>Artikler Prosa 02|07

>Agenda: 1968 i reprise? Tellekanter og akademisk sjølråderett

Fredrik W. Thue

Hva skal vi med humaniora og samfunnsvitenskap? Er disse fagene globale eller lokale i sin karakter? Skal norske forskere tjene «vitenskapen» eller en bredere kritisk offentlighet? Historisk kunnskap om disse fagenes utvikling kan bidra til å nyansere disse spørsmålene og motvirke den ufruktbare skyttergravskrigen som har utviklet seg i debatten om de såkalte tellekantene.

Prosa 02 2007

Universitetspolitikk har vært godt avisstoff de siste årene. Ikke siden «kampen mot Ottosenkomiteen» i slutten av 1960-årene har leserne opplevd så mye saftig akademisk confrontainment i spaltene. Gjennomføringen av den såkalte Kvalitetsreformen, nedbyggingen av det tradisjonelle kollegiale selvstyret ved universitetene og den påtvungne instituttsammenslåingen ved det historisk-filosofiske fakultet i Oslo har utløst professoropprop, fakkeltog og massemobilisering ved rektorvalgene i Bergen og Oslo. Mange av dagens reformkritiske professorer synes nå å oppleve sin ungdomstid i en slags flimrende reprise: Er vi vitne til en historisk omkamp om universitetenes integritet og kritiske rolle i samfunnet, snart førti år etter det myteomspunne studentopprøret?

Striden om tellekantene Med det aktuelle ordskiftet om «tellekantene» er det åpnet et nytt avsnitt i denne striden. Et hovedprinsipp innenfor det nye styringsregimet for forskning og høyere utdanning er at finansieringen skal foregå etter et system som belønner produktivitet.
Utdanningsproduktiviteten måles enkelt ved antall «produserte» studiepoeng, som det heter. Å måle produktivitet i forskning er imidlertid mer komplisert, og et stort arbeid er lagt ned for å utvikle et poengsystem for forskningsbidrag som premierer kvalitet uten å stille umulige krav til konstant evaluering av forskningsmiljøene. Løsningen er tilsynelatende et columbi egg: Siden forskerfellesskapet selv bedriver en stadig kvalitativ vurdering, blant annet ved såkalt fagfellevurdering (peer review) i internasjonale tidsskrifter, skal artikler i tidsskrifter som praktiserer denne ordningen gis ekstra vekt i publiseringsregnskapet.
Det er dette regimet, «forskning med tellekanter», som har utløst så heftig debatt især innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. En rekke bidrag til denne debatten foreligger nå samlet i boken Hva skal vi med vitenskap?, redigert av Erik Bjerck Hagen og Anders Johansen. Redaktørene har valgt å lage en hardtslående pamflett med innlegg bare fra den ene siden – og den inviterer således til noen kjetterske spørsmål.
Motstanden mot tellekantene bygger særlig på fire argumenter: 1. Tellekantregimet er ikke så objektivt som det gir seg ut for. Fagfellevurdering er ikke noen garanti for objektivitet; hvilke artikler som antas avgjøres ofte av vennskap og kjennskap. Dessuten er skillet mellom aksepterte og ikke-aksepterte tidsskrifter til dels trukket på en vilkårlig måte. 2. Tellekantene frister forskerne til å tilpasse seg systemet for å oppnå flest mulig poeng, blant annet ved å resirkulere de samme ideene flest mulig ganger. Forskningslitteraturen svulmer opp og blir likegyldig. 3. Humanister og samfunnsvitere har en særlig forpliktelse til å skrive på norsk for den nasjonale offentligheten. Hvis de helt går over til å publisere på engelsk for et internasjonalt publikum av fagfeller, svikter de derfor sin egentlige samfunnsoppgave. 4. Akademisk engelsk er ikke noe nøytralt medium for tanken, men favoriserer angloamerikansk kultur og virkelighetsoppfatning. Når engelsk blir akademias globale lingua franca, innskrenkes derfor verdens intellektuelle mangfold.

