>Bokessay Prosa 03|07

Hva var det egentlig han sa? Om oversettelse som politikk og diktning i ­sakprosa

Jo Eggen

For 20 år siden uttalte Slobodan Miloševi en setning som har blitt gjengitt på utallige måter i sakprosaen om den jugoslaviske tragedien. Jo Eggen har oppsporet flere av versjonene, og viser her hvordan ulike oversettelser ikke bare gir store språklige­ og semantiske forskjeller, men også politiske. Er feilgjengivelsene av Miloševis ­uttalelse eksempler på at sakprosa er diktning, fiksjoner satt sammen av ord, slik Georg ­Johannesen hevdet?

<empty>
Adam LeBor
Milosevic. A Biography
386 sider
Bloomsbury 2002

Susan L. Woodward
Balkan Tragedy
Chaos and Dissolution After the Cold War
596 sider
The Brookings Institution 1995

Dusko Doder og Louise Branson
Milosevic. Portrait of a Tyrant
304 sider
The Free Press 1999

Kate Hudson
Breaking the South Slav Dream.
The Rise and Fall of Yugoslavia
192 sider
Pluto Press 2003

Christian Palme
Om ondskan i vår tid.
Sökandet efter rättvisa på Balkan
224 sider, illustrert
Bokförlaget DN 2001

Svein Mønnesland
Før Jugoslavia og etter
395 sider, illustrert
(3. utgave)
Sypress forlag 1995

Arne Johan Vetlesen
Evil and Human Agency. Understanding Collective Evildoing
313 sider
Cambridge University Press  2005



PÅ JAKT ETTER opplysninger om Slobodan Milošević, den nå avdøde krigsforbrytertiltalte ekspresidenten som jeg mente var blitt ensidig framstilt i mediene, kom jeg over en setning han skulle ha uttalt i Kosovo i 1987. Rettere sagt, jeg fant flere og flere ulike versjoner av setningen. En ny dukka opp i nesten hver eneste bok jeg åpna om den jugoslaviske tragedien. Særlig etter Kosovo-krigen i 1999 ser setningen ut til å bli viktig for skribenter, forfattere og dokumentarfilm-makere i den vestlige verden. Den framstilles nå som startskuddet for de jugoslaviske krigene på 1990-tallet – som når den får den engelske Milošević-biografen Adam LeBor til å tenke på skuddet i Sarajevo i 1914. Alt det forferdelige i ei historie som er for komplisert for et vestlig publikum, må begynne med noe en serbisk hovedskurk sier nettopp i Kosovo. Dermed vil sirkelen sluttes, og den såkalte Kosovo-krigen Nato – Norge – førte mot ham, bli en «god» krig.
Uansett hva Milošević måtte ha skylda for, må det være interessant å spørre hvorfor det var nødvendig å fikse på det han sa. Måtte han passe bedre inn i ei fortelling? Måtte han henge sammen bedre enn han gjorde? Måtte hatobjektet være uten sprekker? Ville Natos euroamerikanske troverdighet krakelere om hatobjektet gjorde det?
Det fins ingen gjengangersetning av en kroatisk Tudjman, en bosnisk Izetbegović, en slovensk Kučan, en kosovoalbansk Rugova. Men disse var heller ikke USAs fiender. Milošević-setningen fra 1987 kan være den mest siterte i Vesten av en Balkan-politiker noensinne. Et typisk trekk er at de mange versjonene gjengis som direkte sitat, som om hver av dem skulle være den ordrette oversettelsen. Er det slik at hver på sin måte prøver å «tydeliggjøre» setningen, lage en pedagogisk utgave for et vestlig publikum? Og versjonen må samtidig framstå som ekte, som et direkte sitat? De fleste av disse mer eller mindre kolliderende versjonene har jeg funnet i bøker, skrevet av professorer og andre eksperter. De skyldes altså ikke journalister som har hatt det for travelt. Eller har noen likevel hatt det for travelt med å framstille et Milošević-bilde i skarpe fiendefarger? Nøyaktig gjengitt kunne jo uttalelsene hans minne om våre egne politikeres: ikke rasistiske, men sjølsagt mot «terrorister» og andre fiender.
De fleste versjonene jeg har lest, vil jeg kalle feilaktige. Er det slik at så fort vi beveger oss litt ut av vårt eget vestlige samfunn, er det den grove unøyaktigheten som er regelen? At mennesker som for oss snakker fremmede språk og kanskje også bruker fremmede alfabet, ikke fortjener å bli nøyaktig gjengitt? Bruken av Milošević-setningen sier mye om vestlig egosentrisme, og om stereotyp framstilling av andre.

