>Bokessay Prosa 03|07

Turistens hakkespettbok. Om reiseparlørenes forunderlige verden

Christine Meklenborg Salvesen

Det finnes språkkurs på friundervisningen og som podcast, det finnes linguafonkurs, universitetsstudier, programfag, lærebøker og personlige språklærere. Kort sagt vrimler det av gode måter å lære språk på. Likevel velger mange reiseparlører. Det er en gåte.

<empty>
Fransk på 15 minutter
Gyldendals parlører
Gyldendal 2006

Spansk på 15 minutter
Gyldendals parlører
Gyldendal 2006

Italiensk på 15 minutter
Gyldendals parlører
Gyldendal 2006

Tysk på reisen
Berlitz/Gyldendal 2006

Fransk på reisen-
Berlitz/Gyldendal 2006

Turen går til – Fransk reiseparlør
Aschehoug 2006

Turen går til –
Italiensk reiseparlør
Aschehoug 2006

MAN SKAL ENTEN VÆRE usedvanlig optimistisk eller svært nøktern for å få utbytte av en reiseparlør. Men hvorfor vi likevel velger denne løsningen før sommerens utenlandstur, er ikke akkurat millionspørsmålet. Det finnes åpenbart et behov for å klare seg med et nødskrik uten at man har behov for, eller tid til, å lære språket til fingerspissene. Skal man en helgetur til Frankrike og har hørt alle fortellingene om franskmenn som nekter å snakke engelsk, er det nå engang betryggende å la en parlør skli ned i vesken mellom pass og kredittkort. Spørsmålet er bare hvor stort utbytte man kan ha av reiseparløren. Er det mulig å få noe hjelp av denne boka, som bare skriver hva du skal si uten at du vet hvordan det skal uttales? Som gir deg en rekke setninger beregnet på samtale, men ikke en eneste CD eller mp3-fil å lytte til? På den annen side ville det være utrolig kjelkete om man ikke bare først skulle slå opp setningen i en bok, men også høre på den før man fikk spurt om veien til kirken. Og i alle tilfelle er det et åpent spørsmål om man vil forstå svaret etter at man har stolpret seg gjennom et «Dov’è la chiesa di San Pietro?» – om da ikke den man stoppet for å spørre, for lengst har gått.

Tre serier Vi har gått gjennom de tre største parlør-seriene på det norske markedet: Gyldendals på 15 minutter, Berlitz’ på reisen (Gyldendal) og Aschehougs turen går til-parlører. For hver av disse seriene har vi sett på bøker for spansk, italiensk, tysk, fransk og engelsk, men som følge av personlige preferanser er det bare de franske vi har gått gjennom med rødblyant og godt humør. De øvrige har vi kikket på mer etter innfallsmetoden. Til felles har seriene at de er delt inn etter emner, og hvert av emnene har fått sin fargekode. Ut over det varierer både innhold og kvalitet kraftig.

