>Fagforleggeren Prosa 01|07

Harald Engelstad: Aschehoug

 



Foto: Jorid Mathiassen, Bok og samfunn
Harald Engelstad (51) kom til Aschehoug som redaktør for generell litteratur i 1987. Samme år utkom hans magistergrads avhandling om John Lennons tekster. Engelstad er i dag sjefredaktør med ansvar for utgivelsesområdet “kultur og samfunn”, deriblant. biografier.

Faglitterære favoritter fra eget forlag Mange kunne nevnes, men jeg vil trekke frem to utgivelser fra samme år (2000) som viser noe av bredden både i biografifeltet spesielt og i sakprosaforleggeriet generelt. Den ene er Johan Galtungs selvbiografi, Johan uten land, der denne uvurderlige urokråka fikk spilt ut hele sin intellektuelt unorske fjærprakt og høyst fortjent ble belønnet med Bragepris. Den andre er Håvard Rems Erik Mykland, som trygt må kunne kalles en “annerledes” idrettsbok – original som hovedpersonen selv og med et tilsvarende “blikk for spillet” på bokbanen. Arbeidsprosessen er antagelig den kaotisk morsomste jeg har vært med på, men det gledeligste var bekreftelsen på at breddeappell ikke er ensbetydende med noen slags standardisert lettvinthet – og at hurtighet ikke er uforenlig med kvalitet. For øvrig fristes jeg til å sitere Kjetil André Aamodt: “Den neste er den beste.” Utsagnet har samme gyldighet for bokutgivelser som for mesterskapsmedaljer i alpint, og er samtidig det beste svaret jeg kan gi på spørsmålet “Hvorfor jobber du med faglitteratur?” Arbeidet er selvfornyende.

Faglitterære favoritter fra andre forlag  Jeg er stadig like fascinert av en bok jeg i sin tid arvet av broren min, Veien gjennom A av den svenske historikeren Alf Henrikson, om to “bokormer”, guttungene Justus og Filibert, som gnager seg gjennom første bind av et leksikon. Nysgjerrigheten leve!
Ingen burde kunne bli amerikansk president uten å ha lest Eduardo Galeanos Latin-Amerikas åpne årer. Leserens verdensbilde kan heller ikke unngå å bli påvirket av Amin Maaloufs Korstogene sett fra arabernes side, en annen bok som Pax har all ære av å ha fått ut på norsk. Under en permisjon for noen år siden fikk jeg omsider anledning til å fordype meg i Claude Levi-Strauss’ Tropisk elegi, igjen en av disse bøkene som gjør noe med leseren. Nevnes må også William Dalrymples White Mughals, en fjetrende fremstilling av den britiske imperialismens tidlige fase i India rammet inn av kjærlighetsfortellingen om en offiser fra Ostindiakompaniet og en muslimsk adelsdame. Historieformidling av aller ypperste merke.

Hvilke bokprosjekt drømmer du om å realisere? Idélisten min får du aldri, men vi har vel alle merket at det blåser en gunstig vind for “resonnerende sakprosa” som også kan bære bud om en ny vår for den politiske debattboka. Og den berømmelige “Krigen” er ennå ikke slutt, om noen skulle ha trodd det: Velskrevne og innsiktsgivende bøker om annen verdenskrig vil fortsette å komme. Mer nedslående er det at populærvitenskapen stadig later til å ha så skrint jordsmonn hos oss på berget. Kan den globale oppvarmingen her bidra til bedre vekstvilkår?
På biografifeltet er drømmen i ferd med å bli satt ut i livet: Olav Njølstads biografi over Jens Christian Hauge kommer i 2008. Det vil ikke gå ubemerket hen. I mellomtiden rekker vi å drømme noe nytt.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>