>Bokessay Prosa 02|07

Til Norge. Om grupper og individer i nye norske bøker om innvandring

Shabana Rehman

En opplevelse det siste året fylte meg med en sterk følelse av respekt og tristhet: Å se på koffertene, de gamle, slitte koffertene som tilhørte alle som reiste til USA, i innvandrermuseet på Ellis Island utenfor New York. Slik reiste mine foreldre fra sitt hjemland og til Norge. Slik fortsetter mennesker å reise. Oppbrudd, kofferter, ny start og nye håp. Og både de reisende selv, og vi andre, forsøker å forstå historiene. Noen nye bøker på norsk er innsiktsfull reiselektyre.

<empty>
Øystein Sørensen, Andreas Hompland og Njål Høst­mælingen
Velkommen som ny statsborger
135 sider, illustrert
Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2006

Sharam Alghasi, ­Katrine Fangen og Ivar Frønes (red.)
Mellom to kulturer
234 sider
Gyldendal Akademisk 2006

Grete Brochmann
Hva er innvandring
148 sider
Universitetsforlaget 2006

Ayaan Hirsi Ali
Mitt liv, min frihet.
En selvbiografi
432 sider, illustrert
Cappelen 2007

Så seint som i desember 2006 kom vi i gang med en offisiell seremoni for nye norske statsborgere. Det får meg til å tenke på den dagen for mange år siden da en kjenning av meg fikk norsk pass. Han var uendelig glad, han kjøpte søtsaker og feiret med familien. Men det var ingen nordmenn til stede. Den dag i dag, mange år etter at det røde passet ble utdelt til slik stor glede for ham, tror jeg ikke han har noen norske kjenninger han kan kalle nære venner. Han er generelt fiendtlig innstilt til norske verdier, likestilling og individuell frihet. Hans mentalitet hører til i et annet århundre. I dag er han far til døtre som han isolerer fra det norske samfunnet. Alt dette er først og fremst trist for ham selv. Han er en varm og snill mann, han var svært ung da han kom til Norge. Han kom fra en annen verdensdel, en annen tidsalder med et annet menneskesyn – til mulighetenes land. Hvordan alt dette ble forvrengt til et syn på det norske som umoralsk, der han selv er offer, vekker min nysgjerrighet. Hva gjør at et menneske som drømmer om frihet og økonomisk selvstendighet, og som vil forsøke å skape seg en bedre tilværelse og emigrerer, ender med å ikke ha respekt for verdiene i «mulighetenes land»?
Denne mannen fikk passet utlevert på den mest fremmede og uansvarlige måten som mulig er. I dag, i 2007, 35 år etter den «nye innvandringen», blir statsborgerskapet markert med en seremoni, og alle mottar gaveboka Velkommen som ny statsborger. Norsk historie og viktige verdier i et fritt, åpent samfunn understrekes. Prosessen det har tatt Norge å komme dit vi er i dag, blir utredet.
Det er så innmari for seint. Men det er også innmari godt at denne seremonien og boka er kommet. Gaveboka kan redigeres og fornyes, og helst forbedres også, for den er, med tanke på å være formell og høytidelig, blitt litt rar. En hilsen fra kongen, historisk innsikt og beskrivelse av norske verdier er vel og bra, men denne boka kan bli en langt viktigere bok. Neste utgave bør utvides med flere historier. Flere kjente nordmenn og nye nordmenn bør hilse nye landsmenn velkommen. I dag framstår boka som litt formell, rojal og kjedelig. Når det er sagt, så må sjangerbevissthet ikke undervurderes. At boka oppleves rojal, trenger ikke å være feil, vi bor tross alt i et kongerike. Noen bøkers sjanger er å være litt oppstylta, formelle, høytidelige og kjedelige – de skal være slik fordi det er det som er formelt «riktig». De skal fortelle historien om en stat på et litt overordnet plan, slik statsborgerskapsboka gjør. Den må likevel kunne forbedres, for slik den er nå, framstår den som en bok som velmenende norske nordmenn ønsker at nye nordmenn skal lese. Det hele blir litt «utenpå».

