>Anmeldelser Prosa 03|07

De smartes politikk

Jill Loga

Italiensk renessanse og Firenze på 1500-tallet utgjør en viktig del av dette portrettet av Machiavelli, sier Trond Berg Eriksen på baksiden av boka Machiavelli. Reven i hønsegården. Jeg tok dette som en oppfordring, puttet boka i veska, og lot den bli min turistguide på en reise til Firenze.

<empty>
Trond Berg Eriksen
Machiavelli. Reven i hønsegården
368 sider
Universitetsforlaget 2006

Anmeldt av Jill Loga

Dersom man er opptatt av politikk, forvaltning og makt, skjønner man fort at Berg Eriksen har helt rett i at Machiavelli befant seg i begivenhetenes sentrum da han levde. Idet man trår inn i Palazzo Vecchio, symbolet for italiensk lokalstyre og dessuten også åstedet for Machiavellis eget virke, er maktperspektivet slående. Over- og underordning er tema i nesten samtlige kunstuttrykk som dekorerer bystyresalen. Avbildningen av vold og fysisk maktutøvelse er så massiv at man nesten ikke stusser over at det også er små kvinner som knerter muskuløse, romerske krigere med bare hendene sine eller skjærer strupen over på dem. Vi er blitt vant til å lese om Machiavelli som en maktestetiker som skrev lærebøker om hvordan man skal opprettholde et voldsherredømme. I Palazzo Vecchio, hvor hans samtids tanker og ideer er materialisert i kunstuttrykkene, er det imidlertid tydelig at han ikke var den eneste! Derfor er det lærerikt å lese idéhistorikerens grundige beskrivelse av 1500-tallets Firenze og mentalitetene som regjerte her da Machiavelli skrev noen av bøkene som gjorde statsvitenskapen til et fag.

Byportrett Det er derfor ikke først og fremst Machiavelli og hans liv Berg Eriksen er opptatt av, men også byen Firenze: dens skiftende styreform, Medici-slekten og andre sentrale ledere, byens politiske posisjon og dens relasjon til omkringliggende bystater og om kriger og forholdet til franskmenn og tyskere. De historiske utlegningene kan til tider bli vel detaljerte, men denne leserens interesse øker igjen når forfatteren tar for seg de mer idéhistoriske beskrivelsene og knytter den machiavelliske tankegangen til andre sentrale figurer fra hans samtid. Både Luther, Dante, Leonardo da Vinci, Kopernicus og Galilei er referansepunkter som trekkes med. Forfatteren drar sammenligninger og peker for eksempel på hvordan de tre sistnevnte (og Machiavelli) forsøkte «å formulere en bevegelseslære for sine gjenstander». Slik blir Machiavellis maktperspektiv satt i en kontekst der hans tenkning blir en vitenskapeliggjøring av makt og styringskunst, ikke ulikt fremgangsmåten til de andre pionerene kjent fra andre vitensdisipliner, og uten at vi først får en leserleksjon om hvor kynisk og grusom den slue Machiavelli egentlig var.

Religion og politikk Med tanke på dagens politisk-religiøse klima kan det også være interessant å merke seg at Machiavelli er kjent som den første tenker som fremmet et prinsipielt skille mellom religion og politikk. Berg Eriksen tar i denne sammenheng Martin Luther med som en følgesvenn gjennom hele boka og minner slik leseren på de samtidige hendelsene i Tyskland og foranledningen til reformasjonen som skulle komme. Også Luther fremmet som kjent et skille mellom religion og politikk. Men der Luther tok kirkens parti som overordnet instans, fremmet Machiavelli staten. Berg Eriksen poengterer imidlertid fellestrekket i begges dystre menneskesyn, men som særlig Machiavelli er kritisert for å ha: «Machiavelli har bare én kristen tanke. Den er til gjengjeld grunnlaget for hele hans tenkning, nemlig at menneskenaturen er uhelbredelig fordervet.» Men fremfor at religion skulle danne og kontrollere det tobente dyret, var det altså staten Machiavelli fremmet som redskap. Han erklærte allerede da at religionens tid er forbi, og at respekten for kirken er historie.

