>Anmeldelser Prosa 02|07

En skaptiersmondist på Victoria Terrasse

Kjetil Jakobsen

Det 20. århundrets avantgarder reiv sjangermurene, inkludert den mellom fiksjonsprosa og sakprosa. I Armand V. fortsetter Solstad med å plyndre sakprosaen for sjangertrekk.

<empty>

Dag Solstad
Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman
237 sider
Oktober 2006

Anmeldt av Kjetil Jakobsen

Med sin bakgrunn i europeisk modernisme har Dag Solstad ofte arbeida i grenselandet mot sakprosa. Medaljens forside er ei bedriftshistorie som frekt kaller seg roman. Roman 87 er en svær collage av skøytehistorie, sports-journalistikk, norsk idéhistorie og (fiktiv) selvbiografi. Solstads forrige bok, 16.07.41, er en slags selvbiografi, utstyrt med fotnoter og det hele. I hans siste utgivelse består teksten bare av fotnoter: 99 noter til en uskreven roman om en norsk diplomat.1
Armand V. er viktig. Romanen har bidratt til større edruelighet når det gjelder Norges og Natos militære eventyr i Afghanistan. Men som kunstverk betrakta er den ikke helt vellykka. Den kjeder til tider, noe Solstad ikke pleier å gjøre. Fungerer fotnotegrepet dårlig, virker det kunstig? Er det oppkonstruert og inkonsekvent? Jeg trur ikke det. Snarere fungerer det altfor godt. Romanen ryddes, slik at den blir flat sammenlikna med de to foregående bøkene (de er begge mesterverker). Alle fragmentene til tross virker Armand V. pen og velorganisert. Jeg savner det kvasse og kantete fra Solstads betydeligste kunstverker, Irr! Grønt!, Roman 87, T. Singer og 16.07.41. Det er unoten, ikke fotnoten som gir ham stemme.

En uklarhet Hvorfor rydder fotnotegrepet så grundig? Den modernistiske romanen er nærmest per definisjon en fotnote til en uskreven roman. Den henviser implisitt, men uopphørlig til romanesken og den borgerlige romanens fortellemåter. Men ikke nok med det. Mennesker lever, ånder og puster romanfortelling. Flaubert, Proust, Musil og Mann er mollstemte fotnoter til kjærlighetsfortellingene som organiserer privatlivet, og til journalist- og historikerfortellingene som organiserer det offentlige livet. Sakprosaen rydder det kontingente, det som ikke passer i fortellinga, til noteapparatet. Som de store modernistene før seg, skriver Solstad om det tilfeldige og spuriøse, det som unnslipper fortellingas tidsfølge: tilfeldighetenes ubønnhørlighet, fødselens uhyrlighet og dødens sorte og stygge kontingents, alt som romanfortellingene skyver til side, mens de skildrer hvordan vi manøvrerer i krig, samliv og forretninger, på jakt etter makt, lykke og penger.
Men den modernistiske romanen er også fotnote i en helt annen forstand. Det moderne kunstverket er – i Niklas Luhmanns terminologi – selvprogrammerende. Det aksepterer ingen sjangergrenser eller gitte estetiske forskrifter. Verket leverer de formene (skillene) det vil iakttas med, former som konstituerer et bud på hva som er god og dårlig kunst. Da kunstverket gir regelen for hvordan det skal iakttas, kan man også si at det iakttar seg selv, eller snarere og mer presist: Det er bare iakttakbart som selviakttakende. Verket er sin egen sjanger, sin egen fotnote og sin egen kommentar. I Armand V. utnytter Solstad til fulle denne ressursen i fotnoten. Teks-ten betrakter og kommenterer uopphørlig seg selv.
Fotnoten fungerer som bilde på to sentrale, men forskjellige aspekter ved den modernistiske romanen. Bildet treffer begge aspekter. Men det forholdet at samme bilde brukes om to ulike stiltrekk gjør det uskarpt. Den uskrevne teksten over streken, er det romanvirkeligheten eller en sedvanlig modernistisk Solstad-roman?