1. Våren 1987 blir Milošević, den gang nummer to i makthierarkiet i den serbiske republikken i Jugoslavia, sendt til Kosovo fordi serbere der klager over at de blir undertrykt av det albanske flertallet i provinsen. Hva var det egentlig han sa, den 24. april 1987 i Kosovo Polje? Hvilke ord sa eller ropte han til de serbiske og montenegrinske demonstrantene, da det lokale politiet, stort sett albanere, hadde brukt gummikøllene sine mot noen av dem?
Den nevnte biografen Adam LeBor gjengir setningen slik: «No one should dare to beat you» (Milosevic, s. 75). Innom Norlis bokhandel finner jeg samme versjon i John B. Allcocks Explaining Yougoslavia, i ei fotnote på s. 429, der han dessuten sier uttalelsen kanskje er den mest feilgjengitte av alle.
En annen Milošević-biografi, kanadieren Lenard J. Cohens Serpent in the Bosom. The Rise and Fall of Slobodan Milošević, som virker svært solid, kommer derimot med denne gjentatte og nervøse versjonen: «No one will be allowed to beat you! No one will be allowed to beat you!» (s. 63). Her virker Milošević mindre som en folketaler, mer som en usikker politiker som må finne på noe å si. Cohen mener han først sa dette fra et vindu i tredje etasje, engstelig, uvant med folkemengder, men at han gjentok setningen ute etterpå, sammen med demonstrantene og politiet i et regissert opptak. Den amerikanske Jugoslavia-eksperten Sabrina P. Ramet mener derimot han sto scenevant ute hele tida sammen med demonstrantene, med myndige håndbevegelser til politiet om å slippe demonstrantene fram, mens han sa, i hennes versjon: «Nobody, eighter now or in the future, has the right to beat you.» (Nationalism and Federalism in Yugoslavia 1962–1991, 2. utg., s. 227). Her kommer det inn ei framtid som ikke er nevnt i de to første versjonene – altså et tydeligere politisk perspektiv.

2. Jeg får se fjernsynsopptaket fra episoden, i NRKs arkiv, men Milošević snakker for fort til at jeg, med min kjennskap til det som før blei kalt serbokroatisk, kan oppfatte det. Men det høres ut som en kort setning som gjentas, der et par ord («ne sme»= «får ikke»?) gjentas til slutt. Samme opptak vises i to ulike dokumentarer: «Jugoslavia: veien til sammenbrudd» og «Milošević: en moderne diktator». Til min forbauselse ser jeg dagen etter, av mine egne notater, at den norske teksten til de to programmene, som viser nøyaktig samme opptak, er forskjellig:
«Ingen skal få slå dere mer!» («Jugoslavia: veien til sammenbrudd») og «Ingen kommer til å slå dere mer!» («Milošević: en moderne diktator»).
Begge tekster opererer med et framtidsretta «mer», noe tilsvarende ord fins ikke i de engelske versjonene nevnt innledningsvis. Men teksten til den andre dokumentaren – produsert etter Kosovo-krigen – har en mer seierssikker tone. Bygger den på en annen engelsk tekst, i tråd med bildet av «en moderne diktator» med full kontroll?
Fra opptaket husker jeg spesielt en eldre, mager mann med mørk skyggelue og en teatralsk, begredelig mine. Det er han som sier noe sånt som: «De slår oss!» Jeg husker det som om han nærmest bøyer seg i støvet for, eller kanskje han kaster seg bønnfallende forover mot, Milošević.

