>Anmeldelser Prosa 03|07

Om journalister som personer

Hans Fredrik Dahl

To ferske utgivelser plasserer seg på hver sin ytterkant av emnet medieetikk. Lars Arve Røssland gir den kanskje første fremstilling på norsk av medieetikkens filosofiske grunnlag, mens Håvard Melnæs allerede har vakt furore med sin mer konkrete rapport fra ni år i Se og Hør. Paradoksalt nok er begge bøkene primært opptatt av personer, ikke av institusjoner.

<empty>
Håvard Melnæs
En helt vanlig dag på jobben. Se og Hør fra innsiden
287 sider
Kagge Forlag 2007

Lars Arve Røssland
Media og det menneskelege. Moralfilosofiske utgangspunkt for journalistisk etikk
179 sider
Det norske Samlaget 2007

Anmeldt av Hans Fredrik Dahl

Lars Arve Røsslands bok er beregnet på studenter som vil lære om moralfilosofiske grunnlagsproblemer i mediene. «Tilbake til Aristoteles» er den konklusjon man umiddelbart trekker ut av Røsslands fremstilling, og boken vil knapt ryste noens forestillinger om hvilke etiske dilemmaer man kan komme ut for i medienes praksis. Her diskuteres teoriene uten tyngende referanser til virkeligheten, med flyt og driv i argumentene. Studenter flest vil antakelig lese boken som et teoretisk tillegg til Svein Brurås’ meget utbredte Etikk for journalister (3. utg. 2006), som på sin side gir et vell av kasuistikk, fortrinnsvis hentet fra kjennelsene i Pressens Faglige Utvalg.
Håvard Melnæs’ bok beskjeftiger seg med høyst konkrete moralske problemer i medie-hverdagen, skjønt begrenset til avdeling for kjendisjournalistikk. Hvor langt skal en redaksjon kunne iscenesette de begivenheter den vil dekke journalistisk? Bør den betale dem som stiller opp i intervju for å fortelle sin historie? I tilfelle, hvor mye? Er det riktig å beleire interessante personer med kameraovervåking, spionasje og angiveri? Melnæs’ spørsmål er alt blitt tatt opp i mediebransjens interne organer og i diverse medier. Hans fremstilling er blodfull inntil det pirrende.

Menneske først, journalist så Om bøkene på denne måten er ytterst forskjellige, deler de like fullt et vesentlig utgangspunkt. De legger begge til grunn en individuell, normativ målestokk på den etiske praksis i mediene. Alminnelig, skikkelig menneskemoral er det som skal til! Røssland poengterer igjen og igjen at medieetikkens grunnlag er mennesket selv, at journalisten i sitt arbeid må se på seg selv som et handlende menneske ut fra helt allmenne kriterier. Man er menneske først, mediemenneske i tillegg. Han vrir bevisst på Gruntvigs «Menneske først, kristen så», til å lyde «Først menneske, så journalist» (tittelen på kap. 5). Melnæs anskueliggjør dette ved å fortelle historien om hvordan han selv, gradvis og gjennom flere års arbeid i Se og Hør, får bladets metoder opp i halsen og til sist bestemmer seg for å slutte – og å skrive en bok om hvorfor. Skjell faller fra hans øyne i takt med at han nettopp kommer til klarhet over de elementære, menneskelige hensyn som krenkes av redaksjonens kollektive fremferd. Til de bestemmende opplevelser på denne erkjennelsesvei hører en telefon fra en eldre dame, som sier til ham: «Du trenger en leksjon i folkeskikk, unge mann!» Foranledningen er at han har skrevet om en TV-kjendis som har falt for en annen («nytt par!») uten omtanke for hvor pinlig reportasjen må være for en av partenes ektefelle. Damens ord om folkeskikk får ham til å tenke. «Jeg innså at min tid som Se og Hør-reporter snart var over. Hvis jeg fortsatte, fryktet jeg at jeg til slutt ville bli immun mot hva som var riktig og hva som var galt.»
Det er noe oppmuntrende i dette, at både teoretikeren og praktikeren setter den vanlige moralkodeks til de grader i sentrum. Å være et moralsk mediemenneske betyr for dem begge å stille seg selv det gylne, enkle spørsmål om hva slags journalist du selv ville foretrukket å møte der ute, og så legge allmenne normer til grunn for atferden som mediepraktiker. «What’s right is what your grandmother told you,» som en av dommerne i LA Law så enkelt og poengtert uttrykte det. Det er hva journalisten eller redaktøren også skal ha klart for seg.

