>Anmeldelser Prosa 02|07

Selvhenført skolehistorie

Janicke Heldal Stray

I Kampen om kunnskapsskolen skiller Helge Ole Bergesen, statssekretær for Kristin Clemet fra 2001 til 2005, mellom de som har forstått det hele, inkludert ham selv, og de som ikke har forstått noe. Er det så sikkert at virkeligheten er så svart-hvitt?

<empty>

Helge Ole Bergesen
Kampen om kunnskapsskolen
212 sider
Universitetsforlaget 2006

Anmeldt av Janicke Heldal Stray

Bergesen var en sentral ideolog i utviklingen av den nye skolereformen, Kunnskapsløftet, noe som blir svært tydelig i denne boken. Her beskrives den politiske striden og de kampglade årene (for å bruke Bergesens terminologi), og i lesningen av boken får vi et innblikk i hvordan Bergesen opplevde denne perioden som statssekretær. Boken er en subjektiv fremstilling av en av de mest markante skolereformene i Norge. Den gir en bred fremstilling av hvordan Bergesen mener at skolen skifter fra ett ideologisk fundament til et annet: fra den sosialdemokratiske enhetsskolen til en målstyrt og kunnskapsstyrt skole.

Svart-hvitt-fremstilling De siste ti årene har kritikken av hvordan enhetsskolen har utviklet seg, økt. Flere forskere påpeker at elevene ikke lærer nok. De påpeker at disiplinproblemene er store, og at arbeidet med å utvikle kunnskap og gode læringsstrategier er blitt satt til side til fordel for en pedagogikk som satte barnet og dialogen i sentrum. Den forrige læreplanen (L97) var en læreplan med store vyer. Den var preget av sterk detaljstyring av lærerne, og av uklare læringsmål.
Da resultatene fra internasjonale prøver som norske elever hadde deltatt i, kom i 2001, ble det klart at L97 var moden for reform. Daværende utdanningsminister Trond Giske tok disse signalene alvorlig, og under hans ledelse startet prosessen som skulle resultere i en ny læreplan fra august 2006. Det faktum at reformen ble initiert av Trond Giske, og at reformen ble vedtatt av et enstemmig Storting, forsvinner totalt i Bergesens fremstilling.
Hos Bergesen utvikles noen hovedargumenter som begrunner og synliggjør for leseren de beslutningene som ble tatt under Clemet-perioden. Han deler boken inn i hoveddeler, og starter med å gi en historisk fremstilling av det han kaller tre sentrale epoker i norsk skolehistorie. Som utgangspunkt for den videre diskusjonen trekker han særlig frem en av disse epokene, det han omtaler som 68-ernes progressivisme. Han viser til denne pedagogiske tradisjonen når han skal forklare hva som gikk galt i norsk skole. Ifølge Bergesen kjennetegnes den progressive pedagogikken i grove trekk av en hovedvekt på dannelsesaspektet, som tenkes utviklet gjennom dialog i et subjekt-subjekt-forhold mellom lærer og elev. På denne måten blir ikke eleven et objekt for læreren, og læring skjer ut fra barnets egen motivasjon og erfaringsgrunnlag.
Bergesens retoriske hovedgrep er å kople den progressive pedagogikken til den sosialdemokratiske enhetsskolen. På denne måten fremstår den progressive tenkningen som sterkt politisert, og progressive pedagoger fremstår som ideologer, ikke som fagfolk. Sosialdemokratiets skolepolitikk fremstår som kontrollert av en naiv, barneromantiserende og snillistisk pedagogikk. Boken blir på denne måten et uttrykk for et politisk credo. Den fremstår som et oppgjør med koplingen mellom den sosialdemokratiske skolepolitikken og det progressive dannelsesidealet. Bergesen omtaler seg selv som liberal-konservativ med anarkistiske tilbøyeligheter. Politikk blir definert som kampen om virkeligheten. Når han omtaler de pedagogiske miljøene, skiller han mellom de som har forstått det hele, inkludert ham selv, og de som ikke har forstått noe, de progressive pedagogene.
uten selvrefleksjon Det første som slår meg i lesningen av denne boken, er at den presenterer skoledebatten og skolehistorien altfor enkelt og unyansert. Fremstillingen er så ensidig at leseren, for å kunne utvikle motforestillinger, må kjenne til debatten rundt utviklingen av ny skolereform svært inngående. En nyansert vurdering av bokens kvaliteter krever også at man har kjennskap til de aktørene Bergesen karikerer i boken. De fleste som kjenner til pedagogisk litteratur og de teoretiske diskusjonene innenfor pedagogikken, vil ikke kjenne karikaturen av for eksempel professor Lars Løvlie ved Pedagogisk Forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo. Han presenteres hos Bergesen som en person som blander politikk og fag. Denne retoriske ensidigheten er gjennomgående bokens svakhet: Toneangivende pedagoger blir fremstilt som kun opptatt av pedagogiske spørsmål på grunnlag av ideologisk overbevisning. Boken inngir heller ikke tillit til det norske skolesystemet, som flere ganger sammenlignes med skolesystemet i det tidligere Sovjetunionen. Bergesen skriver også demagogisk at Clemet måtte omvende (!) det sentrale utdanningsbyråkratiet osv. Fremstillingen Bergesen gir av seg selv, derimot, er som en modig helt. Uten noen form for selvrefleksjon fremhever han at han besitter en klokskap, rasjonalisme og et klarsyn som ikke tidligere har vært representert i norsk skolepolitikk. I enkelte deler blir forfatteren tilsynelatende nesten rørt og beveget av sin egen fortreffelighet. Det er en fremstilling som ikke umiddelbart treffer denne leser med like stor kraft.
For lesere som ikke deler Bergesens ideologiske ståsted, og for den som fulgte debatten om skolereformen, blir det til tider anmasende at Bergesen ikke nyanserer diskusjonen. Han underslår systematisk at det var mange stemmer i denne debatten, og at det ikke var han og Clemet «mot alle».

