>Form & Design Prosa 02|07

Legenden i Ullevålsveien 5. Ivar Bell, skriftlærd

 



<empty>
Ivar Bell kom fra Nord-Norge, liksom jazz-legenden, gitaristen Torgeir Stubø. Begge ble de virtuose på sitt instrument. Bell med sin visuelle musikalitet.

Blant det store, boklesende publikum er det vel i dag knapt noen som kjenner Ivar Bell (1910–65). Selv mens han levde var det få som bevisst kjente hans verk: kalligrafi, skrifttegning og typografi. I den rekkefølgen. Han var med andre ord også opptatt av formen på de budskap som avsendes. Og i tillegg til å være virtuos utøver, ble han den beste lærer i kalligrafi og skrift vi har hatt.
I 20 år var Bell sentral for nivået ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Han minnes fortsatt med beundring og takknemlighet (og undring) av en generasjon av våre kalligrafer/skrifttegnere, grafiske designere, illustratører, grafikere og frie kunstnere.
Europa i 1930-årene var interessant, ja, eksotisk, for en interessert noenogtyveåring med antenner. Ivar Bell satte seg bl.a. inn i både Bauhaus- og De Stijl-miljøenes tanker og uttrykk etter tiden i lære hos tegneren Olaf Gulbransson i München. Den farende svenn fikk også kontakt med ledende kalligrafer i England, i Holland, i Danmark og i Sverige. Dessuten var den engelske billedhugger og skrifttegner Eric Gill en stor inspirasjon. Hans læremester igjen, Edvard Johnston, tegnet i 1916 groteskskriften til den nye London Underground. Dette alfabetet bygger blant annet på romernes klassiske, vakre skrift Capitalis Quadrata.
I 1934 startet Mikal og Ivar et trykkeri: Brødrene Bell. Mikal var trykkeren. Ivar var partner, om enn ikke sleeping. Han tegnet bokomslag, lagde brevark og tegnet skrift og så ymse for ukepressen. 30 kroner pr. forside var lite, selv den gang. Men interessen for skrift, for bokstavenes skjønnhet og spenning, form og rytme var definitivt tent.
Etter krigen begynte han som lærer på SHKS, og det er et stort kapittel. Det overrasket noen at han tok skrift så alvorlig. Ved timestart låste han døren: «Når toget går, går det.» «Høyst 2–3 i en klasse forstår skrift.» Til enkelte: «Det er ledig jobb i Postverket.» For mange var han skolen. Finn Graff, Guttorm Guttormsgaard, Arild Nyquist, Kristian Ysthede, Frans Widerberg, alle fikk de en ny og uventet bagasje med på veien. «En slags etterfremkallbar viten,» som en av dem sa.
Selv om skolen var uhyre viktig for ham, var han aktiv utøver hele tiden. Ikke riktig alt ble like stor suksess. Henrik Sørensen ville ha råd om skriftvalg til en bok om Trysil-Knut. Og han ønsket seg nok «noe gotisk noe». Bell, som hatet lumre pastisjer, ga ham ikke det. Sørensen skrev: «Takk for gode, men ubrukelige råd.» Til en grafisk designer sa Bell at han ikke var begeistret for «Helvetica» og groteskskriftene. «Latinere kan kanskje trenge groteskene som kontrast i deres galliske verden. Her oppe i nord trenger vi skrift med litt mer varme i.» Han var opptatt av seriffene (bokstavenes små avsluttende tverrstreker), som gir skriften karakter og øker leseligheten, og av bokstavenes innbyrdes avstand, luften mellom tegnene, som stillheten mellom tonene. Men han var ofte i opposisjon til hevdvundne utsagn om hva som passet sammen og ikke.
Kalligrafi betyr skjønnskrivingskunst. Som betyr mentalt overskudd. Visst fløy han høyt. Hadde ikke Ivar Bell samtidig vært i stand til å dele av sitt overskudd, hadde skriftbildet i Norge – utposten – vært langt mindre rikt. Bell døde i 1965, 55 år. Og ble savnet mye lenger enn Den uunnværlige mann hos Bertolt Brecht.


Av Kai Gjelseth

Dette er en sterkt forkortet versjon av artikkelen «Skrift­tegneren» i boka Skrift­kultur. Et festskrift til Knut T. Giæver på 60-årsdagen 10. juni 1986 (Universitetsforlaget).


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>