>Minibiografi Prosa 01|07

Samfunnskontrakt og akademisk karisma. Kulturviteren Francis Sejersted

Kristin Asdal



Foto: Tom Henning Bratlie

Francis Sejersted
Demokrati og rettsstat
164 sider
Universitetsforlaget 1984

Francis Sejersted
Opposisjon og posisjon
558 sider
Pax Forlag 2003 [1984]

Francis Sejersted
Historisk introduksjon til økonomien
191 sider
Cappelen 1985

Francis Sejersted
Mot et kunnskapsbasert samfunn
166 sider
Forskningspolitisk råd 1988

Francis Sejersted
Demokratisk kapitalisme
407 sider
Universitetsforlaget 1993

Francis Sejersted
Teknologipolitikk
132 sider
Universitetsforlaget 1998

Francis Sejersted
Norsk idyll?
254 sider
Pax Forlag 2000

Francis Sejersted
Sosialdemokratiets tidsalder.
Norge og Sverige i det 20. århundre
612 sider
Pax Forlag 2005

Som leder av Senter for teknologi og menneskelige verdier (TMV) holdt Francis Sejersted den samme talen ved julebordet – hvert år. “Why are we so beautiful”, innledet han. Dermed kunne vi lene oss tilbake. Det var jo ikke egentlig noe spørsmål, men en bekreftelse, en bekreftelse på det fellesskapet vi følte vi var en del av, og som Francis bekreftet i sine taler, år etter år. Jeg tror vi var flere som ble lurt inn i akademia på den måten. Det var jo ikke for ingenting vi var der. Ikke bare var vi nydelige sånn i og for seg. Skjønnheten kom, ble vi opplært til å mene og tro, ved at vi hadde en misjon. “Vi skal jo redde verden, i hvert fall litt?”, gjentok han til stadighet. Jo, det skulle vi visst. Akademia var meningsfylt arbeid.

Øl og meierismør Francis Sejersted er ikke akkurat noe ubeskrevet blad. Både før, men særlig etter at han i fjor fylte 70 har han og hans forskning blitt behørig omtalt og beskrevet, ut i fra en rekke innfallsvinkler og posisjoner. Noen alminnelig innføring skulle derfor knapt være nødvendig. Å avsløre at den aristokratiske framtoningen egentlig er en både uhøytidelig og humoristisk anlagt mann som setter mer pris på et godt glass øl og godt, for ikke å snakke om godt med, meierismør, er heller ikke egnet til å sjokkere. Etter at Aftenposten nylig framstilte Rune Slagstad og Francis Sejersted som knisende, men ikke desto mindre ruvende gamle tanter bak to skummende ølglass, skulle også denne helheten være på plass.
I de siste årenes løp er Sejersteds samlede verker utgitt i praktformat av Pax. Så kanskje kunne det være på sin plass å søke denne mannens akademiske biografi gjennom noen av hans mer unnselige arbeider? I hvert fall arbeider som ikke har fått fullt den samme oppmerksomheten som hans teorier om “demokratisk kapitalisme”, introduksjonen til den økonomiske historien, oppgjøret med den metodologiske individualismen, for ikke å snakke om oppgjørene med sin kollega og debattant Jens Arup Seip. Det er Sejersteds politiske teori samt hans virke som forskningspolitiker jeg hovedsakelig skal ta tak i. Med hensyn til det første er den lille boka Teknologipolitikk (1998), som han skrev mot avslutningen av sin TMV-karriere, en interessant inngang.