Språkets fengselsfugler To barndomsvenner, Armand og Paul, glir fra hverandre mens de studerer på Blindern. De subjektiverer seg i hver sine diskurser. Armand studerer historie og språk og blir diplomat, Paul studerer realfag og blir meteorolog. Mange år seinere streifer de hverandre igjen, kort før Pauls selvmord. Pauls tragedie er en miniroman som opptrer som note til en uskreven roman om hans barndomsvenn Armand.
Nietzsche skriver i en av aforismene om hvordan kvinner og menn misforstår hverandre fordi de idealiserer den andre ut fra egne idealer. Menn tenker seg kvinner som milde og fredsæle, kvinner ser for seg menn som krigere av natur. Armand V. handler om to menn som søker vekk fra det kommunikative livets voldelighet mot en taus og fjern klarhet og ro, lik høyfjellets. Armand og Paul finner, slik jeg tolker det, hver sin løsning på problemet om hvordan unnslippe livets politiske dimensjon. Pauls er den mest opplagte, og den dårligste. Han søker tilflukt i naturvitenskapen.
Dette er likevel en roman som handler om makt, språk og begjær. Problemet stilles kanskje tydeligst i skildringa av kjønnsrelasjonene. Realfagsstudentene på Blindern på 1960-tallet har bevisst eller ubevisst valgt makta vekk. De blir naturfagslærere, ikke ingeniører. De interesserer seg nok for hvordan naturvitenskapen og teknologien kan omforme samfunnet, men ønsker ikke å leve midt oppe i teknologiens dynamiske kraftutfoldelse. Men på fellessovesalen på OSI-hytta i Nordmarka taler guttene engasjert ut i mørket om romfart, datarevolusjon og oljeeventyr, om hvordan framtida skal skapes om. Stemmene utstråler potentia: «For nå slynget de stemmene sine ut mot det annet kjønn, som lå stille i sine soveposer, i det samme rom. De lokket. Ikke med seg selv. Men med den tid de hørte til. Oljealderen. (…) Den tilbakeholdne og ordfattige studenten her, frøken, innbyr til en spennende livsreise, inn i det ukjente. Ja de bød, de bød. De bød fram den modernitet som de i bunn og grunn hadde forkastet, i hvert fall som ledestjerne for sine egne liv. Framtidas kjedelige matematikklærere strålte som om de var framtidas vitale oljedirektører, med hele verden som virkefelt, fordi de lå badet i et begjær etter sin mulige livsledsagerske» (s. 84–85). Matematikkstudentene ildner jentene med oljeeventyr, slik kunstnere ildner med «politisk engasjement». Paul misliker situasjonen. Denne natta bestemmer han seg for å bli meteorolog. Han vil mestre kaos i det stille, på trygg avstand fra samtidas politiske, kulturelle og industrielle kraftutfoldelse. Men 30 år seinere skjer det noe som tvinger ham til å engasjere seg politisk. På dette tidspunktet kommer Paul tilfeldigvis på nytt ansikt til ansikt med sin barndomsvenn Armand, nå norsk ambassadør i Madrid.
Den sammenliknende framstillinga av filologenes og realistenes diskurs er noe av det beste i denne boka. Armand fengsles av maktas og inautentisitetens diskurs, Paul av avmaktas og autentisitetens. Filologenes språk er et maktspråk, realistenes et avmaktspråk. Matematikkens og fysikkens språk er selvsagt ikke noe avmaktspråk, men det er uforståelig for den opplyste allmennheten, i alle fall i Norge. Det er realistenes måte å tale om menneskelige anliggender på, i form av vitser og ordspråk, uten distanse til vedtatte sannheter, som røper avmakt.
Kvinnenes rolle i Armand V. består i å elske makta og i å elske makta fram. I studentkantina flokker jentene seg rundt filologenes åndfullheter og skyr realistbordets vitsemakere. Men vi aner at kvinnene også har en egen maktrolle. Armand V. åpner med et bilde av en nesten naken mann som ligger på kne foran en ikke navngitt påkledd kvinne, et bilde som slippes uten forklaring. Det hører tydeligvis hjemme der oppe i den uskrevne romanen. Her nede i notene fins bare to kvinner, ei gammel heks og tvillingsøstera. Den siste er Armands dagdrøm om kvinnen. I en roman der Ibsen-referansene hagler er det fristende å tenke på henne som arm-andens villand. Villanden i stykket av samme navn er Ibsens beske kommentar til romantikkens drøm om inderlighet og full fortrolighet i mann-kvinne -forholdet. Tvillingsøstera er til sammenlikning en resignert og fattigslig visjon, ei kvinne som gir uten å fordre intimitet og som kommuniserer uten å utfordre.