Åndelig kolonialisme? Hovedbudskapet i Hva skal vi med vitenskap? er at humanister og samfunnsforskere først og fremst bør skrive på norsk for et bredt offentlig publikum. Bare da kan de skrive språklig nyansert og erfaringsrikt og derved innfri sin egentlige forpliktelse: Å opplyse og berike den større kulturen de er del av. Å publisere på akademisk engelsk betyr oftest å skrive på et stereotypt, erfaringsfattig språk for en snever internasjonal krets av eksperter. Å reflektere vårt eget kulturelle erfaringsstoff i en angloamerikansk dominert diskurs er å gjøre seg til «husmenn på egen gård» (Bjerck Hagen); det er en form for åndelig kolonialisme.
Dette peker utvilsomt på et reelt dilemma for humanvitenskapene. Men i den allmenne og tilspissede form vi møter argumentet hos Bjerck Hagen & co, er det unyansert og uakseptabelt. Det gir feil svar på deres retoriske spørsmål: Hva skal vi med vitenskap?
Samspillet mellom det lokale og det internasjonale i humaniora og samfunnsvitenskap er et fascinerende tema, som best kan belyses i konkrete empiriske studier. Selv har jeg studert amerikansk innflytelse på norsk samfunnsvitenskap i den tidlige etterkrigstiden.1 Et hovedpoeng har vært å få tak på forholdet mellom internasjonal idéutveksling og fremveksten av en ny vitenskapskultur på hjemlig grunn. I kjølvannet av studentopprøret og positivismestriden bredte det seg en oppfatning om at de europeiske samfunnsvitenskapene var blitt forflatet og fremmedgjort fra sine røtter under den amerikanske sosiologiens dominans i 1940- og 50-årene. Dagens tellekantmotstandere uttrykker etter min mening liknende stereotypier. Det er derfor fristende å trekke inn eksempler fra samfunnsvitenskapenes nære historie i en kritisk vurdering av deres argumentasjon.
Etter andre verdenskrig iverksatte amerikanerne en omfattende akademisk «Mar-shallhjelp» overfor Vest-Europa, ikke minst på samfunnsvitenskapenes område. Norge var blant de landene som viste seg mest mottakelige. Institutt for samfunnsforskning, etablert av kretsen rundt Arne Næss i 1950, ble sentrum for en intens forskeropplæring under amerikansk ledelse. Amerikanernes strategi var ikke å binde norske forskere fast i bilateral avhengighet, men å skape et integrert vestlig forskerfellesskap under amerikansk ledelse. Dette prosjektet sprang delvis ut av en tro på amerikansk overlegenhet både på demokratiets og samfunnsvitenskapens område. Men samtidig hadde USA i 1930- og 40-årene utviklet seg til en unik intellektuell smeltedigel. En strøm av akademiske flyktninger fra Hitlers Europa, mange av dem jødiske og mange av dem venstreorienterte, bidro til å skape en mer kosmopolitisk atmosfære ved amerikanske universiteter og å utvide repertoaret i amerikansk filosofi og samfunnsvitenskap. Med større eller mindre rett mente man derfor at det var en genuint internasjonal sosiologi som nå vendte hjem til et Europa som hadde tapt sin gamle kosmopolitiske kultur under nasjonalismens og fascismens herjinger. En viktig side ved dette integrasjonsprosjektet var å legge til rette for tverrnasjonal, komparativ forskning, og Institutt for samfunnsforskning spilte en nøkkelrolle i disse bestrebelsene tidlig i 1950-årene. Problemet var å skape et faglig fellesspråk, et slags teoretisk lingua franca, for dette internasjonaliserte forskerfellesskapet.
I ettertid er det lett å se at troen på et slikt relativt nøytralt fellesspråk var naiv. Den amerikansk-dominerte samfunnsvitenskapen var ikke nøytral og stedløs, og det er interessant å merke seg hvordan sosiologiens europeiske klassikere, som Tocqueville, Durkheim, Weber og Simmel, ble omdannet i den amerikanske resepsjonen og ført tilbake til den «internasjonale» sosiologien i amerikanisert form. Så langt kan tellekantkritikerne altså finne støtte for sitt syn i den nære vitenskapshistorien.
Men kritikerne overser et viktig problem. Hvordan kan man korrigere for en naiv nasjonal etnosentrisme i kulturvitenskapene hvis forskere i ulike land ikke prøver å snakke med hverandre på et felles språk? Min studie viser at norske samfunnsforskere ikke var passive objekter for en amerikansk intellektuell kolonisering. I arbeidslivsforskning, politisk sosiologi, rettssosiologi, kjønnsforskning og på en rekke andre felter ble den amerikansk-dominerte sosiologiens teorier konfrontert med norske forskningsfunn og historiske erfaringer. Forskningsområder som tidligere var dominert av nasjonale disipliner som historie og juss ble derved tilført nye perspektiver og nye metoder. Samtidig ble norske forskningsfunn og erfaringer brakt tilbake til det internasjonale forskerfellesskapet.