Gyldendals på 15 minutter Absolutt høyest sigarføring har Gyldendals parlører, som lover at kjøperen kan lære seg et språk på 15 minutter. 15 minutter hver dag, vel å merke. Her er lekker layout, mange bilder, snedige pedagogiske knep og et tiltalende kursopplegg. Etter 12 uker med 15 minutter fransk om dagen, skal man ifølge omslaget ha lært fransk.
Var det bare så enkelt!
Men det ser altså bra ut. Hver uke har sin egen farge, temaene kommer ett etter ett. Først presentering, så mat og drikke, senere å ta seg rundt, ta inn på hotell, gå på shopping. Hele tiden med oppgaver man skal gjøre, der man gjemmer bokas egen fasit bak innbretten i omslaget. Gyldendal skal også ha ros for å ta med kulturtips. Blir man invitert bort, er det greit å vite om det er blomster, vin eller sjokolade man bør ta med – kommer man til Frankrike kan det dessuten være greit å vite at franskmenn kysser hverandre på kinnet når de møtes. Her kan man sågar finne ut hvor mange ganger det skal kysses i de ulike deler av landet. Så om man ikke skulle lære språket fullstendig på 12 uker, kan man i det minste bli et råskinn til å kline.
På 15 minutter ser så innbydende ut at det er grunn til å tro at mange velger den ut fra layouten. Derfor er det en liten overraskelse å oppdage at menneskene man trodde snakket fransk, også er de samme som snakker engelsk, tysk og italiensk. Bildene er nøyaktig de samme, selv om sideoppsettene ikke er blåkopier. Selv om de færreste nok kjøper fire forskjellige parlører på én gang (selv om man da, teoretisk sett, kunne lære fire språk med én times innsats hver dag i 12 uker – fortsatt om man skal tro reklamen), svekker det inntrykket noe. Er da parlørene blåkopier av hverandre, eller er det tatt hensyn til kulturelle forskjeller?
Både ja og nei. Parlørene gir som sagt en del gode råd om hvordan man skal opptre i de ulike landene. Men for eksempel i kapitlet om mat er det ikke tatt høyde for at de nasjonale kjøkkenene er ulike – da må man slå opp i ordlisten bakerst. Den eneste forskjellen i ordene som oversettes, er den siste setningen under vignetten «nyttige uttrykk». For italiensk står spørsmålet «hva er tagliatelle?», på fransk «hva er snegler?», mens de som vil lære engelsk må spørre «hva er shepherd’s pie?». Det siste er nok et fornuftig spørsmål å lære seg for tandre mager. Men summa summarum gir kapitlet om mat i på 15 minutter en langt dårligere innføring i matkulturen i de ulike landene enn hva de andre parlørene gir.
Problemet rundt uttalen er stor, enda større for Gyldendals på 15 minutter enn for de andre parlørene. Her loves faktisk leseren at vedkommende skal lære seg et språk. Det står ingen steder at dette først og fremst er nødhjelp til å ha i vesken når man reiser til det store utland. Og med mindre man legger opp til at alle man møter, skal skrive alle ytringer ned på et papir, har man et problem. På 15 minutter har riktignok uttale etter hvert eneste utsagn i boka. Aller fremst står det noen linjer om språklyden, som for fransks vedkommende stort sett er begrenset til å ta for seg skarre-r, nasaler og noen vokalkombinasjoner. Forfatterne medgir dog at dette kan bli vanskelig, og skriver «husk at forklaringene på hvordan ordene uttales bare kan være tilnærmelsesvis riktige og aldri kan erstatte det å høre på og gjenta etter folk som snakker fransk». Så blir kanskje ikke språket fullstendig flytende etter 12 uker allikevel?
Men selv om vi her får en liten innrømmelse om visse innlæringsutfordringer fra bokas bakmenn og -kvinner, ville det absolutt ha vært på sin plass å ta med noen særegenheter ved fransk uttale, som at trykket ligger på siste stavelse og at tonefallet går ned i slutten av en fortellende setning – og opp hvis man stiller et spørsmål. Spesielt for et norsk publikum er dette viktige opplysninger – de fleste av oss har som kjent en egen evne til å avslutte en setning med stigende tonefall.
Hvis man ser bort fra på 15 minutters ville-dende markedsføring og overambisiøse løfter, er det meste som står i parlørene greit, uten de store feilene. Korrekturen burde ha luket ut et par skrivefeil (som plait i stedet for plaît på side 21). Å hevde at verbene bøyes etter pronomenene er direkte feil, men det er sannsynligvis godt ment. At verbet bøyes etter person ville vært mer korrekt. Serien viser bøyningen av en del sentrale, viktige verb, men selv etter 12 ukers intensivt kursopplegg vil ikke språkstudentene ha lært seg å bøye de regelrette verbene i presens. Dermed er de som følger dette kursopplegget prisgitt at menneskene de møter, sier nøyaktig det som står i boka, slik at de kan svare nøyaktig det de har pugget. Og aller helst med den uttalen de har gjettet seg til at stemmer.
Det største problemet med på 15 minutter er altså at den overselger seg fullstendig. Selvsagt lærer ingen et språk med 15 minutter daglig i 12 uker, uansett intelligens eller gudebegavelse. Når parlørene i tillegg heller ikke legger opp til at man skal kunne tilegne seg formapparatet, blir ikke dette annet enn en puggebok som fratar leseren alle muligheter til en selvstendig tilnærming til språket. Kjøper man denne boka, beviser man en gang for alle at verden vil bedras. Har man et faktisk ønske om å lære et annet språk, bør man heller kaste seg over Kunnskapsforlagets På vei til-serie, som er beregnet til bruk før man setter seg på flyet eller i bilen, og som kommer med både bok og cd. Boka er delt inn i leksjoner, men har fyldige avsnitt på norsk som gir god innføring i forholdene i landene man skal til. Slik sett befinner denne serien seg i grenselandet mellom parlør og språkkurs. Her finner man dialoger, tematiske ordlister, oppgaver – og altså en cd å høre på. Paradoksalt nok er dette en bedre parlør enn parlørene selv, men det er altså ikke egentlig annet enn et språkkurs rettet mot turister.

