>Anmeldelser Prosa 03|07

Skogen kaller!

Dag Gjestland

Det er mye stein, skog og vann i Norge. En utlending som ser landet fra luften, vil lure på hvor nordmennene gjemmer seg. Tettsteder, enkeltbygninger, veier og jernbanespor må man oppmerksomt lete opp. Bildet du danner deg sommerstid har preg av grått fjell, grønn skog og blått vann. Om vinteren er alt hvitt.

<empty>
Tallak Moland
Historien om Nordmarka gjennom de siste 200 år
192 sider, illustrert
Christiania Forlag 2006

Bjørn Gabrielsen
Veien ut. En mann. En skog. Ett år. Ingen plan
254 sider, med fotografier av Jørn H. Moen.
Kagge Forlag 2006

Anmeldt av Dag Gjestland

Selv i oslo-gryta, der en fjerdedel av alle nordmenn er bosatt, er store sammenhengende skogsområder regelen snarere enn unntaket. Tar vi trikken til Frognerseteren, kan vi gå nordover i et ca 20 km bredt belte som strekker seg fire mil i luftlinje, til vi møter folk og skjønner at vi er kommet til Hadeland. Så kan vi gå videre, så langt vi vil, helt til Vladivostok blir det sagt.
Nordmarka kaller vi skogsområdet nord for Oslo. Det er ikke så kjempestort, omtrent som Oslo kommunes samlede areal – i underkant av 500 kvadratkilometer, eller tre ganger Bærum. Et granskogbelte i 400–700 meters høyde med noen store og mange små vann, småkupert og kronglete og estetisk tiltalende.
I Nordmarka har mennesker vært virksomme i hundrevis av år, bitt seg fast og hugget løs, sådd og plantet, fisket, jaktet, felt trær, brutt malm og dyrket korn. Her har de reist hus, bygd dammer og veier og etablert et særegent samfunn som har holdt stand helt opp til vår tid. I mer enn 150 år har byfolk fra Christiania/Kristiania/Oslo søkt seg til Nordmarka, først dristig som Livingstone, etter hvert i større og større skarer langs veier, løyper og stier, til fots, på ski og skøyter, med sykkel og i kano.

Hull i litteraturen Litteraturen om Nordmarka har vokst seg stor og tykk siden Peter Chr. Asbjørnsen skrev «En nat i Nordmarken», trykt i Norske sagn og folkeeventyr i 1841. Et stort antall turguider, erindringer, folkeminnesamlinger, dagbøker, jubileumsskrifter, bygdebøker, leksika, hovedoppgaver, forskningsrapporter og kuriosa inngår i denne veritable «nordmarkiana». Men merkelig nok ingen samlet, ambisiøs og kildebelagt historisk framstilling. Før nå Tallak Moland tetter dette hullet med sin Historien om Nordmarka gjennom de siste 200 år.
Og nesten samtidig dekker Bjørn Gabrielsen en annen hvit flekk på kartet. Hvordan er det å leve og bo i denne «Norges mest berømte skog» (Gabrielsens eget uttrykk)? Skribenten Bjørn Gabrielsen gir et svar etter ett år i eksil på egen hytte ved Movann i Veien ut. En mann. En skog. Ett år. Ingen plan.

