Selmers arkitektur ikke var grensesprengende: det er den enkelte løsnings sensitive pragmatikk som forfølges gjennom et velbegrunnet utvalg av en større produksjon. Wenche Selmers virke var karakterisert av at hun løste oppgave for oppgave etter byggherrens behov og de stedlige og materielle forutsetninger, hinsides programmatiske slogans og høylytt proklamerte idealer. Slik er det en viss kongenialitet mellom monografert og monograf: Tostrup beskriver Selmers fremgangsmåter og arbeider med forståelse og innlevelse, og tegner slik et troverdig bilde av en av de virkelig innflytelsesrike arkitekter og pedagoger i siste del av 1900-tallet.
Det er carte blanche for den som vil være førstegangsmonograf over norske arkitektpraksiser. Heinrich Ernst og Adolf Schirmer, Nordan, J.H. Nebelong, A. F. W. von Hanno, Fredrik von der Lippe, P.A Blix, Paul Due, Lilla Hansen, Nicolai Beer, Ole Sverre, Thorvald Astrup, Bryn & Ellefsen, Fridtjof Reppen, Eindride Slaatto, Bjerke & Eliassen, Maja Melandsø, Lars Backer, Blakstad & Munthe-Kaas er blant dem som like til i dag er ubehandlet i sammenheng. Blant 1800-tallets arkitekter har Anders Bugges Grosch-studie fra 1928 fått en utfordrer i Elisabeth Seip (red.) Chr. H. Grosch. Arkitekten som ga form til det nye Norge (Peter Hammer 2001), mens for eksempel Linstow utrolig nok fremdeles står uten en omfattende, akademisk studie i bokform. Kapitlene om prosjekterings- og byggeprosess, samt innredningsarbeidene i Geir Thomas Risåsens Det kongelige slott (Andresen og Butenschøn 2006) gir imidlertid nytt til Linstowforskningen. Gjennom den detaljerte beskrivelsen av omstendighetene omkring bygningens tilblivelse, i gjengivelsen av et helt overdådig billedmateriale som stammer fra slottets grafikk- og tegningsmagasin, og ved tilgjengeliggjøringen av Linstows 71 siders «Indstilling» fra 1839, transkribert og introdusert ved Nina Høye, utvides forståelsen av en av de ubestridelig mest avanserte arkitekturtenkere i den norske tradisjonen.
Qua rådhusarkitekter er Magnus Poulsson og Arnstein Arneberg grundig presentert av Ulf Grønvold i Det store løftet (Aschehoug 2000). Med Arnstein Arneberg. Mennesket og arkitekten, byggverkene og byggherrene (Bastion 2006) har det 20. århundres kanskje mest berømte norske arkitekt blitt gjenstand for en delikat coffee table-bok. Morten Ole Mørchs ærend er hverken akademisk eller kritisk; boken sammenfatter langt på vei en etablert Arneberg-forståelse. Fraværet av fortolkning får imidlertid her likevel en heldig effekt idet en rik samling av tegning og fotografi i seg selv yter rettferdighet til livsverket til en av de frodigste, ornamentsglade moderne, norske arkitekter. Med Arnebergs verk som prisme avtegnes en interessant kultur- og bedriftshistorie, og Mørchs gjennomgående betoning av byggherrens betydning for prosjekteringsprosess og ferdigstilt bygg kaster godt lys over en typologisk og stilistisk sammensatt produksjon.
Ettersom de færreste praksiser overhodet er studert systematisk vitner det om et visst overskudd at én arkitekt vies flere studier. Gjennom Jon Brænnes fargeundersøkelser, Eirik T. Bøes kapitler om Havna Allé og Astrid Skjervens kretsing om design og utstillingsarkitektur øker Arne Korsmo. Arkitektur og design (Universitetsforlaget 2004) kunnskapstilfanget om arkitekten fra Norberg-Schulz’ The Functionalist Arne Korsmo (Universitetsforlaget 1986). Empiriske studier, arkivfunn og dokumentasjon av oversette arbeider til tross; det svikter i den fortolkningsmessige beredskapen. «Det er på tide å se på Korsmos verk på ny og skrive ham inn i vår egen tids forståelseshorisont,» innledes det løfterikt. En uavklart begrepsbruk, en lammende kunsthistorisk konvensjon for å hevde påvirkning gjennom motivisk likhet, en uryddig omgang med den problematiske forestillingen om «intensjon» og ufullstendige henvisninger får studien til å virke utydelig og uferdig. At kapitlene ikke er avstemt i forhold til hverandre kunne vært avhjulpet gjennom en mer omsorgsfull manusbearbeidelse, men samlet sett lider boken nok under at den ikke er forfattet av en forfatter, med en klart definert agenda utover å besverge Korsmos storhet.
Alf Bøes Geir Grung. Arkitekten og hans verk (Arkitekturforlaget 2001) sogner til samme kategori som Nordberg-Schulz’ Korsmo-bok: Venneportrettet, også her aksentuert ved Jørn Utzons gratulatoriske forord. Nærheten og den uttalte sympatien mellom monografert og monograf fungerer intimiserende og ukritisk. Dette er nok et eksempel på en arkitekturutgivelse som ikke kan ha fått assistanse av forlaget, hverken hva gjelder idé, manusarbeid eller billedredaksjon. Grungs svært interessante produksjon inviterer til så mange mulige innfallsvinkler, blant de mest nærliggende den sterke norske brutalismetradisjonen, med fremstående representanter også i Erling Viksjø, Harald Ramm Østgård og Sverre Fehn, eller den markante japanske innflytelsen i norsk etterkrigsarkitektur. Bøe følger formularet «verket: en gjennomgang», en passiv form som bare under tvil kan unnskyldes av et suverent billedmateriale, hvilket ikke er tilfelle her. Verksfortolkningen er konvensjonell og presentasjonen perspektivløs.
