>Anmeldelser Prosa 01|07

Villedende om Berlusconis Italia

Truls Øra

Vi lever i den tabloide virkelighetens tid. Her gjelder det å gjøre sin stemme kjent for folket, og belletrister med ambisjoner kaster seg på flyet til Roma. For Italia er inn, på tross av at landet politisk ikke engang står på kartet for norsk presse.

<empty>
Simen Ekern
Berlusconis Italia
Historier om makt, mafia og motstand
246 sider
Cappelen 2006

Anmeldt av Truls Øra

Jeg vet ikke hvem som er verst – synserne som henger Italia-reportasjene sine opp på kafeveggene, eller de som skriver bøker uten å skjønne at de vet for lite til å håndtere de dialektiske problemstillingene til grunn for landets allmektige historie. Uansett kan man ganske risikofritt begå tekster av alle slag om Italia i norsk offentlighet – nettopp fordi kunnskapsnivået om landet generelt er lavt.
            Berlusconis Italia. Historier om makt, mafia og motstand vil som tittelen antyder forklare mediemogulens kriminelle bakside. Men fordi Simen Ekern mangler den politiske tyngden som skal til for å sette forholdet mellom de kriminelle aktørene som skapte Silvio Berlusconi, mafiaen og det katolske nomenklaturet på den ene siden og det korrupte regimet til Giulio Andreotti og Bettino Craxi på den andre, sammen til en kritisk helhet, bryter prosjektet sammen.

Naiv og upresis Mangelen på helhet gjør Ekern svermerisk og ufokusert. Han vet ikke hvilken bok han skal skrive. Den fabrikkerte fortellingen om den menneskevennlige og geniale oppkomlingen Silvio, eller historien om statsminister Berlusconi som tilbød den tyske delegasjonen i EU-parlamentet statistjobber som nazister i filmene sine fordi de kritiserte ham? Boken om den lykkelige tiden da alle med svarte penger kunne hvitvaske dem i Berlusconis selskaper, eller anklagene om korrupsjon som førte til at han måtte gå? Ekern prøver å fortelle begge historier på en gang, uten å se problemene han får ved å ri to hester samtidig. Det ender med knall og fall.
            Den naive og ofte upresise formen viser noe av problemet: “Man regner med at Cosa Nostra i 2004 'omsatte' for rundt 250 milliarder kroner. Den territoriale kontrollen er total i enkelte områder av Sicilia: Cosa Nostra har et grep på øya som innebærer at hele folket, i større eller mindre grad er nødt til å følge organisasjonens regler. Hvordan kan det ha seg at en kriminell organisasjon får anledning til å dominere et samfunn i så stor grad?” spør Ekern enfoldig (s. 86). Nei, hvorfor skrive bok og kalle den Berlusconis Italia. Historier om makt, mafia og motstand uten først å kunne svare på det grunnleggende spørsmålet?
            Ekern begår en bok likevel, og snyter leseren for nøkkelen til en kritisk forståelse av det katolske nomenklaturets arbeid med å undergrave folkestyret i Italia.
            Forsøket på å underbygge fortellingen med reisebeskrivelser, følelser, synsing, anekdoter, karakteristikker, henvisninger i følge den og den, og hentydninger som skulle det vise seg osv., blandet ut med hånlige beskrivelser av for eksempel Berlusconis politiske motstander Romano Prodi, svekker fortellingen ytterligere: “Når Prodi smiler, ser det på et vis ut som om munnen er brettet innover – en tafatt kontrast til Berlusconis blekede glis” (s. 218) og: “Det var viden kjent at Prodi er en grå, gammel bestefar som ikke har noe av Silvios suverene tv-vennlige sjarm” (s. 224).
            Hvor Ekern har dette populistiske skvalderet fra vet jeg ikke. For denne anmelder, som følger italiensk politikk og italienske medier rimelig tett, har dette i alle fall gått hus forbi. Men han har vel sine kilder?

