>Minibiografi Prosa 02|07

Individets ukrenkelige verdighet. Om forfatteren og aktivisten Unni Wikan

Sindre Bangstad

«Wikans studier av fattigkvinner i Kairo representerer viktige bidrag til studiet av muslimske kvinners livsverdener.»

Foto: Karin Beate Nøsterud
Unni Wikan
Fattigfolk i Cairo
187 sider, illustrert
Gyldendal 1976

Unni Wikan
Behind The Veil in Arabia:
Women in Oman
314 sider, illustrert
Johns Hopkins University Press 1982

Unni Wikan
Managing Turbulent Hearts:
A Balinese Formula for Living
343 sider, illustrert
University of Chicago Press 1989

Unni Wikan
Mot en ny norsk underklasse:
innvandrere, kultur og integrasjon
198 sider
Gyldendal 1995

Unni Wikan
Tomorrow, God Willing:
Self-Made Destinies in Cairo
333 sider, illustrert
University of Chicago Press 1996

Unni Wikan
Generous Betrayal:
Politics of Culture in
the New Europe
293 sider
Chicago University
Press 2002

Unni Wikan
For ærens skyld:
Fadime til ettertanke
296 sider
Universitetsforlaget 2003

Unni Wikan
Medmennesker:
35 år i Kairos bakgater
377 sider, illustrert
Pax 2004




En populær antropologisk anekdote vil ha det til at Norge har flere antropologer per capita enn noe annet land i verden. Om dette er riktig, vites ikke. Det illustrerer uansett paradokset i at et historisk sett relativt etnisk og kulturelt homogent samfunn, med en utbredt grad av selvtilfredshet på egne vegne, i moderne tid har produsert såpass mange sosialantropologer med en grunnleggende interesse for livene til mennesker med andre livsvilkår utenfor landets grenser. Professor Unni Wikan kan illustrere dette paradokset så vel som noen annen norsk antropolog. For det kan knapt ha ligget i kortene at en kvinne født i Harstad i Nordland i 1944 skulle bli en av de mest leste og respekterte norske antropologer utenfor Norge, og en av de mest profilerte offentlige intellektuelle i Norge.
Wikans akademiske karriere innen sosialantropologi startet som student i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen i 1967–68. UiB ekspanderte kraftig på 1960-tallet, og til det nye instituttet for sosialantropologi lyktes man å få Fredrik Barth (f. 1928) som professor. Barth hadde allerede på det tidspunktet levert sentrale bidrag til kritikken av det dominerende paradigmet innenfor britisk sosialantropologi, den såkalte strukturfunksjonalismen, og la grunnlaget for den såkalte «Bergensskolen» i sosialantropologien. Ledetråden for Bergensskolens tilnærming var å vektlegge individuelle aktører eller ‘personer’ som den grunnleggende analytiske enheten i studiet av sosiale og kulturelle prosesser. -Wikan var Barths student, og ble etter hvert hans andre kone. De har ett barn sammen. Wikan kan sies å ha «viklet seg ut av Barths kappe» i den forstand at mange av hennes teoretiske anliggender og bidrag til antropologien i løpet av hennes lange akademiske karriere har bakgrunn i en del av grunnforståelsene som Barth introduserte i sosialantropologien. Bergensskolen under Barth hadde klar brodd mot nymarxistiske forståelser så vel som innflytelsene fra Geertziansk kultur-analyse i sosialantropologien på 1970-tallet.

