>Anmeldelser Prosa 02|07

Sterke historier, svak analyse

Hilde Lidén

Men størst av alt er friheten gir Hege Storhaug en treffende diagnose av integrasjonsbarrierer, knyttet til patriarkalske kulturtradisjoner som fortsatt får prege mange innvandrerkvinners og -barns liv. Samtidig er boka et eksempel på en annen barriere: bruk av unyansert framstilling av en heterogen innvandrerbefolkning, for på denne måten å legitimere økt innvandringskontroll.

<empty>

Hege Storhaug
Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser
300 sider
Kagge Forlag 2006

Anmeldt av Hilde Lidén

Bokas fortellergrep er å beskrive enkeltskjebner og -historier som belyser problematiske sider ved integreringen og de strukturelle konsekvensene av individuelle valg. Anooshe, en ung kvinne fra Afghanistan, blir skutt og drept utenfor tinghuset i Ålesund da hun er på vei til retten for å få avgjort barnefordelingstvisten mellom seg og sin fraseparerte ektemann. Mina eksemplifiserer overgrep innen familien, og hvor vanskelig det er å bryte ut av et ekteskap når skilsmisse ikke aksepteres av familien og miljøet rundt. Minas familie anskueliggjør også dynamikken i arrangerte ekteskap som sikrer nære slektninger oppholdstillatelse i Norge. Arrangerte ekteskap benyttes skruppelløst for å skaffe slektninger innvandringspass, også blant velutdannede andregenerasjons innvandrere og blant innvandringspolitikere, hevder Storhaug.

  «Lekkasjen ut av landet», der barn sendes hjem til foreldrenes hjemland for utdanning og innlæring av et tradisjonelt verdisystem, illustreres av Samira, som tvangssendes hjem til Somalia fordi hun er i ferd med å tilpasse seg norsk ungdomskultur. Kjønnslemlestelse blir særlig belyst gjennom en familie der døt-rene sendes til Gambia, og der omskjæringen av de små jentene knyttes til trygdemisbruk, flerkoneri og omsorgssvikt. Bokas mange eksempler på urett berører. Det samlede scenariet av kritikkverdige utslag av diskriminerende autoritets- og lydighetsstrukturer, og brudd på velferdssamfunnets grunnverdier, er en nyttig påminnelse. Analysen er likevel ikke treffende nok. En svakhet ved boka er at den gir et skinn av faglighet, men mangler dokumentasjon for antagelser av utbredelse og omfang. Storhaug bruker bare kilder som støtter opp om hennes eget syn, og utelater forskning og synspunkter som kan nyansere framstillingen.

Udiskuterte dilemmaer Anooshe, Samira og de andre eksemplene i Storhaugs bok reiser spørsmål med gyldighet langt ut over minoritetsbefolkningen: Hvordan sikres alle kvinner reelle, og ikke bare formelle, like rettigheter? FNs kvinnekonvensjon presiserer, i større grad enn tidligere menneskerettskonvensjoner, at myndighetene har ansvar for å beskytte kvinner mot diskriminerende praksis og overgrep, også når dette foregår i privatlivet. Myndighetene er altfor tafatte i slike saker, mener Storhaug, og foreslår strengere lovverk. Men lovregulering møter begrensninger når den forsøker å regulere bort uønskede konsekvenser av globalisering og migrasjon. Hvor langt kan for eksempel norsk lovverk strekke seg på tvers av nasjonale grenser? Og hvor går grensen for statlig kontroll vs. diskriminerende praksis overfor enkeltgrupper? Boka diskuterer ikke denne type dilemmaer. Eksemplene setter likevel fingeren på uholdbare forhold, som fordrer prinsipielle debatter så vel som pragmatiske løsninger. Det blir imidlertid problematisk når de sterke enkeltskjebnene brukes til å representere hele innvandrerbefolkningen, det vil si alle muslimer.