3. Etter at jeg besøkte NRKs arkiv, fant jeg stadig nye versjoner av setningen. Da jeg oppsøkte det fine Universitetsbiblioteket på Blindern, med sin svarte speilende marmor, fant jeg ikke bare en sannsynlig originalversjon, i en biografi av serberen Slavoljub Djukić, men også denne, da den hjelpsomme bibliotekaren fant ei anna bok enn den jeg egentlig så etter: «Nobody must ever again dare to beat you!» Den var i slekt med nok en amerikansk versjon jeg fant i UBs hyller, i Doder og Bransons biografi Milosevic. Portrait of a Tyrant: «But when he uttered the words ‹No one will ever dare beat you again!› his course was set» (s. 3).
Kursen var altså satt, Milošević var i gang, i det han sa noe jeg i min tur kan oversette slik: «Ingen vil noen gang våge å slå dere igjen!» Det kan se ut til at en enkel setning stadig bygges ut, først med et framoverpekende «again», så forsterka til «ever again», og verbformer som så å si skaffer seg kontroll over framtida, «must», og særlig futurumshjelpeverbet «will»: «No one will ever ...» En situasjonsbestemt setning blir kledd, plagg for plagg, i ei mer høytidelig drakt, i sterkere farger. Den blir truende, ikke trøstende. Fokus forskyves fra dem som ikke skal bli slått, til dem som aldri mer må/vil våge å slå: til fienden. Det som skjedde skal hevnes, straffes, fienden skal få seg en definitiv lærepenge. For sikkerhets skyld rammer Doder og Branson inn setningen med et forklarende tillegg som understreker det framtidsretta, avgjørende, startskuddmomentet: med disse orda var «kursen hans satt». Versjonen har også fått ei indre ramme av ordmagiske anførselsord: «But when he uttered the words» garanterer for at dette virkelig er Miloševićs ord, om enn oversatt til engelsk. Dette er den tautologiske formelen for det vestlige Milošević-bildet: Tyrannen snakker som en tyrann. Milošević er Milošević.
Men i Djukićs serbiske biografi, som ikke virker spesielt «Milošević-vennlig», står en kort setning, gjentatt med en endring i ordstillingen: «Ingen skal få slå dere, dere skal ingen få slå» (min oversettelse av «Niko ne sme da vas bije, vas niko ne sme da bije!»). Bortsett fra den stilistiske finessen å endre ordstillingen, minner dette mest om Cohens tidligere nevnte nervøse versjon: «No one will be allowed to beat you! No one will be allowed to beat you!» Den minner også om det jeg syntes jeg kunne høre på opptaket i NRKs arkiv.

4. På Deichmanske bibliotek, i Christian Palmes Om ondskan i vår tid, finner jeg derimot et kapittel med overskrifta «Ingen har rätt att slå dessa människor»:
«(…) I Kosovo, inför vredgade serbiska demonstranter som jagades av albanska poliser i Pristinaförorten Kosovo Polje, skrek han ut orden ‹ingen har rätt att slå dessa människor›. (…) Men talet till demonstranterna i Pristina var inte, som det ofta har antytts, en spontan ingivelse; Milošević hade varit i Kosovo ett par dagar före demonstrationen och dikterat taktiken. En lastbil med gatsten fanns strategisk på plats till demonstranterna och varje ord tycks i verkligheten ha varit noga planerat.»
Palme, en erfaren Balkankorrespondent ifølge forlagsreklamen, men som ellers gjør Milošević til president i Serbia nesten to år for tidlig – i tråd med bildet av en velforberedt kuppmaker? – legger vekt på at hvert ord Milošević sa, var nøye planlagt. Men den setningen han presenterer, er av de mest avvikende og usannsynlige. Henger den sammen med det skrikende tonefallet han har utstyrt Milošević med? I Palmes fortelling om ondskap trer en dobbelt ond serberleder fram: med et Hitlerlignende raseriutbrudd, samtidig som han er den iskalde planleggeren.
En beslekta versjon finner jeg i Christine von Kohl og Wolfgang Libals Kosovo. Balkans gordiske knude: «Dette folk må ingen slå.» Versjonen har en nazilignende undertone av at det fins ett folk, det serbiske, ingen må slå, mens andre gjerne kan bli slått. I den norske Balkan-eksperten og professoren Svein Mønneslands Før Jugoslavia og etter, finner jeg det nøytrale «Ingen har rett til å slå folket». Den virker usannsynlig som en måte å få kontakt med demonstranter på, med sine formelle ord om retten og folket, og uten den direkte henvendelsen som ligger i et «dere».
I alle disse tre versjonene, som kan sies å tilhøre en egen familie av oversettingsversjoner der «dere» erstattes av «folket», er det som om Milošević henvender seg teatralsk til en tredje instans, et kamera eller hva det er, en opinion her eller der, historia, med ord som bare bruker «disse menneskene» eller «folket» som kulisser, uten å vende seg direkte og på alvor til dem det gjelder, og uten å ha noe medfølelse med dem.

