>Anmeldelser Prosa 03|07

Hersketeknikker før og nå

Berit Ås

Den nye Hersketeknikk-håndboka er en forbilledlig samling av hendelser der en person ydmyker, undervurderer, herser med, overser eller håner en annen. Men forfatterne argumenterer ikke overbevisende for at alle hendelsene fortjener benevnelsen hersketeknikker, mener Berit Ås, som har arbeidet med dette temaet i 30 år.

<empty>
Hilde Sandvik og Jon Risdal
Hersketeknikk.
En slags håndbok
230 sider, illustrert av Per Dybvig
Spartacus 2007

Anmeldt av Berit Ås

Debattredaktør i Bergens Tidende Hilde Sandvik og forlagsredaktør i Samlaget Jon Risdal har levert en morsom og velskrevet bok. De dokumenterer mobbing og uhøvisk oppførsel i mange miljøer i Norge, og har observert bruk av hersketeknikker i mange ulike situasjoner. Boka inneholder flere enestående eksempler som bør komme sosiolingvistikere, kjønnsforskere og fagfolk innen lederskaps- og organisasjonsutvikling raskt i hende.
At det henvises til og siteres fra Harriet Holter og meg selv, er hyggelig. Det kan nok være at filosofene Ingjald Nissen og Georg Edward Moore hadde snudd seg i graven hvis de hadde hørt at jeg tilskrives å ha lansert begrepet hersketeknikk. Riktignok har jeg videreutviklet og nyttiggjort meg teoriene, og arbeidet rundt i verden i mer enn 30 år med hvordan de kan avsløres, men lansert begrepet har jeg altså ikke. Nissen analyserer hersketeknikker i verket Moralfilosofi og hersketeknikk. En studie over George Edward Moore’s verdilære (Aschehoug 1948). Jeg er opptatt av hvordan personer og organisasjoner kan motarbeide dem og frigjøre seg fra teknikkenes ødeleggende virkninger – på enkeltmenneskers helse og på truede demokratiske prinsipper.
Foreløpig definerer vi hersketeknikker primært ved at de utføres av en person i en sosial gruppe som over lengre tid har hatt en overordnet posisjon i forhold til den sosiale gruppen «offeret» tilhører. En slik posisjon har menn hatt, og har fremdeles, overfor kvinner i de fleste samfunn. Hersketeknikkene utføres sterkest i ansikt-til-ansiktsforhold og er oftest legitimert gjennom lovverk, religiøse normer eller andre institusjonelle ordninger. Ulik oppdragelse av jenter og gutter, kvinners og menns ulike rettigheter, både legalt og uformelt, forklarer og legitimerer herskernes overgrep. De kan være av fysisk, økonomisk eller psykologisk karakter, eller næres av en biologisme som undervurderer og gir lavstatusgruppen fysiologisk ugunstige trekk. Sandvik og Risdal hevder at det er på sin plass å få kvinnens hersketeknikker fram i lyset. Jeg skal komme tilbake til hvorfor jeg fremdeles velger å kalle disse for «motstrategier» i stedet for hersketeknikker, av samme grunn som jeg en gang ville ha kalt streikende arbeideres adferd for motstrategier.

De fem hersketeknikkene I kapitlet «Begynnelsen. Om Berit Ås og hersketeknikkene» skriver Sandvik og Risdal om de fem opprinnelig beskrevne teknikkene: usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse uansett hva du gjør (fra sosiologen Roger Mertons «Damned if you do and damned if you don’t») og påføring av skyld og skam. Det er flott at forfatterne nevner at det var pedagogiske grunner for nettopp de fem – en til hver av håndens fem fingre. Jeg skrev jo om teknikkene etter selv å ha blitt oppmerksom på uhøflig kroppsadferd som nesten utelukkende forekom når menn forholdt seg til kvinner i forsamlingen. Det var da jeg bestemte meg for å finne en del samlebegrep for overgrepsholdningene, og endte opp med de fem teknikkene. På den måten kunne kvinnene reagere ved «å vise fingeren» når de selv ble overkjørt, men også ved å «snakke fingerspråket» når de så at andre ble mobbet.
Å navngi hersketeknikker og å finne ut at fem ikke er nok, slik denne boka gjør, er ikke nytt. Etter min første populariserte artikkel i 1981 protesterte en dyktig fagforeningsmann. Det er ikke fem, men 13 skrev han. I Norge fant Arbeiderpartiets kvinnegruppe, som oversatte hersketeknikkene til land i Øst-Europa, at det manglet to. I en nylig samtale med RadiOrakel fortalte journalisten meg opprømt at en ungdomsgruppe hadde funnet ut at det var ni hersketeknikker og ikke fem. Og Sandvik og Risdal mener å finne i underkant av tretti. Etter min mening er det pedagogisk viktig å holde seg til et færre antall overordnede begrep – hvis poenget er å kunne huske teknikkene og motarbeide dem.