Norge som komparativt forskningsfelt Stein Rokkans politiske sosiologi gir kanskje det mest overbevisende eksemplet på en slik toveis internasjonal formidlingsprosess. Rokkans utforskning av norsk politikk sprang ut av et amerikansk forskningsparadigme som tenderte mot å oppfatte det amerikanske politiske systemet som selve arketypen på et moderne, liberalt massedemokrati. Men Rokkan utnyttet sine norske forskningsfunn på en måte som bidro til å endre hele forskningsfeltet. Han skrev praktisk talt utelukkende på et formfullendt engelsk for det internasjonale forskersamfunnet, sterkt prosessorientert: Det gjaldt å bedre den komparative forskningens metoder og utvide dens horisonter. Takket være Rokkan og hans europeiske kolleger ble den amerikanske etnosentrismen derved dempet kraftig innenfor det sammenliknende studiet av politikk.
Sverre Lysgaards Arbeiderkollektivet, kanskje den eneste virkelige klassiker i norsk sosiologi, hadde noen av de samme kvalitetene. Lysgaard viste hvordan arbeiderne i deres daglige samhandling voktet om et bestemt verdisystem, arbeiderkollektivet, som et lokalt uttrykk for det organiserte klassesamfunnet. Slik utfordret han den dominerende amerikanske human relations-skolen, som manglet et begrep om sosiale klasser og solidarisk handling. Men Lysgaard valgte bevisst å skrive en bok som hans informanter på gulvet i Petterson Cellulose a/s kunne få forstand av. Arbeiderkollektivet er skrevet på norsk, i demokratisk respekt for det samfunn som stilte seg til disposisjon for forskningsprosjektet. Til gjengjeld gikk det internasjonale forskersamfunnet glipp av en verdifull sjanse til å utvide sin amerikaniserte horisont: Selv om Lysgaard publiserte et par mindre engelskspråklige artikler om avhandlingens tema, ble hovedinnholdet aldri egentlig formidlet til et internasjonalt publikum. Stein Rokkan forble på sin side langt på vei en ukjent skikkelse i det norske samfunnet. Verdensberømmelsen i vitenskapen bar ikke hjem: Da han ble stedt til hvile i sin barndoms Narvik, var lokalavisene tause.
Den fortolkende norske sosiologien som Lysgaard var del av, var inspirert av sine amerikanske forbilder, men arbeidet seg etter hvert inn i det norske samfunnet. Vilhelm Aubert, Yngvar Løchen, Harriet Holter og Nils Christie var alle innforlivet med den amerikanske sosiologien, men skrev primært på norsk om norske samfunnsforhold. Med et mulig unntak for Løchen er det likevel riktig å si at de var utpreget tospråklige forskere som deltok aktivt i det internasjonale forskersamfunnet. Dette gjaldt i enda høyere grad Thomas Mathiesen, som disputerte på engelsk og ble internasjonalt kjent for flere av sine bøker.