Hva er politikk? Mange vil kjenne Francis Sejersted mest som økonomisk historiker. Men den som gjør det, vil også vite at hans analyser av økonomisk utvikling alltid gjøres i tilknytning til studier og forståelser av politikk. Og hva er nå politikk egentlig? Det er nettopp dette spørsmålet Sejersted har stilt, utforsket og besvart, i en rekke sammenhenger. Og da i polemikk med Seip og med deler av statsvitenskapen. Hans oppgjør har ligget i kritikken av politikk som “ren” interessekamp, at politikk kan reduseres til en kamp for særinteresser. I bunn og grunn handler politikk, for Sejersted, om en prosess for å skape det gode samfunn. Det er dermed fellesinteressen som står i sentrum. Politikk handler heller ikke om preferanser som er gitt, på forhånd. Nei, politikk handler om å utveksle ideer, om kommunikativ handling, om “åpne” situasjoner der utfallet ikke er gitt på forhånd. Her ligger i og for seg også hans oppgjør med den metodologiske individualismen. Egentlig handler ikke dette oppgjøret om forholdet mellom aktør og struktur, slik det så ofte blir analysert som og fortalt. Det handler i stedet om hvordan den individuelle aktøren er “skrudd sammen”. Det handler om at individet ikke handler ut i fra egeninteresse alene. Ja, mer enn det; individet “er” ikke ren egeninteresse. I stedet bærer vi alle, som individer, mer gjennomgripende normer og samfunnsforståelser i oss. Så er det slik at ulike situasjoner, historiske øyeblikk, ulykkelige eller lykkelige, utløser ulike handlinger eller strategier hos oss.
Dermed ligger det også et påtrengende ansvar hos dem som fører an, hos dem som setter tonen, hos dem som leder organisasjoner og institusjoner – ja i det institusjonelle feltet i det hele tatt. Politikk handler ikke om enkel fordeling av makt eller avmakt. Det handler om medbestemmelse. Men ikke til unnlatelse for forvaltning av demokrati og institusjonelt ansvar. Det er grunnforståelsen. Desto større blir irritasjonen når fortolkerne av de historiske begivenhetene (les: Seip) i etterhånd stiller seg utenfor og analyserer politikken som strategi og ensidig maktspill.

Virksomme teorier Det ligger en positivismekritikk á la Skjervheim her hos Sejersted. Den handler om at fortolkeren selv ikke bare er observatør, men selv deltaker. Men også, tror jeg, en forståelse av at teorier og analyser er virksomme; de bidrar til å skape, eller bryte ned, samfunn. Eller som det heter i NOU 1991: 24, “Om organisering av helhet og mangfold i norsk forskning” som Sejersted bidro til: Vitenskapen “representerer et kulturelement ved at den preger vårt verdensbilde og vår tenkemåte”.
Teknologipolitikk er spesielt interessant fordi Sejersted her bidrar til å utvikle en politisk teori ut i fra en posisjon som tydeliggjør at prosjektet ikke kan forstås som rent idealistisk, i dobbelt forstand. Det handler ikke om at politikk er fri for interesser og praksisrelasjoner til fordel for ren utveksling av ideer. Det handler heller ikke om at politikk er fri for materielle eller teknologiske betingelser. Det er nettopp i måten hans å “sy sammen” teknologi og vitenskap med demokrati og politikk på, at dette blir tydelig. Hovedtemaet hans er i og for seg oppgjøret med teknologideterminismen, det at teknologien skulle være uregjerlig, utelukkende noe som bestemmer samfunnets utvikling og ikke noe samfunnet selv kan styre og ta kontroll over.
Men dette, vil jeg påstå, er likevel ikke det mest interessante. “Den oppmerksomme leser vil”, skriver Sejersted i bokas innledning, “kunne notere seg at den politiske grunnmodell er den kommunikative, i tradisjonen fra Hannah Arendt og Jürgen Habermas”. Men deretter er han rask med å påpeke at det han er opptatt av er kommunikasjonsteknologier – i bred forstand. Og disse forstås både som en forutsetning for og som formål for politisk-demokratiske prosesser. Det avgjørende her er at kommunikasjon ikke dreier seg om formidling av allerede ferdig prosesser. Det handler i stedet om at politikk blir til og demokrati praktiseres gjennom bestemte former for tekniske innretninger og bestemte former for ekspertise. Som Sejersted selv formulerer det: “Demokratiet har sine teknokratiske forutsetninger” – og som han selv allerede har påpekt; “hvor paradoksalt det enn høres”. Dermed er det heller ingen lettvint teknokrati- eller ekspertisekritikk han leverer. Bildet er mer komplekst enn det. Dette er av stor betydning for det kunnskapsfeltet han selv har bidratt til å initiere og utvikle i Norge, nemlig teknologi- og vitenskapsstudiene.