Usedvanlig familiehistorie Historien om Nordmarka er en ambisiøs bok. Moland arbeider seg systematisk gjennom skogsområdets historie fra 1760 – da betegnelsen «Nordmarcken» første gang dukket opp på et kart –
til skogbruks- og friluftsinteressene tørnet sammen på 1970-tallet.
Noe svært karakteristisk og helt usedvanlig løper som en rød tråd gjennom framstillingen: Nordmarka har vært i en og samme families eie gjennom mer enn 200 år (Anker–Wedel Jarlsberg–Løvenskiold). Den har i alle disse år vært drevet aktivt og langsiktig som skog, primært med sikte på å hente ut et økonomisk utbytte. I sin tjeneste har Løvenskiold hatt oppsittere, husmenn, leilendinger, dagarbeidere, sesongarbeidere. Det handler i norsk sammenheng om noe så uvanlig som et gods: Nordmarksgodset.
Men Nordmarka er ikke bare en stor granskog «et sted i Norge». Både for næringsdrift og friluftsformål er vassdragene og vannkildene av sentral betydning. Og beliggenheten nær landets hovedstad har også formet utviklingen. Forfatteren skriver engasjert og med stor faglig innsikt om den lange veien fram til «baron-avtalen» i 1876 da Akerselvens Brugseierforening ervervet vannrettighetene fra Nordmarkas daværende eier baron Harald Wedel-Jarlsberg, mot å påta seg å fløte tømmeret til Maridalsvannet og sørge for nyanlegg og vedlikehold av dammer mv. Avtalen sikret den ekspanderende hovedstaden drikkevann og var en forutsetning for industrireisingen langs Akerselva.
Den nye tid meldte seg. Det ble etablert telefonforbindelse mellom Brugseierforeningens kontor i Christiania og damvokterboligene ved Bjørnsjøen og Hakloa, fem år etter at Bell hadde tatt patent på telefonen! Fra 1890-årene ble det i randsonen av Nordmarka bygd jernbane gjennom Maridalen til Nittedal og Hakadal, lansert planer for vannkraftverk i Maridalen og et sterkt utvidet vannverk ved Maridalsvannet.

Friluftseldorado Først på 1870-tallet banket de første fotturistene fra Christiania på hos oppsitterne på plassene i Nordmarka og ba om nattlosji. Nordmarksgodsets eier svarte med å utforme en ny bestemmelse i kontraktene med oppsitterne: «Jægere og fiskere maa ikke huses.» Men Nordmarkas nasjonale betydning som friluftseldorado knytter forfatteren – med rette – til det norskeste norske: vintersport.
Fra 1880-tallet ble det vanlig blant byfolk å ta seg fram i Nordmarka på ski. Klubbhytter ble anlagt flere steder i den sørligste delen. Mange eksisterer den dag i dag. Det første løypekartet ble utgitt i 1891. Med Nansens eks-pedisjon over Grønland i 1888/89 kan man si at en ny nasjonal myte ble lansert: Nordmenn var født med ski på beina. I Nordmarka ble forholdene lagt til rette for at det medfødte talentet kunne perfeksjoneres: offentlige kommunikasjonsmidler, overnattingsmuligheter, merkede løyper, kart og skilt, føremeldinger og prepareringsmaskiner.
Tallak Moland har påtatt seg en stor oppgave i å beskrive Nordmarkas mangfoldige bruksområder, og løser den med bravur. Han får godt fram hvordan møtet mellom baroner, godseiere, filantroper, friluftspionerer, oppsittere, øvrighetspersoner, ingeniører, bruks-eiere, rallare, idrettsmenn og vanlige turgjengere artet seg i Nordmarka fra 1870-årene og hundre år fram i tid. Det er en fortelling som kaster lys over mindre kjente sider ved Norges nyere historie, og som gir bakgrunn for å forstå motsetningene mellom godseier og storsamfunn i tiårene etter annen verdenskrig. Det handler om en konflikt over hvordan moderne skogsdrift skal foregå midt inne i Norges desidert viktigste rekreasjonsområde.

Viktig bakteppe Mens Løvenskiold beviselig har vært patent i det presserende spørsmålet om hvor grensene for en raskt ekspanderende storby skal trekkes, har firmaet – for det er det det er – utfordret Oslo-regionens miljøverninteresser med sin frenetiske veibygging og flatehogst etter at fløtingen falt bort. Og heller ikke har det vært lett for oppsittere som ønsket å hevde sin rett til å overta «fed-renes jord» i pakt med juridiske prinsipper som praktiseres ellers i kongeriket.
Historien om offentlighetens forhold til store og små grunneiere – særlig til Løvenskiold –
i Oslomarka, og spesielt i Nordmarka, er ikke noe avsluttet kapittel. Molands edruelige framstilling av kampårene mellom 1970 og 1980 er et viktig bakteppe når nå Miljøverndepartementet igjen tar opp arbeidet med å utforme et eget lovverk for Oslomarka, et arbeid som mystisk nok har ligget nede i 25 år.
Noen ord om bokas utstyr og billedmateriale. Forfatteren har nedlagt et helt usedvanlig stort arbeid med å framskaffe illustrasjoner fra offentlige og private samlinger, mange er ikke tidligere vist. Han har utgitt boka på eget forlag. Den er god å lese (takket være valgt løs høyremarg), er fin å bla i, har gode kart, nøyaktige kildehenvisninger og  fyldige litteraturreferanser. Det store antall informanter og rådgivere som takkes, viser at vi har å gjøre med en forfatter som har brukt tid på å skaffe seg store kunnskaper om sitt emne. En staselig bok er det blitt!

