>Artikler Prosa 03|07

>Agenda: All litteratur til folket nå! Om Nasjonalbibliotekets digitalisering, Google Book Search og brukerne

Eirik Newth

Skal Nasjonalbiblioteket på nett bli en sentralstyrt Biblioogle, eller et redigert arkiv som norske brukere stadig er med på å utvikle? Eirik Newth holder en knapp på ­demokratiet.

<empty>
«Er det noe vi har lært av nettrevolusjonen, er det dette: Tilgjengeliggjøring er ikke formidling.»

NASJONALBIBLIOTEKET skal i årene som kommer digitalisere for millioner av kroner. Det er selvsagt både nødvendig og gjennomførbart. Men det er et åpent spørsmål om digitalbiblioteket makter å formidle den tilgjengelige informasjonen til et forsvarlig antall brukere. Veivalgene hittil går i retning av samme formidlingssystem som Google Book Search, med liten brukerdeltakelse. Dette er lite framtidsrettet, og jeg skal begrunne hvorfor.
På nb.no står følgende å lese: «Nasjonal-bibliotekets samling rommer 4.700.000 aviser, 1.300.000 bilder, 450.000 bøker, 250.000 timer film, 4.000.000 håndskrifter, 180.000 kart, 2.500 lydbøker, 80.000 timer musikk, 40.000 plakater, 1.000.000 timer radio, 850.000 tidsskrift, 1.900.000 småtrykk. I årene som kommer blir alt digitalisert og søkbart på Internett.»
Målsetningen er konsist formulert og høyst- gjennomførbar fra et teknisk perspektiv. Det Nasjonalbiblioteket (NB) ikke allerede har av kompetanse, ressurser og teknologi, kan skaffes, og over tid vil kostnadene ved digitalisering synke drastisk. Umiddelbart framstår digitaliseringen også som nødvendig. Som Brewster Kahle, direktør for Internet Archive, sier det: «Verdens kultur- og kunnskapsarv må ut på nettet fordi det er der brukerne er. Det som ikke er på nettet, vil i praksis ikke eksistere i framtiden.» Og kanskje er dette særlig viktig for oss: om ikke annet vil digitaliseringen gjøre nettet en anelse norskere.
Avtalen om et begrenset prøveprosjekt, som ble inngått mellom bokbransjen, skribentorganisasjonene og NB den 14. mars i år (informert om på NFFs årsmøte 18. mars, og offentliggjort noen uker senere), tyder på at det rettighetsmessige vil la seg løse når det blir alvor. At NB har gått med på å ha reklamepekere til bokhandler og forlag på sine sider, er et tegn på at institusjonen er villig til å strekke seg langt for å imøtekomme rettighetshavernes krav. Det digitale Nasjonalbiblioteket, eller NBDigital, er og vil fortsatt være en sentralisert, statlig institusjon av det slaget norske rettighetshavere har lang forhandlingserfaring med.

Formidling Men erklæringen fra NBs nettsted mangler et lite ord som avslører prosjektets største utfordring: «formidles». Er det noe vi har lært av nettrevolusjonen, er det dette: Tilgjengeliggjøring er ikke formidling. Om digitalisering og søkbarhet i seg selv var nok til å trekke brukere i 1997, er dette definitivt ikke tilfelle i 2007. Mer enn noe annet er NBDigital et gigantisk eksperiment, basert på høyst usikre forutsetninger. Mens dagens litteraturstøtteordninger går til et produkt som har en målbar (og dermed politisk legitimerbar) nytteverdi, vet ingen hvordan NBDigital vil påvirke bokbransjen og samfunnet som helhet.
Det vi vet, er at NBDigital skal konkurrere med et hav av gratis innhold på nettet, som tilvirkes i en takt som får tallene fra første avsnitt til å blekne. Tekstmengden i 450 000 bøker er ikke større enn at verdens bloggere (mer enn 30 millioner i tallet) produserer den på et par-tre uker. De 1,3 millioner bildene som NB skal digitalisere, svarer til antallet som hobbyfotografene på Flickr.com laster opp i løpet av et halvt døgn.
Tidspunktet spiller en vesentlig rolle. NBDigital må altså kjempe en beinhard kamp om brukernes tid og oppmerksomhet, på premisser som for lengst er lagt av andre, og med et innhold som i stor grad er produsert for en annen tid.
Den aller vanskeligste oppgaven blir derfor å skape et nasjonalt digitalbibliotek som gjør kulturarven relevant for folket som til sjuende og sist finansierer det – ikke bare for de av oss som kombinerer interesse for teknologi med et varmt forhold til boka. Det krever at innholdet formidles, en oppgave som NB ikke er i stand til å makte alene. Dessverre er det heller ikke mye hjelp å hente i produsentleddet.