5. Når Peter Handke besøker Milošević i FNs varetektsfengsel sommeren 2004, snakker den tidligere presidenten til Handkes forbauselse nesten bare om sine opptredener i Kosovo i 1987 og 1989. Han holder et flere timers foredrag for den østerrikske forfatteren om hvordan det han sa, er blitt skiftende og feilaktig gjengitt i vestlige medier. Ved å lese opp lange avsnitt fra engelske aviser for Handke, vil Milošević vise hvordan de samme avisene først oppfatter ham som moderat, og seinere, da de jugoslaviske krigene var i gang, som brannstifteren, krigshisseren, den som starta det hele, med det han sa i 1987 og 1989.

6. Noen opererer med to versjoner av utsagnet. Briten Toni Leversage, i Den jugoslaviske tragedie, utgitt på dansk i 1997, bringer først en versjon som minner om Mønneslands: «Ingen skal vove at slå på folket!» (s. 35–36). Men i en overraskende fotnote skriver Leversage: «I virkeligheten sagde Milošević ‹slå på jer›, men ‹jer› er i senere beskrivelser blevet ændret til ‹folket›. I BBC-udsendelsen om mødet i Kosovo Polje, hvor man ser den sekvens med Milošević, der efterfølgende blev gentaget mange gange i jugoslavisk tv, er det meget svært at høre, hva han egentlig siger.»
Den amerikanske journalisten Robert D. Kaplans Balkan Ghosts: A Journey Through History, gir først en legendarisk versjon av hva Milošević sa, lagt i munnen på ei serbisk nonne i Kosovo: «They’ll never do this to you again, never again will anyone defeat you.»
Her er temaet det serbiske nederlaget for tyrkerne i 1389, påpeker Kaplan. Han mener som Palme at Milošević var nøye med ordvalget, «knew exactly the effect of his words». Men hvilke var det?
«In actuality, Milošević’s exact words were: ‹Nobody, either now or in the future, has the right to beat you.› But legend has created many variations of what he said» (Balkan Ghosts, s. 39–40). Kaplans «eksakte ord» er i alle fall de samme som Sabrina P. Ramets, tidlig på banen som amerikansk Milošević-ekspert og talskvinne for å bombe Serbia. Men denne konstruerte versjonen, som virker tyrannisk stormannsgal – «ingen, verken nå eller i framtida» – virker lite egna til å roe ned demonstranter. Det virker heller som den skal gi et amerikansk publikum et velkjent bilde av en «kommunistleder». Er ikke Milošević her en erstatning for det forsvunne sovjetiske fiendebildet?
Ramets kilde er avisa Chicago Tribune. Kanskje versjonen bygger på ei forklarende omskriving gitt av en engelsktalende serber til en amerikansk reporter uten serbiskkunnskaper, over noen tannglass plommebrennevin på et hotellrom i Beograd? Setningen er faktisk vanskelig å oversette til engelsk, med sitt «ne sme» som peker i to retninger: «får ikke lov/våger ikke», et uttrykk det ikke fins noe tilsvarende til i det engelske språket.