Ikke triks I boka brukes termen «triks». Dette begrepet har jeg tidligere protestert mot, da finnene oversatte de fem hersketeknikkene jeg beskrev i min bok Kvinner i alle land … Håndbok i frigjøring (Aschehoug 1981) til «De fem triksene». Triks kan oppfattes som noe enhver «luring» med litt «fingerspitzgefühl» bør kunne lære seg.
Det er tre vanskeligheter som oppstår hvis hersketeknikker gjøres til noe som vi bare bør hanskes med individuelt. Det ene er et falskt kompetansespørsmål: Hvis du ikke kan skjerme deg, eller «slå tilbake» med dine egne hersketeknikker, så er det din egen skyld. Med dette som mantra kan vi komme til å oppnå det motsatte av hva vi ønsker, nemlig å straffe offeret («blame the victim»).
Det andre er alminneliggjøring, som om enhver sosial gruppe kan ta i bruk de samme undertrykkelsesformer og regne med at de gir samme effekt. Kan en innvandrer bruke samme talemåter og kroppsspråk som sin undertrykkende leder og regne med å få gehør? Kan kvinner bruke de fem hersketeknikkene på menn og ikke bli beskyldt for å være pr-kåte, ukvinnelig maktglade eller selvopptatte egoister? Jeg støtter Sandvik og Risdal i påpekningen «fremdeles er kjønnet ditt et hinder på veien».
Det tredje er den manglende evnen og viljen til å forandre. Å finne seg i at hersketeknikker, også i sin mest alvorlige form, skal aksepteres, er farlig for den som påpeker dem. Det er farlig å la være å se systematikken i dem, det vil si den lovmessigheten som de blir utøvet med. Menn undertrykker menn på én måte. Kvinner herser med andre kvinner på en annen måte. Hvite menn forholder seg faktisk maktmessig ulikt til svarte og hvite kvinner, og svarte menn likeså. Hvorfor være systematiske? Fordi det viser seg at hvis vi ikke har nok innsikt i hvordan herketeknikkene utføres, hvem som vanligvis behersker dem, i hvilke situasjoner det skjer, og hvilke skader det forårsaker, så er vi uten evne og kunnskap til å beskrive dem, påvirke og lindre dem – i beste fall motarbeide, fordømme, forby og kvitte oss med dem. Jeg hadde ønsket større systematikk i Hersketeknikks eksempler.

Norsk motstand Jeg vil kalle det et særnorsk fenomen at begrepet hersketeknikk misforstås, misbrukes og alminneliggjøres, slik at ethvert overgrep kan kalles hersketeknikk. Den foreliggende boka bidrar til noen nye og gode kategoriseringer, men er også et eksempel på at begrepet utvannes. Kanskje det nettopp er i Norge, som av utenforstående beskrives som et moralsk, humanistisk og til dels autoritært patriarkalsk samfunn, at teknikkene lettest har kunnet observeres og teoretiseres over? Men at det samtidig gis dårligst mulighet for at skoler, organisasjoner og arbeidsplasser seriøst skal arbeide med dem?
I Sverige har den opprinnelige undervisningsvideoen og arbeidsheftet solgt i 4000 eksemplarer. Over 80 000 brosjyrer fra likestillingskontorer og politiske partier er trykket opp og utdelt til hele medlemsmassen. I ca 120 større institusjoner (fra fylkessykehus og fagforeninger til forskergrupper og kirkesamfunn) har det blitt arrangert dagsseminarer og helgekurs for at ledere skal få innsikt i hvilke maktstrukturer de uttrykker i språk og kroppsspråk.
Også i andre land tas hersketeknikker på alvor på en annen måte enn i Norge: I Japan har jeg hatt en foredragsturné i de største byene. På FNs kvinnekonferanse i Nairobi formidlet den dyktige Senterpartipolitikeren Birgit Borgersen Wiig materialet til de 15 000 kvinnene i en stor artikkel i konferanseavisen hun redigerte. I Beijing ble det delt ut 5000 eksemplarer på kinesisk, som kvinnene puttet forsiktig i lomma. Vår daværende minister Grete Berget sa på sin side aldri et ord om teorien i Norge, til tross for at hun lot seg avbilde på forsiden av en kvinnejournal med den kinesiske versjonen i hånden.