når arm-anden ikke våkner Armands fluktvei er smartere enn Pauls. Han går inn i maktas øye og blir karrierediplomat. Overbevisningene han tjener så profesjonelt er ikke hans egne, men i årtier ler han seg muntert i søvn når diplomatkostymet er hengt vekk. Diplomatiets siviliserthet tiltaler Armand på et dypt eksistensielt nivå. Han tiltales av noe jeg, med et bukk og et høflig lite spark til Jürgen Habermas, vil kalle diplomatiets evne til å temme den kommunikative rasjonalitetens iboende voldelighet: «Det var noe med diplomatiets letthet, i omgangsformer, i konvensjoner og koder, som tiltalte ham dypere enn han hittil hadde kunnet forestille seg. Det var det siviliserte ved den diplomatiske væremåten, som også var dens begrunnelse og genesis, (…) og som også, når alt kom til alt, var Armands eget grunnanker som han kastet ned mot dypet, når han skulle begrunne sin egen tilværelse» (s. 167). Ambassadøren arbeider med det han misliker – politikk og makt, men på en formal og utvendig måte, uten krav om egne overbevisninger og egen vilje. Og han stråler i maktas glans.
Kunstens paradoksale forhold til sannheten, at den må forestille seg for å stille fram en annen sannhet, er et grunnproblem i forfatterskapet. Derfor vekker det forventninger når Solstad vender språkets blikk mot inautentisitetens profesjon. Diplomatiets diskurs er noe anna enn realistdiskursen. Hos realistene gjelder en lavspent autentisitetsmetafysikk, et krav, ikke om å uttrykke «det egentlige», men det «typiske» ved en selv. «Det typiske» er begrepsapparat som er ment å dekke det personlige ved de menneskene man omgåes. Realistbordets problem består i å knytte Andersens eksistens til skikkelsen Andersen, som man ser, og som ikke er identisk med hans eksistens. Andersens vesen er en gåte som man løser ved å studere Andersens skikkelse og væremåte og utlede det typiske. Er det, eller er det ikke «typisk Andersen» å glemme å ta med brettet med den skitne tallerkenen til ryddestasjonen? Diplomatdiskursen krever at det indre og ytre liv skilles ad og at talen følger sine egne regler slik at man til enhver tid sier det som passer seg i situasjonen uten å la seg overstyre av private tanker og følelser. Diplomatiets retorikk er ikke noe jomfruelig terreng for litteraturen. Noe av det ypperste i franskspråklig litteratur henter temaet sitt her. Fra hertugen av Saint-Simons Mémoires (1752), til François-René de Chateaubriands Mémoires d’outre tombe (1848–50), Marcel Prousts À la recherche du temps perdu (1913–27) og Albert Cohens Belle du Seigneur (1968), lever fransk litteratur av å utforske det høyere selskapslivets politiske retorikk. Herfra henter det franske språket noe av sin særegne sensibilitet for maktas former og kroppens annethet. Meg bekjent finnes det ikke noen parallell i norsk litteratur. Den har et tyngdepunkt i lektorers og sjømenns livsverden.
Det hadde vært en lykke om Solstad, med sin sjeldne evne til å skrive fra talens, tankens og kroppens utside og tematisere denne fordrivelsen, tok tak i norsk diplomatretorikk. Men det gjør han ikke. Derfor virker «fallet» i møtet med USA-diplomaten med grisehode mindre sterkt. Vi har knapt hørt Armand tale diplomatisk, da overrasker det mindre når han faller ut av yrkesrollen i det han ser sitt eget liv i et bilde: Armand tjener for USA, en Gud han ikke trur på, og som har grisehode.