Føl deg hjemme Å gi noen et statsborgerskap, er i teorien som å si til en gjest i ditt hjem: «Du kan bli så lenge du vil. Føl deg hjemme.» I praksis har innvandreren i Norge vært henvist til et lite, mørkt hjørne, som et ikke-ønsket kjæledyr man ikke helt vet hvor man skal gjøre av, med mindre dyret kan brukes til noe nyttig. Jeg opplever at norsk offentlighet har vært mest opptatt av å «kikke» på, forstå og forklare det nye «fenomenet». For innvandreren er dette slitsomt og konstant fremmedgjørende.
Derfor oppleves også boka Mellom to kulturer langt viktigere enn statsborgerskapsboka. Den 80-tallsaktige pedagogiske tittelen Mellom to kulturer får det til å krympe i meg, men innholdet i boka er både innsiktsfullt og godt fortalt.
Den røde tråden er reisen inn til Norge. Man blir både ydmyk og takknemlig for å komme så tett inn på mennesker som har kjempet, jobbet og forflyttet seg. De har ikke visst hva de gikk til, og de endte i et lite land som vi andre er så godt vant til, som vi kjenner, som ikke er eksotisk. Som er vårt hjem, vårt velkjente nærområde. Vi møter tankene, drømmene og følelsene til tolv mennesker som har foretatt reisen fra sitt første hjem – i blant annet Kenya, Sveits, Somalia, tidligere Jugoslavia, Iran, Kina, Pakistan, Afghanistan, Uruguay, Tyskland – til Norge. Det er både intelligente og poetiske skildringer, men mest av alt vekker stemmene til alle individene vi møter nye tanker om Norge. Så forskjellige land som skildres! Kapitlene gir også vidt forskjellige person- og miljøskildringer, og, allikevel, alle fortelles de av mennesker på reise og med samme grunnleggende behov: trygghet, anerkjennelse, utviklingsmuligheter.
Boka gir et helt annet perspektiv enn andre bøker jeg har lest om innvandring, og hver historie kunne ha blitt et eget filmmanus. Det er mye drama, kontraster og levende skildringer av Norge sett utenfra. Vi leser ikke om utlendinger som vi «bør lese om» i all vår politiske korrekthet – vi leser om mennesker som likner oss selv. Det er en styrke ved denne boka at den ikke er eksotisk fortalt. Vi titter ikke inn i fremmede liv utenifra, men dras inn i reisen, skildringene og oppbruddene på en måte som gjør at man som leser sitter igjen med en opplevelse av å forstå disse bedre. Som om vi har reist med dem. Fra deres hjemland og kampen for tilværelsen og til et nytt og ukjent land.
Jeg som er vokst opp i Norge, og ikke står mellom to kulturer, men heller ikke kan si at jeg er som en adoptert innbygger, synes det viktigste med slike historier er at veggen av fremmedgjøring forsvinner og man smelter sammen med historien. Klarer en fortelling det, slipper vi båsen med offerporno, orientalisme og annen dyrehagekikking. Mye av grunnen til at denne boka lykkes, er nok at det er de reisende selv som deler sine opplevelser, ikke spesielt til en nordmann eller innvandrer, men kanskje like mye til seg selv og sin erkjennelse.
Andre har kalt disse menneskene for eliteinnvandrere. Eliteinnvandrer? Hva er det? En med utdanning, en som kan tenke og sette ord på ting? Det er da en menneskerett alle innvandrere har; man blir ikke et elitemenneske fordi om man kan tale sin sak. Det er noe rart med dette ordet. Jeg lurer på hvorfor det har dukket opp et behov for å dele innvandrerbefolkningen inn i slike båser. At flere og flere innvandrere har en posisjon eller en stemme i den norske offentligheten, gjør dem ikke til elitemennesker, det gjør dem bare til hele og synlige mennesker, noe som er en naturlig prosess og også bør være det. Elite-ordet er stigmatiserende. Hvem er de som ikke er i eliten? Hverdagsinnvandrerne? Eller de fattige, som ikke har ressurser til å integrere seg og ikke kan eller har lært seg norsk? Det ligger en politisk verkebyll i ordet eliteinnvandrer, både for dem som er innenfor definisjonen og dem som er utenfor.