Slik kunnskapen om norsk arkitektur har vært reservert en norsk diskurs, har også norske arkitekter først og fremst vært virksomme i Norge. Dette forholdet er i dag i ferd med å endres, og blant norske arkitektpraksiser som har vunnet internasjonal berømmelse hører selvsagt Snøhetta.
Selv om fiksjonslitteraturen har beskrevet og fortolket eksisterende byggverk fra tidenes morgen, finnes det få eksempler på at skjønnlitterære forfattere har viet hele bøker til -arkitektoniske ouevres. Kjartan Fløgstads Snøhetta. Hus som vil meg hysa (Samlaget 2004) er imidlertid vel så mye en bok om som av den skjønnlitterære signaturen Fløgstad; situert i teksten ved fullt navn, flittig siterende og alluderende egne arbeider og idiosynkrasier. (Arkitekturens skjebne i det postindustrielle eller «det globaliserte kunstindustrielle» oppsummeres eksempelvis i vendingen «Dalen Portland blir til Nydalen Portland».) Det betyr på ingen måte at dette er fiksjon om arkitektur. Forfatteren skriver essayistisk, assosiativt og polemisk om Snøhettas tilnærmet samlede produksjon. Verkene er fortolket med andre forutsetninger enn de rent arkitektoniske og diskuterer arkitektur i en historisk, politisk, litterær og kulturell kontekst. Om eksegesen over arkitektkontorets navn er mytoman og perspektivet hviler på en forsert konstruksjon av periferi, det nasjonale og det internasjonale, er beskrivelsene av realiserte og urealiserte arbeider mer nyansert. Det vil si, såfremt Snøhetta ikke involverer seg med byggherrer og oppdrag som Fløgstads habitus finner upassende. Da settes snart vurderingen av eventuelle arkitektoniske kvaliteter til side til fordel for en galopperende moralisme; funderinger som om ikke annet representerer et brudd med arkitekturmonografiens konvensjoner.

Manglende strid Arkitekturhistoriske fremstillinger og studier av enkeltarkitekters verk er gjensidig betinget, og ideelt sett gjensidig befruktende. Der arkitekturhistoriene trekker opp det man kaller store linjer basert på ulike evolusjonære eller teleologiske konstruksjoner, åpner enkeltstudiene for detaljerte, avgrensede fortolkninger. Problemene og fallgruvene er, i hvert fall bør de erkjennes å være, de samme for disse formene for fremstilling og fortolkning. Begge representerer utkast til en arkitekturhistorisk forståelse som fortjener å møtes med vedvarende skepsis og kritikk.
Sett under ett hviler fremstillinger av norsk arkitektur på stor enighet. De kjennetegnes av en utydelig historiografisk bevissthet og en manglende strid om begreper og periodiseringer. Hva som er betydningsfullt og hvilke konglomerater av bygninger, prosjekter, tekster og begivenheter som er historisk signifikante forblir i det store og hele uutfordret. Opplagtheter, men også feil traderes, hvilket gir myter og doxa gode forhold (slik dubiøse blødmer som «Grosch var den første, Fehn er den største» ubesværet lar seg sette i sirkulasjon). Innenfor den moderne arkitekturen er paradigmatiske periodebetegnelser som historisme og modernisme fremdeles grunnleggende sett strukturerende; periodiseringer som, når alt kommer til alt, kanskje tilslører mer enn de utvider forståelsen av den moderne arkitekturen. I amerikansk og europeisk arkitekturhistorisk forskning er en hel normativ historiografisk tradisjon med sterke teleologiske islett gjort til gjenstand for revurdering de siste tiårene, og slik fremstår eksempelvis også fenomenet «modernisme» som mangslungent snarere enn konsistent. Denne vendingen ser man få spor av i en norsk sammenheng som stadig domineres av det den tyske arkitekturhistorikeren Winfried Nerdinger omtaler som henholdsvis «the fallacy of development» og «the fallacy of contemporaneousness». Vendingene kan ganske enkelt oppsummeres som modernismens historiografiske villfarelse, og peker mot et historiografisk hegemoni som repeteres også språklig og strukturelt: Arkitekturhistorien lar seg stadig fremstille som en serie av bygninger i en utvikling som leder direkte til samtiden, mens enkeltverk lar seg føye pent og pyntelig inn i et velbotanisert historisk arrangement.
For den som roter i norske arkiver skal det godt gjøres å ikke finne glemte, oversette og ufortolkede tegninger, modeller, prosjekter, tekster, konkurranseutkast, fotografier. Det er tvilsomt om forestillinger om det norske er den best egnede forståelseshorisonten for dette materialet, og like tvilsomt om store, generelle historiekonstruksjoner er det mest fruktbare reisverket å henge det på. Det største savnet blant norske arkitekturutgivelser er nettopp det Sylvia Lavin betegner som «History by choice»: presise, forskningsbaserte, spekulative, interessestyrte, begjærlig brennende agendaer som gjør at man i større grad kan komme på sporet av den tekst- og bygningsbaserte arkitekturhistoriens uregjerlige motsigelser og flokete paradokser.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>