Bokbransje på benken Årets første Prosa viser dette med all mulig tydelighet. I sitt svar til Espen Søbyes bokbransjekritikk skriver Gyldendal-direktør Geir Mork: «Kjernen i forleggeriet er å finne, utvikle, markedsføre og selge mest mulig av vesentlige og gode bøker. Alle andre aktiviteter, som ledelse, regnskap, IT, produksjon, sentralbord m.m. er viktige – men de er sekundære og skal gjøres mest mulig effektivt» (se www.prosa.no). Man kan si mye om bedrifter som sidestiller IT-virksomheten med sentralbordet, men ikke at de tar nettet på alvor.
Gid det hadde vært mulig å si at en slik lesning av Mork er urettferdig. Men praksis taler for seg selv: Mer enn et tiår etter at Internett ble en del av hverdagen vår, har landets to største forlag ennå ikke klart å produsere et brukervennlig nettleksikon, eller bygge nettbokhandler med noe i nærheten av funksjonaliteten til Amazon.com. I en tid da mediebedrifter flest har skjønt verdien av smaksprøver, brukerdeltakelse, podkasting og blogging, ser forlagsnettsteder ut som det de faktisk er – forsteinede levninger fra nittitallet.
I tråd med dette har det gått forlagene hus forbi at nettet også redefinerer kjernebegreper, jamfør Gyldendals informasjonsdirektør Bjarne Busets uttalelse til Klassekampen 17. februar i år: «Om 50 år tror jeg fremdeles det er slik at en forfatter først har debutert når boka er trykket opp.» Dette sies i en situasjon hvor tusener av forfattere (mange av dem med flere lesere enn en typisk norsk samtidsskribent) har debutert ved å klikke «OK».
Forfatterne er på sin side fanger av det papirbaserte forleggeriet, hvor forlagene står for formgivning og markedsføring. Resultatet taler sitt tydelige språk: Selv om foreningene har vært flinke til å nedsette utvalg (jeg har selv sittet i flere av dem), er bokforfattere flest nesten usynlige i det som i flere år har vært det dominerende tekstmediet. Og mens «nettjournalist» har vært en yrkesbetegnelse siden før årtusenskiftet, måtte det et initiativ fra Bokklubben til før en håndfull norske forfattere våget å kaste seg på den globale bloggebølgen i fjor sommer.
I rettferdighetens navn skal det sies at bokbransjens treghet ikke er et spesifikt norsk fenomen (nylig lanserte flere amerikanske forlag prøvekapitler på nettet som noe nyskapende), og at det også er en del av dens eksistensberettigelse. Mye av bokas troverdighet som medium hviler nettopp på den omstendelige produksjonsprosessen. Men det er til liten hjelp når bransjen skal bevege seg ut på nettet, som er en arena for rask og resolutt handling. Her er det det man gjør som teller, ikke det man sier man vil gjøre. Her lærer man raskt av andres feil og suksesser, og har brukerne i fokus hele tiden.
Lite tyder på at forlag og forfattere har innsett dette. I en slik situasjon er det ikke rart at Nasjonalbiblioteket kurtiserer en -aktør hvis resolutte handlinger definerer nettet, og som attpåtil viser en påfallende interesse for bøker.