Berlitz’ på reisen Ingen vil finne på å beskylde folkene bak Berlitz’ reiseparlører for å ha brukt for mye penger på design. Bøkenes seksjoner er markert med ulike farger, slik at de er lette å finne igjen, ellers er det fint lite jåleri. Ikke ett bilde er å finne i noen av versjonene – bare et par illustrasjoner av en sykkel, en motorsykkel og en bil (så her kan man lære hva duppedittene i bilmotoren heter også på norsk, for noen kanskje bøkenes sterkeste bidrag til en vellykket bilferie i Europa?). I beste fall kan layouten sies å være retro. Undertegnede mener å gjenkjenne stilen fra egne mattebøker fra 80-tallet, og det er mulig redaksjonen satser på at dette blir moderne, bare man holder stilen lenge nok. Da vi tilfeldigvis snublet over en utgammel Berlitz’ Russisk på reisen i vår egen kjeller, var det bare å registrere at layouten var nøyaktig den samme da som nå. Boka manglet kolofonside, mens Russland gjennomført ble omtalt som Sovjetunionen.
Man skal allikevel ikke la seg lure. Der hvor det mangler delikate bilder og fantasifull layout, tar Berlitz igjen mangel på form med en solid parlør som dekker de fleste bruksområder. Brukerne får en god generell innføring i uttaleregler, samtidig som alle ord og uttrykk oppgis med uttaleveiledning. Ingen av de andre parlørene er i nærheten av Berlitz på dette punktet. Trykk, nasaler, liaison – her kan vi nesten snakke om en forenklet «best of» fra fonetikkurset i fransk på universitetet. Transkripsjonen er ganske original, men det er et spørsmål om tilvenning.
I på reisen finner vi ordlister, en minigrammatikk og grei inndeling i ulike emner. I motsetning til de andre parlørene har Berlitz også med kart, dessuten noen avsnitt om hvor språket snakkes, og om mulige forskjeller i dialekter. De som plukker med seg Tysk på reisen får en advarsel om at parløren gir en innføring i Hochdeutsch, og at uttalen kan variere kraftig fra region til region. Greit å vite når du lurer på om mannen i Köln snakker tysk eller et hittil ubeskrevet språk.
Denne introduksjonen finner man også i Fransk på reisen. Man kan lese om religiøse forskjeller mellom Belgia, Frankrike og Sveits, dessuten er det en forbilledlig oversikt over helligdagene i de ulike landene. Spørsmålet er bare hvor i all verden det er blitt av Luxembourg?
Et pluss skal Berlitz derimot ha fordi boka tar med noen eksempler på at man skal være forsiktig med å sammenblande ord som ligner på engelsk og fransk. Disse «falske vennene», som franskmennene kaller dem, er en kilde til frustrasjon for dem som skal lære språket. Greit derfor å vite at ord som cave, médecin/medecin, librairie/library ikke kan oversettes direkte – de må oversettes med hhv kjeller (fr.), grotte (eng.); lege (fr.) / medisin (eng.); bokhandel (fr.) / bibliotek (eng.). Og dette er bare toppen av isfjellet! På den annen side er det ikke å komme forbi at den som snakker engelsk, har et godt utgangspunkt for å lære fransk. Det kunne også Berlitz’ parlører begunstiget en setning – til inspirasjon og trøst på språkreisen.
Men dette ekstra lille plusset med «falske venner» må sees i sammenheng med noe som ikke er fullt så bra: Berlitz er i utgangspunktet skrevet for et engelsktalende, angloamerikansk publikum. Noen annen konklusjon er vanskelig å trekke etter å ha gått gjennom parlørene. I oversikten over hva «jeg er fra …» heter, oppgis i tillegg til Norge alternativene Storbritannia, Canada, England, Irland, Skottland, USA og Wales – i den tyske dessuten Australia og Danmark. Og i omtalen av adjektiver kommer det noe påfallende eksempelet «jeg kjører en amerikansk bil». Hvor sannsynlig er det?
Mer irriterende er imidlertid omregningstabellene Berlitz har tatt med. For en nordmann er det meningsløst med en omregningstabell mellom celsius og fahrenheit når man skal til Fastlands-Europa. Kjøper man Fransk på reisen, er det dessuten revnende likegyldig å vite hvor mange gram det er i en unse eller hvor mange desiliter som går i en pint. Våkne redaktører burde ha strøket dette, som for sikkerhets skyld befinner seg i identisk form på side 160 i alle parlørene vi har undersøkt. Det de derimot kunne ha tatt med, var en fotnote om at det er svært få språk som måler vekt også i hekto.
Disse kritikkverdige detaljene til tross: Berlitz’ reiseparlører er et godt kjøp og gir seg ikke ut for å være mer enn de er. Noen ganger er det sant at less is more.