Samfunnsborger vs. forsker Likevel var det på 1960-tallet en klar tendens til at den fortolkende sosiologien gradvis ble mer opptatt av å virke på hjemlig grunn enn å bidra til internasjonal teoriutvikling. Av dette oppstod etter hvert et nytt program, den såkalte aksjonsforskningen. Den nedtonte forskernes forpliktelse overfor universitetet og vitenskapen, og vektla isteden forskerens rett og plikt til å gjøre noe av praktisk verdi for sine studieobjekter. Det sentrale var ikke lenger å utvikle intersubjektiv kunnskap, men å øve direkte innflytelse i samfunnet, gjerne gjennom samarbeid med svake grupper. Denne praksisen hadde neppe gitt mange tellekanter i dagens forskningsregnskap. Men det er et åpent spørsmål om dette skyldes en svakhet ved tellekantene eller en svakhet ved aksjonsforskningen. I kulturvitenskapene er det ofte vanskelig å skille forskerrollen fra rollen som engasjert samfunnsborger. Men å viske denne distinksjonen fullstendig ut, er en farlig fristelse, ikke minst i en liten og intimiserende offentlighet som den norske. Vil universitetet forsvare sin autonomi, kan det ikke samtidig brukes som et uforpliktende fristed for politisk aktivisme.
Uansett hva man mener om tellekantene, er det derfor avgjørende å fastholde tre innsikter:

1. Universitetene er internasjonale institusjoner
At universitetene ikke «tilhører» den enkelte nasjon, men står i forbindelse med hverandre ved sin felles forpliktelse overfor vitenskapen, er et vesenstrekk som kan spores helt tilbake til middelalderens første universiteter. Derfor spilte det akademiske lingua franca, latinen, en grunnleggende symbolsk og praktisk betydning ved universitetene langt inn i det nittende århundret. Birgit Brock-Utne ser det som et utslag av angloamerikansk lingvistisk imperialisme at norske universitetseksamener nå benevnes bachelor og master. Vel, de gamle bar navn som candidatus magisterii (cand.mag.) og candidatus philologiae (cand. philol.). Man kan mislike at akademisk engelsk er blitt vår tids latin, og Thomas Hylland Eriksen påpeker med rette at denne situasjonen skaper et skjevt bytteforhold mellom den engelsktalende og den ikke-engelsktalende verden. Men kritikken av at det i det hele tatt fins et akademisk lingua franca,blir lett et angrep på selve universitetets idé. At engelsk har erstattet latinen, må tross alt ses som gunstig fra et demokratisk synspunkt: Ferdighetene i engelsk er mer likelig fordelt i verden enn latinkunnskapene.
Dette betyr selvsagt ikke at norsk ikke bør dyrkes som forskningsspråk eller at norske forskere ikke er forpliktet overfor en nasjonal offentlighet. Men universitetet skal borge for at løsningen av disse nasjonale oppgavene står i en stadig, produktiv forbindelse med den «store samtalen» innenfor det internasjonale forskersamfunnet. Det er denne dobbelte forpliktelsen overfor det lokale og globale som konstituerer universitetet som institusjon, og det er nettopp når dette samspillet fungerer på sitt beste at universitetene viser sin styrke.

2. Nasjonale forskerfellesskap trenger korrigerende impulser utenfra
Det sies at ingen blir profet i sitt eget land. I de fleste universitetsmiljøer gjelder imidlertid det motsatte prinsipp. Lokale helter antar gjerne proporsjoner som ikke står i noe rimelig forhold til deres faglige autoritet i mer åpne institusjonelle landskap. Ikke dermed sagt at heltestatusen nødvendigvis er ufortjent. Mange universitetslærere er glimrende pedagoger, miljøbyggere og idéformidlere; de er det vitenskapssosiologen Robert Merton kalte «locals» i vitenskapens verden. Universitetene trenger slike typer; deres betydning for forskning og undervisning undervurderes ofte. Mer tvilsomt er det når lokale høvdinger fra samtid og fortid utøver en faglig definisjonsmakt som setter utilbørlige grenser for tankefriheten. I enkelte fag har det etablert seg en nasjonal kanon som er så tung og autoritativ at den innskrenker fantasien og isolerer den faglige diskurs fra impulser utenfra. Disse problemene er gjerne særlig presserende i små nasjonale språksamfunn. Her kan tilknytningen til et større internasjonalt forskerfellesskap virke korrigerende og frigjørende; lokale høvdinger må legitimere seg overfor likemenn, og forskere med alternative ideer kan finne nye arenaer.