Personlige historier Det norske samfunnet har alt å tape på å pakke inn temaet innvandring i tørre, akademiske, historiske fakta. Hvert menneske har sin historie, sin drøm, sin kamp. Det er når vi blir kjent med individene at forståelsen av hvorfor folk flytter, hvordan det er å komme til et nytt sted, og hvilke ressurser som bor i enkeltindividene, kommer fram. Det er når individet våkner at forandring kan skje. Ayaans Hirsi Alis bok Mitt liv, min frihet er et vellykket eksempel på hva en som i utgangspunktet står helt uten makt og innflytelse, kan utrette. Denne svarte kvinnen fra krigsherjede Somalia, fanget og bundet uten tankefrihet, ytringsfrihet og bevegelsesfrihet på grunn av kulturen, religionen og patriarkatet, klarer å bli en av Europas mest aktuelle stemmer. Ja, en av verdens hundre mest innflytelsesrike mennesker, ifølge det prestisjefylte Times Magazine.
Jeg føler meg ikke truet når en innvandrer står fram og snakker om sine erfaringer og verdier, selv om de er forskjellig fra mine. Jeg føler ikke at min tro, mitt ståsted, uansett hva det måtte være, min hudfarge eller min «etnisitet» blir krenket når andre stemmer står fram i offentligheten og forteller om tvang, vold og kulturell eller religiøs undertrykking. Jeg har heller aldri kjent at noen snakker på vegne av meg når de uttaler seg offentlig, selv om dette mennesket har samme bakgrunn, kjønn eller liknende erfaringer som meg. Hva storsamfunnet, et ord jeg hater slik det er brukt i offerdanningen av innvandrere, måtte mene om en gruppe, gir jeg blanke i. Det er fordi jeg rent mentalt oppfatter meg som et enkeltindivid, og nekter å bli plassert inn og gjort ansvarlig som en del av en gruppe, noe både norsk venstreside og universitetsmiljøene har tatt for gitt at innvandrere er. Dette har igjen blitt adoptert av innvandrerorganisasjoner som har basert hele sitt selvbilde på å være del av grupper som skal kjempe for sine rettigheter som gruppe mot storsamfunnet. På grunn av dette har det lenge vært tabu å snakke om enkeltindividets behov, og dermed har grunnleggende menneskerettigheter hos nettopp innvandrere blitt fortiet på det groveste.
Sant å si så skammer jeg meg over den blinde, arrogante selvfornektelsen til mange kritikere som angriper mennesker som forteller sine personlige historier. De menneskene som tar omkostningene med å stå fram og si ifra om at noe er galt i samfunnet, i kulturen, i religionen og dens utøvelse. Om jeg kjenner noe som helst, er det en gryende fortvilelse overfor dem som ikke prøver å forstå årsakene til problemene: mennesker, kvinner og barn blir forfulgt, banket opp. Dette skjer i alle kulturer, i alle verdensdeler – i mer eller mindre utstrekning. Å fortie dette, å sette bind foran øynene og si at «nei, for oss er ingenting av dette sant, det er tvert imot rasisme å ta disse tingene opp!» – slik fortielse er rasisme.
Mangelen på vilje til å lytte, inkludere og forstå hvorfor noen gidder å si ifra, er en gåte for meg. Det er absolutt ingen selvfølge at noen finner nok mot i seg selv til å stå fram. Det er uforståelig at innvandrerhistorier skal være noe annet enn individuelle menneskestemmer med forskjellige erfaringer. Det skulle være en selvfølge at når en kineser, somalier, inder eller marokkaner snakker, så er det et enkeltmenneske som snakker. De kan analysere en politisk situasjon, de kan fortelle om sin kamp mot omskjæring og tvangsekteskap, sin flukt fra krig, plyndring og politisk eller kulturell forfølgelse, eller om umennes-kelig press, enten det gjelder utdannelse, jobbkarriere eller andre ting vi blir satt til å prestere.
Mitt syn, mitt blikk på disse menneskene er som på et hvilket som helst menneske. Hvorfor er det da slik at Ayaan Hirsi Ali, en opplyst kvinne med tyngde og integritet, er blitt omtalt som en av Europas mest kontroversielle innvandrere? Hvorfor er det slik at spørsmålene hun stiller, ut fra erfaring, utdanning og politisk bakgrunn, blir oppfattet som et angrep – og ikke som det genuint frihetssøkende i ethvert menneske?
Da jeg leste Ayaan Hirsi Alis selvbiografi, måtte jeg flere ganger stoppe og kjenne etter. Følelsen av å være en av de få priviligerte. Når hun kan gå gjennom alt dette, hva er det jeg klager over? Boka hadde en slik skjerpende kraft på meg, ikke fordi jeg er innvandrer eller norsk, kvinne eller feminist, men fordi Hirsi Ali viser at enkeltmennesker kan gjøre så uendelig mye mer enn det vi til daglig gidder.

