>Anmeldelser Prosa 02|07

Solid migrasjonshistorie

Orm Øverland

Med Norsk utvandringshistorie har Nils Olav Østrem skrevet en kort, men meget god historiografisk oversikt over norsk utvandringshistorie. Og hans fokus er atskillig videre enn bokas tittel kan tyde på.

<empty>

Nils Olav Østrem
Norsk utvandringshistorie
141 sider
Det norske Samlaget 2006

Anmeldt av Orm Øverland

Den amerikanske historikeren Oscar Handlin skrev i 1951 at han hadde tenkt å skrive historien om innvandrerne i Amerika, men at han nå forsto at innvandrerne var amerikansk historie. De fleste vil avvise en lignende karakteristikk av norsk historie, og migrasjoner har fått forholdsvis liten plass i norsk historieskriving. For Nils Olav Østrem, en historiker ved Universitetet i Stavanger, er vandringer både innenlands og over landegrensene et sentralt trekk i vår historie.
Med utvandring tenker vi vanligvis på mennesker som reiser fra et land. Men utvandrere er selvsagt samtidig innvandrere. Innvandringen og tilpasningen til det nye begynner med planleggingen av ferden. Utvandringen og avskjeden med det gamle fortsetter så lenge minnet om hjemlandet lever. Mennesker fra Vietnam i Norge er, som norske statsborgere, både norske innvandrere og norske utvandrere. Norsk utvandringshistorie vil av de fleste likevel bli oppfattet som historien om de som forlot Norge for et annet land. Slik er det også i Østrems bok.
Det synes å være en økende interesse for norsk utvandringshistorie. Det er i så fall på høy tid. I en 70-årsperiode fram til 1915 var det over 750 000 mennesker som reiste fra Norge til andre land, de fleste til USA. For å få et perspektiv på dette tallet kan vi notere at i 1900 hadde folketallet i Norge vokst til omtrent to millioner. En hovedårsak til at en så stor folkebevegelse ikke har stått sentralt i norsk historieskriving, er at de fleste av utvandrerne var «vanlige» mennesker, som ikke har hatt noen framtredende plass i tradisjonell historieskriving, verken her eller i andre land.

Kvinnelig pionér Synet på hva som var av interesse for historikere, begynte å endre seg i tiden mellom verdenskrigene. Den første betydelige norske historiker som gjorde utvandring til sitt hovedområde var Ingrid Semmingsen (Veien mot vest, 1941 og 1950), og hun begynte sin forskerkarriere med studier av husmannsvesenet. Men det var i USA at studiet av norsk utvandring – der også som norsk innvandring – begynte. En første kartlegging av norsk arkivmateriale om utvandring skjedde tidlig i 1920-årene, og en videre samling og utforskning av dette materialet ble en sentral oppgave for Det norsk-amerikanske historielaget, som ble stiftet i 1925. Hovedpersonen i denne forskningen var Theodore Blegen (Norwegian Migration to America, 1931 og The American Transition, 1940). Mange, på begge sider av Atlanteren, har fulgt i deres spor.
Norsk utvandringshistorie er en kort bok, men likevel en meget god historiografisk oversikt over norsk utvandringshistorie.1 Og Nils Olav Østrems fokus er atskillig videre enn bokas tittel kan tyde på. Det er særlig to aspekter ved denne lille boka som gjør den så verdifull. Østrem setter den norske historieskrivingen inn i en internasjonal kontekst. Det han skriver om såvel teori som metode bygger på internasjonal migrasjonsforskning (særlig engelskspråklig). Hans framstilling er også preget av at migrasjonsforskning gjøres innen en rekke disipliner, og han drøfter både samfunnsvitenskaplige og humanistiske bidrag.
Migrasjoner er prosesser. Det er populært å tidfeste begynnelsen av norsk utvandring til 1825, da en liten gruppe mennesker reiste fra Stavanger til New York. Men enhver tidfesting av begynnelsen på en økende utvandring gjennom hele det 19. århundre vil nødvendigvis være et praktisk valg. Og slutten ser vi ikke. «Migrasjon er eit varig fenomen,» skriver Østrem (s. 18).
En grunn til den økende interesse for norsk utvandringshistorie er kanskje at migrasjon også er et fenomen som mer og mer preger vårt eget samfunnsbilde, selv om vi har forholdsvis liten innvandring i Norge.2 Under to prosent av den norske befolkningen er født i et annet land.
I 1910 var det nesten 15 prosent fremmedfødte i USA. Dette er ikke så langt fra prosenten av innvandrere i Oslo i dag. I amerikanske byer som Chicago og New York var over 80 prosent av befolkningen innvandrere og barn av innvandrere for omtrent hundre år siden. Det er likevel rimelig at innvandring oppleves mer som et sjokk i et stammesamfunn som det norske enn i et samfunn der tilhørighet er knyttet til statsborgerskap.
Flere ganger konstaterer Østrem at det har vært liten interesse for migrasjonshistorie i Norge, og at denne for det meste har vært fokusert på oppbruddet, på utvandrings-aspektet mer enn på innvandringsaspektet. I sitt siste kapittel om «Utfordringar framover» framhever han at «Utvandraren må følgjast både heilt fram og vidare gjennom det nye livet han og ho etablerte der dei enda opp ... [det er] framleis her forskinga om norsk utvandringshistorie har mest ugjort» (s. 113–14). I sitt fjerde kapittel, «Norskamerikanarane blir til» (s. 59–82), er det for det meste amerikanske historikere som Jon Gjerde og Odd S. Lovoll som blir drøftet.