3. Å veksle mellom nasjonale og internasjonale kommunikasjonsarenaer er faglig skjerpende
Et gjennomgående tema i kritikken av tellekantene er at kulturvitenskapenes språk ikke er «stedløst» på samme måten som naturvitenskapenes. Som Kjersti Bale og Erik Bjerck Hagen uttrykker det: «Skriver man på norsk, skriver man for et norsk og nordisk publikum, og disse leserne har kulturelle forventninger og vitenskapelige fordommer som er helt annerledes enn det for eksempel et engelsk eller et fransk publikum har.» Dette er innlysende riktig. Men nettopp derfor er det en ekte faglig utfordring å skrive om norske samfunnsforhold på en måte som oppleves som forståelig og relevant for et internasjonalt forskerfellesskap. I Hva skal vi med vitenskap? får man inntrykk av at denne oppgaven nærmest er prakket på humanistene og samfunnsforskerne av krefter som ikke forstår disse fagenes egenart. Det mer enn antydes at en slik «oversettelse» vil måtte anta karakter av en flat sakprosa uten lukt og smak, blottet for vitenskapelig så vel som kulturell potens. Men dette er en fallitterklæring som, hvis den var berettiget, ville være fatal for kulturvitenskapenes akademiske status. Bale og Bjerck Hagen hevder at «det er ingen prinsipiell forskjell på å tvinge humanistiske forskere til å skrive på et fremmedspråk, og å tvinge skjønnlitterære forfattere til å gjøre det». Jo, det er en forskjell, og den går rett til sakens kjerne. Skjønnlitterære forfattere har full frihet til å utfolde sin kulturelle subjektivitet. I kulturvitenskapene skal derimot forskerens subjektivitet brytes med forskersamfunnets intersubjektivitet i en akademisk diskurs som i prinsippet er internasjonal. At humaniora og samfunnsfag er fortolkende vitenskaper, opphever ikke dette poenget, men bidrar snarere til å aksentuere det: Å bevege seg mellom «lokale» og «globale» kommunikasjonskontekster er en kulturell læreprosess som utvider erkjennelsen.

Tellekantregimets farer Når disse tre grunnleggende utgangspunktene fastholdes, er det ikke vanskelig å anerkjenne mange av de poengene tellekantmotstanderne fremfører. I humaniora og samfunnsfag har det en særlig betydning å uttrykke seg på morsmålet og å kommunisere med en større offentlighet enn bare forskersamfunnet. «Internasjonalisering» i disse vitenskapene kan bidra til å svekke forskernes samfunnsengasjement til fordel for en steril, karrieristisk konferansekultur. Samtidig er det trekk ved naturvitenskapenes publiseringsmønster som åpenbart ikke passer like godt i humaniora og samfunnsvitenskap. Her kan ikke nødvendigvis «forskningsfunn» formidles i fortettet form i en 20 siders artikkel. Ikke minst i de historiske fag nyter den sammenhengende monografien fortsatt høy og berettiget prestisje. Men en monografi kan være så mangt, fra et knippe resirkulerte konferansebidrag til virkelige intellektuelle livsverk. Så lenge tellekantregimet ikke makter å fange opp slike avgjørende forskjeller, vil det neppe oppleves som legitimt av disse fagenes utøvere.
Siden forskeres tid og evner er begrenset, kan ikke alle gjøre alt samtidig. Hvis universitetene skal virke etter sin hensikt, trenger de derfor både«locals» og «cosmopolitans». Å nedvurdere verdien av det kosmopolitiske i kulturvitenskapene er imidlertid like betenkelig som å underkjenne betydningen av den nasjonale kulturforpliktelsen. Skal denne dimensjonen ivaretas, må unge forskere systematisk øve opp ikke bare sin akademiske engelsk, men selve sin intellektuelle «oversettelseskompetanse».
Tellekantsystemet er resultat av en rekke pragmatiske kompromisser og relativt vilkårlige grensesettinger og fortjener derfor grundig og nærgående kritikk. Ikke minst deler jeg kritikernes bekymring for at forskning er i ferd med å bli en forurensende industri som spyr ut uansvarlige mengder med likegyldig og direkte skadelig prosa. Kanskje tellekantsystemet burde ledsages av utslippskvoter og pålegg om bedre rensing?