Aschehougs reiseparlører Midt mellom Gyldendal og Berlitz finner vi Aschehougs reiseparlører – i hvert fall om vi står på Gardermoen og vurderer bøkene kjapt ut fra form og design. Her er det luft, farger og noen bilder. Lekrere enn Berlitz, og ikke fullt så overdådig som hos Gyldendal. Aschehougs parlører gikk tidligere under navnet Politikens reiseparlører og er av dansk opprinnelse.
På omslagets innside finner man tallordene og de viktigste frasene. Kjekt å finne raskt når man trenger det. To sider innledningsvis er viet uttaleveiledning. En helt grei innføring, selv om den ikke er like utfyllende som Berlitz’. Problemet her er at dette er alt som gis av uttaleveiledning. Tanken må være at ved å lese de to innledende sidene, skal man kunne forstå hvordan alle frasene i boka skal uttales. Det er vel optimistisk, spesielt med tanke på at de som kjøper en reiseparlør, gjerne gjør det fordi de ikke har forkunnskaper i språket. Selv med verdens beste vilje er det dessuten umulig å finne ut at «août» (august) skal uttales «ott» bare ved å lese innledningen – for ikke å snakke om flørtesetningen «tu as de beaux yeaux» («tyadøbåzjø» – «du har vakre øyne»). Og det er i fransk, som tross alt er et ganske greit språk å uttale bare man har lært systemet (noe som krever større innsats enn å lese de første sidene i parløren). Problemene er langt større for engelsk, hvor man bør kunne en god porsjon språkhistorie for å kunne finne rett uttale bare ved å lese ordet. Det er en god del visdom i anekdoten om George Bernhard Shaw, som foreslo en ny skrivemåte for ordet fish: Ghoti. Gh som i enough, o som i women, ti som i nation. «F-i-sh».
Også Aschehoug presiserer forskjellene mellom de ulike landene hvor språket snakkes. Det er riktignok underlig at det i Spansk reiseparlør ikke poengteres at det er ulikheter i spansk i Spania og i Latin-Amerika, det er en presisering både Gyldendal og Berlitz tar med. Derimot er Tysk reiseparlør svært så grundig i behandlingen av hva man sier når man hilser i de ulike områdene – her er det ikke bare Guten Tag, men også Grüss Gott, Grüezi, Servus og Tschüss – et detaljnivå som inngir tillit. Helt gjennomført er det riktignok ikke, i hvert fall ikke i alle bøkene. I Fransk reiseparlør oppgis fartsgrensene i både Luxembourg, Belgia og Sveits, men skal man tilfeldigvis reise med toget, er det bare franske forhold som gjelder. Om ikke annet kunne man med fordel tatt med hva de nasjonale jernbaneselskapene heter. Franske SNCF får bred omtale, men det er sikkert ikke dumt å vite at selskapet i Belgia heter SNCB, i Luxembourg CFL – og i Sveits CFF, SBB og FFS på henholdsvis fransk, tysk og italiensk. Så vet man i det minste hva man leter etter.