Mangler sentrale kilder Ekern sammenligner til gjengjeld Berlusconi med renessansefyrsten Federico III av Montefeltro. (I boken står det riktig nok Federico II, keiseren som ved hjelp av normannerne la grunnlaget for renessansen ved å gjøre arabisk til imperiets handelsspråk etter å ha flytte kristenhetens hovedstad til Palermo, men pytt pytt.) En annen Berlusconifortolker, Giovanni Berlinguer, en av nøkkelmennene bak Oliven Alliansen, beskriver “fyrsten” slik: “Berlusconi brukte kontrollen over italienske media til å bygge seg selv opp som landsfader. Han spilte på befolkningens mest primitive politiske instinkter: Drøm om lettkjøpt rikdom, mangel på respekt for lov og rett, oppfordring om ikke å betale skatt, henleggelse av straffesakene mot ulovlig husbygging og skattefusk, ytterligere skattesenkning, arbeid til alle, bedre sosiale ytelser, og ikke minst løftet om å gjenreise respekten for Italia internasjonalt. I maktposisjon begrenset han det demokratiske spillet, vingeklippet de statlige institusjonene med lover som sikret ham selv politisk, økonomisk og rettslig immunitet. Nå vil han sette grunnloven til side. Et annet prosjekt går ut på å dele Italia opp i sju selvstendige fylker. Et tredje skal gi ham rett til å oppløse parlamentet. Han leder et vanstyre som ikke lenger strever mot et virkelig demokrati.” (Le Monde Diplomatique, oktober 2004)
            Denne kontrollen over landet fikk Berlusconi av et korrupt regime kjøpt og betalt av Opus Dei, mafiaen og CIA, og la meg for ordens skyld kort minne om det som skjedde:
            For å komme kommunistene til livs etter fascismens fall satte Opus Dei SS Oberleutnant Licio Gelli til å lede frimurerlosjen P2 (Propaganda 2). Med seg hadde Gelli Michele Sindona, mannen som ledet CIAs utplassering av den amerikanske heroinmafiaen under invasjonen på Sicilia i 1943 i bytte med alliert kontroll over øya.
            Sindona allierte seg med lederen for IOR (Instituttet for religiøs eiendom) Paul Marcinkus (som ble biskop i Al Capones menighet som tjuefemåring). Sammen skapte de et vanntett system for hvitvaskingen av narkopengene i kirkens banker. Pengene ble investert i alt fra General Motors, Gulf Oil, Bethlehem Steel, TWA, IBM og de store amerikanske våpenkartellene, til 60-tallets store hit, p-piller.
            Slik ble Opus Dei en av de mektigste kreftene i det imperialistiske spillet om makten i verden. Michele Sindona fikk en egen tittel, “Mercator Senesis Romanam Curiam Sequens” – Pavens Bankier.
            Å spørre hvordan mafiaen kan kontrollere Italia som den gjør, er altså det samme som å spørre hvordan en tidligere nazist – etter holocaust og kirkens arbeid med å bringe Hitlers krigsforbrytere i sikkerhet i Latin-Amerika, Midtøsten og Asia – i dag er pave.
            I Italia åpnet P2 veien for de korrupte regimene til henholdsvis Giulio Andreotti, Bettino Craxi og Silvio Berlusconi. Andreotti falt på avsløringen av P2 i 1981. Craxi på Mani Pulite (Rene Hender, korrupsjonsskandalen som førte til at koalisjonspartiene ble oppløst. Craxi selv flyktet til Tunis for å unngå fengsel) i 1992. Og Berlusconi falt på kritikken fra et utenlandsk tidsskrift som nomenklaturet ikke klarte å kneble, The Economist.
            En av hovedaktørene i avsløringene var Tana de Zulueta. Hun dukket opp i Presseklubben i Roma på 80-tallet, og gjorde arbeidet med å påvise korrupsjonsspillet til et journalistisk ansvar. Berlusconi truet Tana De Zulueta både med rettssak og utvisning fra Italia. Hun svarte med å gå inn i politikken, og ble for sin innsats valgt inn i senatet for De grønne (Verdi) i 1996. Siden har hun jobbet utrettelig med anti-mafiaarbeidet og er i dag en av Italias mest profilerte politikere. Ved valget i sommer ble hun løftet inn i Parlamentet.
            Det åpne brevet som ga Berlusconi nådestøtet (The Economist 30. juli 2003) hvor bevisene for at han ble betalende medlem i P2 i 1978 (med navngitte medlemmer av logen i Banco Nazionale di Lavoro og Monte dei Paschi di Siena som overførte store summer til selskapet hans, og dokumentasjonen på at mafiaen pløyde 100 millioner kroner inn i mediaselskapet Fininvest lagt inn som fotnoter), bygger altså på tjue års høyprioritert arbeid fra bladets side.

Ingen dybde og analyse Det er, om noe, dette det virkelige Berlusconis Italia handler om. Ekerns Berlusconis Italia tar ikke disse opplysningene en gang med i regningen. I motsetning til Tana De Zulueta og hennes kolleger bruker han ikke detaljkunnskaper for å skape dybde og analyse, men for å sette sitt eget jeg i sentrum, som når han skildrer Antonio di Pietro for oss på side 23: “Antonio di Pietro kommer inn på sitt kontor, innerst i EU-parlamentets lange, grå ganger ... Han er syltet ned i forkjølelse og lett feber, øynene er smale under kraftige øyebryn. De svarte krøllene skinner i sola, som står rett inn på kontoret. Han er trøtt, og litt svart i den drivhusaktige varmen, en altfor kraftig kontrast til den kjølige belgiske vinteren utenfor. Di Pietro virker først resignert, men det tar ikke mer enn et par minutter før han trer fram fra forkjølelsen …”
        Slik beskriver Ekern en av Italias største menn i nyere tid, før han for egen regning påstår at Antonio Di Pietro skapte Berlusconi ved å fjerne Craxi – som om det er de ærlige og rettskafne italienerne som skaper de politiske tyrannene og den organiserte kriminaliteten, og ikke bandittene selv.
            For øvrig elsker Ekern Italia. Kakene er gode og menneskene herlige, på tross av mafiaens skumle tricks og at intrikante politikere som det Berlusconi tross alt er, tar motet fra vennene hans.
            Men dette holder bare ikke for en bok med ambisjoner og løfter om å gi oss historiene om makt, mafia og motstand i Berlusconis Italia. Boken koker ned til en folkloristisk hyllest av det sjarmerende kaoset gjenfødte katolikker brenner så for nå for tiden. Et Italia i klørne på en kirke som med makt har gjort forbrytelse til en renselsesprosess for seg og sine syndere, og ærlige mennesker til ofre for dens allmektige ondskap.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>