Back to basics? Likevel kan jeg ikke fri meg for at det er noe ensidig og litt fantasiløst over deler av kritikken mot tellekantene. Kritikerne synes å ta for gitt at det nye belønningssystemet for vitenskapelig publisering er ledd i en politikk som tar sikte på å øke den politiske kontrollen over universitetene og svekke deres tradisjonelle autonomi. I en viss forstand er dette utvilsomt riktig: Her er utviklet en teknologi som skal gjøre det mulig for bevilgende myndigheter å måle vitenskapelig kvalitet på en mekanisk måte, uten selv å være kompetent part i saken. Men samtidig overser kritikerne et viktig poeng: Ved å basere systemet på peer review, har myndighetene i en viss forstand overlatt til forskersamfunnet selv å definere kriterier for kvalitet og relevans. Det bryter med en trend i de siste årtienes forskningspolitikk som med rette har blitt kritisert: tendensen til å supplere eller erstatte vitenskapens interne vurderingskriterier med diffuse politiske kriterier gjennom såkalt programforskning som verken er fugl eller fisk. Denne praksisen har ledet til det fenomen vitenskapssosiologen Aant Elzinga kaller epistemisk drift: forskningsmiljøer med sans for strategisk nettverksbygging og tidsriktig frasemakeri er blitt favorisert på bekostning av mindre «dynamiske», men mer originale og interessante forskere. Med tellekantene er man etter mitt skjønn kommet over på et riktigere spor, selv om det kan reises en rekke kritiske spørsmål ved utformingen av systemet og måten det gjennomføres på.
Pamfletten Hva skal vi med vitenskap? har en gjenkjennelig politisk undertekst. Den ultimate skrekkvisjon for mange av bidragsyterne ser ut til å være at norske forskere blir eksperter som kommuniserer med andre eksperter i et relativt sluttet internasjonalt kretsløp. Parallellen til EU som et overnasjonalt eks-pertvelde ligger snublende nær, og trekkes eksplisitt av Anders Johansen. Striden om tellekantene, skriver Johansen, representerte en historisk sjanse til å revitalisere den politiske alliansen fra EU-striden, der «nasjonale verdier» ble satt opp mot «fjerne byråkratier». Men SV forstod ikke sitt eget beste og unnlot å gripe en moden frukt.
Drømmen om det udifferensierte samfunn er en myte som har vist seg merkelig potent i norsk politikk. For den generasjon av forskere som nå befinner seg i toppstillinger ved våre universiteter har denne drømmen spilt en bemerkelsesverdig rolle. Fra Ottar Brox’ Hva skjer i Nord-Norge (1966) til EF-motstanden i 1972 var mottoet at folket skulle stole på egne krefter. Forskerens plass i dette samfunnsbildet var å være den «organiske intellektuelle», som delte folkets erfaringer og stilte sin kunnskap i folkelige bevegelsers tjeneste.
Men denne mytologien representerer en virkelighetsflukt. Norske universitetsforskere arbeider ikke på et folkelig agora, men på spesialiserte kunnskapsfelter innenfor et internasjonalt akademisk fellesskap. Dette er vår skjebne som moderne mennesker i høyt differensierte samfunn, og den må vi finne oss til rette med. En slik samfunnstilstand gjør det mer nødvendig enn noen gang å opprettholde en kritisk diskuterende offentlighet. Her har forskerne et ansvar. Men samtidig må de rettferdiggjøre den autoritet de opptrer med som intellektuelle i det offentlige rom. Derfor bør de som er satt til å bestyre vitenskapens institusjoner, vokte seg for å gjenta EU-kampens retorikk ved å sette hjemlig akademisk «sjølråderett» opp mot tilhørigheten til et internasjonalt fellesskap av forskere.

note
1 Fredrik W. Thue, In Quest of a Democratic Social Order: The Americanization of Norwegian Social Scholarship 1918–1975, Oslo: Unipub 2006.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>