Hverdagsliv Wikans første feltarbeid fant sted i Kairo i Egypt i perioden 1969 til 1972, og resulterte i monografien Fattigfolk i Cairo (Gyldendal 1975), oversatt som Life Among The Poor in Cairo (Tavistock 1980). Allerede i denne monografien blir vi introdusert for et av de sentrale temaene i Wikans karriere, nemlig hverdagsliv blant muslimske kvinner i Midtøsten og på andre steder. Fattigfolk i Cairosfokus er overlevelsesstrategier blant muslimske kvinner i et fattigstrøk i denne byen. Materiale fra studien inngår også i Tomorrow, God Willing: Self-Made Destinies in Cairo (University of Chicago Press 1996) og Medmennesker: 35 år i Kairos bakgater (Pax 2004). Wikans studier av fattigkvinner i Kairo representerer viktige bidrag til studiet av muslimske kvinners livsverdener.
I 1974–76 utførte Wikan et åtte måneder langt feltarbeid blant kvinner i Oman, og disputerte for dr.philos.-graden ved Universitetet i Oslo i 1980. Studien ble publisert av Johns Hopkins University Press i 1982 under tittelen Behind The Veil in Arabia: Women in Oman. Denne monografien fikk også en viss kultstatus blant homoaktivister i USA, på grunn av Wikans beskrivelser av de såkalte xanithene (eller khanithene) i Oman. Xanithene var mannlige passive homoseksuelle i Oman, som gikk rundt i kvinneklær, og omgikkes kvinner. Wikans påvisning av den relative toleranse xanithene møtte i et konservativt og nokså lukket arabisk muslimsk samfunn, overrasket nok mange. Studien bidro ikke akkurat til å styrke hennes popularitet blant muslimske konservative og islamister, som offentlig ofte insisterer på at den slags seksuelle praksiser er forbudt i islam og derfor ipso facto ikke--eksisterende i muslimske samfunn. Dette peker også mot et annet hovedmotiv i Wikans faglige arbeider: insisteringen på å beskrive hverdagslig praksis og hva folk faktisk gjør. Dette er blitt stadig viktigere, siden rådende tenkning om muslimer i vestlige samfunn ofte vil ha det til at islam som religion determinerer den enkelte muslims atferd og oppfatninger.
Wikan fremholdt at xanithene måtte kunne karakteriseres som et ‘tredje kjønn’, men dette var langtfra alle regionale eksperter enige i, og temaet utløste derfor en lengre debatt i det respekterte fagtidsskriftet Man. Wikan kombinerte også materiale fra Kairo og Oman i en velformulert kritikk av begrepsparet ‘ære og skam’, slik det var formulert og anvendt av antropologer som Peristiany og Pitt-Rivers.1 Wikan demonstrerte her at æresbegrepet reflekterte et mannlig antropologisk perspektiv – mannlige antropologer i Midtøsten snakker oftest med menn, og den sentrale stillingen ‘ære’ har, er knyttet til dette. Hun hevdet at ‘ære’ ikke på samme måte som ‘skam’ representerer et erfaringsnært begrep, og at kvinners oppfatning av ‘skam’ i konkrete etnografiske kontekster ikke nødvendigvis samsvarer med menns oppfatninger.

Personer i sentrum I perioden 1984 til 1989 utførte Wikan et 2 års feltarbeid i muslimskdominerte landsbyer nord på den indonesiske øya Bali. Monografien som dette feltarbeidet resulterte i, Managing Turbulent Hearts (University of Chicago Press 1989) representerer trolig Wikans mest sentrale bidrag til moderne sosialantropologi.
Amerikansk antropologi var på 1970- og 80-tallet dominert av Clifford Geertz’ (1926–2006) kulturanalyse eller symbolantropologi, en innfallsvinkel til studiet av sosialt liv utviklet på bakgrunn av Geertz’ feltarbeid i ulike deler av Indonesia (deriblant Bali) på 1950- og 60-tallet. Geertz, hvis tilnærmelsesvis encyclopediske kunnskapsnivå og hyperelegante litterære stil forførte mange også utenfor antropologenes rekker, postulerte at kulturer kunne avkodes ved å leses som ‘tekster’. Mennesker, uansett kontekst, er menings- og ordenssøkende, og den mening de søker kan avleses via deres sentrale symbolsystemer, hevdet Geertz. Den overveiende kontrollerte interpersonlige og følelsesmessige atferden i den offentlige sfære som Geertz hadde observert på Bali, ledet til forestillingen om at dette var del av en særegen balinesisk ‘kultur’, som kunne beskrives med teatermetaforer. Wikans monografi var det til da klareste bidraget til diskrediteringen av Geertz’ analytiske parametre. Wikan argumenterte mot en forestilling om ‘kultur’ som forklaringsvariabel, og plasserte igjen personer i sentrum for analysen. Hun understreket også her betydningen av å observere mennesker i hverdagslige praksiser, og fremhevet livets uorden som et sentralt antropologisk fokus. På bakgrunn av samhandling med, og observasjon av balinesiske kvinner i personlige kriser, demonstrerte Wikan at den kontrollerte atferd de utviste overfor naboer og venner ofte var hardt tilkjempet, og at balinesere med andre ord ikke var identiske med sine kulturelle og sosiale masker. Dette er en kritikk av Geertz som i ettertid har blitt stående. Det faktum at Wikan selv skriver i boken at hun som regel verken brukte feltnotater eller båndopptaker under feltarbeidet, reiser imidlertid visse spørsmål knyttet til de lange og til dels kompliserte informantsitatene i boken.