Google Book Search På knappe fem år har Google vokst fra å være ett av mange søkemotorselskaper, til å bli et globalt medieselskap. Ingen vet hvor Google hopper, men hele nettet merker virkningene når selskapet lander. Ifølge selskapets offisielle historie var gründerne Larry Page og Sergey Brin fascinert av boksøk så tidlig som i 1996. Det kan kanskje forklare hvorfor et selskap som kjemper med Microsoft om IT-hegemoniet, befatter seg med en bransje som verken er kjent for høye profittmarginer eller teknologisk innovasjon.
Googles inntreden på bokbransjens enemerker har typisk nok skjedd på selskapets premisser. Prosjektet Google Book Search (GBS, opprinnelig Google Print) drives fram med et trøkk – og i rettighetsspørsmålet en hensynsløshet – som kan ta pusten fra de fleste. På knappe tre år er én million bøker skannet inn, og den lange listen over partnere inkluderer bibliotekene til universiteter som Oxford, Princeton og Harvard. GBS er i praksis årsaken til at digitalisering av kulturarven er satt på dagsorden i Europa, og til at artikler som denne kan skrives.
Rent teknisk er det lett å la seg imponere av GBS. Søket holder kvaliteten man forventer seg av Google, grensesnittet er ryddig og skanningen tar godt vare på bøkenes opprinnelige formgivning og skriftsnitt. Men i et 2007-perspektiv slås jeg først og fremst av hvor innskrenket og utidsmessig GBS er. Her er ingen pekere til eksterne kilder som kan belyse verket, ingen mulighet til å skrive kommentarer i margen eller kopiere et lite utdrag for sitering. Jeg får ikke tilgang til bruksstatistikker, ei heller vite om bruken av dette verket er knyttet til bruk av andre verk.
GBS er også et ytterst usosialt nettsted. Det fins ingen diskusjonsfora, brukerkommentarer eller anbefalinger. Selv om boksøket er spekket med pekere til nettbokhandler, minner det selv svært lite om en bokhandel. Mest framstår prosjektet som et minimalistisk, strømlinjeformet arkiv: effektivt, men også ødslig og fritt for kontekst. GBS er stedet for å finne et sitat eller slå opp på et ord eller et navn, men ønsker jeg kunnskap om eller en opplevelse av det jeg leser, må jeg gå andre steder.
Det er velkjent at Google sliter med dette: fra starten av har selskapet måtte kjøpe seg til kompetanse på sosiale tjenester, med blogg-leverandøren Blogger og YouTube som de mest kjente eksemplene. Det er heller ingen tilfeldighet at store fagbibliotek leder an i samarbeidet med GBS: til fagspesifikke søk fungerer det utmerket. Men det er et elendig redskap for formidling av kulturarven til en bred allmennhet. Her er brukerne overlatt til seg selv, noe som gjør GBS til et ytterst kjedelig nettsted, for ikke å si risikabelt.