Omstendelig «Noe av fascinasjonen ved Fyrsten som tekst, er at den er så kort og knapp. Dermed gir den ingen plass for omstendelige overveielser eller gjentakelser,» sier Berg Eriksen. Det samme kan ikke helt sies om hans egen Machiavelli. Reven i hønsegården som tekst. Selvsagt avhenger dette av leserens interesser, men i alle fall for denne leseren ble passasjene om forløpene i de ulike krigene og politiske intrigene som Machiavelli deltok i, noe langtekkelige – selv om tanken nok har vært å gi et bakteppe for nettopp Machiavellis politiske forståelse som et spørsmål om strategi og krigføring. Det samme gjelder også for Berg Eriksens utlegning av Machiavellis mange forbindelser, «gutte-turer», -damehistorier og vektleggingen av innholdet i alle brevene han skrev, et materiale Berg Eriksen for øvrig bruker til å gi leseren en (kanskje i overkant?) god innlevelse i og forståelse av hva som ellers rørte seg i hodet til denne tenkeren.
Machiavelli opererte riktignok som historiker (han fikk i oppdrag å skrive Firenzes historie, Istorie Fiorentine), men det er hans tenkning om staten han først og fremst er kjent for (og bøkene Fyrsten og Discorsi). Når Berg Eriksens historiske fortelling blir litt kjedelig detaljert, er det kanskje fordi denne leseren håpet på mer av Machiavellis kjappe og analytiske blikk. Berg Eriksen trekker riktignok paralleller til Max Weber og Foucault, som tilsvarende favoriserte det analytiske poenget fremfor de historiske detaljene, men det er først i avslutningen av boka at de interessante spørsmålene om tillit, maskulin ære, religion, dydsforståelsen, politikkbegrepet, stat versus regime, det førkristne polyteistiske idealet etc. blir analysert mer eksplisitt. Boka ville tjent på å vektlegge denne delen mer, ut fra hvilken relevans Machiavellis teorier og tekster kan ha i dagens politiske virkelighet.

Idéhistorisk kontekst Berg Eriksen er opptatt av å vise den idéhistoriske konteksten Machiavelli befant seg i da han tenkte omkring religion og politikk: i bruddet mellom den religiøse middelalderen og moderniteten. Machiavelli vendte seg mot den førkristne (greske, og særlig romerske) antikken som ideal i sin tenkning. I et moralpolitisk klima der religionens rolle i politikken igjen er blitt høyaktuelt, er 1500-tallets perspektiver interessante. I likhet med Machiavelli er det mange også i dag som holder frem den antikke politikkforståelsen når man erklærer at respekten for kirken er historie. Jeg hadde ønsket mer fra Berg Eriksen om det antikke idealet og om hvorfor det er relevant i diskusjoner om sekularisme og forholdet mellom politikk og religion.
Den førkristne politikkforståelsen byr på elementer som skurrer i våre protestantiske ører og gjør at man lett kan misforstå Machiavellis begrepsbruk og tanker omkring staten og politikken. Den medfører blant annet et skille mellom offentlig og privat, der spørsmål om for eksempel økonomi ble ansett som mer av privat karakter, og dermed irrelevant som offentlighetstema, enn seksualitet. I antikken var den politiske personen i fokus, og hans personlige egenskaper var gjenstand for den politiske dialogen. Konstitusjon og regime handlet ikke om jus, men om «den verdsatte væremåte» (mannsrolle). «Godhet» var således ikke knyttet til altruisme og nestekjærlighet, men var et politisk åpent spørsmål om den verdsatte væremåten. I «det gode samfunn» var det de kloke og smarte som styrte i kamp mot dumhet og ignoranse (ikke mot den absolutte ondskapen). Man skal ikke grave så dypt i vår egen politikkforståelse før man finner kristendommens tilstedeværelse i dagens såkalte sekulære modernitet. I den sammenheng er det skremmende mye å lære av renessansetenkeren – som den gang mente at religionens tid var forbi.

Populær tenker Det er interessant å merke seg Machiavellis økende popularitet de siste årene. Foruten denne boka av Trond Berg Eriksen utga for eksempel Jon Bingen fire bøker (en om forfatteren og tre oversettelser) i Cappelens upopulære skrifter i 2004, og maktutreder Siri Meyer utga Den lille Machiavelli i 2005. Disse utgivelsene gir et mer nyansert bilde av det normative budskapet hos Machiavelli enn hva vi før har vært vant til å lese. For Machiavelli befinner samfunnet i Fyrsten seg på et annet stadium enn samfunnet i Discorsi. Mens den første boka er ment for å skape orden i et fordervet samfunn, er den siste en bok ment for et mer ordnet samfunn. Kanskje man kunne tolket dagens interesse for Machiavelli som uttrykk for en tilsvarende samfunnsdiagnostisering? Noen vil nok mene at det er kynismens utbredelse i dag som gjør at selv Machiavelli er blitt spiselig. Alternativt kan det tenkes at samfunnet ikke lenger behøver å sanksjonere moralsk overfor denne litteraturen lenger, men i stedet tåler et maktperspektiv presentert som realisme.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>