Godt språk Styrken ved boken er at den gir en god, men meget forenklet, innføring i norsk skolehistorie. Kapitlet om PISA-undersøkelsene og sjokkbølgene etter dem er også bra. Bergesen er samfunnsforsker og evner å formidle et komplisert og sammensatt budskap på en utpreget lettfattelig måte. Han har et fengende språk. Det er et driv i boken som gjør den til en av de få populærvitenskapelige bøkene man kommer seg gjennom fra perm til perm. Ved siden av at den er godt skrevet, er boken en fascinerende dokumentasjon som inviterer leseren inn i en politisk tenkning som ikke alltid betraktes som stueren i det norske utdanningspolitiske landskapet. Den svakeste delen i boken er den som omhandler den nye skolereformen. Denne er svak fordi Bergesen insisterer på at det var en motstand mot reformen som ikke er i samsvar med hvordan andre aktører har opplevd den. Som nevnt ble Kunnskapsløftet vedtatt enstemmig i Stortinget, og SV fører uten store endringer en kunnskapspolitikk forankret i en sterk solidaritet med reformen.

Ingen alternativer Skolen er som kjent både en politisk og pedagogisk arena, noe Bergesen også presiserer når han skriver, med referanse til Gudmund Hernes, at å «utvide skolegangen er et spørsmål om penger og politiske kompromisser. Å endre skolens innhold utløser ideologisk strid av et helt annet format» (s. 34). På bakgrunn av denne og lignende uttalelser er det noe underlig at Bergesen så til de grader lot seg sjokkere av den motstanden deler av Kunnskapsløftet fikk. For Bergesen var det et vesentlig poeng å fjerne begrepet «enhetsskolen», og i Stortingsmelding 30, Kultur for læring, heter det at det skal skje et systemskifte i den norske skolen. Dette systemskiftet innebærer at det skal utvikles en ny skolekultur i alle skolens ledd, fra skoleeier til den enkelte elev. For å sikre dette skal man nå fokusere på det Bergesen kaller «output», altså kvalitetsresultater. Dette betyr at man gjør seg avhengig av omfattende testing for å se om elevene har lært det de skal. På grunnlag av disse testene ansvarliggjøres lærerne slik at fokuset blir på læring. Haken ved dette er at det ikke er all kunnskap som kan testes. Skolens innhold blir på denne måten et annet enn det var før reformen. Og ved å fjerne enhetsskoletenkningen blir også skolens oppgaver som samfunnsinstitusjon endret.
Den største svakheten i boken er nettopp på dette punktet. Bergesen kritiserer den dannelsestenkningen som lå til grunn for enhetsskoleprosjektet, men makter ikke å beskrive et alternativ. Han sier ingenting om hva skolens samfunnsmandat skal være, utover å bidra til å gjøre Norge internasjonalt konkurransedyktig i det globale kunnskapssamfunnet. Den liberale ideologien som skolereformen er tuftet på, står altså tilbake uten et klart dannelsesideal. Han hevder selv at han gjennomgående i boken berører dette grunntemaet, gjennom å vise hvordan man tenker og handler i skolepolitikken. Likevel svekker han sin egen argumentasjon gjennom å unnlate å gi innspill som overbeviser om at den liberale tenkningen han representerer kan bidra til et godt fungerende, demokratisk samfunn. Det må være åpenbart, også for Bergesen, at skolen har en oppdragende funksjon, både gjennom det utvalget av kunnskap som blir formidlet, og i kraft av å være møtested for ulike individer som gjør en rekke erfaringer som fellesskap.

Indignasjon I stedet for å diskutere skolens samfunnsmandat bruker Bergesen plass til å lufte sin indignasjon over at «noen» (noen betyr i all hovedsak Alfred Oftedal Telhaug) omtalte skolepolitikken som Bergesen representerte, for liberalistisk. Ifølge Bergesen forsto de ikke den store og vesentlige forskjellen det er mellom det å være liberalistisk og det å være liberal. Det er ingen grunn til å mistenke Bergesen for ikke å ha gjort sine refleksjoner omkring dannelsesaspektet. Det er heller ikke mange holdepunkter for å hevde at han ikke synes dette er viktig i en diskusjon om skolen. Boken ville tjent på å diskutere de pedagogiske grunnlagsproblemene, som dannelsesaspektet er en del av. Det ville tvunget Bergesen til å nyansere fremstillingen og anerkjent noen av de teoretiske antagelsene som både den tradisjonelle og den progressive pedagogikken bygger på. Forfatteren ville kommet inn i et teoretisk landskap som er noe tyngre og mer sammensatt enn kun resultatstyring og kompetansemål.

Som en oppsummering av det politiske og retoriske arbeidet med Kunnskapsløftet kan boken – tross alt – anbefales. Den utdyper en rekke punkter som var diskusjonstemaer i mediene og på andre offentlige arenaer. Boken gir et bilde av en politikers strev og slit for å få definere virkeligheten. Den gir en sprek versjon av skolepolitikken frem til 2006, og den er rett og slett underholdende i kraft av sammenblandingen av politikk, ideologi, unyanserte beskrivelser og et aldri så lite snev av selvhenførelse fra forfatterens side.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>