Bøker uten filter Putt ordet «negro» inn i Google Book Search, og resultatet er over 117 000 treff. Et av de øverste er Natural History of the Negro Race av Julien Joseph Virey (utgitt på engelsk i 1837), som blant annet inneholder følgende: «The black, as it is to be remarked in the ape genus, is an imitator by nature, he acknowledges the intellectual superiority of the white man, is easily reconciled with his servitude, careless and lazy.» Opplyste lesere gjenkjenner teksten for det den er, men det er intet i boksøket som sier det eksplisitt. Klikker man på «More about the book», dukker det opp et par relaterte bøker, og en som henviser til tittelen.
Dette illustrerer et hovedproblem med GBS’ nødtørftige databaseløsning: her finner man hundretusenvis av glemte bøker, men man får ikke vite årsaken til at bøkene ble glemt. De kan som kjent være mange og gode. Det opprinnelige verket kan ha vært for dårlig til å fenge leserne i sin samtid, det kan ha blitt faglig utdatert eller uttrykke holdninger tiden har gått fra. Om noen tror fjorårets strid om «Vesle Hoa» var hissig, er det bare å avvente frislippet av den samehetsende, antisemittiske og rasistiske litteraturen som er blitt produsert her til lands (utgivelsesårene 1940 til 1945 peker seg ut i den forbindelse).
Maksimen om at dårlig kunnskap er verre enn ingen kunnskap, vil også gjelde for NBDigital. Ironisk nok kan prosjektet føre til at bokmarkedet rammes av samme problem som nettmediene: det vil finnes en overveldende mengde data av svært ujevn kvalitet å forholde seg til, eller mye støy og lite signal, om man vil.

Tre formidlingsprinsipper Løsningen på dette problemet er ikke sensur av upassende bøker (jødeparagrafen er en del av vår kulturarv, like mye som Wergelands kamp mot den er det), men formidling. I dag finnes det i realiteten tre prinsipper for nettformidling: ovenfra-og-ned, nedenfra-og-opp, og midt imellom.
Det eldste og mest etablerte er det første. Det er velkjent for Prosas lesere som arbeidsmetoden i forlag, tidsskrifter og aviser: en liten gruppe produsenter skaper innhold, som så distribueres til et stort flertall av konsumenter, via formidlingsledd som f.eks. bibliotek. Det er mulig å formidle etter denne modellen på nettet, men det blir fort ressurskrevende i stor skala. Romorganisasjonen NASA har styrke til å vedlikeholde en rekke oppdaterte og godt utformede nettsteder, mens vårt eget Store norske leksikon både sliter med grensesnitt og oppdatering av nettutgaven.
Det nyeste prinsippet er nedenfra-og-opp-modellen, en flat struktur som ble muliggjort da avansert publiseringsteknologi havnet i hendene på hundretusenvis av kompetente brukere sent på 1990-tallet. Uten utdanningsrevolusjonen hadde vi aldri fått Wikipedia, som på fem år er blitt det femte mest besøkte nettstedet i verden og det mest siterte leksikonet i norske medier. Sosial innholdsproduksjon drar nytte av brukernes kompetanse, og resultatet er at prosjekter som oppnår en viss «kritisk masse», kan produsere innhold som er oppdatert og godt tilrettelagt, for en forbløffende liten penge.
Det tredje prinsippet er den gylne middelvei: en struktur som kombinerer konvensjonell redaksjonell kontroll med omfattende brukerdeltakelse. Kroneksempelet på et nettsted som makter denne vanskelige balansegangen er Amazon.com, som tidlig forsto at lesere ikke bare føler sterkt for litteratur, men også vet mye om den. Hos Amazon kan du bruke en boksøkefunksjon som minner om GBS, og i tillegg anmelde, merke opp (tagge) og lage lister over bøker av hjertens lyst. Slik er du og andre brukere med på å skape en del av den konteksten som rene bokdatabaser mangler.
Men samtidig må du forholde deg til en redaksjon som fjerner upassende bidrag, og som publiserer bokanmeldelser skrevet av profesjonelle. Kombinert med en teknologi som bruker analyser av trafikkmønstre til å gi forbløffende treffsikre bokanbefalinger, har dette ført til at Amazon kan sies å ha oppnådd mer enn Wikipedia – å engasjere brukerne i den grad at de bidrar med gratis innhold til et kommersielt nettsted.
Denne tredje modellen bør åpenbart vurderes av NBDigital. Den drar nytte av brukernes engasjement, uten at biblioteket og innholdsleverandørene mister kontroll over innholdet. Dette er for øvrig ikke science fiction. På www.biblioteket.stockholm.se kan registrerte brukere allerede få tilgang til andre brukeres anbefalinger, sette karakterer på bøker, legge inn kommentarer og delta i diskusjoner. Stockholm biblioteks nettsted er et pågående prøve-prosjekt, en såkalt betaversjon der utseende og innhold kan forandre seg fortløpende. Det er moderne brukere svært vant til, og ser ut til å ha få problemer med.