Forskningspolitikeren I de senere årene har det internasjonale feltet for teknologi- og vitenskapsstudier vendt seg i retning politikkfeltet. Her han man forsøkt, på nye måter, å forstå vitenskap og teknologi som en integrert del av det å utøve politikk. Problemet har vært, enkelt sagt, at mens man tidligere har operert med for skarpe skiller mellom vitenskap og politikk, har tendensen senere vært en for enkel forståelse av at “alt” er politikk og politikk er overalt. Sejersteds tilnærming åpner for andre studier og mer nyanserte forståelser.
Vi må imidlertid innarbeide noen andre sider ved Sejersteds virke for å antyde litt mer av en (mulig) syntese. Ett av Sejersteds unike og uvurderlige bidrag har vært som forskningspolitiker. Først som leder av Forskningspolitisk råd, siden som medlem av Grøholt-utvalget (og vi kunne godt også inkludert opprettelsen og ledelsen av TMV) som resulterte i den omtalte NOU-en. Her bidro Sejersted til det kunststykket det var å oppjustere humaniora som ett av de store forskningspolitiske satsingsområdene, samtidig som humaniora eller kulturvitenskapene ble reinnskrevet i kontrakten mellom vitenskap og samfunn. Der andre forskningspolitikere forsverger autonomi og prosentandel av BNP, utviklet Grøholt-utvalget en annen posisjon som erklærte kulturvitenskapenes forpliktelse til det samfunnet den var en del av.
Men hva betød nå det? Var det åpningen for den utviklingen som skulle komme innenfor forskningspolitikkområdet der du enten er excellent og fristilt eller fullstendig prisgitt “brukerens” gunst? Antagelig var dette heller det Sejersted i annen sammenheng og om en annen tid har karakterisert som et lykkelig øyeblikk. I hvert fall stilte utvalget seg forsiktig kritisk til kravet til brukerinnflytelse som man åpenbart var blitt bedt om å behandle. Også her, blant brukerne, måtte det stilles krav til kunnskap og innsikt, og ikke minst, til at sakens kjerne var allmenne samfunnsinteresser og nettopp ikke individuelle (og mer tilfeldige) brukerinteresser. Og hvem er nå de egentlige spesialister i statskunst? Der Sejersted tidligere (1984) hadde pekt på juristene, deretter økonomene, framsto kulturvitenskapen nå som arvtageren. I den lille pamfletten Mot et kunnskapsbasert samfunn (1988) skrevet av Sejersted i egenskap av leder av forskningspolitisk råd, er det demokratiets historiske avhengighet av kulturvitenskapene som poengteres.
Dermed kan en si at de teknokratiske forutsetningene for demokratiet, som Sejersted påpekte i Teknologipolitikk, er det kulturvitenskapene som har kompetanse om. Dermed er det da også nærliggende å peke på den linjen i Sejersteds forfatterskap som overskrider positivismekritikken, ja som overskrider humanioras tradisjonelle område, atter en gang. For er ikke humanistene de beste teknologipolitikere? De som forstår seg på organiseringen av både politikk og vitenskap – i stort?
I sin reformulering av kontrakten mellom vitenskap og samfunn argumenterer Grøholt-utvalget for forskningens nytte, men på et overordnet nivå: Det egentlige og gyldige argumentet for frihet ligger i vitenskapens funksjon som kulturelement og som kritisk korrigerende element i samfunnsutviklingen. Og som det deretter påpekes: Dette er et element som ikke kan dyrkes i isolasjon, men som krever ansvarlighet og samfunnsengasjement. Igjen kan det ikke være noen tvil om at det er det er det egentlig bare lillebror – kulturvitenskapen – som kan.

Akademisk karisma Sejersteds forfatterskap sammenfaller med hans forståelse av politikk: Det skjer alltid noe der, i selve teksten. Det åpner alltid for å se ting på andre måter – og for skape nye og utfordrende løsninger. Hans oppgjør med den metodologiske individualismen er essensen i hans teori og politikk: En antagelse om sterke aktører, som handler på tvers av egeninteressen og på grunnlag av allmenne normer forpliktet på samfunnet i stort. Men angående selve kommunikasjonen – det å være i samfunnet med sine teorier og sin politikk – må Sejersteds akademiske karisma fremheves. Den er unik og kan vanskelig danne skole. Så vi får heller tro Sejersted på hans ord om argumentets betydning for saken – og ta hans narrative stil på ordet: Det går likevel alltid bra til slutt.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>