Migrasjon i dag Østrems bok inngår i en bokserie fra Samlaget, «Utsyn & innsikt», som forlaget presenterer som «ein serie kortfatta introduksjonsbøker til større emne i historieforskinga». Norsk utvandringshistorie er bedre enn lærebøker flest, og vil kunne gjøre studenter interessert i et mer omfattende studium av faget. Den vil dermed kunne bidra til at utvandringshistorie blir mer sentralt i norsk historieskriving. Men boka er også egnet til å gi enhver leser en bedre forståelse av den betydning migrasjon har hatt og fremdeles har i vårt samfunn. For de erfaringer norske utvandrere gjorde seg for hundre år siden, er kanskje ikke så forskjellige fra erfaringene til dagens innvandrere i Norge. Norske utvandrere, som andre utvandrere, søkte i stor grad fellesskap med sine egne. De fleste holdt på sin norske identitet uten å oppleve at den sto i konflikt med deres tilpasning til et nytt samfunn.
Østrems bok gir i det hele tatt god innsikt i migrasjonsprosesser: I det andre kapitlet skriver han om hvordan intern migrasjon preget norsk historie før «Den store utvandringa til USA», som er emne for det tredje kapitlet, tok til. Jeg er imponert over hvordan Østrem både gir en oversikt og unngår at boka får et oversiktspreg ved at han skriver innsiktsfullt om noen få, men sentrale emner. Det fjerde kapitlet, om det vi kan kalle «innvandringsdelen» av migrasjonshistorien, er et godt eksempel på dette. Selv om det som nevnt er amerikanske historikere som særlig har utmerket seg i studier av dette feltet, er det verdt å merke seg noen meget forskjellige norske bidrag som Rasmus Sundes demografiske studie av utvandring fra Vik i Sogn (2001) og Øyvind T. Gulliksens studie av hvordan innvandrere kan ha en identitet som nærer seg av to kilder: De lever i det han kaller Double Landscapes (1999).

Mytefortelling også At jeg beundrer Østrems lille bok, betyr ikke at jeg er enig i alt han skriver. Han holder for eksempel liv i myten om at brevene emigrantene skrev hjem var som propagandaskriv, at amerikabrevene «inneholdt mykje som var både ufornuftig og usannferdig» (s. 11): «Der leitar me nokså fåfengt etter kritikk av det amerikanske politiske systemet, men me finn at mange må ha underslått den harde røyndommen dei møtte i det nye landet» (s. 15–16). Det fins selvfølgelig brev som skjønnmalte forholdene, og noen må ha latt seg forlede av dem, som den misfornøyde eldre utvandreren som i 1843 skrev at han «bandede hvert B. s: v: ifra A: da h. v. i N:» (han forbannet hvert brev som var ifra Amerika da han var i Norge). Men de fleste brevskriverne var meget forsiktige i sine uttalelser og vegret seg for å anbefale utvandring. De advarte heller med at utvandring nok ville gavne utvandrernes barn, men ikke utvandrerne selv. Det er svært lite skryt i amerikabrevene. Men det er riktig at de ikke skrev mye kritisk om et politisk system som de opplevde på det lokale plan som åpent for alle. De skrev mest om de nære ting, om avlinger og om norske sambygdinger de var omgitt av.
Jeg savner dessuten et forord av serie-redaktørene for «Utsyn og innsikt»-bøkene, der de gjør rede for hvilken rolle det enkelte bindet spiller i serien. Og jeg savner en sterkere redaksjonell innsats fra forlaget slik at et par unøyaktigheter i litteraturlisten kunne vært unngått. 

noter
1 I tillegg til litt over 100 sider tekst, er det en 20-siders litteraturliste med korte karakteristikker og et nyttig register.
2  Et omfattende forskningsprosjekt om norsk innvandringshistorie ble avsluttet med trebindsverket Norsk innvandringshistorie, redigert av Knut Kjeldstadli i 2003.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>