Opplysningsfilosof Det er en grunn til at verden er så skakk-kjørt som den er i dag, det har ikke skjedd av seg selv. Hirsi Ali har tatt et valg om å ta ansvar for å opplyse verden, få mennesker til å tenke, få kvinner til å stille spørsmål ved egen lidelse. Mitt liv, min frihet er en meget sterk og ærlig fortelling. Jeg ble selv overrasket over at hele første del av boka ikke hadde noe med Europa å gjøre, men fortalte om Ayaans liv som en meget stolt, sterk, religiøs og tradisjonell somalisk kvinne. Det er beretningen om en muslimsk kvinnes tenkemåte og intellektuelle oppvåkning. Hirsi Ali forteller om sin oppvekst med både litterært og selvbiografisk talent – og med et blikk og en verdensanskuelse som hun deler med mange millioner. Så kommer forandringen, i møte med et fritt land og den enorme lettelsen over å kunne bestemme over og ta ansvar for sitt eget liv. Hun sluker vestlige tenkere, og studerer historie og statsvitenskap.
Framstillingen smaker nok ekkelt for mange som vil se denne kvinnens forandring i lys av vestlig imperialisme og mangelen på respekt for egen religion og kultur. Hirsi Ali derimot, er like mye opptatt av arabisk imperialisme og rasisme. Hennes historie er kalt en forræders historie. Men boka er så åpen og så lite demagogisk at dette ikke treffer. Hun forteller på en intelligent måte, og viljen til folkeopplysning er en sterk drivkraft der hun betror oss sine argumenter for og mot religionen, det fromme liv og fedrelandet. Da hun var i Norge for å lansere boka si, og ble spurt om hun kjempet mot islam, svarte hun ganske presist: «Det er en vanlig misforståelse. Mitt anliggende er først og fremst kvinner. Bare gjennom å styrke kvinners rettigheter og posisjon vil man løse det som omtales som ‘the clash of civilizations’, det Tony Blair kaller en krig mellom verdier. Og i det arbeidet, er islam et stort hinder.»
Hennes liv er ikke et hvilket som helst liv. Samtidig er hun en av mange millioner kvinner, med skjebner og stemmer som forsvinner i verden. Hirsi Ali er en opplysnings-filosof. Og en dyktig politiker. Men hun har i tillegg skjønt noe viktig. Som evig flyktning, vet hun at hennes liv har en viktig oppgave, en viktig verdi, og det er å fortsette å drive med opplysningsarbeid. Hun skal dø uansett, hun handler i tråd med sin samvittighet, og gjør den viktigste oppgaven ethvert menneske kan gjøre i dag: Opplyse sine medsøstre og brødre – uansett hudfarge – om individets rett til tankefrihet, ytringsfrihet og trosfrihet. Hirsi Ali viser også hvor viktig det er å ha en egen økonomi. I vår del av verden er det en selvfølge at kvinner tjener sine egne penger, kjører bil og kan bevege seg fritt. Dette er ingen selvfølge for verdens kvinner generelt; i mange land er det en dyp eksistensiell kamp for kvinnen å bli selvstendig på denne måten. Tilgang til disse rettighetene, tilgang til de tankene, ideene og mulighetene som har ført menneskeheten videre i visse deler av verden, det er det Hirsi Ali har kjempet for i Nederland, og som hun fortsetter å kjempe for når hun for tiden befinner seg i Amerika.

