>Minibiografi Prosa 03|07

Den siste klassiker. Om formidleren og folkeopplyseren Yngvar Ustvedt

Guri Hjeltnes



<empty>
Dette er kun et lite utvalg av Yngvar Ustvedts utgivelser. Se http://ask.bibsys.no for en mer fullstendig bibliografi.

Yngvar Ustvedt
Det levende univers. En studie i Henrik Wergelands natur-lyrikk
247 sider
Gyldendal 1964

Yngvar Ustvedt
På klingen. Åpenhjertige intervjuer med norske forfattere fra Ludvig Holberg til Claes Gill
199 sider
Gyldendal 1974

Yngvar Ustvedt
Verdensrevolusjonen på Hønefoss. En beretning om Leo Trotskijs opphold i Norge
248 sider
Gyldendal 1974

Yngvar Ustvedt
Paradiset og tårene. En dokumentarberetning om erobringen av Mellom- og Sør-Amerika
309 sider, illustrert
Tiden 1977

Yngvar Ustvedt
Det skjedde i Norge
Bind 1–4, illustrert
Gyldendal 1978–1993

Yngvar Ustvedt
Svartedauen. En litterær-historisk beretning om massedød og overlevelse
236 sider, illustrert
Gyldendal 1985

Yngvar Ustvedt
Trankebar. Nordmenn i de gamle tropekolonier
290 sider, illustrert
Cappelen 2001

Yngvar Ustvedt
Verre enn sitt rykte. Vikingene slik ofrene så dem
317 sider, illustrert
Cappelen 2004






i januar 2007 døde Yngvar Ustvedt, 79 år gammel. Hans arbeidsplass i flere tiår, NRK, har et motto for sin strategiplan som passer glimrende på Ustvedts virke, «Noe for alle. Alltid».
Nå passer denne vignetten utmerket for flere medarbeidere i NRKs historie og for mange i dagens bredspektrede journalistiske stab, i et NRK på full fart inn i en flermedial tilværelse. Men de klassiske filologenes tid er omme, selv om de fortsatt finnes, sammen med mye annen kompetanse, i NRKs mange kanaler.

Stemmen Uken etter at Yngvar Ustvedt døde, befant jeg meg helt vest i Norge, på Stadtlandet, med Stadthavet rett ut. Og der i vest, og  i nord, sør og øst, har Norsk Rikskringkasting nådd ut. Folk vet hvem Yngvar Ustvedt var og er. De kjenner stemmen, de synes de kjenner mannen, for de har fulgt ham og andre NRK-kolleger gjennom år, de husker formuleringer og episoder fra programmene, og – de har bøkene i hyllene.
En lektor jeg traff i vest, utbrøt fra hjertet om en av Ustvedts bøker, Paradiset og tårene. En dokumentarberetning om erobringen av Mellom- og Sør-Amerika (1977): «Han viste oss at indianerne var et kulturfolk. Min verden framsto helt annerledes etterpå. Det var før og etter Ustvedt.» Rundt oss satt fire andre personer, og i løpet av få minutter kom den lille gruppen opp med titler på åtte av Yngvar Ustvedts bøker som hadde betydd noe for den enkelte, på forskjellige måter.
Og det var faktisk slik. Litteraturviteren som disputerte over en avhandling om Henrik Wergeland, gjøv gjennom tiårene stadig løs på en lang rekke nye temaer. Han skulle utvise stor bredde i interesser, var kjapp til å orientere seg og bevisst i valg av tema og vinkel. Han var en av våre siste klassikere, et renessansemenneske, med kunnskapsoverskudd og sprudlende formidlingsglede. Han formidlet via radioprogrammer i kringkastingen, og i bøker og artikler. Gjennom 40 produktive år ble Ustvedt «en av etterkrigstidens mest tilstedeværende stemmer», skriver Hans Fredrik Dahl om ham i Norsk Biografisk Leksikon.