Istedenfor diplomatretorikk blir vi kjent med Armands indre politiske monolog. Tankene melder seg når sønnen, elitesoldaten, mister synet under et NATO-oppdrag i Af-ghanistan. I nesten 40 år, inntil de altså kommer fram her, som fotnoter til den uskrevne romanen om diplomatlivet, har Armand holdt inne med sin EU-motstand og USA-skepsis. Så er det da også noen ekte 70-tallsmeninger han har. Han er skaptiersmondist. Tiersmondister måler alle politiske og kulturelle spørsmål, også innenrikspolitiske og personlige, med motsettinga mellom Vesten og «den tredje verden» som målestokk. Alt som ikke tjener jordas fattige og undertrykte masser er i siste instans å fordømme som umoralsk eller ondt. Romanen gjennom kjemper Armand med samvittighetskvaler over å ha stilt livet sitt i tjeneste for det imperialistiske systemet: «Det er ingen tvil om at Vesten (under ubestridt ledelse av USA) har undertvunget seg resten av verden, og at vi derfor er privilegerte, og at vi som helhet (USA og USAs nære venner) er verdens herrer. Hvorfor da være så veldig imot det? Når man er diplomat, tillike ambassadør, for et lite land som virkelig har hatt fordel av det?» (s. 227).
Diplomaten finner aldri noe uttrykk for sin frustrasjon. Romanen er en studie i stumhet, annethetens stumhet. Ideen om å skrive en roman bestående bare av fotnoter knyttes til en opplevelse forfatteren har i Venezia. En somalisk gateselger nedenfor hotellvinduet ler uhørlig mot ham. Armand V. er et forsøk på å gi stemme til somalierens latter, i form av fotnoter til globaliseringa, den store, grusomme romanen som tier i hjel annethet som ikke kan valoriseres kommersielt. Globaliseringas usynliggjøring av annethet tematiseres i en roman som ellers handler om Armands og Pauls språkløshet og menneskelige ubehjelpelighet. Dermed inviteres leseren til å sette disse i sammenheng. Men her overbelaster Solstad sin metaforikk. Avgrunnen mellom individets tankeliv og dets kommunikasjon og det faktum at vi i siste instans alltid er fremmede for andre individers tankeliv (men ikke for deres kommunikasjon), har å gjøre med at vi er mennesker: ensomme, men frie. Opplevelsen av at tanken er fri, mens språket er et fengsel, deler Paul og Armand med alle tenksomme mennesker. Slik er det å være menneske. Problemet er ikke tidløst og ahistorisk, da ville det ikke vært menneskelig. Men det er ikke et politisk problem på samme nivå som globaliseringas usynliggjøring av kulturell annethet og sosial elendighet. Det er ikke kapitalens skyld at Paul Buer er ute av stand til å formidle sitt jegs sammensatte natur til realistbordet på studentkafeen Fred-rikke. Det er ikke den vestlige imperialismens skyld at han må finne seg i godmodig å spille rollen som «typisk Buer». Skildringa av Paul Buer, «mannen som sannheten åt opp innenfra, fordi den ikke slapp ut, men ble tvunget til et trangt eksil inne i ham», er gripende. Som fagmann kommer den middelaldrende Paul i besittelse av en politisk viktig sannhet som han ikke får valorisert sosialt og som derfor ødelegger ham. Men denne tragedien har ingenting med globalisering og lite med autentisitetsmetafysikk å gjøre. Det er et problem av en tredje type.