Glemt institusjon Men er det riktig at medieetikk bare er spørsmål om å praktisere vanlig menneskemoral? Ingen av de to forfattere mener naturligvis det. Men deres bøker tematiserer bare i liten grad de spesielle trekk som en mediepraksis reiser, ved at den drives gjennom slike institusjoner som mediene nå en gang er. I Røsslands tilfelle får verken medieinstitusjonenes virkemåte eller profesjonene i dem nevneverdig innflytelse over fremstillingen. De ulike filosofiske teoriene presenteres nærmest kronologisk etter idéhistorisk mønster, med grekerne først og de amerikanske kommunitarister til sist. Hvilke normer som er aktuelle i journalistikken, kommer inn etter hvert. Dette til forskjell fra Terje Rasmussens bok Mediesamfunnets moral (2001), som vinkler journalistikken etter sosiologiske teorier.
Melnæs tilkjennegir at hans egne reaksjoner nok ofte skyldes institusjonen Se og Hør, men kanskje like ofte andre ting, uten at skillet blir helt klart for leseren. Vender vi tilbake til den eldre damen i telefonen, vil vi ved ettertanke innse at hennes krav om at kjendisbladets journalist skal ta hensyn til en tredje part i forholdet, faktisk er helt urimelig sett fra mediet som innretning. Det kan ikke være journalisters oppgave å skjerme en ektefelle for mannens eller hustruens utroskap, selv om vi som medmennesker alle ville ha foretrukket å bli konfrontert med et slikt faktum på annen måte enn gjennom mediene. Bladet Se og Hør er her i samme situasjon som alle andre medier: det sprer informasjon i den allmenne sfære, også om private forhold, og kan ikke selv bære ansvar for enhver sosial følge av informasjonen. Et nyhetsmedium har slik sett andre regler for god informasjonsskikk enn en familie eller en vennekrets.
Å forstå dette, og trekke grensen mellom alminnelig moral og mediemoralen, blir dermed en del av medieetikkens oppgaver. Teoretikeren Røssland tilbyr sin diskusjon av dette basert på en hurtig og nokså annenhånds preget fremstilling av de store navn som Aristoteles, Kant, Levinas, Rawls og Habermas. Hans budskap, som begynner i allmennetikken – journalisten som menneske først,  ender gradvis opp i det mer mediespesifikke: «Medieutøvarar er profesjonelle fagfolk og menneske, som medmenneska dei opererer i forhold til.» Praktikeren Mælnes er på sin side ivrig etter å allmenngjøre Se og Hørs metoder ved å påpeke at både sjekkheftejournalistikk og kjendisregissering er noe som preger også andre medier. Dermed fører hans egne, personlige refleksjoner i prinsippet ut over Se og Hørs bisarre verden. Kanskje er det egentlig journalistikken som sådan han får i halsen? Eller går han simpelthen trøtt?

Flokken og enkeltjournalisten Ytterligere et spørsmål som medieetikken må håndtere, gjelder forholdet mellom den enkelte journalist og journalistikken (eller om man vil journalistikkens locus, mediene) som institusjon. Røssland slår fast at den ordning som kopler de to, er demokratiet og demokratiets krav. Uten journalistikk og medier, intet demokrati, det må vi legge til grunn i dagens samfunn. Selv om en rettferdighetsteoretiker som Rawls ikke nevner mediene i sin klassiker A Theory of Justice, ligger de under hele resonnementet.
Men mediene og journalistikken har i tillegg til denne ideelle funksjon, også en fysisk fremtredelse. Et klassisk problem er mengdeproblemet. Journalisten opererer i dag som medlem av et kollektiv, som under store saker nødvendigvis løper i flokk. Når store begivenheter inntreffer, stiller journalister i hundretall, mens helikoptre svirrer i luften over huset til den arme, rammede familie. Den enkelte medierepresentant har sitt legitime ærend: å dekke en aktuell hendelse. Men til sammen skaper flokken et problem, både ved sin tilstedeværelse og ved sine repetitive og insisterende spørsmål. «Anybody here who’s been raped and talks English?» Eller: enhver reporter jaktet på Valla, med full indivduell rett som journalist, men med den effekt at interessen til sammen minnet om en heksejakt.
Se og Hør kjøper seg ut av dette problem ved å betale mest. Melnæs gir sjokkerende eksempler på hvordan bladet bruker bestikkelser til å sikre seg første og eksklusiv rett. Etter at boken utkom, er ytterligere eksempler gitt av Eva Sannum og hennes mor, og av advokaten til mannen som har tilstått -Apenes-drapet. Bestikkelsene kan løpe opp i flere -hundre tusen kroner. Men Melnæs blir litt uklar i sin selektive moralisering. Noen utbetalinger, spesielt hans egne til Sven O. Høiby, virker rimelige og styrkende på vennskapet, mens andre bedømmes som forargerlige og illegitime. Igjen uten at skillet blir helt klart for leseren.
Røssland drøfter hvordan forsvarlig atferd fra journalistens side skal begrunnes prinsipielt. Han lander på en betinget tilslutning til «nærhetsetikken», det vil si til teorier som underbygger menneskelig nærhet og tillit som sentrale verdier i det sosiale liv – Levinas og Løgstrup, i første rekke. Det er vel og bra så langt det rekker. Men samtidig må han også forsvare yrkets krav om pågåenhet og prinsipiell hensynsløshet, og sier med Svein Brurås: «Vær dristig, journalist!» – dette i motsetning til den offisielle presseetikkens krav om at man skal være varsom i ett og alt. Avbalanseringen av de to krav er vanskelig, og studenten vil knapt finne noen helt vellykket oppskrift i de prinsipper som løftes fram her.