Filologen Hva var så hans bakgrunn? Etter examen artium i 1946 startet Yngvar Ustvedt på filologistudiet, og ble raskt trukket inn i studentpolitikk. Blant annet var han formann i Studentersamfundet 1954, året før han ble cand.philol. med norsk hovedfag 1955. Han ble også trukket mot journalistikken ved siden av studiene. Han var lektor i Oslo-skolen og etter det lecteur i norsk språk og litteratur ved Sorbonne i Paris, 1958–61, via Utenriksdepartementet. Vel hjemme i Oslo fortsatte han som NAVF-stipendiat med avhandlingen Det levende univers. En studie i Henrik Wergelands naturlyrikk, og i 1965 forsvarte han den for dr.philos.-graden. Ustvedt tok for seg det klassiske tema om Wergeland: Var hans naturreligiøsitet og oppfatning av det guddommelige i naturen tuftet på dikterisk besjeling eller religiøs åpenbaring? Konklusjonen var både – og. Tesen lød: «I sin diktning viser Wergeland seg både som en tilhenger av teorien om Guds transcendens og som en forkjemper for troen på at Gud åpenbarer seg i naturen. Han er både deist og panteist.» Ved lanseringen ble tesen intenst diskutert.
Yngvar Ustvedt var allerede på plass i NRK da han disputerte. Hans røst hørtes første gang i NRK 1949, gjennom opptredener i Ungdommens radiomagasin. Ustvedt fikk i 1962 et vikariat som programsekretær i opplysningsavdelingen, med delansvar for litteraturdekningen. Han overtok ansvaret for radioens litterære programmer etter Mentz Schulerud. 1962 var samme år som hans far Hans Jacob Ustvedt, legen og professoren, også et renessansemenneske, tiltrådte som kringkastingssjef. Hans Jacob Ustvedt fikk satt inn et flygel på kontoret, sønnen Yngvar skapte radioprogram. Fast ansettelse fikk han i 1965, etter om lag ti år ble han i 1973 redaksjonssekretær, og han var programredaktør i NRK Radio 1978–87. Siste jobb for NRK gjorde han i 1999, 72 år gammel, med CD-en «Dette er Norge» med 1100 lydklipp fra NRK Radio 1900–2000.
Yngvar Ustvedts lange og allsidige virke i NRK, i kringkastingsmonopolets storhetstid, førte til at hans navn i brede kretser ble identisk med det beste i NRK, gjennom hans allestedsnærværende journalistiske virksomhet. Skjønt, Yngvar Ustvedt kalte aldri seg selv for journalist. Han var aldri med i Norsk Journalistlag. Yngvar Ustvedt var programsekretær.

Folkeopplyseren I Torolf Elsters tid som programdirektør i NRK skulle programpolitikken i radioen vise sin relevans for samtidens urolige forandringer. 1960-årene var preget av den kalde krigen mellom øst og vest, Berlin-muren ble reist, det var Cuba-krise og frigjøringskamper i koloniene, og de to brødrene John F. og Robert Kennedy ble drept.
Elster ville, slik NRK-historikerne Henrik G. Bastiansen og Hans Fredrik Dahl formulerer det, erstatte den gamle kringkastingen ovenfra med en kringkasting styrt nedenfra. Hensynet til publikum var avgjørende for programvirksomheten. Og – eksperimentene startet med det samme, gjennom enkeltprogrammer og faste programposter.
I et av de første enkeltstående programeksperimentene var Yngvar Ustvedt med. Det skjedde lørdag 25. april 1964: Radioen ved Ustvedt og Ottar Odland inviterte lytterne med til en hel kveld i Frankrikes hovedstad. I dag vil noen kanskje smile over at et radioprogram fra Frankrike var så gjevt. Men dette var lenge før billigbilletter og flyreiser verden over. De to satte i programmet «Paris – en kveld i april» en egen stemning utover i de tusen hjem, gjennom en temakveld med telefonrapporter fra Paris i kombinasjon med fransk musikk. Programmet gikk fra kl 1930 til 2320. Dette programeksperimentet var så vellykket at man om høsten, i november, laget «En novemberkveld i London», da med Erik Bye ved mikrofonen i Oslo og Richard Herrmann fra London. Bare ved å skrive disse linjene får jeg lyst til å høre programmene i reprise! Det er noe med kringkastingens legendariske skikkelser, vi har stemmene deres inne i oss.
Ustvedts fokus var først på kultur og litteratur. Etter hvert ble det utvidet i flere retninger, deriblant mot samtidshistorie. Mye bråk fulgte i kjølvannet av et montasjeprogram 17. mai i 1966, «Og fjellene selv roper langt hurra», et satirisk program om kraftpatriotisme og nasjonal svada. Presse, kringkastingsråd og Stortinget raste over krenkelsen av fedreland, flagg og krigens ofre. Bastiansen og Dahl viser hvordan dette programmet ble et krystallisasjonspunkt for all samtidig kritikk mot NRK: Den venstrevridde institusjonen, ukristelighet, hensynsløshet overfor folks moral og kulturradikal innavl samt nepotisme. Programdirektør Torolf Elster opptrådte som forfatter av ett av de mange antipatriotiske innslag. Den veletablerte programskaperen Yngvar Ustvedt ristet på skuldrene og økte sine nedslagsfelt.

