>Form & Design Prosa 03|07

Hva gjør vi med bokstavene?

 



<empty>

De er bare 29, men har for lengst taket på oss. Sammen med tallene og symbolene yng­ler de og kryr som insekter og dyr. I logiske rekker, i komiske brokker. På kumlokk og værkart, pamfletter og blanketter. I prologer og krøniker, tatoveringer og tog. De er – som andre redskaper – generasjoners fantasi og forenkling, skrivematerialets eller trykkmetodens muligheter og begrensning.
    Bokstavene skriver historie non stop. Som vakre destillater, som megatonn av søppel. De stables som murstein, de komponeres med av vare penner. De kommer ut av små kontorer fra ni til fire, og av sprayflasker om natten. De sildrer ned i skuffer, i hoder og arkiver. Til arkivaren dør og huset rives.
    Velmenende misjonærbokstaver, objektive notarius publicus-bokstaver, utførende leiesoldatbokstaver, perfide jugsekkbokstaver, snille bybudbokstaver, exhibisjonistiske primaballerinabokstaver og selvlysende visjonærbokstaver.
    Vi bruker dem til å reprodusere ønskede deler av virkeligheten. Og ofte avspeiler valg og behandling av dem mye i tillegg til det egentlige budskap. Om teknisk nivå, sosial tilstand, kulturform. Om typografisk uvitenhet eller mestring.
    Typografi er ingen eksakt vitenskap. Den har mange husregler, men ingen fasit. For hva er effektiv kommunikasjon? Hva er pent? Og hva er så pent at det er kjedelig? Hva er provoserende nok? Leser vi, eller er vi kameraer som rykkvis eter teksten? Når er majuskler tydeligere enn minuskler? Hva er godt blant arvegods, og hva er lette motebyks? Og hva er riktig verktøy til riktig jobb? Etcetera.
    Selvsagt er rekkefølgen vi avsender bokstavene i viktigere enn form og manér – hva som sies er viktigere enn hvordan. Men altså likevel. Bokstavene ligger igjen langs veien som tidligere tiders sneglehus og tomme krabbeskall; de forteller om handel & kommers, liv & røre. Noen bokstaver stive, slappe, ubehjelpelige. Noen skjøre, spenstige, i balanse. I maskinell presisjon, eller med individers uberegnelige variasjoner og kvaliteter, med sjarm som ikke tillates av tempo og teknikk.
    Om man dekker skjønnhetstrang og samlemani med sneglehus eller bokstaver, kan vel gå ut på ett. Med mindre man i tillegg ønsker et meddelelsesverktøy. Et makeløst byggesett som vi kunne løse alt med hvis vi kunne.

Av Kai Gjelseth


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>