En hyttebeboers historie Et interessant kjennetegn ved Nordmarka er at området har sluppet unna omfattende hyttebygging. Men i randsonen til Nordmarksgodset, i nær tilknytning til Gjøvikbanens trasé, ble det fra århundreskiftet og noen tiår framover i tid bygd hytter.  Nettopp i dette området var det Bjørn Gabrielsen tilbrakte det året av sitt liv som er dokumentert i boka Veien ut. Gabrielsen går i fotsporene til Henry David Thoreau, som utga Walden – et år i skogen i 1854.
Gabrielsen velger rett og slett å bosette seg på hytta si, 463 meter over havet. «Det jeg vil er å føle meg hjemme der jeg er mens jeg lever,» proklamerer han. Det er syv kilometer til jernbanestasjon, ikke innlagt strøm og vann og han har kun 30 kvm til disposisjon. Han deler fasilitetene med sine polarhunder og tilbringer tiden med vedlikehold, å gjøre hytta mer praktisk og komfortabel, anlegge grønnsakhage og hugge ved. Foruten å transportere livsnødvendigheter og kjøre hundespann. Fortrinnsvis om natten, for ikke å komme i kontakt med friluftsfolk og tømmerbiler på Løvenskiolds finmaskede skogsbilveinett.
Men egentlig er forfatteren en pendler som tjener til livets opphold som freelancejournalist fra sitt kontor i Skippergata, rett ved Oslo S. Man må virkelig si at han lever opp til slagordet fra Mussolinis Italia som han siterer: «Abasso la vita commodo!» (ned med det bekvemme livet).

Blikket utenfra Boka er en munter, men tankevekkende refleksjon, basert på egne erfaringer og opplevelser, om moderne livsformer, med vekt på prosaiske forhold som fyring, vannforbruk, sanitære forhold, søppelhåndtering og alternative energiformer. Gabrielsen har, som Amish-folket i USA, oppdaget hvor viktig det er å ha et reflektert forhold til teknologi, og hvor lett det er å bli fanget i en moderne livsverden som betoner komfort, med en tidsknapphet som fram-elsker en «bruk-og-kast»-mentalitet som peker direkte mot supermarkedenes tilbudstorg og avfalls-containerne.
Gabrielsen legger stor vekt på vedlikehold av utstyr. Det tar tid og krever ferdigheter, men faller naturlig, siden det er en hundekjører vi har å gjøre med. Men alle sider av denne spesielle pendlertilværelsen krever utstyr som fungerer: nypussede lampeglass, etterfylling av nøytralt vann på batteriene, skarp øks. Også klærne må velges med omhu: ull ute, fleece inne og hvit skjorte og slips i skapet på kontoret.
Forfatteren gjenoppdager – og praktiserer – ferdigheter som har vært benyttet og videreutviklet i generasjoner på de mange nordmarksbrukene som ligger bare få kilometer unna den enkle hytta hans. Han fører et travelt liv, men det er en annen form for travelhet enn venner og bekjente bofast på Grünerløkka og Frogner erfarer. Boka fungerer som en tankevekkende påminnelse om hvor langt vi er kommet vekk fra de hevdvunne livsformene som var dominerende  i Norge fram til 1960, og enda lenger her og der. Det hele virker eksotisk og eksentrisk. Men kanskje vil det vise seg at eksperimentet som Bjørn Gabrielsen har gjennomført, vil fungere som en veiviser og guide hvis – eller kanskje snarere når – grunnlaget for nordmenns tilsynelatende foretrukne levemåter forvitrer.
      

To svært forskjellige bøker fra Nordmarka. Den ene har et svimlende tidsspenn på mer enn 200 år, den andre rapporterer fra ett år. Men temaet er det samme – kultiverte mennesker møter rå natur. 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>