Isolerer etikken Dette henger kanskje sammen med at ikke bare Røssland, men også Melnæs forholder seg til medieetikken som en mer eller mindre isolert øvelse. Røsslands bok trekker knapt én eneste sammenlikning mellom medieetikken og andre profesjonsetiske arbeider eller problemer. Dette er påfallende, ettersom det overordnede begrepet «profesjonsetikk» tross alt har vunnet hevd i de senere år, og det foreligger en hendig antologi med norske bidrag (Svein Aage Christoffersen (red.) Profesjonsetikk, 2005). Et utblikk til hvordan andre profesjoner har utviklet sin faglige etikk, ville vært nærliggende i denne boken.
Også Melnæs sparer på konteksten i så måte. Leseren skulle dertil gjerne fått noen spor til opplysning om hvordan Se og Hør egentlig blir ansett blant andre journalister, gjerne på uformelle arenaer. Men også denne forfatteren isolerer seg og sitt emne. Det er selvfølgelig hans rett som selvbiograf, men innebærer like fullt et savn. Eller for å si det slik: Det ville styrket hans beretnings troverdighet om han hadde kunnet se litt mer ut over sin aller nærmeste krets for å gi de moralske problemer som tematiseres, en større og mer allmenn gyldighet. En beslektet bok, Niels Fredrik Dahls roman Journalisten (1997), om Dagbladet på 1980-tallet, er en skildring som makter dette.
Slik Melnæs skriver, blir troverdigheten et problem på flere måter. Hans bok vekker følelsen av pinlighet inntil medynk med alle de kjendiser som mer eller mindre godvillig stiller opp for Se og Hør, (inntil nå) uvitende om den blanding av råskap og dumhet som preger redaksjonsledelsen i bladet. Man burde kanskje også ynkes over leserne, som må utholde de latterlige utropstegnene, som er påbudt i alle overskrifter i Se og Hør, de stygge bildene og de barnslige klisjeene. Men leserne vet naturligvis å nyttiggjøre seg stoffet på sin egen måte. Se og Hør er blant flere ting også det største programbladet i landet, noe Melnæs merkelig nok helt forbigår.
En helt vanlig dag på jobben er skrevet i enkel, journalistisk prosa, men med fri bruk av direkte tale. Store partier består av dialoger. Disse er selvsagt ikke autentiske, men «meningsinnholdet i dem er overensstemmende med det jeg husker», sier forfatteren. Ettersom boken dekker et tidsrom av ni år (1996–2005), vil enhver forstå at store deler av de mange og lange dialogene rett og slett må være funnet på. Rett nok sier forfatteren at han i 2002 kom i tanker om at han ville skrive en bok, og da begynte å gjøre notater og ta referater, ved siden av å skrive ut e-poster for eget arkiv. Dette har for så vidt også satt sine spor. For de siste tre årene er dialogene ikke bare flere og lengre, men også mer livlige enn for de første seks. Men også for den senere tid må de for en stor del bero på kreativ gjenskapning, altså på fri diktning. Det er derfor vanskelig å kalle boken dokumentarisk. Det gjelder især den livlige skildringen av forholdet til Sven O. Høiby, selve ledemotivet i fortellingen. Det er patetisk lesning.

For fagbokforfatteren Røssland tegner troverdighetsproblemet seg selvsagt helt annerledes. Ved første gangs lesing av Media og det menneskelege vil det vel slå flere det som irriterte denne anmelder, at paraden av akademiske tekstlyter blir så rent for lang, med uhemmet namedropping, kjappe lesefrukter og setninger mest egnet til å snuble i. Boken åpner slik: «Karen Sanders er opptatt av kor viktig det er at også journalistar har ein brei bakgrunn ...», uten at man får vite hvem denne autoriteten er. På én side teller man navnet «Brurås» åtte ganger. Forfatteren siterer seg selv som han skulle være en fremmed – i tillegg til en autoritativ fortellerstemme. Huff og huff, når skal akademikere lære å skrive? Det er ikke tvil om at Røssland er kyndig i materien, skarpsindig og kunnskapsrik som han fremstår. Men det blir ikke lett for journaliststudenter å ta til seg den fulle næring av alle hans lesefrukter, for her går det fort i svingene. Noen egentlig ro til å gå ned i problemene i den dybde de fortjener, finner man først i de senere kapitler. Man får håpe at kommende journalister ikke bare leser boken, men i tillegg tar seg tid til å reflektere over hvorfor de har måttet lese om alle disse filosofene, og i hvilken rekkefølge de presenteres, og – ganske særlig – med hvilken konsekvens for medieetikken de omtales her.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>