Nasjonalbibliotekets veivalg Når NB skal bevege seg inn i dette landskapet, står man overfor samme veivalg. Nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein har ofte understreket viktigheten av formidling, men nøyaktig hva som legges i begrepet er uklart.
Det ser man tydelig i avtalen av 14. mars, som skal «danne grunnlag for wtidige avtaler om digital formidling av norske rettighetsbelagte verk». Problemet er at den ikke sier noe om hvordan formidlingen av bøkene fra nordområdene skal foregå, utover de nevnte reklamepekerne. Dette til tross for at valget av formidlingsmodell helt åpenbart angår forfatterne: forskjellen på en GBS-aktig database og et Amazon-aktig nettsamfunn er mildest talt stor.
24. april i år holdt Nasjonalbiblioteket en konferanse med tittelen «Framtida er DIGG – og veien blir til hvis vi går!», som var ment å kaste lys over viktige spørsmål i den digitale tidsalderen ved å samle sentrale samfunnsaktører fra inn- og utland og la dem utdype aspekter knyttet til digitalisering og kunnskapsorganisering og -formidling i det 21. århundre. På programmet var allestedsnærværende Jens Redmer, Googles områdesjef i Europa, Midtøsten og Asia, en opphavsrettsekspert, to professorer i henholdsvis hukommelsens biologi og informasjonsinfrastruktur, samt to representanter for de etablerte massemediene.
Det mest påfallende med talerlisten var imidlertid ikke hvem som sto på den, men hvem som var utelatt. Her var ingen representanter for fagbibliotekene, som lenge har formidlet digitalt innhold. Ei heller noen fra de mange folkebibliotekene som er inne i samme prosess, eller folk fra det digitale tekstforskermiljøet ved UiB, fra dugnadsbaserte eller kommersielle brukerdrevne nettmedier (ironisk med tanke på at konferansens tittel inneholder navnet på det brukerdrevne nettstedet Digg.com), eller noen av dem som har jobbet med digitale bokbaser lenge før Google Book Search var et glimt i Pages og Brins øyne.
Det overrasker dessverre ikke at biblioteksektoren er satt på sidelinjen av NB. I første nummer av det nye tidsskriftet NB21erklærer assisterende nasjonalbibliotekar Roger Jøsevold biblioteksektoren for like dødsdømt som Posten, fordi den er et «nettverk som er i ferd med å tømmes for sine primæroppgaver». Mens folk søker til nettet, skriver Jøsevold, «står bibliotekene i fare for å bli en blanding av minikulturhus og et sted å være, med konserter, lyrikkaftener og tilrettelegging for språklige og kulturelle minoriteter».
Bortsett fra det mildt oppsiktsvekkende i at Norges assisterende nasjonalbibliotekar ser på tilrettelegging for minoriteter som et faremoment, underbygger det inntrykket av en NB-ledelse som allerede har bestemt seg for hva digital formidling er og ikke er. Man skal tydeligvis ikke trekke på erfaringen til sektoren som ifjor formidlet 23 millioner bøker, og som har arbeidet i grenselandet mellom nett og litteratur i et tiår.
Nettet er som sagt en arena for handling. Det er opplagt riktig at veien blir til mens man går, men retningen bør velges tidlig i et prosjekt, for å unngå kostbare snuoperasjoner. Slik det ser ut nå, går Nasjonalbiblioteket spikrett mot Google Book Search.
Om så skulle være tilfelle, innebærer det selvsagt ikke at nettet for øvrig vil stå stille, eller at folkebibliotekene som følge av NBs veivalg skrinlegger satsinger som Biblioteksvar, Skrivebua, blogger, pekersamlinger, skanning av lokale fotografier, eborger- og Seniornett-kurs, MappaMi m.m. Fagbibliotekene kommer til å fortsette å formidle -digitale tidsskrifter og fagbøker som før.
Det som isteden vil skje, er at vi i et lite land får flere miljøer for formidling av digitaliserte bøker og tekst. Om nettet har overskudd av informasjon, er det skrikende mangel på kompetente folk som kan formidle informasjonen. Og det er absolutt ikke gitt at NB klarer å trekke til seg de beste. I denne forbindelsen er «de beste» ikke bare lønnede profesjonelle, men også brukere som er villige til å bruke mye av fritiden sin. Wikipedia rettes av titusener, men mye av innholdet produseres av en kjerne av entusiaster. Slike brukere kunne potensielt bli en uvurderlig ressurs for NB-Digital.