7. Ifølge Robert D. Kaplan kom Milošević dessuten med «en direkte appell til rasehat». Da kan det være interessant å se på den talen Milošević holdt morgenen etter, i kulturhuset i Kosovo Polje, en tale Lenard Cohen siterer fra i nevnte Serpent in the Bosom. Der finner jeg en fotnote med tall og bokstaver som leder meg via NUPIs bibliotekarer og NRK og BBC i London til BBCs arkiv i en mindre by i nord, der arkivaren, etter en hyggelig telefonsamtale der hun opplyser meg om at det er problemer med postgangen på grunn av poststreik, etter ei stund får sendt meg denne talen i sin helhet, med mer, oversatt til engelsk. Til min skuffelse er den berømmelige setningen fra kvelden før ikke engang nevnt blant det BBC så som interessant i 1987.
Men hvor fins Miloševićs angivelige «direkte appell til rasehat»? Et avsnitt mot slutten av talen innledes slik i BBCs oversettelse: «Our aim, however, is to get out of the state of hatred. Our aim is that all the people of Kosovo should live well.» Det uttrykte målet er altså å komme ut av hatets tilstand, ikke omvendt. Dette er kanskje bare tomme politikerfraser om at alle vil få det bra bare de stoler på taleren. Det er likevel påfallende at kanadieren Cohen, ellers en av de mer nyanserte om Milošević, utelater nettopp disse to setningene i et nokså langt sitat fra dette og det neste avsnittet. Der lar han dessuten slutten av en setning forsvinne sporløst, ved å sette punktum der BBCs fullstendige versjon har komma. Den amputerte setningen dreier seg om å endre situasjonen i Kosovo. BBCs 1987-versjon lyder slik: «I do not propose, comrades, that in staying you should suffer, carry on and tolerate a situation with which you are not satisfied. On the contrary you should change it, together with all the progressive people here, in Serbia and Yugoslavia.» I den kanadiske professorens bok fra 2001 – en av flere Milošević-biografier utgitt i NATO-land etter NATOs Kosovo-krig – l-yder budskapet til serberne i Kosovo slik: «I do not propose, comrades, that in staying you should suffer, carry on and tolerate a situation with which you are not satisfied. On the contrary, you should change it.» Her har Cohen foretatt ei «etnisk rensing» av den flernasjonale, jugoslaviske samarbeidstanken som også er til stede i Miloševićs tale, der han ikke minst oppfordrer til endring «sammen med alle progressive folk her», dvs. i Kosovo.
Er det fordi professoren ikke vil forvirre leseren med et mer sammensatt bilde av Milošević og hans politiske språkbruk? Eller er han blitt revet med av sin egen fortelling om Miloševićs oppvåkning til serbisk nasjonal folketaler, eller til en som skjønner at han kan spille på nasjonalistiske strenger? Er professor Cohen, fra NATO-landet Canada, styrt mer eller mindre ubevisst av et vestlig behov for å se Milošević som den store skurken, et behov som setter grenser for hvor nyansert han kan bli framstilt?