Hva er innvandring? Hva er migrasjon, folkevandringer og innvandring, og hvor lenge har disse fenomenene eksistert? Som et stadig mer aktuelt tema i samfunnsdebatten har Universitetsforlaget i sin «hva er»-serie sett behov for å definere, forklare og forstå alle begrepene som finnes på dette feltet. Grete Brochmann, migrasjonsforsker ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo, er forfatteren av boka Hva er innvandring. Boka ble, da den utkom senhøstes 2006, anmeldt i Morgenbladet av to politikere, en fra Frp og en fra SV. Begge var misfornøyd med boka, med hver sine begrunnelser. Farget av hvert sitt ståsted, anklagde politikerne boka for ikke å legge nok vekt på de politiske faktorene ved innvandring. Dette er en helt misforstått lesning av boka. Hva er innvandring er først og fremst en bok om begreper og prosesser uten politisk svada eller attitude. Det er tydelig at Grete Brochmann har egne politiske meninger, men de overskygger ikke oppgaven. Skal man opplyse og forklare begreper, historiske fakta og prosesser og samtidig gi et opplysende innblikk i samtidens migrasjon, og alt dette i tillegg skal være akademisk og innenfor 130 små sider, så kan man ikke forvente at det blir saftige skildringer om moderne kontroversielle og politiske utfordringer knyttet til innvandring. Til det er det kommet nok andre bøker som både selger godt og diskuteres heftig, for eksempel Hege Storhaugs Men størst av alt er friheten (se anmeldelse i dette Prosa s. 34).
Det som jeg spesielt la merke til i Brochmanns bok, var synet på fortid og nåtid i forbindelse med migrasjon. Den gamle innvandringen og utvandringen er langt mer romantisert enn den nye. Konfliktene rundt innvandring er sterkere knyttet til det som er nærmere oss i tid. Hvorfor er det slik? Kanskje fordi egoismen blir tydeligere i nuet enn i nostalgiske tilbakeblikk.
Opp gjennom årene har det ikke vært mye bra eller lett tilgjengelig litteratur i Norge om erfaringene til innvandrere. En ting er romaner, men mye som finnes av opplysnings-, tema- og debattbøker har egentlig vært kvalmende oppdragende. Så når jeg skulle lese og forstå fire bøker som alle på hver sin måte ønsker å si noe om menneskets tilværelse som innvandrer og det landet som blir deres nye hjem, var jeg først og fremst på utkikk etter en helt spesiell utvikling. På 1970-, 80- og 90-tallet hadde vi mye pedagogisk og antirasistisk innføring om hva en innvandrer er. Med fire ferske bøker som «bevis», er det ingen tvil om at det er riktig å påstå at det har skjedd mye med bøkene om innvandring. Vi har fått en ny type bøker, jeg vil kalle dem opplysningsbøker om individene og menneskets rettigheter. Vi har beveget oss fra gruppene og fra de sosialantropologiske, kulturrelativistiske innføringene i fremmede kulturer, til sterke individuelle historier som gir ettertanke og gjenkjennelse. Mennesker på flukt, som er blitt tvunget vekk fra en grusom tilværelse og til en verden der orden regjerer, har det ikke akkurat enkelt. Så har vi alle de som er økonomiske flyktninger, som rømmer fra fattigdom. Eller de som bare vil reise.
Det å starte livet sitt på nytt, orientere seg, glede seg, håpe at man ikke blir ensom, at livet, til tross for at man har flyttet fra det som var kjent og kjært, allikevel vil gi nye muligheter, nye venner og nye gode erfaringer, er ingen selvfølge. Vil barna mine få det bra? Vil jeg klare meg? Det ligger mye mot og tro, mye håp og mye sorg i migrasjonsprosesser.