Det er også pussig å oppdage at selv om både Aschehoug og Berlitz er nøye med å inkludere Belgia, Sveits og (til dels) Luxembourg når de skriver om fransk, er det ikke gjort noen merknader på et av de områdene hvor forskjellene i språket er mest tydelig, nemlig i tallsystemet. «Soixante-dix» er oppført som eneste form for 70, mens det vitterlig heter «septante» i Belgia, Sveits og i østfranske dialekter. Hverken «octante» (80 i Sveits – i motsetning til standard fransk «quatre-vingt») eller «nonante» (90 i Belgia og Sveits – mot standardfransk «quatre-vingt-dix») er nevnt. Man kan selvfølgelig argumentere godt for at en reiseparlør skal gi en grei innføring i standardspråket, men i og med at man tar utgangspunkt i at fransk er mer enn Frankrike, er det underlig at noe så sentralt som tallsystemet ikke begunstiges med så mye som en fotnote.
Det kan se ut som om Aschehoug er rettet inn mot et noe annet publikum enn de to andre parlørene. Med en viss munterhet har vi registrert at kapitlet «På byen» er langt mer eksplisitt hos Aschehoug enn i de andre parlørene. Her skinner det kanskje ekstra tydelig gjennom at originalen er dansk og ikke amerikansk? For i tillegg til fraser som «hva heter du?» og «ses vi igjen?», kommer setninger som «har du kondomer?». Språkbruken er dessuten langt røffere. Mens Berlitz foreslår å avvise innpåtrengende beilere med et høflig vær så snill å la meg være i fred, slår Aschehoug til med dra deg vekk! En egen rubrikk er viet kjekke ord og uttrykk, som stort sett knytter seg til seksualitet, med ord som kjønnssykdom, sikker sex og p-pille. Det er uansett forfriskende å se en parlør som ikke først og fremst er rettet mot et museumstrålende, portvinsdrikkende publikum uten andre interesser enn å suge til seg kultur og visuelle inntrykk. Det vil si – kultur kan jo være så mangt.
Blant parlørene har Aschehoug den beste grammatikkdelen. Bruker man denne, vil man kunne lære seg formverket slik at man kan formulere selvstendige setninger. Det vil for eksempel være fullstendig umulig om man kun bruker Gyldendals på 15 minutter, og ganske vanskelig om man bruker Berlitz. En smart detalj er at uregelrette verb står oppført i egne rammer med full presensbøying i ordlisten bakerst.
Innimellom kommer Aschehoug med opplysninger som er ganske tvilsomme. Hva? skal ifølge Fransk reiseparlør hete Qu’est-ce que?, mens det i virkeligheten heter Quoi? når det står alene. At de oppgir at middag heter dîner i alle landene hvor det snakkes fransk, får heller gå. Selv om belgierne foretrekker souper, forstår de nok hva som menes.
Den viktigste kritikken mot Aschehoug gjelder layouten. I likhet med de to andre seriene brukes det fargekoder på sidene. I tillegg, for å gjøre det oversiktlig, veksler linjene mellom å ha hvit og farget bakgrunn, og det brukes ulike farger på fremmedspråket og i oversettelsen. Intensjonen er god, men til tider er det vanskelig å lese, spesielt i dårlig lys. Og når rød tekst er satt på grønn bakgrunn, blir kontrasten veldig dårlig. Og for rød-grønn-fargeblinde er det selvsagt umulig å oppfatte noe som helst.