Hva gjøres? Til sjuende og sist handler dette ikke bare om hva NB ønsker å gjøre med NBDigital, men hva forfatterne og forlagene ønsker seg. Det er nå engang vi og våre forgjengere og etterkommere som skal levere innholdet til generasjonsprosjektet. Selv om kompetansen per i dag er lav, er det aldri for sent å lære. Her vil prøveprosjektet som følger av 14. mars-avtalen, stå helt sentralt. Avtalen gjør et poeng av at det skal samles inn kunnskap, men sier ingenting om hvem som skal analysere resultatene, trekke slutninger og bestemme veien videre.
NBDigital gir bokbransjen en sjelden anledning til å bedre den samlede formidlingen av litteratur i Norge. Det er oppmuntrende når Per Christan Opsahl i Aftenposten 29. mars i år, i et tilsvar til Erik Rudengs kritikk i Prosa 02/07, innrømmer at bokbransjen ikke har gjort nok for å formidle innkjøpsordningsbøker i folkebibliotekene. Om bransjen også kunne anerkjenne at den ikke har lyktes på nettet, ville den ha et godt utgangspunkt for å delta i utviklingen av NBDigital. En del av denne prosessen er å finne seg flere samtalepartnere enn Google og NB. Da er de ovennevnte nasjonale og internasjonale fagmiljøene ikke til å komme utenom.
Rettighetshaverne og forlagene har mye å lære på kort tid, men de har sant å si intet valg. Et halvgodt NBDigital er ikke i noens interesse, aller minst i forfatternes. På kort sikt kan lisensavtaler, frikjøp av materiale og «halesalg» av bøker gi kjærkomne ekstrainntekter. På lang sikt kan svake brukstall og lavt engasjement gjøre NBDigital til et svært synlig mål for politisk kritikk. Det er med bøker på skjerm som med bøker mellom to permer: tekster som ikke brukes, er ute av stand til å innfri målsetningene om styrking av språk, kultur og dannelse.
Eller som Vigdis Moe Skarstein sa det i en kommentar til bibliotekutredningen i fjor høst: «Bibliotektjenester, slik vi historisk kjenner dem, utfordres hele tida, som alle andre tjenester i samfunnet. Vår legitimitet – som andres – ligger i at vi har en bevissthet på hvordan våre tilbud fungerer overfor våre brukere og våre eiere, og at vi har evnen til å fornye oss i forhold til den kunnskap vi får gjennom det.»
Jeg kunne ikke ha sagt det mer presist selv. Så var det bare å gjøre noe med det. 

 

Kilder
Aftenposten 29. mars 2007
Klassekampen 17. februar 2007
Prosa 01 og 02, 2007
NB21, 2007
http://nb.no
http://books.google.com/googlebooks/newsviews/
http://en.wikipedia.org/wiki/Google_Book_Search
Pekere til annet nettbasert tallmateriale og bakgrunnsstoff finnes på http://del.icio.us/Eirik/Prosa


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>