Ikke alle bedriver hersketeknikk «Vi kan alle være hersketeknikere,» syns jeg at forfatterne sier i denne boka. Jeg er ikke enig. De omfattende strukturbundne hersketeknikkene er de overordnedes metoder til å få de mange, de svakere, de underordnede på plass. Men det finnes motstrategier og metoder til å få de mektige til å innse at kompetanse og lederskap kan etableres ved andre måter enn hersketeknikker. Det tar oss tilbake til 1960- og 70-årenes store undersøkelser av fordommer og hvordan de legitimerer diskriminering. En serie av slike fikk stor betydning for norsk arbeidsliv, som da resultatene fra den jødiske forskeren Kurt Levins undersøkelser i industrien viste hvordan demokrati på arbeidsplassen var gunstig for økt produksjon. Einar Thorsruds innsats, opprettelsen av Arbeidsforskningsinstituttet, Sverre Lysgårds arbeid om arbeiderkollektivet og loven om ansattes deltakelse i bedriftenes styrer la blant annet grunnlaget for den produksjonsiver og arbeidsmoral som har preget Norge.
Språk er makt av Rolv Mikkel Blakar fra tidlig i 70-årene, har en rekke eksempler på hvordan menn og kvinner taler ulikt, og blir omtalt ulikt. I beskrivelsen av samme adferd «kommer det opp» i folks bevissthet et ulikt antall adjektiver. Av disse er det tre ganger så mange negative betegnelser som kommer opp når kvinneadferd skal beskrives, som når mannens skal beskrives. Både hos menn og kvinner skjer denne forskjellsbedømmelsen fordi den tilhører vår kulturs språkmønster som vi alle lærer oss under livets gang. EU-parlamentets kvinnekommisjon fikk i 80-årene skrevet en utredning om hvordan språket hindret kvinners politiske innflytelse av samme grunn, og hvordan kvinner (basert på undersøkelser i Frankrike, Spania og Italia) får ødelagt selvfølelse gjennom nasjonenes sexistiske språkbruk.
Noe er selvsagt annerledes nå på 2000-tallet enn i 1970-årene, men, som også Sandvik og Risdal viser, det er fremdeles viktig å påpeke at hersketeknikker utføres av en med sosial makt overfor en underordnet. Bevisstgjøring og motstrategier kan frigjøre. Selv om ikke forfatterne nevner det eksplisitt, tror jeg de vil være enige med meg i at det kan ha en terapeutisk effekt å avsløre teknikkene. Jeg mener disse oppstår på tre nivåer: 1. Når den overkjørte forstår at det ikke er enkeltpersonen eller individet som oppfattes som dum eller utilstrekkelig, men at angrepet kommer fordi den overkjørte er medlem av en sosial gruppe. 2. Når de overkjørte har et språk som gjør at de kan formidle støtte til hverandre når de blir behandlet uhøvisk. 3. Når problemene intellektualiseres. De kroppslige reaksjoner på mobbing er lært gjennom et langt liv, den som er undertrykt føler seg dum, stygg, irrelevant osv. Betingede reaksjoner gir seg utslag i rødme, svetting, famling etter ord og andre tegn på usikkerhet. Dette er så ubehagelig at offeret prøver å unngå smerten, ved å la være å ta ordet. Men når offeret spør: Hvilken hersketeknikk var jeg utsatt for nå? i stedet for å stumt kjenne på disse følelsene, svekkes de innlærte ubehagelige reaksjonene. Den energien som var bundet i de vonde følelsesmessige og kroppslige reaksjonene, overføres nå til hjernevirksomhet. Lindringseffekten er utviskingen av ubehaget – og det å se, forstå og formidle hersketeknikkene. Den foreliggende boka gir oppdaterte eksempler på hersketeknikker, men jeg betviler at motstrategiene som foreslås virker. Sandvik og Risdals bok har allerede bidratt til fornyet fokus på hersketeknikker i Norge, og det skal de ha ros for. Samtidig skulle det gå klart fram av denne lille reisen i hersketeknikkens historie at jeg ikke har latt meg overbevise om at det er fruktbart for saken å utvanne begrepet og utydeliggjøre makt-posisjoner mellom offer for og utøver av hersketeknikkene.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>