8. Etter Dayton-avtalen for fred i Bosnia i 1995 – «du gjorde Dayton mulig», sa Clinton til Milošević – oppstår det en pause i demoniseringa av den serbiske politikeren. I denne mellomperioden kommer det ut mer nøkterne og nyanserte framstillinger, blant annet av Susan Woodward, Thorvald Stoltenberg og Kai Eide og Richard Holbrooke. Ei av dem er Aleksandar Pavkovićs The Fragmentation of Yugoslavia fra 1997. I den gir den erklærte antinasjonalisten Pavković likevel ei framstilling der det gjennomtenkte ved 1987-setningen står i fokus, og det skjellsettende ved den: «Da mengden velta forover for å storme bygningen, slo politiet – for det meste kosovoalbanere – dem tilbake med køller. Som svar på demostrantenes rop ‹De slår oss …› uttalte Slobodan Milošević de orda som, sett i ettertid, synes å ha endra naturen og retningen til jugoslavisk politikk og politisk språkbruk: ‹Ingen har lov å slå dere›» (min versjon av Pavković: ‹No one is allowed to beat you› s. 84).
Og i ei fotnote skriver Pavković: «På serbokroatisk har ‹Niko ne sme da vas bije, vas niko ne sme da bije› en tone av faderlig forbud og forsikring. Som Slavoljub Djukić bemerker i sin politiske biografi om Milošević, Izmedju slave i anateme: politička biografija Slobodana Miloševića (Beograd, Filip Višnjić, 1994 s. 51), er dette nøyaktig det demonstrantene tørsta etter å høre.»
Pavković framstiller verken en nervøs, en rasende, truende eller en betongstivt «kommunistisk» Milošević. Hans tolkning, bygd på den tidligere nevnte serberen Djukić, ser uttalelsen innenfra, fra den serbiske innsida. Dermed blir den ikke så eksotisk heller. Det er ikke det at Milošević ikke er manipulerende, men han er det på en måte som virker forståe-lig og velkjent. Han bruker et nært, enkelt, «menneskelig» eller «folkelig» språk, nærmest et barnespråk, ekte og manipulerende på samme tid, som våre egne politikere som gikk til krig mot ham i 1999.

9. Ulike versjoner av setningen dukker på nytt opp etter Miloševićs død i mars 2006. Jeg finner to bare i samme nummer av International Herald Tribune. Ifølge den relativt saklige Göte-borgsposten 12.3.06 sa han: «Ingen skall slå er igjen.» Men i Daily Telegraphs nekrolog heter det, i en lengre versjon jeg ikke kunne huske å ha sett: «From now on, no one has the right to beat you.» Denne siste kan ses som en mer elegant utgave av Sabrina P. Ramets, med et framtidsretta «fra nå av». Ikke minst er det som om «tyrannen» Milošević – en av de mest brutale og ufølsomme i det 20. århundre, ifølge samme nekrolog – øyeblikkelig tar makta og setter gjeldende lov og rett til side: «fra nå av», i et primitivt Balkan-land uten spilleregler, sett med britisk overklassearroganse. Milošević framstilles som så mektig at han forvandler alt som ved et trylleslag, alt samles i dette øyeblikket, og hele den -jugoslaviske tragedien legges på skuldrene til én person. Dette potente fiendebildet – er det enda viktigere å slå det fast etter Miloševićs død, som truer med å gjøre ham menneskelig? Og er det blitt enda viktigere å gjøre setningen hard, kald og formell, for å motvirke inntrykket av at Milošević også kunne være en person med medfølelse? Setningen er jo faktisk et problem for dem som vil tegne et helstøpt tyrannportrett. Den som sier at ingen har lov til å slå noen, står i fare for å framstå også som menneskelig.