Innvandrerkvinner og -barn Wikan ble professor ved sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo for 20 år siden – i 1987. Blant annet motivert av sine erfaringer som konsulent og ekspert i barneverns- og rettssaker tok Wikan på 1990-tallet steget inn i den norske medie-offentligheten som talskvinne for innvandrerkvinner og -barns rettigheter. Det er ingen tvil om at Wikan betalte en personlig og faglig pris for sitt virke som offentlig intellektuell i denne perioden. Hun måtte blant annet tåle beskyldninger om rasisme og høyreorienterte holdninger fra andre akademikere.2 Det hennes kritikere ofte ikke registrerte, var at hennes aktivisme på dette feltet var båret oppe av en prinsipiell overbevisning om individets ukrenkelige verdighet og rettigheter overfor potensielt repressive sosiale og tankemessige strukturer. Det var med andre ord ikke en høyredreining i Wikans eget verk som ga seg utslag i hennes rolle som offentlig intellektuell i denne perioden, men snarere en forankring i liberal og feministisk menneskerettighetstenkning, som går som en underliggende ledetråd gjennom hennes faglige og offentlige virke. Bøker som Mot en ny norsk underklasse (Gyldendal 1995) og Generous Betrayal: Politics of Culture in the New Europe (Chicago University Press 2002) er skrevet i en polemisk form, og de er selektive og til dels tendensiøse i omgangen med empiriske data. Disse bøkene er derfor blant Wikans mer omdiskuterte bidrag til sosialantropologien.3 For ærens skyld: Fadime til ettertanke (Universitetsforlaget 2003) er derimot langt mer behersket og analytisk i formen. Wikan fastholder her sin overbevisning om at etniske minoriteters rett til å reprodusere seg selv og å bevare sin kultur må komme i konflikt med individers rett til selvbestemmelse. Hun demonstrerer imidlertid også betydelig forståelse for det behovet for tilhørighet som står sentralt i etniske minoriteters tilsvar til endringspress fra samfunnet for øvrig.
Wikan har signalisert at hun har vendt sitt antropologiske blikk mot innvandrermenns erfaringer. Hun studerer nå æresrelatert vold ved en komparativ studie av rettsaker i nordiske land. Formidligen av denne forskningen vil nok også være egnet til å provosere og utfordre hennes kollegaer og den norske offentligheten for øvrig til nytenkning. n

noter
1 Unni Wikan (1984): ‘Shame And Honour: A Contestable Pair’, Man 19, s. 635–52.
2 Se for eksempel Paul A. Silversteins anmeldelse av -Generous Betrayal i American Ethnologist  32 (1) 2004, og Michael Seltzer og Signe Ylvisakers anmeldelse med den talende tittelen ‘Norway’s Heart of Darkness’ i Norsk Tidsskrift for Migrasjonsforskning  4 (1) 2003.
3 Se bl.a. Sindre Bangstad og Munzoul M. Assal (2003). ‘Unni Wikan og multikulturalismens utfordringer’, Samtiden, s. 40–51.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>