Håpets reiser Som barn av innvandrere, vokst opp i en tid med mye uvitenhet, konflikter og fremmedgjøring og selv en del av prosessen med å synliggjøre livet i det flerkulturelle Norge, så klarer jeg ikke å lese tørre akademiske oversikter og innføring om innvandring. Jeg fikser rett og slett ikke faglig, gørrkjedelig definisjonspreik om hva som er hva, med dårlig skjulte agendaer.
I integreringsdebatter er kampen like mye en kamp om definisjonsmakten som om hvilken politikk som bør føres og hva som er rett og galt, tvang og frihet i møte med innvandring. Grete Brochmann er ingen hvem som helst i denne sammenheng. Hun har vunnet Brageprisen for å være medforfatter av Norsk innvandringshistorie, og er seniorforsker ved Institutt for samfunnsforskning. Hva er innvandring blir uansett nettopp en slik tannløs bok som ikke griper disse omseggripende prosessene i enkeltmenneskenes liv – i sin iver etter å klargjøre begreper og definere de forskjellige prosessene, gruppene og fagbetegnelsene, enten det er politikere, media eller offentlige organisasjoner og hjelpeorganisasjoner som skal bruke dem. For meg personlig blir derfor boka kjedelig lesning. Det gjør ikke saken bedre at Universitetsforlaget har utgitt den i et bitte lite format med bitte liten skrift.
Av de fire bøkene jeg har lest, er det bøkene med enkeltpersonenes historier som – kanskje ikke overraskende – engasjerer sterkest. Mitt liv, min frihet og Mellom to kulturer gir, hver på sin måte, sterke beretninger som gjør at man etter endt lesning har litt større forståelse for hva innvandring er for enkeltmennesker. Hvem bør så lese disse historiene? Innvandrer eller innfødt? I den tiden vi lever i, er vi alle, på et eller annet tidspunkt, innvandrere. Stadig voksende norske kolonier i utlandet, nordmenn på lange feriereiser, norske vær- og skatteflyktninger, viser at nordmenn også søker eksil, selv om det ikke akkurat er den type flukt som fortjener Amnestys oppmerksomhet. Derfor er disse bøkene relevante for alle uansett bakgrunn. De gir innsikt i hva det er å forflytte seg. Uansett om du reiser fra øst til vest eller fra nord til sør. De personlige beretningene setter mest spor, og gir mest tilbake til leseren.
Det som gjør disse bøkene viktige, er at historiene som fortelles åpner perspektivene. De er mer enn eksotiske innføringer i hva et innvandrermenneske er, og perspektivet er innenfra – ikke utenfra, som om innvandrere var vesener fra en annen planet, som om de var etniske dukker med helt andre behov enn mennesker og nordmenn flest.
Bøkene øker forståelsen for at det har skjedd en utvikling som ikke kan tilbakeføres. Og historier om mennesker på flukt, i eksil eller på reise vil aldri bli ferdigfortalt. Ikke én skjebne er lik, og dermed kan heller ikke ett politisk syn overføres på alle. Derfor er det frie ordet og individets rettigheter viktigst av alt i denne utviklingen.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>