Ganske oppdatert En gjennomgang av parlørene viser at de er ganske oppdaterte. Går man til sjangeren med den fordommen at parlører retter seg mot sherryelskende pensjonister på vei for å se Mona Lisa, må man pent bite den i seg – om man da ikke mener at de samme pensjonistene svinger seg på nattklubb og snakker om kjønnssykdommer når museumsrunden er unnagjort. Ordforrådet er bredt, og emnene som dekkes, favner mange områder. Men mens Gyldendals serie er svært standardisert, tar Berlitz og Aschehoug i enda større grad hensyn til kulturen i de ulike landene. Generelt kunne man ha ønsket seg et bedre ordforråd hva data angår. E-post nevnes så vidt, men vårt dypdykk i de franske parlørene viser likevel at den vanligste termen for dette, «courrel», ikke er nevnt. Et begrep som trådløst nettverk glimrer med sitt fravær over hele linja. I 2007 er dette vel så sentrale begreper som frimerker og postkort.

Et supplement En gjennomgang av disse mest brukte reiseparlørene for norske reisende viser at den optimale reiseparløren ikke finnes – hvis man da ser bort fra parløren som ikke er en parlør, altså Kunnskapsforlagets På vei til. For om man aksepterer det paradokset som ligger i at en parlør (fra fransk parleur, «en som snakker») faktisk bare er skriftlig, må man jobbe mye for å få til nettopp det å snakke. Fordi ingen av parlørene følges av CD-er, er brukeren prisgitt uttaleinformasjonen i bøkene. Dels må denne være så korrekt som mulig, dels må leseren kunne dekode den i tråd med forfatternes intensjon. Det er ikke uproblematisk. Dersom man kjøper en parlør for et språk man ikke har noe forhold til på forhånd, skal det godt gjøres at man får bruk for den, annet enn som en hjelp til å oversette menyer. Og det kan man bruke alminnelige ordbøker til.
Så blir da også spørsmålet om man ikke kan komme vel så langt med en lommeordbok og en kort liste over de viktigste høflighetsfrasene. Selv har vi klart oss brukbart i Hellas med Kunnskapsforlagets lommeordbok og -
en rekke varianter av «                » (takk) og
«                 » (god dag). Det er så åpenbart at man er turist og fremmed, at man kommer langt med høflighet og enkeltord. For hvorfor skal man egentlig legge opp til en samtale man aldri vil ha mulighet til å delta i?
En parlør kan naturligvis ha sin misjon. Spørsmålet er hvilke ambisjoner man har, hva slags innsats man vil legge i det, og ikke minst hvor og når man skal bruke den. Dersom man har sommerhus (eventuelt vinter-asyl) i et fremmed land, kan en parlør være et godt supplement til en lærebok og ordbok. Her finner man standardfrasene, uttalen har man tilgang til i det daglige, og i tillegg får man inn formverk og mer avanserte formuleringer fra andre kilder. Ofte er det nettopp de dagligdagse formuleringene man mangler når man lærer språk gjennom lærebøker.
Dersom man derimot tenker å lære seg et språk ved å bruke en parlør, bør det både ringe i varselklokker og blinke i lys. Gyldendals løfter om å lære et språk på 15 minutter dagen er i seg selv så urealistiske at man må være svært naiv eller svært ambisiøs for å tro på dem. Av de tre seriene vi har gått gjennom, er trolig Gyldendal den som er minst egnet for den som ønsker å lære noe mer enn de konkrete setningene og ordene som er listet opp. En som ønsker å lære bitte litt utover det å lese høyt fra en parlør, vil trolig ha glede av både Aschehougs og Berlitz’ parlører. Så fremt man ikke er fargeblind, blir det nesten hipp som happ hvilken man bør velge.
           

Men selv om man lærer å stille spørsmål, er det altså fremdeles et åpent spørsmål om man vil forstå svarene man får. Bon -voyage! n


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>