«Monopolisten» Så kom 1980 med innstilling av Høyres kringkastingsutvalg, ledet av Lars Roar Langslet og med Jan Henrik Nyheim som konsulent, Nyheim var NRKs langtidsplanlegger 1969–79. Utvalget gikk inn for fri etableringsrett for nærradioer, fri rett for lokale kabel-TV-selskap til å sende over fellesantenneanlegg, og rett for andre enn NRK til å bruke P2-nettet. Daværende kringkastingssjef Torolf Elster kommenterte innstillingen med positive ord. Ja, han skrev i 1980 fremsynte ord, at det vil overraske «om vi i år 2000 fremdeles hadde den monopolordning som vi har i dag».
Elsters uttalelse slo ned med sjokk på Marienlyst. Her var mange ihuga forsvarere av monopolet, de følte at kringkastingssjefen falt dem i ryggen. Yngvar Ustvedt var blant dem som skarpt gikk i rette med sin sjef: Han argumenterte for at monopolet var den beste garanti for mangfold i eteren. Det var bitre formuleringer, men noe var i ferd med å skje. Som kjent ble Lars Roar Langslet kulturminister, og han avviklet 16. desember 1981 NRK-monopolet – etter 48 år som enerådende i eteren.
Ustvedt ble med på ferden frem til han ble pensjonist, og som kulturredaktør i NRK Radio 1980–87 markerte han seg med kamp mot kjendispresse og tabloidjournalistikk.

Pensjonisten Som pensjonist ble Ustvedt usedvanlig aktiv. Hans mer enn 70 bøker og artikler viser en helt sjelden bredde. De omfatter diktantologier, reportasjeskildringer, historie-bøker og også kildebaserte bøker. Han produserte en lang rekke bøker mens han arbeidet i NRK. De var produkter av NRK-program og serier. Det har han felles med flere: Først hørte vi Richard Herrmann, Reidar Hirsti, Yngvar Ustvedt og flere i radio, siden kunne vi lese dem mellom to permer. En tradisjon især NRKs utenrikskorrespondenter i dag holder i hevd.
Ustvedt skrev om frivillige i den spanske borgerkrigen, om Trotskij og verdensrevolusjonen på Hønefoss og fremfor alt det store åttebindsverket Det skjedde i Norge, en sann ustvedtsk fremstilling av etterkrigstiden, sprudlende fortalt ut fra egen synsvinkel samt avis- og NRK-arkiv.
At han hadde kraft og fantasi i valg av tema og bøker helt til det siste, viser bredden i hans produksjon mellom årene 2000 og 2007, fra han var 72 år gammel og til sin død. Da utga Yngvar Ustvedt bøker om Djeveløya i Oslofjorden, Bastøy, han skrev om nordmenn i de gamle tropekolonier, Trankebar, om svartedauen, om vikingene med original innfallsvinkel, slik ofrene så dem: Verre enn sitt rykte, om kulturelle fotspor i bydelen Frogner i Oslo, han samlet historiske øyeblikk fra NRKs arkiver og han utga en bok om Norges kyst i litteratur og maleri.
Selvsagt var Yngvar Ustvedt også en anmelder. I Dagbladet var han litteratur- og teateranmelder 1958–78, han anmeldte selvsagt i NRK, og i 16 år var han bokanmelder i VG – med romslig og velvillig begeistring. Den siste bokanmeldelsen sto på trykk i VG samme måned som han døde.
Hver gang jeg traff Yngvar Ustvedt, spurte han: Hva mener du om den saken eller den boken? Han var levende engasjert til det siste.
Vil folkeopplysertradisjonen i NRK overleve? Neppe i den gamle formen. Den tradisjonsrike opplysningsånden lever i huset og viser seg fortsatt frem gjennom gode program både i radio og fjernsyn. Men – det er nye tider og allmennkringkasteren er under press.
NRKs nye sjef, Hans-Tore Bjerkaas, har store tropper, NRK har en mediehistorie som få andre. Ved formidleren og folkeopplyseren Yngvar Ustvedts bortgang ble NRKs klassiske fundament igjen løftet frem. Å minnes Yngvar Ustvedt gir ingen dårlig ballast i møte med fremtiden, han var NRK-monopolets siste klassiker.

kilder
Nekrologer ved Yngvar Ustvedts bortgang, Henrik G. Bastiansen og Hans Fredrik Dahl: «Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981», bd. 3 i NRKs historie, Cappelen 1999. Biografien om Yngvar Ustvedt skrevet av Hans Fredrik Dahl i Norsk Biografisk Leksikon, bd. 9, Kunnskapsforlaget 2005.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>