10. En ting er hva Daily Telegraph og andre vestlige aviser innbiller seg og leserne sine om Milošević. Men hvordan i all verden skal jeg forstå den på flere måter samvittighetsfulle norske moralfilosofen Arne Johan Vetlesens framstilling av hendelsen og setningen i boka Evil and Human Agency. Understanding Collective Evildoing, utgitt på det ærverdige Cambridge University Press i 2005?
«In his famous speech at Kosovo Polje on 24 April 1987, Milošević made public his decisive move: he used the tensions in Kosovo to effect a transformation of his own identity from a dull communist apparatchik to nationalist ‹saviour of the Serbian people›. He assured his almost 1-million-strong audience that Serbs in Kosovo are not a minority because ‹Kosovo is Serbia and will always remain Serbia›.»
Her er det meste feil. Arne Johan Vetlesen ser ut til å blande sammen fire forskjellige Milošević-opptredener. Fra den datoen han nevner, fins bare den ene setningen. Derimot holdt han altså en tale morgenen etter (vist til i del 7 av dette essayet). Men når jeg finner igjen BBCs oversettelse av talen, finner jeg ingenting som minner om Vetlesens sitat: «Kosovo is Serbia and will always remain Serbia.» Det nærmeste jeg kommer, er en tale i Beograd i november året etter, gjengitt slik i en amerikansk oversettelse ved Foreign Broad-cast Information Service: «All people have a love (Milošević is interrupted by indistinct cheers) have a love that is warming its heart up forever. For a Serb that love is Kosovo. That is why Kosovo will remain in Serbia.» Men Milošević legger straks til: «That will not be at the expense of Albanians.»
Heller ikke i den talen han holdt i juni 1989 i Kosovo – det er da Milošević snakker til bortimot én million mennesker, anslagsvis, ikke i 1987 som Vetlesen sier – finner jeg det grovt nasjonalistiske «Kosovo er Serbia».
Og når Vetlesen, som alle de andre, serverer den dragebevinga setningen, som Handke kaller den i sitt essay om Milošević-saken, er det i nok en variant jeg ikke kan huske å ha sett: «You will not be beaten again.» Igjen pekes det ut av nåtidssituasjonen og mot krigene som skal komme, som om serberne under den daværende partilederen allerede er i full gang med å planlegge dem. Men hvorfor den avvikende passivformen? Hvorfor er subjektet «ingen» blitt trylla bort, det alle de andre versjonene tross alt har felles? Er det fordi «ingen» er for allment, ikke kan underforstå bestemte fiendenasjoner som fra nå av skulle rammes av serbernes blodtørstighet? Ifølge Vetlesen innebærer setningen at det vil bli nødvendig å sette i verk «ekstraordinære tiltak» mot «noen». Det skal bety at Milošević går rundt med planer om folkemord våren 1987. Jeg finner ingenting som peker mot dette i de nevnte talene fra 1987 og framover, der er det derimot en del politikersnakk om like rettigheter for alle uansett nasjonalitet og religion.
Vetlesen legger spesielt vekt på hendelsen i april 1987: «It is generally agreed that Milošević made the most crucial and far-reaching move of his entire political career while on a visit to Kosovo in April 1987.» Men dette «mest avgjørende og langtrekkende trekket» hadde altså heller ikke en norsk moralfilosof, utgitt i Cambridge, tid til å skaffe seg de mest nødtørftige kunnskaper om.

11. Men hva med dem som mener det ikke er dekning for et så helstøpt tyrannportrett? Til Vetlesens forsvar kan jeg nevne at også en slik forfatter, Kate Hudson, går seg vill i de jogoslaviske irrgangene: «In April 1987, Milošević adressed a rally on the historic Kosovo battlefield, declaring – with reference to the perceived ill-treatment of Serbs by Albanians – ‘No one should be allowed to beat you!’» (Breaking the South Slav Dream. The Rise and Fall of Yugoslavia). Den historiske slagmarka var scena to år seinere, i 1989, ikke i 1987, det hadde ikke den daværende Milošević maktposisjon til. Ellers er det vel ingen tilfeldighet at Hudsons setningsversjon er den snilleste jeg har sett, med sin høflige kondisjonalisform der originalen har presens.
Versjonene av Miloševićs setning kan settes opp på skalaer etter grad av aggressivitet, truende tone, nærhet/fjernhet, varme/kulde, nåtid/framtid. Det er lett å se et sammenfall med måten forfatterne ellers ser og framstiller Milošević på. Den versjonen Aleksandar Pavković opererer med, kan tjene som nullpunkt. Han er ingen Milošević-beundrer, men ser ham ellers som en av flere jugoslaviske politikere som spiller på det nasjonale for å oppnå eller holde på makta etter kommunismens sammenbrudd. Men Pavković tilhører ikke de dominerende stemmene i en vestlig offentlighet – der kritiske motforestillinger til fiendebilder ikke har gode kår.

Denne historia om en bearbeida setning handler ikke først og fremst om Milošević, men om oss. Den handler om hvordan saksframstillinger farges av forfatterens hensikt, og om at Georg Johannesen var sannheten nær i sin provokasjon.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>