Tiersmondismen rører ved avgjørende etiske og politiske dilemmaer. Men som aktiv politisk ideologi blir det for unyansert. Solstad smelter alle politiske skiller ned til Vesten mot Resten. Motsettinga mellom Texas--kapitalisme og europeisk velferdsstat blir bare ei overflatekrusning i det imperialistiske systemet. «Den tredje verden» blir en like udifferensiert og diffus enhet. Tiersmondisten overser glatt at Kina, India og Brasil er i ferd med å danke ut Tyskland og Japan som økonomiske stormakter. Solstad flagger EU-motstanden jevnlig i denne romanen og det på en måte som undergraver Armands truverdighet som karakter. EU-motstand på tiersmondistisk grunn er vanlig i litterære kretser og forekommer i NORAD. Men i diplomatiets toppskikt? Og det hos en mann som sies å ha «lav nasjonal identitet» og å være utprega europeisk i sine interesser og verdier, en kulturinteressert herre, «en kjenner av europeisk litteratur, film, musikk og kunst helt opp til i dag», og med universitetsstudier i tysk og fransk språk og litteratur? Jeg tviler. Naturligvis fins det USA-motstandere i det norske diplomatiets toppskikt. Men vil en toppdiplomat som misliker både USAs utenrikspolitikk og USAs kultur også være EU-motstander? Vil han ikke snarere mene at det er nødvendig å velge mellom Bush og Brüssel? Ganske særlig når han som Armand priser seg over sin realisme og sitt kjølige klarsyn? For det er jo ikke utenrikspolitikken Norge har gitt opp råderetten over, det er innenrikspolitikken! Gjennom EØS-avtalen bestemmes norsk lovgivning på de viktigste samfunnsområdene i dag av EU-organer som Norge ikke er medlem i. Verdighet er et av Solstads kjæreste temaer. Ifølge den tyske filosofen Immanuel Kant fordrer menneskets verdighet at man underkaster seg loven bare når man samtidig kan se seg som lovgiver. Hvis Kant har rett, er EØS-avtale uten EU-medlemskap å gi opp noe av sin menneskelige verdighet. Nordmennene drives, vellystige og tilfredse som kveg på beite eller barbeinte og ydmykete som flypassasjerer i sikkerhetskontrollen. De lar seg drive. Hver dag og hele tida adlyder de et lovverk som de ikke kan se seg selv som ansvarlige for. Det kan de derimot i utenrikspolitikken, der Norge faktisk deltar i NATOs besluttende organer og er med på å utforme alliansens politikk. Det er i innenrikspolitikken at det går på verdigheten løs. Selvsagt er det ikke EØS alene som gjør Norge til et kaldtvanns-Monaco, et markedsliberalistisk skatteparadis, tumleplass for aksjespekulanter, skipsmeklere og pensjonerte sportshelter, og for kvasikongelige og andre realitykjendiser. Men uten deltakelse i det felleseuropeiske demokratiet sykner det sekulære offentlige livet hen. Norge blir bare et langbukse-Bermuda. Det skjønner nok Armand, han har bare glemt å fortelle Solstad.

En bløff? Fotnotegrepet er som sagt helt logisk. Likevel mistenker jeg Solstad for å bløffe. Diplomatromanen gikk i stå, kanskje fordi forfatteren kjenner miljøet, språket for dårlig. Men den gamle reven har redda stumpene ved å gi ut skissene til den uskrevne diplomatromanen i form av nummererte «fotnoter». Ingenting gleder meg mer enn om Solstad motbeviser denne mistanken. Det kan han gjøre ved å skrive diplomatromanen. Eller han kan gi oss en tekst som virkelig utvikler den moralske problematikken som vel er den dypeste grunnen i denne merkelige romanen. Jeg tenker på offer- og soningstematikken i far-sønn-relasjonen og den durkdrevne diplomatens uendelig klossete forsøk på omsider å tre inn i et vesentlig forhold til et anna menneske. n

note
1 Det bør nevnes at de fleste forlag misliker noter i sakprosatekster. Isteden prøver man seg med pseudoløsninger som de hundre sidene med unummererte(!) sluttnoter i Aschehougs nye Ibsen-biografi. Men en skjønnlitterær forfatter kan boltre seg i fotnoter!


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>