Islam som hovedproblem I bokas andre del er temaet islam. Dette begrunnes med at problemene med integrering henger sammen med praktiseringen av denne religionen, og særlig islamsk lære om kvinners underordning og menns kontroll over kvinners seksualitet. Dette synet kommer blant annet klart fram i underoverskriftene i denne delen av boka: Den seksuelt farlige kvinnen, Den lydige kvinnen, Mannen – et seksuelt udyr, Seksualisering av relasjonene – også til barn og Overgrepstradisjoner videreføres. Framstillingen legger til grunn islamske dogmer for tolkninger av mannens seksuelle rettigheter, lydighetspliktens utbredelse, sharia osv. Innimellom gjengis uttalelser fra personer Storhaug selv har møtt, for å underbygge gyldigheten av tolkningene. Det problematiske her er at dogmer, og hvordan disse brukes av enkeltpersoner og grupperinger, gjøres til samme størrelse. Dette gjør at boka ikke får fram de historiske og politiske forskjellene som er helt vesentlig for å forstå dagens situasjon. Dette til tross for at denne delen av boka avsluttes med et historisk sveip. Men den historiske delen bygger hovedsakelig på én kilde: historikeren Bernard Lewis. Han er Edward Saids hoved-eksempel på Vestens konstruksjon av Orienten. Storhaug problematiserer ikke dette, og ender sitt historiesveip i nåtidens euroislam og intoleransen denne er forankret i, selv om den gir seg ut for å være noe annet.

Mislykket integrasjon Under lesningen spør jeg meg flere ganger hvilket utbytte man får av å lese Storhaugs fragmenterte og unyanserte framstilling av et så komplekst felt som dette. Samtidig med lesningen av Storhaugs bok har jeg lest jurist og fredsprisvinner Shirin Ebadis selvbiografi. Iranske Ebadi får som nyutdannet en dommerstilling i justisdepartementet, men med revolusjonen i 1979, som hun i utgangspunktet støtter, blir hun raskt degradert. Rettssystemet setter til side det sivile lovverket, og innfører rettskilder basert på religiøse tekster, noe hun nekter å godta. Da hun starter advokatpraksis på 1990-tallet, er det for å arbeide med saker om urett og overgrep mot kvinner og barn, tilsvarende temaene som Storhaug tar opp. Ebadis livshistorie gir nettopp innsikt i hvordan islam ikke kan forstås uavhengig av de særlige historiske, politiske og klassespesifikke rammer og fortolkninger, og synliggjør også de individuelle tolkningsmulighetene, som skaper uforutsigbare endringsmuligheter. Dette er en av de mange sidene som unnslipper Storhaugs framstilling, og som gjør at innsikt i hvordan islam er en kraft i dagens Europas sosiale og kulturelle integrasjon, kanskje må hentes fra andre kilder.

De siste kapitlene i Storhaugs bok er opptatt av den mislykkede integrasjonen. Hun beskriver ulike europeiske lands integreringspolitikk, der Danmark trekkes fram som best i klassen. Deretter gjennomgår hun situasjonen i Norge, og framskriver antatt omfang av innvandrere om noen generasjoner, og de økonomiske og kulturelle konsekvensene dette vil få. Storhaug kommer så med forslag til innsatsområder, bygd på framskrivelse av et skrekkbilde som ikke tar hensyn til andre endringstendenser kjent fra migrasjonsforskningen. I denne delen blir språket, som gjennomgående er lettlest og fengende, mer agiterende.

Storhaug spør hvordan intoleranse kan møtes med vestlig godtroenhet og toleranse. Motspørsmålet til Storhaug er selvsagt om det å møte utfordringene i dag med vestlig ignoranse og krenkelse er en bedre medisin. I etterordet skriver hun: «Å krenke er nødvendig, ja, endog rosverdig, fordi krenkelse er en forutsetning for sosiale endringer og framskritt. Dette er et historisk faktum» (s. 263). Det kanskje største problemet med Storhaugs bok er at hennes analyse fraskriver innvandrerbefolkningen endringskraft og likeverd. Storhaug tror på strengere lover, men vi er flere som tror at treffsikre tiltak mot undertrykkende familietradisjoner og utnyttelse av velferdstilbud i tillegg må bygge på samarbeid med motkrefter innen miljøene. En annen innsats er å endre stereotype og diskriminerende holdninger, bl.a. i hjelpeapparatet. Disse bidrar i dag til å begrense muligheter for alternative liv. For å få til dette, trengs det mer nyanserte analyser enn det denne boka gir. Med sitt enøyde korstog virker derfor boka på mange måter mot sin hensikt, og er lite egnet som bidrag til å avskaffe de integreringsbarrierene som den så engasjerende beskriver.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>